Overvekt og blåmerker.

Denne bloggen er ikke så dyster som tittelen tilsier. Men tittelen er vel i grunnen en oppsummering av de verste tingene så langt i dag. Hovedsakelig overvekt. Og da snakker jeg ikke om meg eller noen andre, men kofferten min. Jeg innså det vel i grunnen allerede for et par dager siden at kofferten min kom til å bli for tung og at jeg i grunnen burde ringe til norwegian og høre om jeg kunne kjøpe ett kolli til, og simpelthen flytte over noen tunge ting fra kofferten min til en bag. Så langt kom jeg vel i grunnen aldri. Og synd er det. Jeg pakket alt i min fine røde pariskoffert, som jeg deretter måtte sitte på for å lukke igjen. Og siden jeg enda ikke har klart å stille inn koden, låses den bare på sidene og ikke på toppen. Og håndtaket befinner seg... på toppen. Dette medfører at hver gang jeg har løftet den i dag, har jeg hørt en megetsigende knirkelyd og sett en sprekk øverst i kofferten, som jeg håper var mellom lokket og bunnen, ikke mellom lokket og kanten på lokket.
Det at håndtaket befinner seg på toppen (det er en koffert med fire hjul, som triller i alle retninger! Veldig praktisk!) gjør det også lettere problematisk å bære den i trapper. Som den rutinerte reisende vet godt, er det ikke ofte flyplasser, flytog og lignende ikke tilbyr heis og/eller rulletrapp. Den parisiske metroen, however, er ikke like barnevogn/rullestolbruker/koffertvennlig. Ergo måtte jeg ned 3 trapper, så opp 4 trapper, så ned 3 trapper også opp 2 trapper for å komme meg til flytoget. Det var jammen meg ikke gøy. Spesielt ikke i og med at det første jeg gjorde var å falle de fire første trappetrinnene i den første trappen ned til mitt eget metrostopp, og få et gigantisk blåmerke på leggen. (heldigvis medførte det at en hyggelig kar hjalp meg ned trappen med kofferten min). Som om ikke dette var ille nok, viser det seg at min (ifølge både Christelle og Fabrice og marie) paranoide og ubegrunnede frykt for at jeg skulle ha mer enn 20 kilo i kofferten min, slett ikke var så veldig paranoid og ubegrunnet i det hele tatt. Det ble bekreftet da jeg så ansiktsuttrykket til hun som jobbet i norwegian-skranken. Og ja, kjære lesere. Jeg hadde 10 kilo overvekt. Det vil si 30 kilo. Pluss håndbagasjen min som jeg vil tippe ligger på 10-15 kilo. Ikke bare var dette idiotisk tungt, men også idiotisk dyrt. 6 euro, sier damen. ”for alt?” sier jeg, med tvilsomt håp i stemmen. (ja, jeg vet at det er et oksymoron men det er den eneste måten å beskrive det på.) hun ler, hun faktisk ler, på en ubehagelig måte som sier ”du tror vel ikke du slipper unna så lett når du er så dum at du ikke kjøper to kolli eller i hvert fall ikke veier kofferten din før du kommer på flyplassen” og sier, ”åh nei, per kilo! du kan betale der borte.” Og ”der borte” blir mitt Carte Bleu refusert (pågrunn av overskridelse av ukesgrensen) så jeg må fram med visa som i teorien har 0 kr på. Det virket, men det er liksom ikke poenget. Det må jeg si, det har blitt pokker så dyre julegaver i år. 500 kroner ekstra i overvekt fordelt på alle gavene (for det var ikke klærne og skoene mine som veide 30 kilo, så meget kan jeg si.)
Men, jeg lever. Kofferten min er sendt. Og forhåpentligvis er alt i god form når den kommer fram. Og om 3 timer nøyaktig er jeg hjemme i Bergen, og det er vel i grunnen verdt alt. Overvekt, blåmerker og det meste annet.

(også er det jo veldig gøy å være på flyplassen, for der blir faktisk folk imponert og glade over at jeg snakker fransk, i stedet for å bli sure fordi fransken min ikke er god nok.)