Fordeler ved å fjerne mandlene

Du får så mye smertestillende du bare orker.
ergo du er behagelig avslappet hele tiden

Du kan sove midt på dagen, og gå i pysjamas og slåbråk og tøfler hele tiden.

Du får drikke sjokomelk når du vil.
Med sugerør.

Du får spise is til middag.

Du slipper å gjøre husarbeid.

Du får kjøre rullestol

Alle syns veldig synd på deg.

Alle blir kjempeimponert bare du går oppreist på egenhånd.

Du kan sitte i sofaen og blogge og høre på musikk mens resten av familien rydder.

Pappaen din lager smudies til deg (og kjøleskapet er fullt av ingredienser til nevnte smudies)


Ulemper:

Du får ikke spise vanlig middag selv om du er sulten og det er raspeballer som du har en insane craving for etter tre måneder på quiche og spinat og pasta og olivenolje.

Pappaen din har et bilde av deg på mobilen hvor du ser ut som en junkie fordi du har polyesterbukse, boblejakke, hettegenser med hetten oppe, sitter sammensunket i en rullestoll i en brun lineoleumsgang, er aldeles hvit i ansiktet, rødsprengte øyne og håret ser skamklippet ut (egentlig er det en veldig trendy fransk frisyre men når ikke vedlikeholdt og kombinert med nevnte junkielook kan den tas for å være kjøkkensaksfrisyre. IKEAkjøkkensaks-kjøpt-på-midten-av-80tallet-frisyre.) og det ser enda verre ut fordi din søster står bak og ser ekkelt fresh og trendy ut med støvletter og skinnjakke og sminke og øredobber og hun ler av sin invalide søster.

Pappaen din kommer til å bruke det bildet for alt det er verdt.

Overvekt og blåmerker.

Denne bloggen er ikke så dyster som tittelen tilsier. Men tittelen er vel i grunnen en oppsummering av de verste tingene så langt i dag. Hovedsakelig overvekt. Og da snakker jeg ikke om meg eller noen andre, men kofferten min. Jeg innså det vel i grunnen allerede for et par dager siden at kofferten min kom til å bli for tung og at jeg i grunnen burde ringe til norwegian og høre om jeg kunne kjøpe ett kolli til, og simpelthen flytte over noen tunge ting fra kofferten min til en bag. Så langt kom jeg vel i grunnen aldri. Og synd er det. Jeg pakket alt i min fine røde pariskoffert, som jeg deretter måtte sitte på for å lukke igjen. Og siden jeg enda ikke har klart å stille inn koden, låses den bare på sidene og ikke på toppen. Og håndtaket befinner seg... på toppen. Dette medfører at hver gang jeg har løftet den i dag, har jeg hørt en megetsigende knirkelyd og sett en sprekk øverst i kofferten, som jeg håper var mellom lokket og bunnen, ikke mellom lokket og kanten på lokket.
Det at håndtaket befinner seg på toppen (det er en koffert med fire hjul, som triller i alle retninger! Veldig praktisk!) gjør det også lettere problematisk å bære den i trapper. Som den rutinerte reisende vet godt, er det ikke ofte flyplasser, flytog og lignende ikke tilbyr heis og/eller rulletrapp. Den parisiske metroen, however, er ikke like barnevogn/rullestolbruker/koffertvennlig. Ergo måtte jeg ned 3 trapper, så opp 4 trapper, så ned 3 trapper også opp 2 trapper for å komme meg til flytoget. Det var jammen meg ikke gøy. Spesielt ikke i og med at det første jeg gjorde var å falle de fire første trappetrinnene i den første trappen ned til mitt eget metrostopp, og få et gigantisk blåmerke på leggen. (heldigvis medførte det at en hyggelig kar hjalp meg ned trappen med kofferten min). Som om ikke dette var ille nok, viser det seg at min (ifølge både Christelle og Fabrice og marie) paranoide og ubegrunnede frykt for at jeg skulle ha mer enn 20 kilo i kofferten min, slett ikke var så veldig paranoid og ubegrunnet i det hele tatt. Det ble bekreftet da jeg så ansiktsuttrykket til hun som jobbet i norwegian-skranken. Og ja, kjære lesere. Jeg hadde 10 kilo overvekt. Det vil si 30 kilo. Pluss håndbagasjen min som jeg vil tippe ligger på 10-15 kilo. Ikke bare var dette idiotisk tungt, men også idiotisk dyrt. 6 euro, sier damen. ”for alt?” sier jeg, med tvilsomt håp i stemmen. (ja, jeg vet at det er et oksymoron men det er den eneste måten å beskrive det på.) hun ler, hun faktisk ler, på en ubehagelig måte som sier ”du tror vel ikke du slipper unna så lett når du er så dum at du ikke kjøper to kolli eller i hvert fall ikke veier kofferten din før du kommer på flyplassen” og sier, ”åh nei, per kilo! du kan betale der borte.” Og ”der borte” blir mitt Carte Bleu refusert (pågrunn av overskridelse av ukesgrensen) så jeg må fram med visa som i teorien har 0 kr på. Det virket, men det er liksom ikke poenget. Det må jeg si, det har blitt pokker så dyre julegaver i år. 500 kroner ekstra i overvekt fordelt på alle gavene (for det var ikke klærne og skoene mine som veide 30 kilo, så meget kan jeg si.)
Men, jeg lever. Kofferten min er sendt. Og forhåpentligvis er alt i god form når den kommer fram. Og om 3 timer nøyaktig er jeg hjemme i Bergen, og det er vel i grunnen verdt alt. Overvekt, blåmerker og det meste annet.

(også er det jo veldig gøy å være på flyplassen, for der blir faktisk folk imponert og glade over at jeg snakker fransk, i stedet for å bli sure fordi fransken min ikke er god nok.)

Lett stressa

Jeg innrømmer det gjerne. Til tross for min veldig avslappede og direkte charmante julegaveshopping lørdag, var jeg søndag kveld en smule stresset idet jeg sa ”Jada, ikke noe problem, jeg kan hente Gaspard på skolen kl 11 i morgen og passe ham resten av dagen.” For til tross for at jeg fikk endel unnagjort lørdagen, gjenstod likevel en god del før jeg var reiseklar. Og med mandagen ute av bildet, hadde jeg da tirsdag fram til fire, og onsdag etter halv to på å bli klar til avgang tidlig torsdag morgen. 10 gaver ikke innkjøpt, guideboken jeg skriver/tegner til Christelle og Fabrice ca halvferdig, ingenting pakket, ikke engang en pakkeliste skrevet (! Alle vet jo at pakkeliste er veien til en suksessrik koffert. Ingen vet dette bedre enn meg, og jeg kan finne på å skrive tre utkast før den er ferdige, for da skal man jo bare behøve å finne fram alt på listen og legge det i kofferten og voila! Klar. ). Og minst tre personer jeg må møte før jeg kan dra også. OG jeg hadde planer om å klippe meg, OG jeg måtte innom skolen for å få tilbake penger for en gang læreren ikke var på skolen.
Derfor så mitt tirsdagsiniterary slik ut (lurt å se på akkompagnert av et Pariskart.):
Lafayette – kjøpe gave, klippe meg
Bastille – kjøpe gave
Alliance Francaise (Montparnasse)- hente penger, møte kevin, drikke kaffe
Marais – kjøpe 4 gaver, møte marie, spise lunsj.
Hjemme – hente Gaspard og Jeanne, passe dem til 8
Skrive Pakkeliste
Skrive guidebok
Pakke inn gaver
Finne den ene toppen jeg på mystisk vis har mistet mellom vaskemaskinen i leiligheten og rommet mitt.
Pakke
Og ja, jeg har hele onsdag ettermiddag, men da vil jeg gjerne kunne nyte min siste dag i Paris på over to uker, og onsdag kveld skal Christelle lage en tradisjonell fransk julemiddag til meg. Hun var litt usikker på akkurat hva hun skulle lage, i og med at (til tross for at jeg spiser både fisk og camembert og kapers, så går jeg ikke SÅ langt) jeg ikke spiser blåskjell eller muslinger, og siden jeg (forståelig nok) er skeptisk til snegler (ikke en gang Fabrice liker det noe særlig. Og han spiser alt.) Jeg tror vi endte opp med noen få snegler, for å smake, og deretter kanin. Det er veldig vanlig og populært her i frankrike, og jeg vil driste meg til å si at av mange, jeg vil ikke si onder, men uvanligheter (frosk, snegl, hest) så foretrekker jeg kanin. Også skal vi spise foie gras, som jeg heller aldri har spist før. Så alt i alt blir det nok et spennende måltid! Men tilbake til itinarery.
Mirakuløst nok fikk jeg faktisk pakket ca 1/3 mandag morgen og 1/3 mandag kveld, og skrevet en svært omfattende pakkeliste, (som jeg skal ta med slik at jeg slipper å glemme noenting). Tirsdag morgen fikk jeg jammen meg gjort alt som stod på listen, og nå mangler det vel egentlig bare alt jeg skulle gjøre tirsdag kveld, som jeg burde gjøre akkruat nå i stedet for å blogge. Men, vi har alle våre svakheter.

Raclette the Canadian way/Julestemning II

(Dette er egentlig to blogger om to forskjellige ting. Derfor den doble tittelen)
De par siste ukene har jeg gradvis blitt en del av det jeg kaller ”the American Club”, som består av en håndfull amerikanere, canadiere, New Zealandere og australiere, som alle går eller har gått i klassen til prof. Marie. Vi snakker fransk på skolen (inklusiv i pausene) og ellers engelsk. I begynnelsen skal jeg innrømme at jeg var litt skeptisk, men de er fantastisk hyggelige mennesker! I går hadde Deb, en canadier i klassen min, og Daniel, hennes forlovede, invitert til RacletteParty. For de som ikke vet hva raclette er, skal jeg forklare. Raclette er en levning fra 70tallets fascinasjon for smeltet ost (en fascinasjon som for det meste kun har overlevd i Sveits og i Statene). Man har en grill med to ”etasjer”, og et sett med små teflonbelagte panner, omtrent like store som en halv skive med loff. I tillegg har man altså ost (gouda, emmenthal, den typen. Semi-harde, ikke for sterk smak, alle typer chevre bør unngåes, og typen brie og camembert er heller ikke ideelt, for mykt til å egentlig smelte. Ingen skal si at ost er en enkel sak.) og tilbehør. Det viktigste er brød, men i går hadde vi også salami, av den litt tørre, litt krydrete sorten, pølse marinert i bringebærsyltetøy, dijon-sennep og HPsaus, sølvløk, sylteagurk, en haug med stekte poteter, og salat. Egentlig skal man legge osten i de små pannene, stikke den under grillen så den smelter (i følge Daniel, som var eksperten, skal den være crispy) og så kan man steke brødet, om det er ønskelig, på toppen, som også er teflonbelagt, og som kan taes av. Så ”heller” man den smeltede osten over på brødet og eventuelt annet tilbehør.
Vi, however/cependant (hvorfor finnes ikke dette ordet på norsk??) var radikale, og med New Zealenderen Dale i spissen, la vi tilbehøret i pannene, og osten oppå. Dette var en stor suksess, og vi føler at vi har revolusjonert raclette for alltid. Merkelig nok har vi det veldig koselig sammen til tross for relativt store forskjeller (alder, yrke, utdanning, nasjonalitet. Jeg er yngst, de andre er 25 +, og ferdig utdannet mange av dem. Dale, f.eks. er ingeniør.) og alle disse blir også i Paris resten av året, så jeg tror det kan komme til å bli svært så koselig!

I dag vekket min kjære lillesøster meg kl 09 med en tekstmelding. Men da jeg så at det var strålende sol ute, bestemte jeg meg for å stå opp. Og det må ha vært ukens beste beslutning. Takket være det fikk jeg vasket klær, spist frokost, dusjet, snakket 40 min i tlf med Cecilie, og likevel var jeg ute av huset halv tolv. Deretter tilbrakte jeg tre og en halv time i nærområdet på juleshopping. Og det var helt fantastisk koselig. Temperaturen i Paris i dag vil jeg tippe ligger på rundt 2-3 grader. Strålende sol og ikke et vindpust. Jeg bor i 5te arrondissement, som inkluderer kvarteret Contrescarpe/Mouffetard, som er grovt underbeskrevet i alle guidebøker jeg har sett. Det består for det meste av en lang, krokete, smal og brosteinsbelagt gate, Rue Mouffetard, som går fra Place Contrescarpe og ned til Place St, Medard. Begge disse plassene har en fontene, og et tre, som nå er dekket av lys. Place St. Medard er i tillegg foran en kirke med en tilhørende park/lekeplass. Og denne gaten har altså nederst, matbutikker av ALLE slag. En for sjømat, tre fromagerier, to for vin, fire slakterier, to bakerier, l’Occitane, Oliviers & co, til og med en som nesten bare har foie gras og andre terriner og tapenader. På en vanlig lørdag er det masse folk der, (noen turister, mange lokale.) på en lørdag en uke før jul er det stinn brakke. Og det betyr også smaksprøver på alt, et superbra jazzband midt i gaten, mødre fra skolen som hilser i her og der, og butikkansatte som er usedvanlig serviceinnstilte. I dag var det til og med et antikvitetsmarked på place Monge, som er en gate bortenfor Place Contrescarpe. På den måten var det enkelt å tilbringe hele formiddagen innen 10 minutters radius fra hjemme. Og det plager jo ikke meg at det er kaldt. Jeg har ullsokker og votter, og er vant til å fryse litt på nesen, jeg fikk bare mye mer julestemning av det. Det blir jo helt feil å handle julegaver når det er 10 grader ute. Og underholdende er det og, å se alle franskmennene i boblejakker og med skjerf over nesen, men ingen har lue på, og mange går i ballerinasko uten sokker. Vet de ikke at man mister enorme mengder med kulde hvis man er kald på beina? Jeez. Ikke rart de snakker så mye om Neutrogena, (Norsk Formel! Beskytt hendene Deres mot kulde på den norske måten! Nordmenn vet hvordan man avverger tørr hud i kulden!) det er jo naturlig å henvende seg til de som vet bedre. Og alle jeg har truffet på i dag har kommentert kulden, og jeg bare smiler og sier, det er jo fantastisk! Jeg trengte ikke å si det til Christelle engang. Hun sier ”Det er kaldt, hein?” Jeg sier ”Ja, veldig!” Hun sier ”Da er vel du fornøyd, eller hva?”.
Og det er jeg.

Inspirasjon (lat som dette ble postet igår kveld)

Jeg satte meg ned, som jeg vanligvis gjør før koret på onsdager, for å skrive, for 5 hele minutter siden. Og det har nå gått opp for meg at jeg har ingenting å skrive om. Og at jeg konsekvent skriver q for a fordi jeg er blitt vant til fransk tastatur. Jeg kunne skrevet om meg og marie sin julesoiree i går, med grøt med kanel, smør og sukker, julemusikk, love actually, firkløver og julebrus. Eller jeg kunne skrevet om forthcoming raclettesoiree hos Deb og Daniel, canadisk klassevennine pluss forlovede. Eller kanskje om avslutningsfesten jeg skal på i dag, for gateway college. Men ingen av disse temaene klarer å vekke noen som helst inspirasjon hos meg i dag. Selv den glossy A2 posteren av Miguel Angel Munos som fulgte med StarAcMag som jeg kjøpte i går, og som nå henger under moschino og coco chanel reklamene på veggen, klarer ikke å vekke en gang et hint av ironisk/sarkastisk post-90talls liksom(ekte)entusiasme.
Jeg tror det eneste jeg nå kan gjøre, er å se gjennom skapet mitt, finne noe fint å gå med, bruke 20 minutter på å sminke meg og kjøpe en crêpe på vei til koret. Sminke, fine klær, crêpe med sukker og votter og Tryllefløyten, det tror jeg nok skal hjelpe.

Ps: jeg er ikke egentlig så overfladisk. Men dere vet hva man sier. Noe med enkle gleder, og livet, og kanskje noe med små barn også. Eller noe sånt.

Kulturforskjeller.

Idag sa Prof. Marie (læreren i klassen min), i en samtale om mat, spisevaner etc, at de siste tyve årene var franskmenn, spesielt parisere, blitt så enormt tykke, hun ble helt sjokkert bare over å gå på gaten (håper for blodtrykket hennes sin skyld at dette er et mildt sjokk) og hun så en enorm forskjell, det var ikke bare i statistikkene, og huff og huff, når hun var på stranden var det jo bare helt GRUSOMT. Jeg kan informere om at det ikke abre var meg som hevet på øyenbrynene av dette, hele klassen (spesielt han fra USA og hun fra Canada) brøt ut i vekselvis latter og sjokkerte utbrudd. En kommentar gikk spesielt igjen; "Har du vært i USA eller?" Hun hadde visstnok det, men jeg kan ikke skjønne annet enn at hun lider av midlertidig hukommelsestap, eller muligens at når hun ser det i proporsjon, alle amerikanerne i forhold til hverandre, franskmennene og kvinnene i forhold til hverandre, kan en som hadde virket tynn i USA virke tykk i Frankrike. Men tykk blir likevel en grov overdrivelse. Og å si at problemet er like ille her som i USA... Jeg har vært på mcDonalds i USA, og FLERE steder, på de fleste egentlig, var der personer med rumper så brede at de falt ned på begge sider av stolen. Det er IKKE noe jeg har sett her, for å si det sånn.
Da jeg påpekte dette sa hun "ja, men helseministeren sier jo at det er et enormt problem her i frankrike". Da hun sa det tror jeg vi alle gav opp, selv den svært snakkesalige spanjolen.
Vi gikk heller over til treningsvaner, alle (inkl dem fra søramerika) var overbeviste om at vi skandinaver var de mest sporty av alle, og jeg ble behørlig forhørt om våre trenings/turvaner. Det var dette med tur og ski som reddet meg. Søndagstur var visst et ukjent fenomen for de fleste, Prof Marie spurte faktisk om vi promenerte til fots eller med bil. (Jeg klarte nesten å holde meg alvorlig, men det skal sies at jeg fniste litt). Jeg tror for hver ting som virker normal for meg som jeg sier til klassen om Norge, blir Norge bare mer eksotisk. For eksempel at jeg syns det er litt bråkete i Paris. Spanjolene, italieneren og sydamerikanerne spesielt stirret på meg, og spurte hvor stor by jeg bodde i. Jeg forklarte at jeg bodde vel snarere på landet, men byen jeg bodde i nærheten av var den nest største byen i Norge og hadde 200'00 innbyggere. Da jeg i tillegg fortalte at det var mulig å bo i HUS (ikke blokk/leilighet) i sentrum, så var saken tapt. eller vunnet, eller ihvertfall stoppet.
Ellers har jeg lært at i Italia må barna skrive ned alt de spiser i løpet av uken, og dersom kostholdet er ubalansert, får foreldrene beskjed om at barna må spise mer fiber, mndre sukker, mindre salt, mer vitaminer, hva som helst. Og at 60 % av maten i skolekantinene er biologisk. Det finnes ikke dop i sørkorea. Man bør invitere naboene hvis man har fest i Paris. Man inhalerer ikke når man røyker sigarer. Norge og Australia er de eneste landene som har total røykelov som gjennomføres, det nærmeste er Italia hvor røykeavdelingen må være totalt, 100% avstengt fra resten, med god utluftning. I spania velger kafeeierne heller å betale boten enn å miste kunder og/eller bruke pengger på å bygge en røykeavdeling.
Så det så.

Writers block?

Jeg satt og så på arkivet til bloggen min og så at jeg ikke har vært så veldig flink å oppdatere i de siste ukene. Og det er ikke bare på grunn av internett, eller mangel på det. Jeg har vært lat. Jeg kan jo si at det ikke har skjedd noe, men vanligvis klarer jeg jo å skrive om det som ikke skjer også, så.... Men noen ting (som klassifiseres under latskap/avhengighet) får ta skylden. Nr en;
Frustrerte fruer.
Ja, jeg har sett alle episodene av alle sesongene som har gått på TV. Men like fullt, når jeg begynte å se sesong 1 på nytt på DVD, var det vanskelig å stoppe. Veldig vanskelig. Og slik har jeg, på 5 dager, sett 23 episoder à 40 minutter. Når du først er inne i det er det vanskelig å stoppe! Og slik har jeg ikke manglet noe å gjøre på når jeg har vært ferdig for kvelden i 8tiden, eller når jeg har en time mellom skolen og jeg skal begynne på jobb.
Nå har jeg faktisk gjort andre ting denne uken også, så det er ikke grunn til å bekymre seg for mitt moralske (og intellektuelle, og generelle) forfall. Lørdag brukte jeg 4 timer på å vaske. Nå høres kanskje det ut som om det er LITT i overkant for et 9 kvm rom. Men jeg har, for å bruke et godt uttrykk, sleiket rommet. Satt alt ut på terrassen, skrubbet, vasket vinduer og speil, tatt alt ut av skapet og støvsuget inni skapet, og i tillegg vasket jeg tre maskiner med klær. Så julerengjøringen er ferdig,
Også har jeg, om ikke begynt på julegavene begynt å planlegge dem. Og alle vet jo at planlegging er minst like viktig som utførelse. En velplanlagt operasjon (ikke i den kirurgiske forstanden av ordet) går veldig mye enklere, raskere og blir bedre gjennomført enn en impulsiv og spontan en.
Jeg har også studert fransk, og der er det alltid noe å gjøre på. Det slo meg da jeg satt og leste gloselisten bakerst i boken, hvor utrolig mye jeg allerede har lært, hvor mange nye ord jeg faktisk har lært, og hvert ord har tilleggsinformasjon (verb bøyes i utallige former, ja, men selv substantivene må man jo kunne kjønnet på!) og også hvor utrolig mye som er igjen før jeg snakker noen lunde flytende (det vil si, den bokstavelige tolkningen av flytende, med flyt, akkurat nå snakker jeg litt mer staccato. Jeg har visstnok en ganske....interessant intonasjon når jeg snakker.)
Ellers har jeg brukt litt tid på å brenne en CD til Gaspard, som fyller 3 idag, fordi ethvert barn trenger å ha muligheten til å høre på
Disney
Wham
Mozart
Tchaikovskij
Simon & Garfunkel
The Kooks
Sondre Lerche
Michael Buble
Scott Joplin
Rossini
Han som synger ”Singin’ in the rain”

Jeg har også vært og sett ”Il etait une fois”, eller ”Det var en gang”, evt ”Enchanted”. Med Patrick Dempsey i en av hovedrollene var jeg optimistisk, men samtidig husket jeg ”Ecrire pour exister” og den var jammen meg dårlig. Men jammen ble ikke mine skeptisismer gjort grundig til skamme. Den filmen hadde prinser, monstre, ballkjoler, spontane sang-utbrudd, dyr som snakket, veiarbeidere som danset, mexikanske danseband i sombreroer, en drage på toppen av en skyskraper à la King Kong, og prinsesser med sverd. Og quoten ”I’m handsome even when I sleep?” Alvorlig talt, hva mer kan man forvente fra en film? Ingenting, skulle jeg mene!
For å bedre filmhøsten enda mer (jeg minner om at filmindustrien allerede har gitt oss Hairspray i høst) kommer La Croisee du Monde, eller Gullkompasset, filmatiseringen av den første boken i Philip Pullmanns triologi ”His Dark Materials” med Nicole Kidman og Daniel Craig i de onde hovedrollen og jeg gleder meg skammelig mye. Og den 12. kommer Big City, en fransk western om en by hvor alle de voksne dør i et indianerangrep og barna tar over byen, og overtar sine foreldres roller, og like etter jul kommer en Tim Burton film som jeg tror heter Sweeney Todd eller noe slikt, men som nok blir ganske så bra! Aj, aj, jammen bra jeg har studentkort!

Avslutter med en liten førjulstreat; et sitat fra en av mine favoritt-disneysanger:
”No one’s gloomy or complaining when the flatware’s entertaining!”
Disney <3

Faktisk samtale jeg overhører i dette øyeblikk, tre amerikanere på starbucks hvor jeg er for å få internett. Kanskje litt frekt, men ufattelig underholdende.

-I mean, she's like this little woodland creature. She's like, forever nibbling on something and, I dunno, just. Really weird, you know?
-yeah, Now I remember, she was always eating something when I went over to her house.
-but what kills me most though, is her hair. I mean, come on!
-yeah I know, I mean, she could at least TRY.
-so, did you hear that Hersher and Kathy have been like, dating for like, three weeks?
-Haven't they been like hooking up since like, for months?
-Yeah Totally. She was like asking if she could bring him to my formal, and I was all like, I don't want somebody I don't know at my formal, but you know, whatever.
-Yeah, I totally get that. I mean, his friend, you know? He's like so weird. I mean, he has these like personal conversations at these like totally inappropriate times.
-Yeah, totally! I've had two hourlong conversations with him in bars. I mean, sure, the one time I had the flu and wasn't drinking, and stuff, so I thought, you know, whatever, I'll just talk to him, and the other time I was drinking these drinky things, but still. I mean, in a bar.
-And he's not even that hot!
-I KNOW! His brother, who's like three years older, is like TOTALLY hotter, and was always like tall and whatever.
-Oh my god, yeah. He's this total like, hottie.
-Yeah do you remember this one time he was high?
-God, that was like the cutest.
-Was he high or stoned?
-Dunno.
-So this one time, I took speed, and I was wearing tights, and I was like taking my shoes off all the time and saying, my skin feels weeeird, its blaaack. It was like so funny. And I mean, it's not like getting stoned or anything. Its just, wow.
-Yeah, and I remember I just stared at this man who was wearing this weird outfit, and still he had this cute girl, but she was in white pants, and I was like, oh gross, white pants, even though I was like totally high or whatever.

Nå løper internettet mitt ut, men de snakker fortsatt. Og det er så utrolig morsomt. veldig bra flyt i samtalen, da, det skal de ha!

Julestemning (lat som det er onsdag)

Dette er skrevet på onsdag ettermiddag. Internettproblemer gjør at det postet idag. Please forgive me.
De som tilbrakte en del tid med meg på denne tiden i fjor, vil kanskje huske at jeg var ganske dypt inne i julestemingen på denne tiden. Vi er jo trossalt nesten i november! Jeg begynner jo, som enkelte kanskje vet, vanligvis å høre på julesanger så tidlig som i månedskiftet september-oktober. Men ikke i år. Det er ikke så ofte jeg vet hvilken dato det er, i og med at datoer ikke har så veldig mye å si i livet til en au pair, i hvert fall ikke denne au pairen her. Men man skulle likevel tro at den bitende kulden ville få meg til å hente frem julesangene uavhengig av alt annet. Men nei. Det skal sies at julen ikke kommer fullt så tidlig her i Paris som i Norge. Her har vi jo halloween og slikt å ta oss av før julen kan begynne å komme. Det er først nå julegaveplakatene har begynt å komme på metroen. Men selv ikke de har gjort det minste for å trigge Jingle Bell Rock-cravingen min. Men i dag. Iskaldt ute, blå himmel, klart. Ikke noe vind. Da jeg passet barna i morges, ikke et hint av jul fantes i hjernen min, til tross for at jeg sorterte julekalendergavene mine i rekkefølge i morges. Men nå er jeg så innstilt på jul at det kunne likegodt vært 23. Desember. Jeg vet ikke hva som gjorde det. Mest sannsynlig var det å gå bortover gaten utenfor Lafayette som gjorde det. Lafayette er i utgangspunktet rødt utenpå i første etage. Når det i tillegg henger gigantiske lysekroner i hele buegangen langs begge byggene, og er hvite/sølv/blå utstillinger av isbjørner, pingviner og elger i hvert eneste vindu, så skjer det noe med en snøkjær nording. Chestnuts er det alltid å få tak i i Paris, men plutselig var de enda et tegn på jul. En mocca i hånden er heller ikke uvanlig, men plutselig minte det meg om kakao med krem etter aking i kletteveien. Og da jeg kom inn på citadium, var jeg ikke det minste innstilt på å shoppe til meg selv, å nei! Jeg så julegaver overalt. Jeg har ikke kjøpt noen, men ideene strømmer på!
Nå hører jeg på ”Let it snow! Let it snow! Let it snow!” og det er så deilig!
”Oh the fire is slowly dying
And my dear, we’re still goodbying
But as long as you hold me tight
Let it snow! Let it snow! Let it snow!”

Jeg tror tiden er kommet for å ta seg en tur på hobbyavdelingen på BHV, og vi vet alle hva det betyr! Hjemmelagde Julekort! Og jammen tror jeg ikke jeg skal prøve å finne en butikk som selger Dickens på Engelsk. Nå når først julestemningen er kommet, ikke tale om at den skal få slippe unna! Den skal dyrkes til minste detalj! Kanskje jeg skal invitere Christelle og Fabrice og ungene på Grøt med Mandel (hjemme hos seg selv, må det jo riktignok bli, men psjt, detaljer!). Og skrive hele nelliker på handlelisten hvis ikke jeg finner det i skapet. Da blir det jul! Appelsiner med nelliker og røde silkebånd, grøt med mandel, julekort in the making, og snart kommer His Dark Materials på kino, perfekt jule- og snart hjem igjen film, enkelte scener er spilt inn i Bergen!
Kan det bli bedre?
Da vil jeg ønske alle en riktig god nesten advent, gratulere meg selv med julestemning, og av gårde til koret i votter og skjerf og støvletter! Kanskje vi til og med skal synge Mozart Requiem i dag! Jeg VET at det ikke er julemusikk, men har jeg engang spilt det på julekonsert, så er det ingenting å gjøre med den saken.

PS: Kjære værguder. Jeg bor i Paris, og det har regnet 3 dager siden jeg kom. Vær så snille, gi meg og alle oss uttørkede hjemvendende Pariser-bergenser og alle regntyngede bergensere en HVIT jul. Eller som min elskede Frankieboy sier, og for en klisje det er: ”I’m dreaming of a white christmas.” og akebrett, og snølykter, og snø på øyenvippene, og å riste luen før man går inn, og å legge vottene på gulvet så de tørker, og skibukse på tur med molly, og å komme ut av fyllingsdalstunnellen på bussen og se alt i hvitt (merkelig nok er det alltig veldig mye mer snø der enn i sentrum og på puddefjordsbroen.)
Det var alt.

Alltid (for)beredt!

Ingen skal kunne paastaa at jeg, som tidligere musikklinjelev og ivrig halsnoeydeltaker, har meget hoeye krav til aa vaere forberedt foer en konsert. selvsagt foretrekker jeg aa vaere sâa godt forberedt som mulig, og det er jo alltid en bedre foelelse aa vite at du kommer til a spille/synge riktig heller enn aa haape. Likevel var i gaar kveld et definitivt lavmaal for meg. Aldri har jeg vaert saa daarlig forberedt til en konsert. Vi sang "Jewish Cantata" av Itai Daniel, som ogsaa dirigerte oss og barnekoret og vokalensemblet i dette verket. Jeg stirret paa notene 90 % av tiden, litt fordi jeg hadde tatt av meg de hoeyhaelte skoene mine og dermed stort sett saa bakhodet til hun som stod foran meg, men ogsaa fordi jeg absolutt ikke kunne verket. Det KAN ha noe aa gjoere med at teksten var paa yiddish, skrevet paa fransk lydspraak. Heldigvis fikk vi en vilt entusiastisk respons, trampeklapp og hojing og jeg vet ikke hva.
Vi sang ogsaa noe ubestemt av Schubert, som nok en gang var skrevet paa lydspraak, og denne gangen vet jeg ikke engang hvilken spraak det skulle forestille. Det er naerliggende aa tro tysk, men jeg er ikke saa altfor sikker. Jeg kjente ikke igjen et eneste ord, unntatt Adonaï, som var en gjenganger ogsaa i jewish Cantata, noe som kanskje roeper at det er mer yiddish enn tysk. Noten paa schubert fikk hele koret utdelt mot slutten av generalproeven, som var onsdag kveld, altsaa litt under 24 t foer konserten. Unoedvendig aa si tror jeg ikke jeg saa paa dirigenten en eneste gang omtrent.
Det siste vi sang var Faurés Requiem, komplett med et lite orkester, harpe og alt. Det gikk nogenlunde bra (til tross for veldig mange veldig dyktige sangere og en veldig dyktig dirigent, KLARER IKKE jeune choeur ile-de-france âa synge SVAKT) helt til siste noten var ferdig, en ladet stillhet fylte den barokke konsertsalen, og barnekoret begynner aa smelle med notemappene og rasle med partiturene. Dirigenten har aldri sett saa sint ut, og hans sarkastiske men lydloese "merci. merci beaucoup" burde vaert mer enn nok til aa faa hvert eneste barn til aa skamme seg til evig tid. Spesielt siden publikum ikke skjoente at verket var ferdig, og bare satt og ventet paa mer. noe saa pinlig.

Greve et Londres

Nei, tittelen referer IKKE til en greve i/på/ved/fra London, men til den evig vedvarende streiken (grève) OG London, hvor jeg var i helgen med mine to skjønne søstre. Jeg vil tro bilder er mulig å finne på Cecilies Facebook for de som har tilgang til den!
Jeg var altså i London fra fredag til mandag, tok Eurostar (ny og raskere og bedre stasjon! Tout change a Londres) fram og tilbake. Ganske så greit, og veldig mye mer behagelig enn å fly. Security var ganske enkelt å kjøre bagen (med væsker, strikkepinner og det hele) gjennom røntgen, og gå gjennom metalldetektorporten. Vise passet to ganger og billetten to ganger. Ikke kø noen steder, god plass i toget, du trengte ikke å sjekke inn bagasje, ingen dotter i ørene eller klaustrofobisk luft eller for mye bråk til å høre på musikk, du kunne bruke mobil, iPod, datamaskin, radio o.l. gjennom hele reisen. OG billettene er billigere enn flybilletten. Hvorfor i all verden noen skulle ha lyst til å ta fly med London og Paris er beyond me. Det eneste problemet jeg hadde var den FORBASKEDE streiken som forhindrer mitt sosiale liv to no end, og som også er ufattelig irriterende. Idag streiket i tillegg funksjonærer (lærere og leger) så skolen OG barnehagen var stengt. Og for at jeg skulle kunne gå på skolen, kom Fabrice sin far i går kveld og overnattet, og passet dem til 12:20 imorges. IDIOTstreik. La meg si det sånn: det var POKKER ikke lett å komme seg til Gare du Nord fredag kveld, og det var ikke så mye lettere å komme seg hjem igjen på mandag. Men jeg skal avslutte mine rantings over streiken, kan tenke meg at det ikke er like spennende lenger for de som ikke kjenner den på kroppen. La meg heller diskutere et noget mer sympatisk tema; London.
Man kan kanskje si at man burde være turboturist når man bare er der fra fredag til søndag. Men når målet ikke er London i seg selv, men sine søstre, så kan man med god samvittighet konsentrere seg om Top Shop heller en the Tower, følte i hvert fall vi. Men det skal sies at vi har vært på Tate Modern, Borough Markets, i Brick Lane, i Oxford street, på Picadilly Circus, sett London Brigde, vært på en ekte britisk pub og spist en ekte britisk Sunday Roast med øl til (untatt Cecilie selvsagt), tatt tuben både hit og dit, brukt Oyster Card, spist English Breakfast, ja, til og med drukket ekte afternoon tea hos Rachel og familie. Med crumpets, upside-down pear cake, lemon sponge, Fortnum & Masons Royal Blend, fyr i peisen og selvsagt spode-kopper, i det hele tatt det meste på plass.
Så litt britisk erke-kultur har vi fått inn. Jeg har også fått snakket engelsk med engelskmenn (halleluja!) og det var fantastisk. Jeg har vært redd for at jeg hadde begynt å anlegge en fransk aksent hvis jeg ikke hadde fått litt korrekte impulser. Dog, det skal sies, jeg snakker ikke perfekt britisk, ifølge min kjære søster snakker jeg ganske så amerikansk. Men jeg liker å tro at jeg er såpass mye bedre enn gjennomsnitlige franskmenn at det ikke gjør noe. De hadde neppe hørt forskjell på en amerikaner og en brite uansett.
Ellers kan jeg informere om at en vilt fremmed syntes jeg burde studere engelsk litteratur etter å ha snakket med meg en halv time, og synes jeg hadde en imponerende entusiasme og veldig gode synspunkter når det gjaldt dette temaet.
Jeg kan også informere om at min familie har fått så mange bra inntrykk av norge gjennom meg at de seriøst vurderer en to ukers ferie i norge til sommeren, og at de definitivt vil ha en skandinavisk au pair til neste år. Så noe må jeg gjøre riktig, om ikke annet representerer jeg landet mitt på en god måte!
For de som lurte har Andrea et riktig koselig, om enn litt shabby rom, slett ikke så altfor ille. Jobben hennes er også koselig og det virker som et bra miljø med gode kolleger. Men, de er jo skandinaver, og når man lever i en verden av franskmenn, så skal det lite til for å synes at folk er utrolig hyggelige og imøtekommende. Jeg følte meg rent satt ut i London. Min nyutviklede arroganse og kjølighet passet rett og slett ikke inn. Det er tydeligvis frekt å ignorere fremmede som snakker til deg på gaten i London. Jeg som har brukt 2 hele måneder på å lære meg å unngå øyenkontakt, ikke smile, ignorere folk som muligens har tvilsomme hensikter. I london kan du tydeligvis bare snakke hyggelig med dem og gå. Merkelige greier.
Andrea er blitt veldig London, snakker i vei med gud og hvermann, smiler og vitser og finner veien på metroen, vet etter hva man skal lete og hvor på topshop, og ser generelt ut til å passe bra inn der!
Tilslutt, noen Fun Facts om Fransk:
Å miste bevisstheten heter, direkte oversatt, å falle blant eplene.
Å være i form av en fersken betyr ikke at man er rund og oransje, men heller at man har det aldeles flott.
Jeg har klart å bøye verbene å ha og å være i alle tidene uten hjelpemidler idag.
rdene for MUNN, BEVEGE SEG, og BLOKKERT er nesten det samme. Bouche, bouge og det siste kan jeg ikke stave men høres helt make ut. Man kan se for seg setningen "Jeg kan ikke bevege munnen, den er blokkert." (selv om det kanskje ikke er så lett å si den setningen hvis man ikke kan bevege munnen. men man kan jo forestille seg det.) "Jeg kan ikke bouge bouchen, den er bouge."
Cagoule er både taket på toget og finlandshette. Veldig gøy hvis man planlegger for eksempel å kapre Bergensbanen, på Finse, og man legger planene; "Alle trer cagoulen på hodet, dekk ansiktet godt, og hopper på cagoulen når toget skal til å gå." Disse franskmennene altså.

Streik gjør sporty

Som de fleste sikkert har skjønt etter hvert, har jeg litt problemer med internett-tilkoblingen for tiden. Derfor kommer nå mandagsbloggen og onsdagsbloggen på torsdag. Ingen skal si at jeg ligger på latsiden!
Vi er nå inne i høstens andre streik her i Paris, og denne gangen er det ikke bare metro og tog-arbeiderne, men f.o.m. tirsdag, også funksjonærer, lærere og gud vet hvem. Og det er ikke bare en til to dager, nei da. Metrostreiken begynte kl 05:30 i dag (onsdag) morges, nå (onsdag kveld) går kun linje 14 som normalt, og det er fordi den er helautomatisk. Linjer 1, 4 og 6 har henholdsvis 50, 25 og 10 prosent trafikk. Resten går ikke. Dette var veldig kjekt for meg i dag, da jeg skulle på koret. Koret er nemlig i 17de arrondissement, det vil si nordvest for sentrum. Jeg bor sørøst i sentrum. Jeg må ta metroer 7, 14 og 3 for å komme dit. 7 og 3 gikk ikke i det hele tatt.
Derfor tok jeg min første rush-tid sykkeltur på velib i Paris, og det var skremmende, og tok lenger tid enn å gå. Jeg var også den eneste som, når jeg ville krysse gaten, gikk av sykkelen og brukte fotgjengerfeltet. Tydeligvis er sykler som biler eller scootere her. Jeg vet ikke helt om jeg har nervene til det.
Da jeg gikk av på St. Lazare, endestoppet til nr 14, var det ganske langt å gå til koret. Jeg bestemte meg for å finne en velib på veien. Lettere sagt enn gjort. Da jeg tilslutt fant et stativ som ikke var helt tomt, viste det seg (etter at jeg tok av sykkelen) at den var ødelagt. Magnifique. Dersom ingen andre tar den, eller noen andre tar den og ringer Velib-firmaet, risikerer jeg å måtte betale 150 euro for den ødelagte sykkelen. Det samme skjedde med Marie i går, og over natten trakk de henne 87 euro. Heldigvis fikk hun forklart situasjonen, men dog. Da jeg skulle tilbake, ventet jeg først 20 minutter på linje nr 1, deretter brukte jeg 15 min på å finne en velib på Hotel de Ville, jammen var ikke alle 4 på det stativet, og alle 3 på det utenfor Notre-dame ødelagte også. Tilsutt endte det opp med at jeg gikk helt hjem, og var hjemme rundt midnatt. Jeg og marie gikk fra koret kl kvart på elleve. Tatt i betraktning av at jeg også brukte 1 t og 20 min for å komme meg TIL koret, vil jeg påstå at jeg setter inn en hederlig innsats for kulturlivet. En god ting som har kommet av denne streiken er at jeg har funnet ut at det er raskere å gå til skolen enn å ta metroen, for ikke å snakke om triveligere, sunnere, og billigere. Jeg har besluttet ikke å kjøpe metromånedskort for november, fordi jeg da forhåpentligvis går mer i stedet for å ta metroen alle steder. Det er jo ofte omtrent like fort. Nesten i hvert fall. Og det er verdt det når jeg kan gå forbi Pantheon og gjennom Jardin du Luxembourg på vei til skolen, med skjerft, lue, votter, Arcade Fire på iPoden og crazy franskmenn på alle kanter (nevner i fleng; mannen som jogger med stokk i sekken, den lille kineseren med trillebagen som plukker blader, de som spiller tennis i bar overkropp, damen som synger mozart for seg selv, den lille jenten med hår ned til knærne som alltid er for sent ute og som ikke skjønner at det er lettere å løpe med sekken på ryggen enn på to hjul som velter sekken på hver fortauskant.)
Jeg og Marie har FORTSATT ikke skjønt hva som skjer etter koret, det er et slags klasserom ved siden av krypten vi øver i, hvor ca halvparten av koret går etter hver øvelse og drikker øl. I dag så vi dirigenten ta seg en Desperados. Ingen inviterer oss, og vi er meget usikre på om det er for hele koret eller en slags spesielt utvalgt kjerne. Ikke særlig godt å si. Men med vår begrensede forståelse av de organisatoriske sakene som har med koret å gjøre kan det godt hende de har forklart det og invitert oss opptil flere ganger. I og med at vår vanlige oversetter ikke var på koret i dag, måtte vi gå til dirigenten etterpå og si ”eh, hei ja. Ja, vi har vel ikke helt forstått alt. Hva er det som skjer på søndag, og når er konserten og hvor er den og når er generalprøven og kan vi gå med vanlige skjørt eller må de være fotside?” En ting er det musikalske, som vi faktisk skjønner det aller aller meste av, men når han slenger rundt seg med datoer, tider, ukedager og hvem som skal være hvor, nei da må vi takke for oss.
Det må jeg også nå, for det er leggetid og skole i morgen. Men før det; litt selvopphøyelse, som om ikke det var nok å skrive side opp og side ned om meg selv: læreren min synes jeg har veldig god uttale, og sa at min muntlige presentasjon av ”greven av monte christo” var ”Super. Parfait. Avez-vous entendu? Parfait.” (Super. Perfekt. Hørte dere? Perfekt.). Bare så det er sagt.

Litt forsinket, lat som det er mandag!

I dag var jeg på skolen for første gang siden 30. Oktober. Og det var jammen meg kjekt, tror det eller ei! Når man ikke bruker hjernen hele dagen hele uken, er det veldig lett å sløve helt bort. Noe mine foreldre bekymret seg for allerede i sommer, og som de faktisk fikk rett i. Jeg er ganske sikker på at min hjernekapasitet er betydelig lavere nå enn rundt 14 juni, eksamensdagen min. For ikke å snakke om rundt 10. Klasse, jeg er sikker på at det var mitt intellektuelle høydepunkt. Likevel finner jeg ikke helt motivasjonen til å sette meg ned med mattestykker eller en sudokubok. Men jeg er ganske sikker på at jeg ville tapt enhver runde av trivial pursuit skulle jegprøvd meg nå.
Spørsmålet er så: hva gjør man for å skjerpe intellektet? Sjakk er for kjedelig, mattebok har jeg ikke, sudoku er ikke helt min greie. Jeg leser Don Quijote, og pugger litt fransk, men føler liksom ikke helt at det hjelper. Og museer og slikt, jeg vet ikke med alle andre, men jeg personlig får ikke noe hjernetrim av å se på malerier, hvor enn flotte de måtte være. Et problem er også at norsken min lider kraftig under dette. Det at jeg både holder på å lære ett nytt språk, OG ikke bruker hjernen eller, OG nesten ikke leser norsk i det hele tatt (don quijote er den første norske boken jeg har lest siden jeg kom) gjør at alt blir helt tullete. Ta bare denne setningen. Jeg skrev først ”ikke leser norsk i det hele tatt nesten.” men vi kan vel alle være enige om at ”nesten ikke leser norsk i det hele tatt” er en veldig mye bedre setningsoppbygning på norsk, mer ”chic” som min forrige fransklærer ville sagt.
Heldigvis er jeg ikke alene om denne forvirringen, det ser ut til at alle mine norske venner som er midt i den samme læringsprosessen som meg har samme problemet.
Jeg håper virkelig det går over, det hadde jo vært trist om jeg skulle miste min kompetanse i norsk på grunn av at jeg lærer meg fransk!
Ellers har jeg funnet ut at det visstnok er superlukrativt å være skikkelig god i engelsk og samtidig snakke fransk dersom man bor i Frankrike. Det er så utrolig lavt nivå på engelsklærerne her at dersom man snakker skikkelig kan man visst tjene ganske så bra. Hørte om en som ett år etter hun hadde begynt å lære engelsk for første gang, fikk lærersertifikat som engelsklærer i frankrike. Hun hadde aldri vært i england, kun lært det i frankrike. Er det rart franskmenn er dårlige i engelsk?
Har blitt kjent med en au pair fra New Zealand i dag, på skolen, veldig grei og til tross for at vi begge er veldig mye bedre i engelsk, snakker vi fransk sammen. Merkelig nok har vi veldig mye til felles, og har kommet fram til at New Zealand og Norge er ganske like, ikke bare i landskap og klima, men også mentalitet. Av mindre trivelige fakta kan det nevnes at disse to landene topper verdensstatistikken over selvmord. På den lystigere siden kan det nevnes at det var disse to landene som var oppe til vurdering da location for innspilling av Ringenes Herre-filmene skulle avgjøres. New Zealand ble, som vi alle vet, valgt, og det var for det meste pga kostnadene. Oslo er jo, trossalt, verdens dyreste by å bo i.
Jeg har forøvrig lært klassen min fjellvettreglene i dag, vi snakket om å forsvinne i snøen og dø av kulde, alle var selvsagt spent på å høre den nordiske ekspertise, og jeg var ganske imponert over meg selv da jeg på sparket klarte å resitere de ni fjellvettreglene på fransk(!), om enn ikke i riktig rekkefølge. Takker plakaten på do på farmorstøl for det! Nordmenn er jo, trossalt, født med ski på beina. (Jeg måtte i samme slengen avkrefte rykter om horder av isbjørner overalt i landet. Det var vanskelig for mange av dem, spesielt amerikanerne og hun fra Madagaskar, å tro at ikke alle nordmenn hadde sett en isbjørn. men om de ble litt skuffet kunne jeg muntre dem opp med at ja, det er faktisk 24 t med sol om sommeren i Nord-Norge, og sjokkere og imponere med at nei, de har ikke sollys midt på vinteren.)

bretagne

Jeg er sikker paa mange lurer paa hvorfor jeg ikke har oppdatert paa saa lenge. la meg da oyeblikkelig forklare dette: soendag reiste jeg og de to barna paa TGV til Bretagne for aa besoeke Mami og Papi paa landet.
Togreisen var en smule stressende til tross for at begge foreldrene fulgte oss inn paa toget og innstallerte oss, men heldigvis gikk alt bra.
Bretagne, rettere sagt Banastere, viste seg aa vaere fantastisk. Huset var superfint, tegnet av Fabrice sin bror, som er arkitekt, og hadde tre bad, fire soverom, gulv-tak vinduer rundt hele og en gedigen hage. i tillegg laa det rett ved sjoen, men bare ved flo. ved fjaere var det en sump saa langt oeyet kunne se, fullt av maaker. ved flo var det ufattelig annerledes. i tillegg til denne fantastiske utsikten var det 5 minutter aa gaa til en kjempelang strand, som ved fjaere var en vaatmark med strandede baater.
i omraadet var det kjempestore marker og enger, smaa koselige hus i rotete hager, sideveier overalt, landsbyer, kuer, og her og der snublet du over sjoen.
til tross for at jeg hadde hovedansvaret for barna (mami er daarlig til beins og har svakt hjerte, papi har ingen erfaring med barn til tross for 2 soenner og en datter, han lekte med dukker for foerste gang paa tirsdag, har aldri skiftet en bleie eller badet et barn, og har en gang satt en baby paa sofaen og gaatt for aa hente seg en oel. veldig veldig glad i barnebarna, og underholdt gaspard hele dagen, men dog.)
den foerste natten skal jeg aerlig innroemmes at jeg var bekymret for nattesoevnen min. siden jeg hadde ansvaret for ungene sov jeg i rommet vegg i vegg med dem, motsatt ende og etasje av mami og papi. foerste natten tilbrakte jeg timen fra 03 til 04 med Jeanne i armene, fra 04:15 til 05 i gaspard sin seng med ham paa fanget, og fra 06 til 07 med Jeanne i min seng. De vaakent klokken 08.
Heldigvis sov de resten av uken, jeg har lagt meg senest halv elleve, staatt opp kl 08, spist fersk baguette hver dag, vaert paa lange sykkelturer og haapt at jeg fant veien tilbake, ligget i strandstol paa terrassen i solen og lest, blitt introdusert til mange deler av den bretagnske kultur.
De har eget flagg, eget spraak, egne nasjonaldrakter, de spiser andouille (ikke ulikt lammerull), quin amande (kake lagetg bare av smoer og sukker og litt mandler), crepes med asparges, bacon, egg, blaaskjell, reker, hva som helst, og de spiser mye fisk. Jeg har for foerste gang blitt servert en hel fisk paa tallerken; med hode og oeyne og alt, og det verste er at jeg spiste fornoeyd og det var godt.

etter denne punktvise turistbeskrivelsen, som jeg selv synes var veldig viktig, vil jeg gaa over til en annen del av ferien; oppdragelses-delen. naa. man skulle kanskje ikke tro at en 19aaring har meget aa bidra med naar det kommer til oppdragelse. men her vil jeg faktisk paastaa (grace a mine foreldre) at jeg har solide forkunnskaper i dette emnet, som har kommet meg til gode i hele hoest. heldigvis er Christelle og Fabrice for det meste paa samme linje, saa alt har gaatt bra. MEN. det er en kjent sak at i det oeyeblikk foreldre blir besteforeldre, kaster de det meste som heter oppdragelse over bord og gaar over i neste fase; bortskjemming. og siden man som regel har foreldre fulle av regler, er dette ofte veldig kjekt for barna, om enn mindre kjekt for foreldrene. og Odile og Philippe, som de heter, foreldrene til Fabrice, er intet unntak. Det virkelige Problemet kommer foerst naar au pairen er med paa ferie. jeg vil anslaa min rolle denne uken til en slags barnevakt/foreldreangiver/securitybumper/besteforeldreavlaster/norsk turist.
Noen ting kan jeg ignorere. Et glass Cola i ny og ne. En sykkeltur paa bagasjebrettet. Saa blir det verre. Naar vi en time foer middag drikker te og spiser kjeks (dette er en time etter goute, hvor gaspard har spist baade yoghurt og sjokolade), spoer gaspard pent om en kjeks. Naar han deretter spoer meg om en til idet han skal til aa forsyne seg, sier jeg nei, vi skal snart spise middag. han insisterer, jeg insisterer. jeg gir ham et lite hjoerne, han sier han vil ha en stor bit, og begynner a graate. mye. og selv om de ikke sa noe, er jeg ganske sikker paa at besteforeldrene var ganske saa uenige. Ellers hadde de nok proevd aa stoette meg. men nei. derfor, dagen etter, lot jeg mami ta haand om kjeks-utdelingen. og jaggu spiste han ikke foerst goute kl 4, deretter tre kjeks paa tur, deretter to kjeks hjemme, og alt dette foer middag kl 8. resultatet var selvsagt at han spiste tre biter quiche, og deretter nektet aa spise mer. Jeg sa ingenting.
I tillegg til dette har han hele uken (merkelig nok) kommandert og krevd og ikke sagt s'il te plait eller merci en eneste gang. noe jeg staar saa fast paa at jeg bare trenger aa se paa ham foer han sier det. eller, please og thank you som han sier til meg.
og idag har det vaert ganske vanskelig aa vende ham tilbake til gamle vaner, til tross for at han egentlig er baade hoeflig og snill. Heldigvis har det gaatt bra, og naa er det helg og han skal tilbringe de neste 2 doegnene med foreldrene. og dersom han ikke adlyder dem, kan de kjefte uten at han liker dem mindre for det. min posisjon hos ham er ikke helt like klar...

Naa, tilslutt, noen avsnitt om hjemturen. Togturen TIL bretagne var relativt stressende, to seter ved siden av hverandre, baby paa fanget, lite plass, ingen ville sove, alle som satt rundt oss hadde tydeligvis ingenting bedre aa gjoere paa enn aa stirre paa oss, selv om ungene ikke sa et pip, og trodde tydeligvis at jeg var saa daarlig i fransk (de hoerte meg lese paa engelsk til gaspard) at de kunne diskutere min sivilstatus seg i mellom paa fransk. de syns de var litt for droyt at en ugift kvinne hadde to saa smaa barn, og var jeg ikke uansett litt ung?
Da vi skulle tilbake hadde vi riktignok bare 2 minutter paa aa faa to unger, sekk og barnevogn inn paa toget, men siden setene var like innenfor doeren, uten bord mellom og vi hadde alle fire, gitt det superbra. det var ogsaa mye mer plass, og behagelig, enn da vi kom. liten vogn, bare 4x4 seter. og det gikk ogsaa veldig bra foerst, vi spiste goute, alle var fornoyde, vindusseter og ikke for varmt. men saa, etter 40 minutter, stoppet toget, midt paa landet, med beskjeden " ikke gaa ut". en halv time senere; "studentdemonstrasjon i Rennes, vi venter." en halv time etter det; "vi gaar om noen minutter;" 40 min senere, de har satt inn politifolk og brannfolk. tilslutt, etter 2 timer og 40 minutter, gikk toget videre. Jeg hadde ikke hatt noen penger paa mobilen og maatte vente paa at christelle skulle ringe meg. jeg matte ogsaa gaa fem vogner til matvognen, staa ti min i koe med to barn, spoerre mannen foran oss pent om han kanskje kunne klare seg med to yoghurter, saa vi kunne faa den siste, for det var det eneste de hadde som jeanne kunne spise, bortsett fra kompott (de hadde en minipakke igjen). jeg maatte ogsaa utoeve min aller beste 3aaringslogikk for aa faa gaspard til aa gi kompotten til Jeanne, fordi vanligvis er det ham som spiser den typen kompott. Alt i alt var jeg relativt kjoert da jeg ankom Paris kl 22, og er veldig glad Christelle kommer tilbake kl 5 i ettermiddag i stedet for kl 7.

helt paa slutten;
franskmenn er overbevist at dersom du ikke har perfekt gramatikk er det ok aa baksnakke deg paa fransk. spesielt hvis man er paa nachspiel.
skifterom paa tog er ikke beregnet for to barn.
folk syns du er rar hvis du gaar tur paa stranden alene, og det er tydeligvis lov aa peke og le.
fisk som ikke lukter fisk er godt.
lisa ekdahl er, av en eller annen merkelig grunn, kjent i frankrike. ikke skjoenner jeg hvorfor.
aa spise frokost rett fra bordet er det tydeligvis ikke bare C&F som gjoer. Hvorfor?? er det for aa spare oppvasken, og heller ha smuler overalt? og kan man ikke ha en skje i hvert syltetoy heller enn en skje hver som man bruker til alle typer syltetoy OG honning?
og HVA er saa vanskelig aa forstaa med aa spise middag naar man kommer hjem fra skolen, heller enn rett foer man legger seg? hvis man sier at det hender man spiser middag i 5tiden, faar man spoersmalet, "hva gjoer dere etterpaa da? legger dere?"
og. JA, jeg kommer fra Norge, og NEI, jeg liker ikke laks.

innelaasing og utelaasing og en overvunnet conjugasjon

takket vaere en kombinasjon av idiotisk internett (eller mangel paa) og besoek av en trendy arkitektstudent har bloggingen faatt lide. naa, derimot, er jeg paa fransk pc med fastlinje-internett og andrea har dratt hjem igjen til sitt kunstnerliv i london, etter en helg med traumer.
det skal sies at det som skjedde paa loerdag var ene og alene min feil. det aa gaa ut av leilighet med smekklaas uten noekkel er, for aa si det rett ut, ganske taapelig. det aa smekke igjen laasen er totalt idiotisk og komplett uansvarlig. det aa i tillegg gjoere dette for foerste gang naar de tre andre jeg vet har noekkel til leiligheten er rundt 600 km fra Paris, kan nesten ikke beskrives.
Det som IKKE var min feil, var at Christelle og Fabrice hadde latt mobilene ligge i bilen og ikke sjekket dem i det hele tatt. og moren til christelle hadde ikke dekning. og naboene hadde ikke ekstranoekkel. og conciergen var ikke der. og laasesmed kostet 700 euro.
Det som skjedde var dermed at jeg og andrea maatte vandre rundt i omraadet helt til kl 21:30 da jeg omsider fikk tak i Christelles mor, som hadde fasttelefonnr til der de oppholdt seg, slik at de kunne ringe meg. det de sa var foelgende: men hannah, Melania (vaskedamen) bor jo i samme gate som deg, og hun har noekkel!
slik en enkel loesning! foerst var jeg irritert fordi jeg ikke hadde kommet paa det selv, men saa slo det meg at jeg ikke hadde hverken noyaktig adresse eller telefonnr eller etternavn, altsaa ingen maate aa kontakte henne. saa det var ikke saa teit likevel.
men jeg fikk ihvertfall noekkelen og alt var fryd og gammen.
helt til tirsdag formiddag.
telefonen min ringte rundt kl 13, og det var christelle. men siden jeg ikke hadde penger paa mobilen kunne jeg ikke ringe opp igjen og tenkte hun ringte vel igjen. den gang ei. jeg tenkte ikke mer paa det.
saa, kl 15, ringer hun igjen. og etter en veldig kort "çava?" saa sa hun at hvorfor hadde jeg ikke gitt noekkeln tilbake til Melania, og hun skulle jo vaske idag kl 12 og det var jo totalt uansvarlig og forstod du ikke at du maatte gi den tilbake med en gang og melania sa hun hadde sagt at du maatte gi den tilbake mandag morgen og naa er jeg ganske irritert og jeg maa jo betale henne likevel og....
jeg beklaget, masse, hun sa et eller annet (men ikke type d"et kan skje den beste; vi gjoer alle feil; ikke tenk paa det". mer i retning "hmph, ja, ok, hadet")
selvsagt var jeg superstresset og skikkelig sint paa meg selv. bedre ble det ikke da jeg leverte noekkelen tilbake til melania og hun sa "ja, christelle var jo ganske sur, og nei selvfoelgelig skulle jeg vaske idag selv om det er ferie, JEG har jo ikke ferie, og ja jeg skulle vaske selv om det var bare du som bodde der." ikke saa goy etter alt tullet paa loerdag nei.
derfor var det ikke saa rart at jeg var bekymret da fabrice ringte meg kl 21 i kveld, da jeg var paa vei paa kafe med mario, maria, morten og olav. saa viste det seg at leieboeren deres, som er en student som bor i studioet de eier like i naerheten av oss, hadde laast seg ute ogsaa! og det var ekstra noekler i leiligheten!
gjett saa glad jeg ble da!
ikke bare kunne jeg hjelpe henne med en gang, saa hun slapp aa vente i 5 timer, jeg kunne ogsaa gjoere godt igjen litt av dagens idiotskaper OG de saa at det ikke bare var meg som gjorde saanne ting.
og siden Christelle ikke kan norsk, kan jeg jo roepe at naboen Bertrand sa "det er ganske rart at christelle ikke har en loesning for saant, hun er jo ganske spacey selv og det kunne lett skjedd med henne." jaja. nok om det, regner med min gode gjerning har gjenopprettet balanse og harmoni i familien, i tillegg til det faktum at det kommer til aa vaere rent og pent her naar de kommer hjem.
a
v mer spennende ting kan jeg melde om nivaaendring i fransk, har gaatt fra A2 til B1 (nivaaene gaar fra A1 til c1 og C1 er det nivaaet jeg er paa i engelsk) og faatt nye klassekamerater.
alle er VELDIG sjokkerte over at Norge har obligatorisk verneplikt, (faktisk ALLE, og de kommer fra Spania, Tyrkia, Madagaskar, England, USA, Ny Guinea og Bulgaria) og veldig imponerte over bruk av vannkraft.

og franskmenn (fabrice og christelle) synes vi (jeg) er skikkelig rar(e) fordi vi (jeg) tar av oss skoene innendoers. ingen gjoer det her. da jeg forklarte at det var uhoeflig IKKE aa ta av seg skoene inne, rystet de paa hodet. litt som da jeg forklarte at vi ikke boyer verb i person og tall.

og selv om fransken gaar bra (jeg har laert subjonctif! hvilken triumf! hvilken seier!) saa kan jeg IKKE forklare rettferdig handel paa fransk. jeg har proevd.

foroevrig var det kjempekjekt aa se andrea igjen, og gleder meg til aa se henne i sitt rette element, og for de som maatte bekymre seg ser hun veldig bra ut, og har paa ingen maate blitt paavirket av hennes tilsynelatende usunne og utsvevende livsstil. hun ser baade frisk og sunn ut, uten et hint av fiskepuddinghet eller oelmage.

naa maa jeg legge meg, man blir litt troett av aa drikke saa utrolig mye ol etter en lang dag med skole etc, og skal paa halloween-techno-rave-dop-sprit-klubbing-tektonik-sprit-fyllefest imorgen og allsaints-techno-rave-dop-sprit-fylleevent paa torsdag og vorspiel-drikke-rave-dop-danse-drikke-dop-danse-rave-byen paa loerdag, maa samle krefter, kan heldigvis sove i hele moirgen og torsdag og fredag og loerdag paaa dagtid.


ps: bare tuller. jeg oever meg paa den franske humoren*

*det motsatte av den britiske. overstate heller enn understate. proev aa se en fransk komedie. det er ille.

INCROYABLE

Vil bare beklage for manglende posting denne uken, har først vært syk, deretter uten internett. Men nå er alt back to normal, og det å ikke å ha internett er ingen grunn til å ligge på latsiden, så jeg har like godt skrevet to innlegg. poster begge med en gang, så husk å bla videre når du kommer til bunnen av dette! enjoy!

Noen ting er bare morsomme når man en turist. Eller når man leser det i en artikkel og vet at det aldri kommer til å gjelde deg. For eksempel syns de fleste at det er fantastisk morsomt å se på Americas Funniest Home Videos og se en amerikaner ta sats på stupebrettet for deretter å skli og treffe stupebrettet som knekker og deretter tar en merkelig snurr som gjør at det ender på hodet til den uheldige amerikaneren. Men ingen hadde vel syns det var morsomt hvis det var dem selv. Litt det samme er det med den dårlige servicen her i Paris. Ja, det virker som en spennende kuriositet når man leser om det, og det hadde sikkert vært morsomt å se en video på youtube med en kvinne som fortvilet forsøker å få på seg en støvlett mens fem overlegne ansatte står og skravler og kanskje kaster et hånlig blikk på henne, gjerne med skohorn og prøvestrømpe i hånden. Men for den stakkars (dog, skal det sies, svært dårlig kledte) amerikanske kvinnen på bon marche, som jeg overhørte lørdag, var det ikke like morsomt. ”Gary, I really think we should talk to the administration of this store. I mean, I was in the store 20 minutes without anyone offering me their help, in the end, i actually (her nærmer stemmen seg sjokk) had to go over and” say, excuse me miss, could you help me please?” I mean, it’s just SUCH a bad service, I mean, it’s outrageous! Five sales assistants just standing there, hanging about, jabbering. They are so laeyzey (onomatepoetisk framstilt aksent) here, Gary! Come own, (ditto) lets go. I just wanna have a crepe and go back to the hotel.”
Det var heller ikke spesielt morsomt for meg da jeg gikk tilbake med mine flett nye og allerede ødelagte støvletter. Etter tre dagers bruk oppdaget jeg at den ene dingsen under hælen hadde falt av, hælen var slitt ned nesten en halv centimeter og læret rundt var i filler. Dette for dyre støvletter fra en fancy butikk, etter en ettermiddag, en kveld og en morgens bruk. Dessverre ble jeg syk den dagen jeg oppdaget det, og fikk ikke gått tilbake til butikken før en uke på dagen etter jeg hadde kjøpt dem. Men man skulle likevel tro at det skulle gjøre meg fortjent til nye støvletter, eller i det minste betalt reparasjon. Men da jeg kom dit, var de to damene alt annet enn hjelpsomme. Da jeg insisterte, sa de tilslutt ”kom tilbake om en halvtime, eller i hvert fall før kl 5. Da er sjefen her.” Men det var etter at hun ene hadde sagt (da jeg presiserte at til når jeg kjøpte støvletter til den prisen, forventet jeg at de skulle vare lenger enn fire dager) ”hvis du skal behandle dem sånn burde du heller ha kjøpt noen billige støvletter” og ”det er jo tydelig at du har gått på brostein og i gaterister og jeg vet ikke hva. Dette er jo helt klart din feil, og har ingenting å gjøre med støvlettene.”
Så jeg gikk hjem igjen, hvor jeg møtte Christelle, og fortalte hva som hadde skjedd. Kanskje var det sånt man ikke gjorde her i Paris, og hvis noe ble ødelagt hadde man ingenting å si? Men nei, hun mente som meg at egentlig burde de erstatte dem, men siden det var bare den lille dingsen, som jo faller av etter en tids bruk uansett omtrent, fikk det holde at jeg fikk dem til å betale reparasjonen.
Da jeg kom tilbake, var det med et håp om at sjefen var en smule mer i posisjon til å gi ut nye støvletter og mer villig til. (dette fra min egen erfaring som salgskvinne, på kitch’n strakk vi oss alltid lengst mulig for å hjelpe kunden, og ingen strakk seg lenger enn sjefen. Fornøyde kunder framfor alt). Men da tok jeg grundig feil. Sjefen (en svært lav kvinne i slutten av 50årene med påtegnede øyenbryn, en bleket hårfrisyre Eli Hagen verdig, lett fargede, store, diamantbesatte briller og lilla buksedress) var opptatt med kunder da jeg kom, så jeg stod og ventet. Så, da hun var ferdig med dem, men mens de stod og puttet kvittering i lommebok og pose i veske, tok hun ene som jeg hadde snakket med tidligere henne i armen og sa i en undertone (en sånn som rekker omtrent 2 meter, ergo høyt nok til at jeg helt fint kunne høre det): ”dingsen under hælen (nei, hun sa ikke det, hun sa talonette, men jeg vet ikke hva det heter på norsk) på støvletten hennes har falt av, det er helt klart hennes feil og hun er ikke så god i fransk. Hun var her i sted.” Og hvis man oversetter blikket også, sa hun i tillegg ”hun er komplett idiot og du får bare sende henne av sted.”
Så kom sjefen bort til meg. ”Jaha, hva har skjedd her da?” Det var fristende å si at det visste hun utmerket godt, men jeg bare viste henne støvletten og begynte på ny på min forklaring. Men hun avbrøt meg med
-Beklager, her kan vi ikke gjøre noe. Dette er jo helt klart din feil, og har ingenting å gjøre med støvletten. Den her jo helt slitt ned!” Jeg ble så sjokkert at jeg praktisk talt splutret.
-Men, det er jo bare fordi jeg ikke så det med en gang! Den skulle jo uansett ikke ha falt av, det var jo ikke min feil. Jeg har jo bare hatt dem en uke!
-ja, men du har jo mistet D.U.H (dingsen under hælen)
-ja, men den skulle jo ikke ha falt av etter fire dager
-dette er din feil, frøken, vi gjør ingenting med dette
-unnskyld meg, til den prisen-
-har ingenting å si med prisen. Enhver støvlett hadde mistet D.U.H hvis man hadde gått med dem i gaterister
-jeg har ikke (begynner å nærme meg svært sint)
-se! Hælen er jo skrapt opp bakpå og alt! Ingenting vi kan gjøre her!
-men alvorlig talt, jeg gikk hit fordi jeg forventet kvalitet -
-unnskyld meg, monsieur (med et unnskyldende blikk), det er Dem.(vender seg til neste person i køen)
Her ble jeg så ufattelig rasende at jeg nesten mistet talens gave, men heldigvis bare nesten. ”Dette er HELT UTROLIG, madame. Jeg betaler 110 euro fordi jeg forventer KVALITET, og gikk hit for KVALITET, men dette (veiver med støvlettene) er tydeligvis UFATTELIG DÅRLIG kvalitet, og jeg har aldri vært ute for så DÅRLIG SERVICE i hele mitt liv. Det er virkelig UTROLIG! ELENDIG SERVICE HER!”
(ord i caps lock ble praktisk talt ropt, om ikke helt, til fordel for eventuelle andre kunder som skulle la seg lure av den tilsynelatende profesjonelle fasaden til butikken, en anerkjent kjede som finnes i hele Paris, og for å advare alle som måtte finne på å reise hit, så heter den Andrè. ) også trampet jeg (i veldig høylytte høyhælte sko) ut av butikken, rasende. Det tok 10 minutter og en ekstra stor cappuccino med dobbel mengde espresso og en bananmuffins før jeg i det hele tatt klarte å sende melding til Marie for å lufte mitt sinne, og nå mens jeg har skrevet denne bloggen, har jeg følt sinnet komme igjen, og har begynt å forme planer om en vendetta mot André, jeg har en ide om noen plakater, høflige smil til samtlige kunder på vei inn i butikken og flyers med påskriften ”Denne butikken har ufattelig dårlig service, produktenes kvalitet er lavmål og de som jobber her er ikke bare tydeligvis ufaglærte og u-utdannete men også frekke og selvhøytidelige. For Deres egen skyld, ligg unna, og spar pengene på noe som er kvalitet.”
Eller eventuelt, for å unngå å komme på kant med loven, utdanne meg innen markedsføring, bli supersuksessfull, starte min egen butikk-kjede (som selger hva som helst. Uviktig) som lever av GOD SERVICE og som vil revolusjonere servicenæringen i Paris (jeg skal kun ansette folk som ikke kommer fra Paris) også skal jeg bli så suksessfull at jeg kjøper opp hele Andrè og gir alle som jobber avd. Les Gobelins sparken uten pensjon fordi de ikke passer inn i den nye profilen til Andrè som er KUNDEN FRAMFOR ALT. Og gi med dem et par DÅRLIGE sko som erstatning for tapt pensjon og se hva de får ut av DET. SYND for dem.

Språklige forvi/e)rringer

Som alle vet, virker alle språk mer kompliserte enn vårt eget. Men dette tror jeg, etter nærmere studier, vil vise seg at kanskje ikke er et tilfelle av ”gresset er grønnere”, her på vår egen side for en gangs skyld. For jeg tror faktisk vårt språk ER lettere. La oss se på detaljene. (og gå ut fra Bergensk, selvsagt.)
Ingen bøying i kjønn. Sol og bil får samme endelse. Ikke bare i bestemt form, og i flertall, men OGSÅ ADJEKTIVENE og VERBENE som hører til bøyes likt.
Deretter;
Ingen personbøying i verb. Dette er hovedsaken til at jeg mener norsk er så enkelt. Hun danser, vi danser, de danser, jeg danser, det er ikke måte på hvem som danser og like lett er det uansett hvem det gjelder. Dette tror jeg er unikt for norsk (det med no genders har jo vitterlig engelsk og, så....) og franskmennene ryster forvirret og oppgitt på hodet. ”Men hvordan kan du vite hvem som danser da?”
Færre grammatiske former enn mange andre språk generelt.
Her slutter min solide faktabasis, men jeg holder fast ved mitt.
Selv preposisjoner er lett, men det er litt som engelsk. I er multifunksjonelt* I en by, i ett land, i et fly, i mine sko. I motsetning til på fransk: A (en by) EN (et land) DANS (et fly/mine sko)
Men alle vet at preposisjoner er supervanskelig å lære seg i ett nytt språk uansett, så jeg tar det ikke høytidelig. Satser og stuper i det (og håper at min noe imperfekte uttale visker ut skillet mellom a og en, lett for)
Det som er verre, er når jeg skal lære ting som ABSOLUTT ikke fins verken på norsk eller engelsk (eller, har jeg fått verifisert, spansk eller tysk) og som jeg dermed ikke har NOENTING å sammenligne med.
En ting er ordet depuis. Som brukes slik: jeg er i Paris depuis fem uker. Men også jeg er i paris depuis 9. Sept. Altså kunne en tro at det var ”siden”, men det passer jo ikke, det hadde vært ekstremt dårlig norsk å si ”Jeg er i Bergen siden fem uker”.
En annen ting, som er enda verre, er SUBJONCTIF PRESENS. Min nye fiende. Denne tiden er litt tilsvarende presens men forestiller noe som evt kan skje/bør skje/må skje/noen vil skal skje. Altså, f.eks.: ”Det er ikke nødvendig at du er der hele tiden i morgen”. ”Jeg vil gjerne at du kommer på koret i morgen.” Her bøyes (HVIS jeg har forstått det riktig) ”er” og ”kommer” i SP. Og siden verb boyes i person, har man altså 6 alt. Flertall/entall, 1.2.3. person. Og ingen av disse 6 ordene er like som verbet i noen som helst annen form. For å demonstrere:
Verbet ETRE (å være) i subjonctif presens er:
Jeg SOIS
Du SOIS
Han/hun SOIT
Vi SOYONS
Dere SOYEZ
De SOYENT.
Noen som ser likheten? Tenkte meg ikke det, nei.
Noen som er forvirret? Jeg håper for guds skyld at det ikke bare er meg.

*fun fact: word mener at multifunksjonelt ikke er et ord og bør erstattes med muftifunksjonelt eller multefunksjonelt. Jeg, derimot, som er barn av ikea-generasjonen (mamma fortjener den tittelen egenhendig, så i dobbelt forstand, både billedlig og bokstavelig talt er jeg barn av IKEAgenerasjonen), vet svært godt hva det vil si å være multifunksjonell (Billy CD/bok/note/dvd/leke/duppedings-hylle) og vil OGSÅ påstå a) at MUFTI ikke er et ord i det hele tatt, langt mindre et ord som fortjener funksjonelt bak, og b) at multefunksjonelt må være noe for ekstremistene innen multeplukking og jeg vil videre påstå at det er færre av dem enn av Ikea-gjengere, ERGO har jeg rett og word tar feil. Eller er kreert av noen som hater Ikea og elsker multer. Og har en fetisj for å finne opp ord som betyr absolutt ingenting og få naive ordbok/synonymbrukere til å dumme seg totalt ut når de leverer hovedoppgave på ”Den Lille Sorte” med ordet muftifunksjonelt i seg.

a knight in shining armour

I dag slo noe meg: Jeg har ikke shoppet på lørdager på så utrolig lenge, (back home jobbet jeg jo lørdager. Eller sov. Eller tilsvarende fornuftigheter.) at jeg hadde glemt for mye folk det er alle steder. Og det som er mye folk i Bergen, en by med 200 000 innbyggere, kan effektivt mangedobles i Paris, en by med rundt regnet 11 millioner innbyggere. Ja, den er større i areal. Men ikke 55 ganger større. No way. Ergo, flere folk pr kvadratmeter. I tillegg jobber jo folk til 7-8-tiden om kvelden og får ergo ikke shoppet i uken. Og når i tillegg linjer 10, 12 og 13 på metroen FORTSATT er rammet av streik, OG det vanlige folketallet er ganske så oppdatert grunnet forestående match England - Sør-Afrika, og man i dag har kunnet se (en fiffig grammatisk form, som jeg nå også kan bruke på fransk, forøvrig) en stor andel menn i røde/hvite skjorter, og en mindre andel menn i sixpence, lammeulls-V-hals, knebukser og diamantrutete knesokker, så kan jeg informere alle som ikke har vært tilstede om at Paris var en slitsom affære i dag. Jeg har ikke tall på hvor mange landsmenn* i nød (3) jeg har hjulpet med mine overlegne språkkunnskaper (I think he said line 13. That it´s a complete stand-still. Or maybe only a few trains not in action. I think. Just a moment. Excusez-moi, Madame, vous savez que-ce quil a dit? Ah, linie 12? Et c´est une arret totale? D ´accord, merci beaucoup.** So yes, as I said, line 12, completely stopped. No, I think you must have misheard me, I definitely said line 12. Yes. No, I think you should just find a bus. Uhm, no I´m sorry, I don´t know how the buses work. Uhm, on the map? Well, I’d say we were around here. Yes, that’s what I meant, right here. The bus? Well. You could just, I don’t know, walk along until you find a bus-stop and maybe get on and hope it’s the right direction, that’s what I do, I mean, what we French do. Yes, you’re welcome, no problem at all, happy to help, it’s quite a shame how few of the French, i mean, my fellow French, that is, us French, you know, who speak English. I hope you won’t encounter too many problems in our lovely country. Have, I mean, ´ave a nice day, and bonne chance, now!)

*ser at dette KAN forvirre enkelte i og med at jeg stadig gjør et poeng av mine multiple hjemland, men nå snakker vi altså om Angleterre, England, call it what you will. Home of the Queen and Hugh Grant uansett.)

** Unnskyld meg, frue, vet De hva han sa? Ah, linje 12? Og det er total stopp? Ok, tusen takk

Ting å irritere seg over i Paris:

Mangel på 7-11 eller andre tilsvarende kjeder som tilbyr mat og drikke døgnet rundt.
Mangel på kveldsåpne creperier i mitt umiddelbare nærområde
Helgestengte boulangerier
derav nødvendigheten for å spise tørt/gammelt brød
Metrostreik (pga at alle som jobber i offentlig transport i Frankrike pensjoneres etter 37 år, nå vil sarkozy at de skal jobbe 40 år. det går de ikke med på.)
Buss-streik
derav: stengte barnehager og ingen bysykler.
Veldig tynne vegger og naboer med TV. og idag, tilsynelatende besøk. Det føles som om jeg er hjemme hos noen som har besøk av venner, at jeg er omtrent 7 år gammel og har lagt meg.
Heis som ikke virker. Spesielt irriterende når man har barnevogn og/eller bor i 7de etg.
Å ha en superfin paraply som jeg nå ikke har bruk for fordi det ikke regner. jeg savner bergen.
At god ost lukter dårlig, og at mitt kjøleskap, viser det seg, ikke er lukt-tett.
Forurenset Luft: dårlig hud, ekkelt hår, kronisk hoste

Som man kan se, må man ikke være født og oppvokst parisienne for å syte om Paris.
Og når man i tillegg har høyhælte skinnstøvletter og fransk bankkort, og er såpass lokalkjent at man uten å blunke kan forklare retningen til Place Monge, på, for første gang, feilfritt fransk, så føler man at man har fortjent å skrive "Paris, France" når Eurostar.com (som selger billetter til "Chunnel") spør om "homecountry".

hva er egentlig rubgy?

Jeg ser, med stor bekymring, av kommentarene til mine lesere, at ikke alle vet hva rugby egentlig er. nå ser jeg at denne bloggen står i fare for å faktisk bli en sportsblogg. eller, rettere sagt en rugby blogg, og det vil vi jo ikke ha noe av. men lørdag er det finale i verdenscupen, og etter det går det nok ganske nedover, så no fears!
men altså, rugby:
ta amerikansk fotball (featured i mange filmer, bla wildcats med goldie hawn. involverer hjelmer, svarte streker i ansiktet, gigantisk beskyttelsesutstyr. spilles på high school over hele USA. Utstyret ligner litt på hockey-utstyr)
fjern omtrent alt sikkerhetsutstyr, ikle spillerne shorts og tskjorte.
la dem slåss om ballen, som er oval og spiss. (som i amerikanskje fotball)
det er ulovlig å kaste ballen FRAMOVER (dvs mot det andre lagets baklinje)
men det er fullt lovlig å SPARKE den framover.
det er lovlig å takle motstanderne, men ikke rundt halsen eller brystet. taklinger som involverer alvorlig skader (dvs ca 50 %) blir alltid sett nærmere på, men sjelden straffet.
Dersom man klarer å sparke ballen gjennom motstanderens mål (to enormt høye påler) er det 3 poeng.
dersom man klarer å løpe (evt bli slengt, hoppe, slenge seg eller krype) over motstanderens baklinje er det TOUCHDOWN og 5 poeng. Spillet består stort sett av taklinger, og av og til har de noe som heter vektkamp, hvor alle spillerne dytter hverandre i en klynge. fortsatt litt usikker på dennes funksjon eller hvordan det oppstår. men det er relativt underholdende.
En god kamp kan ha opp til 150 poeng til sammen ved begge lag. Lørdagens england-frankrike var ganske skuffende, med bare 20 poeng scort tilsammen og ganske treig spilling.
ALL BLACKS er new zealands barbariske lag som har vært storfavoritter helt til de røk ut for 1,5 uke siden. lørdag spiller england og sør-afrika om første-plassen, frankrike og argentina om tredjeplassen.
Håper dette var oppklarende for alle.
Nå skal jeg tilbake til min Harry Potter på fransk.
(Men må innrømme at "baguette magique" har hakket mindre scwhung over seg en magic wand evt tryllestav. spesielt når forkortet til baguette.)

Rugby – en interessekonflikt

Så var det, som hver lørdagskveld, tid for rugby igjen. Vi begynner nå å etablere en rutine – Christelle og Fabrice går ut og ser matchen, jeg og marie blir hjemme hos oss og ser matchen. Noe som for så vidt er helt greit. Marie og jeg liker jo rugby, men vi er såpass ignorante i forhold til reglene at det ville være ganske anstrengende, om ikke rent ut frustrerende, for en som har vokst opp med, og brenner for rugby, å se en kamp med oss.
Vanligvis er det ikke noe problem for meg å velge sider, Frankrike trumfer alt. Jeg har kommet til å kjenne spilllerne, vet taktikker, formasjoner (ok, da, ikke helt. Men jeg kan se når de løper i en rett linje på banen.) vet hvem trenerne er, kan se når en spiller har klippet seg, kort sagt; mitt lag. Men i dag: INTERESSEKONFLIKT.
Hvordan det? Kan man så spørre seg selv. La meg presentere forrige lørdags samtale:
Fabrice: Ja, så går ut fra du skal se matchen neste lørdag og, hannah?
Meg: Hum? Ja, regner vel med det.
F: Ja, hvem skal du heie på da?
(her følger et kort (langt) forsøk på å forklare ordet, på fransk, fordi Fabrice ikke kunne det engelske og jeg kunne ikke det franske ordet for å heie på. Vi skjønte det til slutt. Sign language, our friend in need)
M: Oh, øh, huh, altså, vel, hmm..... hvem spiller egentlig?
F: Frankrike vs England!!
M: .....
F: så, hvem skal du heie på?
M: "øhhh. Hm. Tror kanskje, øh. Frankrike? Siden jeg på en måte har heiet på dem hele tiden?" When in Rome do as the Romans, du vet? Og jeg bor jo strengt tatt her, og i følge Jonas Gahr Støre så får jo alle som bor i Frankrike Frankrike som sitt andre hjemland, og siden Norge ikke akkurat er en sterk kraft å satse på innenfor rugby (men hvem vet, vi klinte jo til i curling, og det kan ikke være mer enn 500 mennesker i Norge som spiller curling, og vi vant over Canada hvor den nasjonale curling-foreningen har 40 millioner medlemmer. Men mer om det (eller ikke) en annen gang. Rugby nå.) så burde jo Frankrike være et naturlig valg. Men så har vi jo det faktum at jeg faktisk er ganske britisk og. Spesielt nå for tiden, når jeg ofte går som Mlle Hannah Gillow, og relativt ofte må forklare: Ja, jeg er FØDT i Norge, og ja, jeg BOR for tiden offisielt i Norge, og JA, faren min ER norsk, men jeg ER engelsk altså. Passet mitt ER ekte altså.
SÅ: Hva skulle jeg velge?
Jeg hadde jo egentlig valgt France - home of baguetter, alpeluer, quasimodo, mona lisa og Amelie fra Montmatre. Men da jeg begynte å se kampen, og så Johnny Wilkinsons touchdown 2 min inn i kampen, så ble jeg ganske så stolt, og det skal man jo ikke bli når det motstridende laget får poeng? Og hvem er jeg til å holde med Frankrike når det så OBVIOUSLY ville smertet en av mitt eget kongehus, Prince Harry no less, som SELVSAGT var på kampen?
Ja, lesere. I kveld har Hjertet og Patriotismen (den medfødte) seiret over alle beinharde krav til meg selv om å bli EN EKTE FRANSK-KVINNE. I kveld følte jeg meg like britisk som Ginger-Spice da hun ikledde seg Union Jack og lårlengde lakkstøvletter, like britisk som Guy Fawkes, Margaret Tatcher, Hugh Grant, Nigella og Elton John til sammen, like britisk som BBC og te med melk, Cadburys og kidney pie, keira og cricket, og Ja, kjære lesere. Da Fabrice og Christelle kom hjem, tok jeg en seiersdans. Og sa ”Jaja, ikke så trist, Fabrice. Frankrike KAN jo fortsatt ta tredjeplassen, vet du.
Hvis Chabal klarer å slutte å gråte.”

Den franske cuisine

Siden det ikke har skjedd så meget spennende siden forrige blogg, skal jeg idag greie litt ut om de franske matvaner, hvordan er den franske cuisine i FRANKRIKE?

I dag, da jeg kom tuslende ned i leiligheten med en pose skittentøy i hånden (franprix miljøvennlig pose, ofte sett på armen til uteliggere) macen under armen og en trenchcoat slengt utenpå et ellers ganske så random antrekk (ballerinasko, grå tights ofte sett på folk som trener yoga, rutete ullshorts, grå singlet, multifarget stripete strikkegenser) og håret til alle kanter, slo tre ting meg på en gang. 1) det var ikke låst skikkelig, bare smekklås, 2) det lå nøkler på bordet og 3) det var noen på vaskerommet. Fabrice var syk.
Nå er jo dette selvsagt ikke noe PROBLEM, i og med at jeg faktisk har slått meg såpass ned her at det ikke er akward å være her hele dagen selv om han er her. Det som VAR et problem, var da jeg kom hjem etter å ha hentet Gaspard på skolen, og Fabrice stod å lagde lunsj. Poisson, et coeurs de artichocs, Altså, fisk (en eller annen hvit en) og artisjokkhjerter. Som man kanskje vet, er ikke fisk på min favourite foods-liste. Artisjokkhjerter er heller ikke akkurat comfort food. Var jeg bekymret? En smule. Var jeg også sulten? Ja, min matklokke går nå på fransk tid, og krever varm lunsj senest kl 2, helst kl 12.
Spiste jeg? Ja, selvsagt, i og med at jeg er såpass høflig at jeg spiser det som blir servert (unntatt hjemme hos mamma og pappa, men der forbeholder jeg meg retten til å spise bare det jeg liker enda litt lengre)
Forsynte jeg meg flere ganger og syns egentlig at det var skikkelig godt? Ja. Og uten egentlig å ha etablert noe ukens mission, har jeg likevel tatt nok et steg på veien mot franskhet. (Enkelte onde tunger vil kanskje nå påstå at det egentlig burde være en selvskreven del av norskhet også, å spise fisk, spesielt i forhold til at all laksen de spiser her i huset er ”enlevè en Norvege”, selv laksen i Nestle-glassene med babymat, men jeg holder på mitt. Eller kanskje man kan møtes på halvveien og si at ukens utvikling er enda et steg på veien til å bli voksen? Hm, det virker jo litt bekymringsfullt. Men det veies jo fint opp av at jeg har begynt å spise Goutè, tilsvarende afternoon tea, bare at det kun er barn som spiser det, en liten snack kl 4 som i de fleste husholdninger består av en eller flere av følgende komponenter:
Hvitt brød
Melkesjokolade
Melk (her i huset, sukret melk)
Kjeks (med sjokolade eller aprikossyltetøy eller laget utelukkende av smør)
Kake
Yoghurt (som oftest naturell her i huset, men med minst 1 ts sukker eller honning oppå).
Så for å oppsummere, en normal dag i matveien.
Petit Dejeuner (vanligvis hvitt brød m/syltetøy og honning.)
>Müsli med melk eller naturell-yoghurt + te

Dejeuner
>Full varm middag (feks i dag, fisk m/tomat, løk og artisjokkhjerter, deretter salat m/vinaigrette, deretter kaffe og sjokolade, av og til frukt eller yoghurt)

Goutè (som nevnt ovenfor)

Dîner
>En lett middag uten kjøtt (pasta, grønnsaksgrateng, hjemmelaget grønnsakssuppe, fylte mini-squash, dampkokte grønnsaker med rømmedressing, quiche, omelett, eller som idag, suppe, grateng, og tomat/feta-salat)
+ ost (brie, chevre, roquefort eller camembert stort sett. jeg spiser alle untatt roquefort) og brød/knekkebrød/kavringer.*
+ yoghurt (naturell m/sukker eller honning, eller sjokolade eller vanilje)
+ frukt
*Idag hadde christelle, til min store glede, kjøpt lyse kavringer, eller "petits pains suedoises" (små svenske brød) som det heter her! de så litt forvirret ut da jeg prøvde å forklare konseptet surmelk, som jeg måtte forklare for å forklare konseptet knuste kavringer i surmelk med sukker, men tror kanskje de skjønte det. de virket positive ihvertfall, og hvis man ikke skjønner det (sour milk....?) så er jo den naturlige reaksjonen negativ, eller hva? Ellers er forøvrig kavringer med fersk camembert veldig, veldig godt! kan anbefales på det aller varmeste!

Fordi vi er størst på uvular frikativ

La meg først si at forrige ukes mission er nå nesten gjennomført, jeg har funnet støvlettene, prøvd dem med skjørt, men da jeg gikk tilbake for å prøve med bukse (og kjøpe dem hvis det var en suksess) var butikken stengt. det var lørdag. søndag - stengt, og idag, stengt igjen! Men jeg er nesten i mål.
Så over til andre oppdrag på veien mot livet som une vrai parisienne. Franske venner.
Jeg har jo slitt litt på den fronten, i og med at behovet strengt tatt ikke har meldt seg så veldig. Nød lærer, som kjent, naken kvinne å spinne, men jeg har jo ikke akkurat vært venneløs, derav denne (foreløpige) totale mankoen på franske venner.
MEN! noe har skjedd!
Og det som skjedde var at Marie sin mor kom på besøk, fordi Marie har bursdag idag (mandag)

bursdagsbarnet ^

Ergo måtte jeg underholde meg selv hele søndag. Morgen/formiddag gikk veldig bra, for Silja var i Paris og det var veldig kjekt å se henne! Men hun og Julia måtte rekke et tog tilbake til Caen, og ergo, rundt kl 4, befant jeg meg alene på hotel de ville, alle butikker stengt og de viste en fotballkamp (ikke tro at min nyfunnede sportsinterresse inkluderer alle sporter!! Det ville vært en alvorlig feiltagelse, siden jeg fortsatt finner fotball relativt drepende kjedelig) på place hotel de ville, på gigaskjerm. Og notre dame var enda mer uinntakelig enn vanlig, grunnet søndagsmesse, også på gigaskjerm. Derfor befant jeg meg, i halv 5tiden, på Shakespeare & co, en rar, liten, kjent engelsktalende bokbutikk/forfatterogintellektuellperson-hangout/referansebibliotek. Og mens jeg gikk der og tuslet, og bladde i noen bøker, kom jeg i snakk med alex, som frekventerte denne bokbutikken. Han er har studert informatikk og spansk, og er superhyggelig! Vi tok en kaffe, og tuslet litt rundt i latinerkvarteret, og avtalte å møtes igjen senere i uken så jeg kunne møte hans venner (og dermed ha enda flere franske venner!). Er veldig fornøyd med denne utviklingen!

Et annet stort steg framover jeg har tatt, er å begynne på språkskole.
Idag hadde jeg mine første 3 timer på Alliance Francaise. Idag dekket vi passe compose veldig grundig, og selv om jeg merket at jeg hadde lært det før, hadde jeg så absolutt glemt mye, og det var en supergrundig gjennomgang! Alt er samtidig ispedd små ting om Paris, vi snakker om hva vi gjorde i helgen, hva læreren anbefaler at vi gjør, hva hun syns er fint å gjøre i Paris, en del historiske fakta og forskjellig (vi har dekket de aller viktigste årstall, datoer og personer under revolusjonen, og de viktigste hendelser i Napoleons liv idag), vi har også fått i lekse å skrive en minibiografi om en kjent, død person fra vårt hjemland, og meldt oss på semaine de goute, altså smaksuken, hvor vi (så vidt jeg har forstått) skal delta i en cordon bleu workshop som avslutter med en presentasjon av et slag. Det er ganske forskjellig nivå i klassen, men det jeg merker er at mens jeg rent vokabular- og grammatikkmessig er på et helt normalt middels nivå, er det mange som sliter mer med uttalen enn meg, noe jeg gir all credit til Bergensdialekten for!
For å sitere Bergens Tidende (fra magasinet 101 grunner til å elske bergen):
Nr 80: Fordi vi er størst på uvular frikativ.

det er nå muligheter for å kommentere bloggen.

SUPERMODELLER OG RUGBY

Først vil jeg bare si: VIVE LA FRANCE! Ikke mange lag kunne slått de totalt GALE hulemenneskene All Blacks faktisk er, men takket være en knall michalaka touchdown og chabal sin egen huleboerfaktor, slo de til i Cardiff og vant 20-18 over seriefavorittene! WAY TO GO, France!!


Ellers var igår en svært begivenhetsrik dag, derav den lange bloggen som kommer nå.
Etter en relativt boring kveld på show-case (det var Alexander McQueen afterparty, dvs høy glamfaktor, gjesteliste og reserverte bord, stinnrike briter, champagnefulle 50 år gamle kvinner, vip-avdeling, modeller i fancy klær, og generelt ikke sånn ekstremt fett) som endte i halv 3tiden med taxi hjem fra concorde, delt med en nederlandsk businessmann som skulle motsatt vei, halvparten så langt, men som taxisjåføren insisterte på skulle være med, var lørdagsmorgen er trøtt og slapp affære.
Jeg var hjemme rundt 1, og litt i villrede, da Marie ringte for å minne meg på at Chloè hadde visning kl halv fire i Tuilerie-hagene! Jeg slengte (les, skiftet 5 ganger) på meg noen litt stilige klær, børstet håret, sminket meg, og gikk til metroen. Og fra det øyeblikket vi ankom tuileries visste vi at vi hadde valgt vår lørdagsettermiddagsaktivitet rett.
Etter å ha diskrè stalket en høy, tynn, kvinne med superfancy hår og 10 cm strassbefengte hæler, kom vi plutselig til et område som oste av fotografer, asiatere, homofile menn og franske kvinner som enten var supermodeller eller gamle og ekstremt rike. Og fra da av gikk det slag i slag:
En svartkledd skikkelse feide forbi Marie og meg mens vi står og blar i våre gratis 500siders InStyle, og marie hyperventilerer:
-Det er hun fra harry potter!!!!
-nei, svarer jeg.
-jo!!!!
-NEHEI.
-JO!!!
-hvem spiller hun da??
-FLEUR DELACOUR!!
-OH SHIT!! Du har rett! shit! det er fleur!!! herregud!

Deretter, gemma ward. også, mange mange supermodeller som vi ikke kunne navnet på. Også, hvem andre enn Chloe Sevigny? Oh yes, på omtrent 20 cm avstand.
På dette tidspunktet hadde Marie og jeg og våre 5 gratis moteblader hver klart å huke tak i noen parkstoler, og hadde like godt satt oss ned midt i alt sammen. Og av en eller annen grunn må vi ha sett ganske interressante/rare/uinterresserte ut, for 1 fotograf først, så 2 til, begynte å ta bilder av oss, peke på oss og snakke om oss ganske så tydelig. Vi prøvde å late som ingenting, men må innrømme at det var ganske så merkelig.
Da området utenfor begynte å tømmes for folk med Chloe-konvolutter i hendene, og det eneste de resterende hadde i hendene var kameraer, så vi plutselig en drøss med fotografer som løp vekk fra inngangen. Vi så i retningen de løp, og... Kanye West m/kjæreste og body guard. Som bestemte seg for å gå direkte forbi våre sentralt plasserte stoler.

Ca en halvtime etter at showet hadde begynt, begynte mengdene å komme ut igjen. Alle supermodellene kom, poserte, og gikk videre. Og alle hadde midtskill, fett hår, og så ut til å favorisere grå ull. Men det er jo forståelig. De ser jo bra ut uansett, så...
Men plutselig så det ut til å være mer enn den vanlige interessen. Vi snudde oss, og der kom faktisk (tror vi) den asiatiske SUPERmodellen Du Juan. Og bestemte seg for å posere mens hun praktisk talt lente seg på marie sin stol. og voilà så var vi mitt i blitslyset til omtrent 7-8 fotografer som gikk helt amok. Vi satt der omtrent 10 sek, med litt kanin-fanget-i-frontlykter-følelse, før vi reiste oss og flyttet oss ganske starstruck og forvirret.
Og ikke før hadde vi reist oss, før alle fotografene stormet vilt forbi oss (ikke ulikt en dyreflokk). Vi, som de celeb-spotters vi er, løp selvsagt etter, og var vel belønnet. For hvem kom ut fra showet, om ikke skandale-rocker, skandale-kone, skandale-person generelt, COURTNEY LOVE. Ja, hun var omtrent 1 meter fra oss.


bilder fra Chloevisning ^

Etter dette følte vi vel i grunnen at vi hadde sett det meste, men tok likevel turen til Hermes-visningen på andre siden av parken, hvor vi fikk se Hermes-looken for vår08 FØR pressefotografene (dårlig med sikkerhet på disse motevisningene. hvem som helst kan jo gå rundt teltet og snakke med modellene. riktignok adskilt av et slags gjerde, men still. Looken er, for de som lurer, turban. og hvis noen spør, ja, jeg og marie er Ragnhild Indrestøl og Øydis Dalagård fra !Fashion!, et ekstremt trendy indie-moteblad i norge som egentlig var i paris for å intervjue kirsten dunst. ikke at noen spurte oss, men hvis de hadde gjort det hadde vi hatt svaret klart!)
Ellers var det ikke så enormt mye spennende å se på Hermes, vi tror kanskje kjendisene kom veldig tidlig.
Men alt i alt, slo det oss ganske så hardt i går: Vi bor i Paris.

Paris, verdens motehovedstad - overkill

Denne ukens shoppingmission (forrige ukes var ballerinasko; suksess!) er støvletter. Og da tenker vel alle (inkludert meg) at: Paris er jo verdens motehovedstad. Det kan da vel knapt kalles mission?

La meg en gang for alle kverke denne myten. Ikke at det er verdens motehovedstad, det er forsåvidt greitnok. Men at det er lett å finne den riktig støvletten? No sir.
Problemet er rett og slett at det er FOR "elegant". (Gåseøyne indikerer at det også kan bety billige, trashy støvletter. Og ikke tro at jeg fortsatt trasker rundt i joggesko og at definisjonen FOR elegant betyr alt som ikke er joggesko. jeg har faktisk anlagt en ganske så paris-aktig stil. med bob og det hele. så ikke kom her.) Det er nemlig praktisk talt umulig å finne en støvlett som ikke er a) enten helt høyhælt eller helt flat, b) spiss, spiss spiss, c) en kjip brunfarge, eller bare i sort, d) ornamentert med spennende (les: grusomme) sløyfer, kjettinger, glidelåser, snøringer, buckles, hengelåser, rynker, u name it, eller f) går opp til kneet, i stedet for å stoppe på et litt mer decent sted som feks midt på leggen.
jeg vil ha: en brun støvlett med rundt tå, ca 3-4 cm hæler, opp til midt på leggen, uten glidelås (eller noen som helst form for ornamenter), ikke blank. KAN DET VÆRE SÅ VANSKELIG, PARIS???
jeg spør meg selv, hva er poenget med å bo i verdens motehovedstad hvis det ikke er mulig å finne noe så enkelt som det?
Heldigvis for Paris er det fortsatt 4 dager igjen av denne uken, så hvem vet!

Forøvrig ser det ut til å være enkelte utviklinger på språkskolefronten, jeg skal ta en tur til alliance francaise på fredag den dag og høre om det er mulig å starte nå, på et 9 t/uken kurs (som kan supplementeres med workshops på ulike temaer).
Alliance Francaise er, for de som måtte lure, en språkskole man trygt kan føre opp på CVen sin.

Ellers av spennende hendelser har jeg mottatt min første omsorgspakke idag: melkesjokolade, BTmagasinet (utgaven 101 grunner til å elske bergen) Yorkshire Gold te (jeg var faktisk blitt så desperat i går etter te at jeg kjøpte en pakke Lipton Yelow Label! jeg angret riktignok da jeg tok den første slurken og innså at da var det faktisk bedre med ingen te, så jeg er ikke blitt helt fordervet, men likevel) Lemsip (mirakelkur for min nå 10 dager såre hals, men, halleluja, jammen er den ikke nesten bra idag! Så bra at jeg avbestilte legetimen min og alt!) og en omfattende artikkel om bergens nye byråd (som jeg gremmer meg!!) deres planer for de neste 4 årene, og den sjarmerende ordfører-to-be.
Tusen takk, pappa!!

Jeg kan meddele at Christelle synes Freia Melkesjokolade var aldeles utsøkt (tres ecreme, non? peut-je mange un autre petit morceau?-veldig kremet, ikke sant? kan jeg ta en bit til?) og at bergen var en vakker by!

Nå hører jeg vannet koke på kokeplaten min, og klokken nærmer seg kortid, så a bientot, tout le monde!

Mission: Learn and live by the ways of Paris, four steps ahead.

Det er jo ingen hemmelighet at når man flytter ett sted er det mer enn bare språket man skal lære. Det finnes uendelig med kulturforskjeller, både små og store.
Av de litt mer innlysende har vi for eksempel:
>kysse på begge kinn (det gjør jeg nå uten å tenke over det)
>høflig form til alle man ikke kjenner som er eldre enn seg (fortsatt et stort problem, da det innebærer å bøye absolutt alt i en annen form, ofte med en annen ordstamme til og med, ikke bare en annen slutt på ordet. I tillegg glemmer jeg det ganske enkelt noen ganger, og andre ganger vet jeg ikke om jeg skal bruke høflig form eller ei)

De mer subtile forskjellen plukker jeg opp dag for dag. I dag har jeg for eksempel lært at mens det er helt ok, hvis man er hjemme, å ta seg et eple og spise det, er det faux pas å spise eplet av kjernen ved bordet. Unntatt hjemme, da GÅR det, men som Christelle sa: ”Jeg skreller alltid eplet og kutter det opp hvis jeg er hos Fabrice sine foreldre, eller mine foreldre for den saks skyld”. Jeg følte meg som en savage, der jeg satt å knasket på eplet mitt.

Det var altså det ett av stegene jeg i dag har tatt mot mitt mål; etre une vrai parisienne (for de som er mindre dreven i fransk: å være en ekte parisienne).

Nummer to var å skaffe seg velib kort. Eller, dvs, å be Fabrice om å hjelpe meg å skaffe et velib kort. Velib´ er en forkortelse for Velo Libre, altså fri sykkel. Det jeg har fått i dag er et bysykkelkort, det koster 30 euro i året å ha kortet, og den første halvtimen å bruke sykkelen er gratis, den neste koster 1 euro, den tredje halvtimen 2 euro etc. Og i og med at det er flust med velib-stativ kan man bare bytte sykkel hvert 20 minutt hvis man virkelig skal over lange avstander. (noe som i grunnen er vanskelig, for som jeg oppdager hver dag, er Paris ikke så veldig stort!)
Nå skal jeg sykle rundt i trenchcoat og støvletter og se parisisk(ok, det er vel sikkert ikke et ord, men meningen er vel tydelig) ut.
Foreløpig har jeg bare planer om å sykle på kveldstid, da. Når jeg er ikke så langt fra hjemme, har husket kartboken min, og det er lite trafikk. Jeg er ikke helt sikker på om jeg takler rushtrafikk helt enda.

Steg nr 3 var å skaffe seg Paris´ svar på Londons Oyster Card, Passe Navigo. Det er et magnetisk metrokort med bilde som man bare sveiper over automaten. Det jeg har nå, carte orange, er en liten papirbillett i en plastlomme, som man må ta ut og mate inn i maskinen hver gang man skal bruke den. Ikke så praktisk! Men Passe Navigo er for de profesjonelle Parisboere (som f.eks. meg)

Det siste, og mest oppsiktsvekkende som har hendt i dag på min vei mot Parishet, er å få mitt første glimt av, ja, Le President du Republique, vår alles kjære Sarkozy. Jeg var på vei hjem fra barnelegen, sammen med Christelle og ungene, og det var, som det ofte er, en mengde folk utenfor moskeen (som, som den oppvakte leser vet, ligger omtrent 50 m opp i gaten fra inngangsdøren min.) Det som var annerledes i dag, var at det så ut til å være opptil flere kameramenn, journalister, og en haug med sikkerhetsvakter i noen idiotiske hvite skjorter med rød dusker på. Og da vi prøvde å gå forbi, ble vi stoppet av nettopp en av disse.
”Mais, nous habitons just la bas” (”men, vi bor rett der.” resten av dialogen presenteres kun på norsk, for leserens skyld)
Nei, beklager, dere kan ikke passere. Dere må gå rundt.
Hva er det som skjer?
Sarkozy. I moskeen.
Ahh, ok da så.

Så vi gikk rundt, og akkurat idet vi var kommet til andre siden av inngangsdøren, kom det en lang rekke store, nye, mørkeblå biler med franske flagg på. Ut av 3 av de 4 dørene i de 3 bakerste spratt det straks en dresskledd og solbebrillet mann, som deretter alle løp fram til den fremste bilen. Ut av den kom det først tilsynelatende ingen, men så, da hele pakken med journalister, kameramenn og dressmenn beveget seg, opp trappen, så vi et velkjent ansikt, på en overraskende lav kropp.
Sarkozy is in da house.

Summa summarum vil jeg ikke påstå at det var et ”life changing moment”, men det er ingen tvil om relevansen i forhold til mitt mål for året. For å sette det i perspektiv: jeg vil definitivt kalle meg en ekte bergenser, men den mest berømte personen jeg har sett in persona i Bergen er enten Trond-Viggo Torgersen, eller Erna Solberg, det kommer an på øyet som ser.

Rollergirl does Paris

Etter en lang natt (og dag) med OC (13 episoder á 45 minutter, fordelt på 19 timer, 1 pakke Pims bringebærkjeks, en pakke Tuc salte kjeks, en pose m&m, en 4pakning sjokoladeyoghurt, en pose haribo jordbærsnop, en pakke ritzkjeks, 4 skiver med honning og 2 flasker Orangina) var Marie og jeg relativt groggy.

Så da jeg kom hjem, kl 17 i ettermiddag (lørdag) var behovet for frisk luft og mosjon ganske klart. Samtidig var min vurderingsevne klart påvirket, jeg vil faktisk si svekket, av 585 minutter med rike, penge ungdommer som får til alt.
Svekket vurderingsevne + behov for frisk luft og mosjon = (som vi alle vet) rollerblading. Det virket jo som en god idé, det var verken for varmt eller for kaldt ute, ikke regnet det, ikke hadde jeg noe bedre å ta meg til.

Det skulle vise seg at det var flere ting jeg hadde glemt å ta med i beregningen.
a) det er LØRDAG ETTERMIDDAG. Det betyr, mennesker på gaten
b) jeg kan ikke stå på rollerblades.
Det viser seg nemlig at å vokse opp i enden av en grusvei på toppen av en lang bakke ikke er de ideelle conditions for å lære seg å stå på rollerblades. Men jeg tenkte (før jeg dro hjemmefra) at kanskje min lille erfaring (ca 10 ganger på skoleplassen som ligger omtrent 10 min gange fra huset, i 12årsalderen om ikke jeg husker feil) ville komme til god nytte.

Jeg satte meg i bunnen av trappen og snørte på meg skøyter, håndledds- og knebeskyttere. Sikkerhet er viktig!
Allerede ute av døren var min første feil tydelig. Steg nr en når man setter seg inn i/opp på/tar på seg et nytt transportmiddel er jo, som vi alle burde vite:
LOKALISER BREMSE.
Heldigvis klarte jeg, til forbipasserendes underholdning og sympati, å klamre meg fast til en vinduskarm og bare nesten rive ned alle blomsterpottene til Mdme Enriquez. Fall avverget, og jeg rullet (lettere ydmyket) videre.

Neste feil ble synlig allerede 50 meter senere, da jeg skulle krysse gaten.
GJØR DEG KJENT MED SVINGRADIUS.
Heldigvis for meg er Paris fullt av ca 1 m høye stolper langs alle fortauene og spesielt ved fotgjengerfelt, noe som gav meg anledning til å gripe tak i en av dem (ingen enkel sak med håndleddsbeskyttere på!) og svinge meg elegant rundt og over veien med akkurat nok fart til å komme opp den lille bakken på andre siden av veien. Og før noen begynner å tvile: DET VAR ELEGANT. Og før noen bekymrer seg: DET GIKK BRA. Akkurat det, i hvert fall.

En liten stund så det ut til å gå bra, og jeg fant fram til en La Croisette-lignende avenue etter en ikke altfor bratt oppoverbakke, og denne gaten (Boulevard St. Marcel) var veldig bred, med mange ”rasteplasser” på fortauet, perfekt for å øve på svinger. Problemet kom når jeg nærmet meg enden av gaten, og Seinen. Da økte folkemassene, og plutselig gikk fortauet nedover uten at jeg klarte å bremse, og det var mange folk der. Tilslutt måtte jeg gripe fatt i ett lavt nettinggjerde rundt et blomsterbed, som jeg deretter kræsjet i. Det må ha sett ganske dramatisk ut, for mange stoppet og så på meg, og en eldre dame (det var spesielt henne jeg var bekymret for å treffe), kom bort og spurte meg om det gikk bra.
Jeg forklarte, flau men, som alltid, sjarmerende og hyggelig, at dette var min første dag på rollerblades men at jeg snart ville mestre det, ved hjelp av øving, øving, øving. Jeg håper i hvert fall det var det jeg sa.

Man lærer jo så lenge man lever, og i dag har jeg lært:
>Sett deg inn i bremse og andre nødvendige funksjoner på framkomstmidler du eventuelt skulle ønske å ta i bruk
>En liten spasertur kan ofte være lurt for å klarne hodet før viktige beslutninger
>Lørdags ettermiddag er ikke nødvendigvis den beste tiden å forsøke seg på nye og spennende fritidsaktiviteter som involverer the great outdoors, som f.eks. skating, rollerblading, gatesynging, bilkjøring, paragliding, jogging, trilling av barnevogn med paraply i ene hånden, og andre tilsvarende risikosporter.
>Spesielt ikke i Paris
>Rollerblading er ikke som sykling, har du først lært det, betyr det på INGEN MÅTE at du kan det.