Streik gjør sporty

Som de fleste sikkert har skjønt etter hvert, har jeg litt problemer med internett-tilkoblingen for tiden. Derfor kommer nå mandagsbloggen og onsdagsbloggen på torsdag. Ingen skal si at jeg ligger på latsiden!
Vi er nå inne i høstens andre streik her i Paris, og denne gangen er det ikke bare metro og tog-arbeiderne, men f.o.m. tirsdag, også funksjonærer, lærere og gud vet hvem. Og det er ikke bare en til to dager, nei da. Metrostreiken begynte kl 05:30 i dag (onsdag) morges, nå (onsdag kveld) går kun linje 14 som normalt, og det er fordi den er helautomatisk. Linjer 1, 4 og 6 har henholdsvis 50, 25 og 10 prosent trafikk. Resten går ikke. Dette var veldig kjekt for meg i dag, da jeg skulle på koret. Koret er nemlig i 17de arrondissement, det vil si nordvest for sentrum. Jeg bor sørøst i sentrum. Jeg må ta metroer 7, 14 og 3 for å komme dit. 7 og 3 gikk ikke i det hele tatt.
Derfor tok jeg min første rush-tid sykkeltur på velib i Paris, og det var skremmende, og tok lenger tid enn å gå. Jeg var også den eneste som, når jeg ville krysse gaten, gikk av sykkelen og brukte fotgjengerfeltet. Tydeligvis er sykler som biler eller scootere her. Jeg vet ikke helt om jeg har nervene til det.
Da jeg gikk av på St. Lazare, endestoppet til nr 14, var det ganske langt å gå til koret. Jeg bestemte meg for å finne en velib på veien. Lettere sagt enn gjort. Da jeg tilslutt fant et stativ som ikke var helt tomt, viste det seg (etter at jeg tok av sykkelen) at den var ødelagt. Magnifique. Dersom ingen andre tar den, eller noen andre tar den og ringer Velib-firmaet, risikerer jeg å måtte betale 150 euro for den ødelagte sykkelen. Det samme skjedde med Marie i går, og over natten trakk de henne 87 euro. Heldigvis fikk hun forklart situasjonen, men dog. Da jeg skulle tilbake, ventet jeg først 20 minutter på linje nr 1, deretter brukte jeg 15 min på å finne en velib på Hotel de Ville, jammen var ikke alle 4 på det stativet, og alle 3 på det utenfor Notre-dame ødelagte også. Tilsutt endte det opp med at jeg gikk helt hjem, og var hjemme rundt midnatt. Jeg og marie gikk fra koret kl kvart på elleve. Tatt i betraktning av at jeg også brukte 1 t og 20 min for å komme meg TIL koret, vil jeg påstå at jeg setter inn en hederlig innsats for kulturlivet. En god ting som har kommet av denne streiken er at jeg har funnet ut at det er raskere å gå til skolen enn å ta metroen, for ikke å snakke om triveligere, sunnere, og billigere. Jeg har besluttet ikke å kjøpe metromånedskort for november, fordi jeg da forhåpentligvis går mer i stedet for å ta metroen alle steder. Det er jo ofte omtrent like fort. Nesten i hvert fall. Og det er verdt det når jeg kan gå forbi Pantheon og gjennom Jardin du Luxembourg på vei til skolen, med skjerft, lue, votter, Arcade Fire på iPoden og crazy franskmenn på alle kanter (nevner i fleng; mannen som jogger med stokk i sekken, den lille kineseren med trillebagen som plukker blader, de som spiller tennis i bar overkropp, damen som synger mozart for seg selv, den lille jenten med hår ned til knærne som alltid er for sent ute og som ikke skjønner at det er lettere å løpe med sekken på ryggen enn på to hjul som velter sekken på hver fortauskant.)
Jeg og Marie har FORTSATT ikke skjønt hva som skjer etter koret, det er et slags klasserom ved siden av krypten vi øver i, hvor ca halvparten av koret går etter hver øvelse og drikker øl. I dag så vi dirigenten ta seg en Desperados. Ingen inviterer oss, og vi er meget usikre på om det er for hele koret eller en slags spesielt utvalgt kjerne. Ikke særlig godt å si. Men med vår begrensede forståelse av de organisatoriske sakene som har med koret å gjøre kan det godt hende de har forklart det og invitert oss opptil flere ganger. I og med at vår vanlige oversetter ikke var på koret i dag, måtte vi gå til dirigenten etterpå og si ”eh, hei ja. Ja, vi har vel ikke helt forstått alt. Hva er det som skjer på søndag, og når er konserten og hvor er den og når er generalprøven og kan vi gå med vanlige skjørt eller må de være fotside?” En ting er det musikalske, som vi faktisk skjønner det aller aller meste av, men når han slenger rundt seg med datoer, tider, ukedager og hvem som skal være hvor, nei da må vi takke for oss.
Det må jeg også nå, for det er leggetid og skole i morgen. Men før det; litt selvopphøyelse, som om ikke det var nok å skrive side opp og side ned om meg selv: læreren min synes jeg har veldig god uttale, og sa at min muntlige presentasjon av ”greven av monte christo” var ”Super. Parfait. Avez-vous entendu? Parfait.” (Super. Perfekt. Hørte dere? Perfekt.). Bare så det er sagt.