Språklige forvi/e)rringer

Som alle vet, virker alle språk mer kompliserte enn vårt eget. Men dette tror jeg, etter nærmere studier, vil vise seg at kanskje ikke er et tilfelle av ”gresset er grønnere”, her på vår egen side for en gangs skyld. For jeg tror faktisk vårt språk ER lettere. La oss se på detaljene. (og gå ut fra Bergensk, selvsagt.)
Ingen bøying i kjønn. Sol og bil får samme endelse. Ikke bare i bestemt form, og i flertall, men OGSÅ ADJEKTIVENE og VERBENE som hører til bøyes likt.
Deretter;
Ingen personbøying i verb. Dette er hovedsaken til at jeg mener norsk er så enkelt. Hun danser, vi danser, de danser, jeg danser, det er ikke måte på hvem som danser og like lett er det uansett hvem det gjelder. Dette tror jeg er unikt for norsk (det med no genders har jo vitterlig engelsk og, så....) og franskmennene ryster forvirret og oppgitt på hodet. ”Men hvordan kan du vite hvem som danser da?”
Færre grammatiske former enn mange andre språk generelt.
Her slutter min solide faktabasis, men jeg holder fast ved mitt.
Selv preposisjoner er lett, men det er litt som engelsk. I er multifunksjonelt* I en by, i ett land, i et fly, i mine sko. I motsetning til på fransk: A (en by) EN (et land) DANS (et fly/mine sko)
Men alle vet at preposisjoner er supervanskelig å lære seg i ett nytt språk uansett, så jeg tar det ikke høytidelig. Satser og stuper i det (og håper at min noe imperfekte uttale visker ut skillet mellom a og en, lett for)
Det som er verre, er når jeg skal lære ting som ABSOLUTT ikke fins verken på norsk eller engelsk (eller, har jeg fått verifisert, spansk eller tysk) og som jeg dermed ikke har NOENTING å sammenligne med.
En ting er ordet depuis. Som brukes slik: jeg er i Paris depuis fem uker. Men også jeg er i paris depuis 9. Sept. Altså kunne en tro at det var ”siden”, men det passer jo ikke, det hadde vært ekstremt dårlig norsk å si ”Jeg er i Bergen siden fem uker”.
En annen ting, som er enda verre, er SUBJONCTIF PRESENS. Min nye fiende. Denne tiden er litt tilsvarende presens men forestiller noe som evt kan skje/bør skje/må skje/noen vil skal skje. Altså, f.eks.: ”Det er ikke nødvendig at du er der hele tiden i morgen”. ”Jeg vil gjerne at du kommer på koret i morgen.” Her bøyes (HVIS jeg har forstått det riktig) ”er” og ”kommer” i SP. Og siden verb boyes i person, har man altså 6 alt. Flertall/entall, 1.2.3. person. Og ingen av disse 6 ordene er like som verbet i noen som helst annen form. For å demonstrere:
Verbet ETRE (å være) i subjonctif presens er:
Jeg SOIS
Du SOIS
Han/hun SOIT
Vi SOYONS
Dere SOYEZ
De SOYENT.
Noen som ser likheten? Tenkte meg ikke det, nei.
Noen som er forvirret? Jeg håper for guds skyld at det ikke bare er meg.

*fun fact: word mener at multifunksjonelt ikke er et ord og bør erstattes med muftifunksjonelt eller multefunksjonelt. Jeg, derimot, som er barn av ikea-generasjonen (mamma fortjener den tittelen egenhendig, så i dobbelt forstand, både billedlig og bokstavelig talt er jeg barn av IKEAgenerasjonen), vet svært godt hva det vil si å være multifunksjonell (Billy CD/bok/note/dvd/leke/duppedings-hylle) og vil OGSÅ påstå a) at MUFTI ikke er et ord i det hele tatt, langt mindre et ord som fortjener funksjonelt bak, og b) at multefunksjonelt må være noe for ekstremistene innen multeplukking og jeg vil videre påstå at det er færre av dem enn av Ikea-gjengere, ERGO har jeg rett og word tar feil. Eller er kreert av noen som hater Ikea og elsker multer. Og har en fetisj for å finne opp ord som betyr absolutt ingenting og få naive ordbok/synonymbrukere til å dumme seg totalt ut når de leverer hovedoppgave på ”Den Lille Sorte” med ordet muftifunksjonelt i seg.