Mission: Learn and live by the ways of Paris, four steps ahead.

Det er jo ingen hemmelighet at når man flytter ett sted er det mer enn bare språket man skal lære. Det finnes uendelig med kulturforskjeller, både små og store.
Av de litt mer innlysende har vi for eksempel:
>kysse på begge kinn (det gjør jeg nå uten å tenke over det)
>høflig form til alle man ikke kjenner som er eldre enn seg (fortsatt et stort problem, da det innebærer å bøye absolutt alt i en annen form, ofte med en annen ordstamme til og med, ikke bare en annen slutt på ordet. I tillegg glemmer jeg det ganske enkelt noen ganger, og andre ganger vet jeg ikke om jeg skal bruke høflig form eller ei)

De mer subtile forskjellen plukker jeg opp dag for dag. I dag har jeg for eksempel lært at mens det er helt ok, hvis man er hjemme, å ta seg et eple og spise det, er det faux pas å spise eplet av kjernen ved bordet. Unntatt hjemme, da GÅR det, men som Christelle sa: ”Jeg skreller alltid eplet og kutter det opp hvis jeg er hos Fabrice sine foreldre, eller mine foreldre for den saks skyld”. Jeg følte meg som en savage, der jeg satt å knasket på eplet mitt.

Det var altså det ett av stegene jeg i dag har tatt mot mitt mål; etre une vrai parisienne (for de som er mindre dreven i fransk: å være en ekte parisienne).

Nummer to var å skaffe seg velib kort. Eller, dvs, å be Fabrice om å hjelpe meg å skaffe et velib kort. Velib´ er en forkortelse for Velo Libre, altså fri sykkel. Det jeg har fått i dag er et bysykkelkort, det koster 30 euro i året å ha kortet, og den første halvtimen å bruke sykkelen er gratis, den neste koster 1 euro, den tredje halvtimen 2 euro etc. Og i og med at det er flust med velib-stativ kan man bare bytte sykkel hvert 20 minutt hvis man virkelig skal over lange avstander. (noe som i grunnen er vanskelig, for som jeg oppdager hver dag, er Paris ikke så veldig stort!)
Nå skal jeg sykle rundt i trenchcoat og støvletter og se parisisk(ok, det er vel sikkert ikke et ord, men meningen er vel tydelig) ut.
Foreløpig har jeg bare planer om å sykle på kveldstid, da. Når jeg er ikke så langt fra hjemme, har husket kartboken min, og det er lite trafikk. Jeg er ikke helt sikker på om jeg takler rushtrafikk helt enda.

Steg nr 3 var å skaffe seg Paris´ svar på Londons Oyster Card, Passe Navigo. Det er et magnetisk metrokort med bilde som man bare sveiper over automaten. Det jeg har nå, carte orange, er en liten papirbillett i en plastlomme, som man må ta ut og mate inn i maskinen hver gang man skal bruke den. Ikke så praktisk! Men Passe Navigo er for de profesjonelle Parisboere (som f.eks. meg)

Det siste, og mest oppsiktsvekkende som har hendt i dag på min vei mot Parishet, er å få mitt første glimt av, ja, Le President du Republique, vår alles kjære Sarkozy. Jeg var på vei hjem fra barnelegen, sammen med Christelle og ungene, og det var, som det ofte er, en mengde folk utenfor moskeen (som, som den oppvakte leser vet, ligger omtrent 50 m opp i gaten fra inngangsdøren min.) Det som var annerledes i dag, var at det så ut til å være opptil flere kameramenn, journalister, og en haug med sikkerhetsvakter i noen idiotiske hvite skjorter med rød dusker på. Og da vi prøvde å gå forbi, ble vi stoppet av nettopp en av disse.
”Mais, nous habitons just la bas” (”men, vi bor rett der.” resten av dialogen presenteres kun på norsk, for leserens skyld)
Nei, beklager, dere kan ikke passere. Dere må gå rundt.
Hva er det som skjer?
Sarkozy. I moskeen.
Ahh, ok da så.

Så vi gikk rundt, og akkurat idet vi var kommet til andre siden av inngangsdøren, kom det en lang rekke store, nye, mørkeblå biler med franske flagg på. Ut av 3 av de 4 dørene i de 3 bakerste spratt det straks en dresskledd og solbebrillet mann, som deretter alle løp fram til den fremste bilen. Ut av den kom det først tilsynelatende ingen, men så, da hele pakken med journalister, kameramenn og dressmenn beveget seg, opp trappen, så vi et velkjent ansikt, på en overraskende lav kropp.
Sarkozy is in da house.

Summa summarum vil jeg ikke påstå at det var et ”life changing moment”, men det er ingen tvil om relevansen i forhold til mitt mål for året. For å sette det i perspektiv: jeg vil definitivt kalle meg en ekte bergenser, men den mest berømte personen jeg har sett in persona i Bergen er enten Trond-Viggo Torgersen, eller Erna Solberg, det kommer an på øyet som ser.