Greve et Londres

Nei, tittelen referer IKKE til en greve i/på/ved/fra London, men til den evig vedvarende streiken (grève) OG London, hvor jeg var i helgen med mine to skjønne søstre. Jeg vil tro bilder er mulig å finne på Cecilies Facebook for de som har tilgang til den!
Jeg var altså i London fra fredag til mandag, tok Eurostar (ny og raskere og bedre stasjon! Tout change a Londres) fram og tilbake. Ganske så greit, og veldig mye mer behagelig enn å fly. Security var ganske enkelt å kjøre bagen (med væsker, strikkepinner og det hele) gjennom røntgen, og gå gjennom metalldetektorporten. Vise passet to ganger og billetten to ganger. Ikke kø noen steder, god plass i toget, du trengte ikke å sjekke inn bagasje, ingen dotter i ørene eller klaustrofobisk luft eller for mye bråk til å høre på musikk, du kunne bruke mobil, iPod, datamaskin, radio o.l. gjennom hele reisen. OG billettene er billigere enn flybilletten. Hvorfor i all verden noen skulle ha lyst til å ta fly med London og Paris er beyond me. Det eneste problemet jeg hadde var den FORBASKEDE streiken som forhindrer mitt sosiale liv to no end, og som også er ufattelig irriterende. Idag streiket i tillegg funksjonærer (lærere og leger) så skolen OG barnehagen var stengt. Og for at jeg skulle kunne gå på skolen, kom Fabrice sin far i går kveld og overnattet, og passet dem til 12:20 imorges. IDIOTstreik. La meg si det sånn: det var POKKER ikke lett å komme seg til Gare du Nord fredag kveld, og det var ikke så mye lettere å komme seg hjem igjen på mandag. Men jeg skal avslutte mine rantings over streiken, kan tenke meg at det ikke er like spennende lenger for de som ikke kjenner den på kroppen. La meg heller diskutere et noget mer sympatisk tema; London.
Man kan kanskje si at man burde være turboturist når man bare er der fra fredag til søndag. Men når målet ikke er London i seg selv, men sine søstre, så kan man med god samvittighet konsentrere seg om Top Shop heller en the Tower, følte i hvert fall vi. Men det skal sies at vi har vært på Tate Modern, Borough Markets, i Brick Lane, i Oxford street, på Picadilly Circus, sett London Brigde, vært på en ekte britisk pub og spist en ekte britisk Sunday Roast med øl til (untatt Cecilie selvsagt), tatt tuben både hit og dit, brukt Oyster Card, spist English Breakfast, ja, til og med drukket ekte afternoon tea hos Rachel og familie. Med crumpets, upside-down pear cake, lemon sponge, Fortnum & Masons Royal Blend, fyr i peisen og selvsagt spode-kopper, i det hele tatt det meste på plass.
Så litt britisk erke-kultur har vi fått inn. Jeg har også fått snakket engelsk med engelskmenn (halleluja!) og det var fantastisk. Jeg har vært redd for at jeg hadde begynt å anlegge en fransk aksent hvis jeg ikke hadde fått litt korrekte impulser. Dog, det skal sies, jeg snakker ikke perfekt britisk, ifølge min kjære søster snakker jeg ganske så amerikansk. Men jeg liker å tro at jeg er såpass mye bedre enn gjennomsnitlige franskmenn at det ikke gjør noe. De hadde neppe hørt forskjell på en amerikaner og en brite uansett.
Ellers kan jeg informere om at en vilt fremmed syntes jeg burde studere engelsk litteratur etter å ha snakket med meg en halv time, og synes jeg hadde en imponerende entusiasme og veldig gode synspunkter når det gjaldt dette temaet.
Jeg kan også informere om at min familie har fått så mange bra inntrykk av norge gjennom meg at de seriøst vurderer en to ukers ferie i norge til sommeren, og at de definitivt vil ha en skandinavisk au pair til neste år. Så noe må jeg gjøre riktig, om ikke annet representerer jeg landet mitt på en god måte!
For de som lurte har Andrea et riktig koselig, om enn litt shabby rom, slett ikke så altfor ille. Jobben hennes er også koselig og det virker som et bra miljø med gode kolleger. Men, de er jo skandinaver, og når man lever i en verden av franskmenn, så skal det lite til for å synes at folk er utrolig hyggelige og imøtekommende. Jeg følte meg rent satt ut i London. Min nyutviklede arroganse og kjølighet passet rett og slett ikke inn. Det er tydeligvis frekt å ignorere fremmede som snakker til deg på gaten i London. Jeg som har brukt 2 hele måneder på å lære meg å unngå øyenkontakt, ikke smile, ignorere folk som muligens har tvilsomme hensikter. I london kan du tydeligvis bare snakke hyggelig med dem og gå. Merkelige greier.
Andrea er blitt veldig London, snakker i vei med gud og hvermann, smiler og vitser og finner veien på metroen, vet etter hva man skal lete og hvor på topshop, og ser generelt ut til å passe bra inn der!
Tilslutt, noen Fun Facts om Fransk:
Å miste bevisstheten heter, direkte oversatt, å falle blant eplene.
Å være i form av en fersken betyr ikke at man er rund og oransje, men heller at man har det aldeles flott.
Jeg har klart å bøye verbene å ha og å være i alle tidene uten hjelpemidler idag.
rdene for MUNN, BEVEGE SEG, og BLOKKERT er nesten det samme. Bouche, bouge og det siste kan jeg ikke stave men høres helt make ut. Man kan se for seg setningen "Jeg kan ikke bevege munnen, den er blokkert." (selv om det kanskje ikke er så lett å si den setningen hvis man ikke kan bevege munnen. men man kan jo forestille seg det.) "Jeg kan ikke bouge bouchen, den er bouge."
Cagoule er både taket på toget og finlandshette. Veldig gøy hvis man planlegger for eksempel å kapre Bergensbanen, på Finse, og man legger planene; "Alle trer cagoulen på hodet, dekk ansiktet godt, og hopper på cagoulen når toget skal til å gå." Disse franskmennene altså.