INCROYABLE

Vil bare beklage for manglende posting denne uken, har først vært syk, deretter uten internett. Men nå er alt back to normal, og det å ikke å ha internett er ingen grunn til å ligge på latsiden, så jeg har like godt skrevet to innlegg. poster begge med en gang, så husk å bla videre når du kommer til bunnen av dette! enjoy!

Noen ting er bare morsomme når man en turist. Eller når man leser det i en artikkel og vet at det aldri kommer til å gjelde deg. For eksempel syns de fleste at det er fantastisk morsomt å se på Americas Funniest Home Videos og se en amerikaner ta sats på stupebrettet for deretter å skli og treffe stupebrettet som knekker og deretter tar en merkelig snurr som gjør at det ender på hodet til den uheldige amerikaneren. Men ingen hadde vel syns det var morsomt hvis det var dem selv. Litt det samme er det med den dårlige servicen her i Paris. Ja, det virker som en spennende kuriositet når man leser om det, og det hadde sikkert vært morsomt å se en video på youtube med en kvinne som fortvilet forsøker å få på seg en støvlett mens fem overlegne ansatte står og skravler og kanskje kaster et hånlig blikk på henne, gjerne med skohorn og prøvestrømpe i hånden. Men for den stakkars (dog, skal det sies, svært dårlig kledte) amerikanske kvinnen på bon marche, som jeg overhørte lørdag, var det ikke like morsomt. ”Gary, I really think we should talk to the administration of this store. I mean, I was in the store 20 minutes without anyone offering me their help, in the end, i actually (her nærmer stemmen seg sjokk) had to go over and” say, excuse me miss, could you help me please?” I mean, it’s just SUCH a bad service, I mean, it’s outrageous! Five sales assistants just standing there, hanging about, jabbering. They are so laeyzey (onomatepoetisk framstilt aksent) here, Gary! Come own, (ditto) lets go. I just wanna have a crepe and go back to the hotel.”
Det var heller ikke spesielt morsomt for meg da jeg gikk tilbake med mine flett nye og allerede ødelagte støvletter. Etter tre dagers bruk oppdaget jeg at den ene dingsen under hælen hadde falt av, hælen var slitt ned nesten en halv centimeter og læret rundt var i filler. Dette for dyre støvletter fra en fancy butikk, etter en ettermiddag, en kveld og en morgens bruk. Dessverre ble jeg syk den dagen jeg oppdaget det, og fikk ikke gått tilbake til butikken før en uke på dagen etter jeg hadde kjøpt dem. Men man skulle likevel tro at det skulle gjøre meg fortjent til nye støvletter, eller i det minste betalt reparasjon. Men da jeg kom dit, var de to damene alt annet enn hjelpsomme. Da jeg insisterte, sa de tilslutt ”kom tilbake om en halvtime, eller i hvert fall før kl 5. Da er sjefen her.” Men det var etter at hun ene hadde sagt (da jeg presiserte at til når jeg kjøpte støvletter til den prisen, forventet jeg at de skulle vare lenger enn fire dager) ”hvis du skal behandle dem sånn burde du heller ha kjøpt noen billige støvletter” og ”det er jo tydelig at du har gått på brostein og i gaterister og jeg vet ikke hva. Dette er jo helt klart din feil, og har ingenting å gjøre med støvlettene.”
Så jeg gikk hjem igjen, hvor jeg møtte Christelle, og fortalte hva som hadde skjedd. Kanskje var det sånt man ikke gjorde her i Paris, og hvis noe ble ødelagt hadde man ingenting å si? Men nei, hun mente som meg at egentlig burde de erstatte dem, men siden det var bare den lille dingsen, som jo faller av etter en tids bruk uansett omtrent, fikk det holde at jeg fikk dem til å betale reparasjonen.
Da jeg kom tilbake, var det med et håp om at sjefen var en smule mer i posisjon til å gi ut nye støvletter og mer villig til. (dette fra min egen erfaring som salgskvinne, på kitch’n strakk vi oss alltid lengst mulig for å hjelpe kunden, og ingen strakk seg lenger enn sjefen. Fornøyde kunder framfor alt). Men da tok jeg grundig feil. Sjefen (en svært lav kvinne i slutten av 50årene med påtegnede øyenbryn, en bleket hårfrisyre Eli Hagen verdig, lett fargede, store, diamantbesatte briller og lilla buksedress) var opptatt med kunder da jeg kom, så jeg stod og ventet. Så, da hun var ferdig med dem, men mens de stod og puttet kvittering i lommebok og pose i veske, tok hun ene som jeg hadde snakket med tidligere henne i armen og sa i en undertone (en sånn som rekker omtrent 2 meter, ergo høyt nok til at jeg helt fint kunne høre det): ”dingsen under hælen (nei, hun sa ikke det, hun sa talonette, men jeg vet ikke hva det heter på norsk) på støvletten hennes har falt av, det er helt klart hennes feil og hun er ikke så god i fransk. Hun var her i sted.” Og hvis man oversetter blikket også, sa hun i tillegg ”hun er komplett idiot og du får bare sende henne av sted.”
Så kom sjefen bort til meg. ”Jaha, hva har skjedd her da?” Det var fristende å si at det visste hun utmerket godt, men jeg bare viste henne støvletten og begynte på ny på min forklaring. Men hun avbrøt meg med
-Beklager, her kan vi ikke gjøre noe. Dette er jo helt klart din feil, og har ingenting å gjøre med støvletten. Den her jo helt slitt ned!” Jeg ble så sjokkert at jeg praktisk talt splutret.
-Men, det er jo bare fordi jeg ikke så det med en gang! Den skulle jo uansett ikke ha falt av, det var jo ikke min feil. Jeg har jo bare hatt dem en uke!
-ja, men du har jo mistet D.U.H (dingsen under hælen)
-ja, men den skulle jo ikke ha falt av etter fire dager
-dette er din feil, frøken, vi gjør ingenting med dette
-unnskyld meg, til den prisen-
-har ingenting å si med prisen. Enhver støvlett hadde mistet D.U.H hvis man hadde gått med dem i gaterister
-jeg har ikke (begynner å nærme meg svært sint)
-se! Hælen er jo skrapt opp bakpå og alt! Ingenting vi kan gjøre her!
-men alvorlig talt, jeg gikk hit fordi jeg forventet kvalitet -
-unnskyld meg, monsieur (med et unnskyldende blikk), det er Dem.(vender seg til neste person i køen)
Her ble jeg så ufattelig rasende at jeg nesten mistet talens gave, men heldigvis bare nesten. ”Dette er HELT UTROLIG, madame. Jeg betaler 110 euro fordi jeg forventer KVALITET, og gikk hit for KVALITET, men dette (veiver med støvlettene) er tydeligvis UFATTELIG DÅRLIG kvalitet, og jeg har aldri vært ute for så DÅRLIG SERVICE i hele mitt liv. Det er virkelig UTROLIG! ELENDIG SERVICE HER!”
(ord i caps lock ble praktisk talt ropt, om ikke helt, til fordel for eventuelle andre kunder som skulle la seg lure av den tilsynelatende profesjonelle fasaden til butikken, en anerkjent kjede som finnes i hele Paris, og for å advare alle som måtte finne på å reise hit, så heter den Andrè. ) også trampet jeg (i veldig høylytte høyhælte sko) ut av butikken, rasende. Det tok 10 minutter og en ekstra stor cappuccino med dobbel mengde espresso og en bananmuffins før jeg i det hele tatt klarte å sende melding til Marie for å lufte mitt sinne, og nå mens jeg har skrevet denne bloggen, har jeg følt sinnet komme igjen, og har begynt å forme planer om en vendetta mot André, jeg har en ide om noen plakater, høflige smil til samtlige kunder på vei inn i butikken og flyers med påskriften ”Denne butikken har ufattelig dårlig service, produktenes kvalitet er lavmål og de som jobber her er ikke bare tydeligvis ufaglærte og u-utdannete men også frekke og selvhøytidelige. For Deres egen skyld, ligg unna, og spar pengene på noe som er kvalitet.”
Eller eventuelt, for å unngå å komme på kant med loven, utdanne meg innen markedsføring, bli supersuksessfull, starte min egen butikk-kjede (som selger hva som helst. Uviktig) som lever av GOD SERVICE og som vil revolusjonere servicenæringen i Paris (jeg skal kun ansette folk som ikke kommer fra Paris) også skal jeg bli så suksessfull at jeg kjøper opp hele Andrè og gir alle som jobber avd. Les Gobelins sparken uten pensjon fordi de ikke passer inn i den nye profilen til Andrè som er KUNDEN FRAMFOR ALT. Og gi med dem et par DÅRLIGE sko som erstatning for tapt pensjon og se hva de får ut av DET. SYND for dem.