Paris i mitt hjerte

Denne ble skrevet før jeg reiste, men postet nå. Sett dere tilbake 1 måned i tid før lesing.

Jeg er realistisk nok til å ikke tro at jeg kommer til å skrive flere blogger før jeg drar til Bretagne, det vil si før jeg drar fra Paris. Jeg vil derfor avslutte denne bloggen med en kjærlighetserklærling til Paris. Det har vært et år med oppturer og nedturer, og som i alle forhold, er nedturene harde, og det er ikke alltid lett å huske på oppturene i dårlige tider. Men jo lysere og varmere det har blitt, jo mer har Paris vist seg fra sin mest sjarmerende side, og nedturene har, i praksis, forsvunnet.
Jeg synes det er passende at jeg i begynnelsen av året skrev en blogg med ting som irriterte meg med Paris, og at jeg avslutter den med hva jeg elsker ved Paris.
So here goes:

Å krysse Seinen
Uansett når, og hvor, er det alltid fantastisk. Klokken 05 over Pont Marie på sykkel med notre-dame i et begynnende morgenlys, kl 22 over Pont des Arts som er dekket av smilende piknikere, kl 19 over Pont Sully gående mellom alle de skjortekledde scooterkjørerne på vei hjem fra jobb, kl 13 over Petit Pont blant alle turistene som stirrer storøyde på Notre-Dame og gruppene av tyske skoleklasser som må holdes tilbake for ikke å gå på rødt lys,

Søtsakene
Bringebærterter, macaroner i alle smaker, croissanter, flan, epleterte, sitron-og-marengsterte, millefeuille (tusen blad, minner om napoleonskake), pains au chocolat.

Språket
Fransk er et helt fantastisk språk. Det er mange ting som uttrykkes så mye bedre på fransk! Jeg har allerede beklaget mangelen på ordet however/cependant på norsk, men det er så mye som ikke kan sies på norsk som kan sies på fransk! De eneste ordene jeg savner som ikke har sin like på fransk, er ”hjemme” og ”å få”. Og de kan jeg klare meg utenfor når jeg kan si ting som ”mens jeg var på vei hjem” i to ord ”en rentrant.”

Museene
Jeg ser at denne bloggen blir så banebrytende annerledes fra alle jeg tidligere har skrevet at det kan nesten virke som om det har skjedd noe drastisk. Det eneste som har skjedd er at jeg snart skal reise hjem, og det er jo når man ikke har noe lenger man innser hvor bra det er. Heldigvis har jeg innsett at Paris er fantastisk mens jeg fortsatt er her. Deriblant museene. Louvre, som har så mye mer å by på enn et kjipt, mørkt, portrett av en middels pen kvinne skjult bak enorme glassvegger matte av blitz. For eksempel et enormt galleri av Rubens’ Mediciportretter med en 3 meter lang makk med menneskehodet drapert over 2-300 gravsteiner i midten. Centre Pompidou, som for eksempel har bydd på en fotoutstilling av en tjekkisk fotograf født i 1926, som ble oppdaget som et geni i 2004, og som lager sine egne kameraer og ofte blir tatt for å være uteligger. Picassomuseet som har en enorm sal med ingenting i utenom benker og et lerret med lysbilder fra Picassos atelier. Hotell de Ville (rådhuset) som huser en enorm utstilling om Grace Kelly, komplett med ballsal med kjolene på roterende pidestaller og bordet dekket nøyaktig som i bryllupet, med små skjermer i bunnen av tallerknene. Musee Rodin som er et fantastisk hus med en enorm hage, tjåk full av nydelige skulpturer. Og enda finnes hundrevis jeg ikke har vært i enda.


Menneskene (jeg kjenner)
Jeg vet at jeg har klaget over menneskene. Og jeg gjorde det med rette, det var ikke bare utlendingsnykker. Det er et velkjent faktum at franskmenn ikke er av de hyggeligste. Men jeg har blitt kjent med noen folk her, som er helt fantastiske. Og noen av dem er til og med franske (til og med noen fra Paris!).

Å gå ut
Alt fra enorme klubber under broer med stive priser, dørvakter som rynker på nesen dersom man stiller i dongeribukse, til trange barer hvor alle møblene holder på å falle fra hverandre og ikke en eneste ting matcher, hvor man må gå opp en trapp og ned en annen for å komme til dansegulvet (hvor man ikke må slenge for mye med armene, da risikerer man smerte i kontakt med taket), alt fra en liten cocktail til 13 €, til en halv liter øl til 2,20 €. Alt fra dresskledde rikmannsunger og utlendinger til tektonikdansende, ripped/bleket jeans og hettegenser med bling-kledde banlieu-ere.
Å kunne danse til disko, rock, hiphop/RnB til klokken seks, deretter kjøpe sjokoladekake m/krem på boulangerie, ta av seg de høye hælene og gå på strømpelesten på et rent fortau (vaskes minst to ganger i uken) til første metro i 6tiden, og kjøpe ferske kirsebær på fruktmarkedet før man går hjem og legger seg, hvordan kan man ikke elske Paris?

Å kjøpe mat når man er sulten.
Aldri mer vil jeg være fornøyd med å kjøpe en vassen pizza fra 7-11. Når man kan få grillete baguetter med mozzarella, ferske tomater, skinke og basilikum, verdens beste falafel, en nystekt glovarm crêpe med ost, skinke, salat og tomat og til og med egg om man vil, har 7-11 ingenting å stille opp med.

Butikkene
Som utestedene, her er noe for enhver smak. Pumps som varer et år til 8 euro, støvletter som varer en dag til 100 euro, christian loboutin til 500 euro ++.
Det fins vintage i alle ender av skalaen, fra kjoler til 5 euro, til louis vuitton-kofferter til 600 euro, det fins butikker med utelukkende stygge sko, butikker som bare har rosa, gule eller grønne ting, (mange flere) butikker som bare har ting i gråskalaen, og alt må strykes, butikker hvor du blir vist utgang (du kan gå ut her) før du er kommet tre meter inn i lokalet og butikker hvor du ikke får gå før du har kjøpt noe.

Å sykle
Det å kunne sykle nedover en boulevard i høye hæler og skjørt, og bipe fra seg sykkelen utenfor der man skal, er utvilsomt en av grunnene til at jeg elsker Paris så mye mer nå enn i vinter.

Parkene
Jeg husker ikke hvor mange parker og plasser det finnes i Paris, men det er mange. Og pariserne benytter seg av dem (ikke som bergensere og nygårdsparken. Men er det jo en del færre bergensere en parisere som bor i leilighet uten hage.) Enten man vil ha grus, trær i rette linjer, fontener og blomsterbed eller bratte bakker dekket av gress, alle typer trær voksenede tilfeldig, og grunne innsjøer med bratte klipper som stiger opp, eller noe midt i mellom, man finner det i Paris.
Det er enda mange flere ting jeg elsker ved Paris, men jeg kan ikke ramse opp hver lille ting (Spissen på Ile St. Louis, Platåskoene på Vintage, hamburgerne på Panfoulia, skapet med gamle klassikere på shakespeare and co, Fontenen på St.Michel, promenade plantée....).

Så:

Kjære Paris
I begynnelsen likte jeg deg utelukkende for overfladiske grunner. Billig og enkel shopping. Muligheten til å stæsje seg opp for å gå og kjøpe en croissant (i grunnen ikke en mulighet, mer en obligasjon).
Nå elsker jeg deg for den du er. Dine feil kan jeg leve med, de er en del av deg og gjør deg mer interessant. Du er tradisjonsrik, men ny og levende, ikke en by som utelukkende lever på gammel storhet (som roma, hvor hovedattraksjonen er 2000 år gammel). Du er stolt, og med god grunn. Du er ikke lett å bli kjent med, men det er verdt innsatsen, og du vet det. Du stiller store krav, men gir desto mer tilbake.
Jeg kommer til å savne deg, og for å si det i en eller annen sine udødelige ord;
”It’s been a hell of a ride.”
Adjø, og på snarlig gjensyn.

Bedre Sent enn Aldri

Dette året, skal det innrømmes, har ikke jeg vært turist 24/7. Og det kunne jeg heller ikke vært, for som jeg har skrevet flere ganger, er det jo flest hverdager, selv i Paris. Men denne siste måneden har hverdagen sett ut til å være i mindretall, da det har gått opp for meg at jeg egentlig ikke har så mye tid igjen her i Paris. Da det gikk opp for meg begynte jeg panisk å utnytte hvert ledige øyeblikk, noe som praktisk sammenfalt med at min reisebuddy Marie reiste, og at jeg mistet sykkelkortet mitt. Men skal noe gjøres, så skal det gjøres, selv om det må gjøres alene, og til fots og/eller metro og /eller buss. Heldigvis hadde jeg Tove, den nye, svenske, søte, au pairen i Maries gamle familie, og Gabrielle, en tysk venninne fra koret. OG, som om ikke det var nok, kom auntie kristin på helgebesøk denne helgen, og som Paris-rookie måtte jo også hun få mest mulig ut av Paris på kortest mulig tid. Så, hva har jeg og vi gjort?
Pompidousenteret, Louvre (2 ganger), Rodinmuseet, Institute du Monde Arabe(monde=verden), Sacre Coeur (opp i domen!), montmatre generelt, buss tvers over byen, Triumfbuen, piknik langs seinen, fest hos rike, franske ungdommer, Parisparis(utested), Naturhistorisk Museum, Frilufts-skulpturmuseum, RER C (suburb-tog), ja. Det kommer en litt mer beskrivende blogg, men jeg har hatt det travelt. På ett vis har jeg tenkt, dette kunne jeg gjort i ro og mak i hele år, når det var turistfritt og jeg hadde lite annet å gjøre på. På den andre siden er det egentlig ganske greit å gjøre alt nå, jeg er glad for den siste ekstra måneden i Paris i stedet for å tenke "skulle ønske jeg var dratt hjem for lenge siden", og jeg har hatt et år på å føle meg hjemme, og nå tar jeg alle turisttingene på en gang, så jeg konstant sitter med følelsen av å være turist, noe som egentlig er ganske gøy, om slitsomt.
I morgen er det 14. juli, nasjonaldag, og min siste fridag i Paris, som jeg hadde tenkt å tilbringe på versailles, helt itl jeg for 10 minutter siden sjekket nettsiden og fant ut at det er stengt mandager, og feriedager, noe som vil si at det ihvertfall er stengt imorgen. Så da blir det pakking på meg i stedet, og kanskje litt nasjonaldagfeiring også. Jeg vil tro det blir en bra avslutning på et år i Paris, nasjonaldagen.
Og for de som er skuffet over manglende skriverier om Ingrid Betancourt, Sarkozys EUpresidentskap, Tour de France og andre franske nyheter som for tiden opptar verdenspressen, ikke bare den franske pressen, så har jeg bare å beklage, men jeg har vært så opptatt med å være turist (og turister setter seg ikke inn i lokalpolitikk) at jeg sannsynligvis har mindre å komme med på det feltet enn de fleste avislesende nordmenn.

Diplom

Enkelte ting gjør Frankrike bedre enn Norge. Ikke mye, (banksystemet er fortsatt komplett idiotisk), men noen ting. For eksempel
Offentlig, gratis internett
Turistattraksjoner
Hvitt Brød
Og, noe jeg nylig har opplevd, språkskoleavslutninger. Jeg har, siden februar, gått 2 timer per dag på språkkurs, og i tillegg 1 time per dag annenhver uke på fonetikk-kurs, på Sorbonne. Det ble avsluttet med en 4timers skriftlig eksamen, på Eksamenssenteret utenfor Paris, som brukes for de aller fleste offentlige eksamener. I tillegg hadde vi en 5minutters muntlig eksamen (men den behøver vi ikke snakke så mye om). Nå skulle man kanskje ikke tro at dette var verdt noe særlig avslutning. Det var jo ikke som om vi hadde gått tre år på fulltidsstudier akkurat. Men likevel. Mandag 9. Juni var det dekket for avslutningsseremoni. Med kapper og hatter med dusk, i Sorbonnes store amfiteater. Som faktisk er ganske så flott.
På scenen satt rektor, president og en til offentlig person for ”Cours de Civilisation Francaise de la Sorbonne” i lange kapper med store røde eller gule ermer, merkelige hatter, en hel haug medaljer og pelskanter; alle lærerene for kursene; en gruppe renessansemusikere (cembalo, blokkfløyte, en annen fløyte og en renessansegitar. (Gambe?)) som spilte praktisk talt uten stopp; tre eller fire svartkledde mennesker som fløy rundt og organiserte.
De kappekledde menneskene talte, leste utdrag fra kjente franske dikt og litterære verk, snakket om hvor langt noen av deres alumni hadde kommet (Hillary Clinton f.eks.) og hvordan vi alle hadde muligheten til å bli noe. Personlig synes jeg dette var litt i overkant pompøst i forhold til at de talte til en haug med utlendinger som var kommet til Paris for å lære fransk. Riktignok skal mange av dem videre på universitetet der, mange til og med på Sorbonne, og for dem var dette språkkurset en vei mot utdanningen, men dog.
Ta for eksempel meg. Hvor viktig var dette for meg? Selve språkkurset var jo viktig fordi jeg faktisk er i Frankrike for å lære fransk, og diplomet er jo kjekt å ha (det beviser jo faktisk at jeg har gått ett semester på Sorbonne!) men det var ikke hovedmålet mitt med disse fire månedene, og som jeg har sagt flere ganger (men kanskje ikke her på bloggen), om jeg stod eller strøk var ikke så viktig, jeg fikk uansett bevis på at jeg hadde gått der (CV-materiale!) og jeg hadde lært masse. Så jeg møtte opp uflidd og i dongeribukse, og var lettet over å se at det var tilnærmelsen de fleste hadde til denne seremonien (det var jo trossalt kl 0900!), men av en eller annen grunn var de svenske jentene veldig into it. De er veldig mange svensker i Paris, og tilsvarende mange på Sorbonne. Og nesten alle er jenter. Og nesten alle hadde fønet håret sånn at det passet til å gå med de ikke veldig flatterende hattene, nesten alle hadde skjørt som var kortere enn kappene, fine hele strømpebukser, høyhælte sko, fin sminke, kamera i hånden, og noen hadde til og med med seg filmende foreldre. Det var som å være i en amerikansk college film.
Merkelig nok var det også kommentaren til Christelle da hun fikk se det vakre bildet av meg.
”Er det på Sorbonne?? Skulle trodd det var i USA! Jeg fikk aldri noe sånt etter mine studier her i Paris. Fikk du, Fabrice?” han så på bildet, og sa ”Huh, det der er bare Disneyland. Ingen franskmenn gjør noe sånt”. Så sånn er det. Avslutningsseremonien for språkelevene er viktigere for Sorbonne enn avslutningsseremonien for fulltidsstudentene. Men jeg kan i grunnen skjønne det. For det første hjelper det å opprettholde ideen om Sorbonne som (i utlendingers øyne) et av Europas eldste og mest tradisjonsrike universiteter (innforstått beste), mens om to franskmenn med like utdanning og like gode karakterer søkte om samme jobb innenfor alt unntatt utdanningssektoren (innen humanistiske fag), og den ene hadde gått på Sorbonne, er det den som IKKE hadde gått der som hadde fått jobben. For det andre er det vi som betaler mest.

Beklager

Jeg innser nå at det kanskje ikke var veldig et-eller-annet å skrive en blogg som den forrige og deretter ingenting. Jeg innser det, virkelig. (takk for all indignasjon på mine vegne!) Men det har bare vært så mye som skjer, jeg har rett og slett ikke hatt tid til å blogge.Men nå som min søster (som alle som har vært inne på bloggen hennes vet, er kronisk dårlig å blogge, det er ikke bare en tørkeperiode) har blogget, følte jeg at jeg ikke kunne være noe dårligere.
-Sophie, min tyske au pair-venninne, reiste tilbake til tyskland på i forgårs, og følgelig måtte den siste uken utnyttes til det aller fulleste (det synes tydeligvis familien hennes også, hun skulle reise søndag morgen og måtte jobbe fredag fra 11-01 (ja, 14 timer), deretter lørdag fra 09:30-16:30. Så jeg har det egentlig veldig bra! Det som skjedde var jo i stor grad et engangstilfelle. Ingenting å bekymre seg over!). Vi har syklet, vært på kafé, i parken, shoppet, vært på byn, vært ute og spist, på byn, spist kake og vært litt mer på byn (søndag kom jeg hjem kl 09:30, var i seng 10:00.)
-Christelle og Fabrice har endelig funnet ny au pair til høsten, men det har vært en lang prosess som i stor grad involverte meg (jeg har lest alle au pair-profilene, snakket med tre av dem, uttalt meg om alle.)
-jeg har hatt muntlig eksamen i fransk (det gikk nokså dårlig.)
-jeg har hatt konserter med koret (mozarts requiem, det gikk nokså bra)
-jeg har begynt å networke allerede for høsten, (har allerede kontakt med 4-5 andre som skal på samme studiet som meg! alt hva internett kan gjøre!) og siden de andre på denne siden tydeligvis BOR på internett, kreves det mye for å holde følge...
-jeg har brukt mye tid på å følge med på SYTYCD scandinavia og de nye episodene av Gossip Girl
-jeg har prøvd å få litt valuta for tremånederskortet mitt i svømmehallen
-jeg har brukt MYE tid på å fundere på hvordan jeg skulle klippe meg. til slutt endte det med at det egentlig ikke var så stor forskjell. men det er jo ofte det beste.
-christelle ødela PCen, Fabrice kjøpte ny Mac (make til min), verdens mest brukervennlige dings, og ødela den dagen etterpå, så jeg måtte hjelpe dem en del der, (og låne dem min mac de to ukene fra C kjørte knyttneven i PCen til Mac-en omsider var konstatert Fabrice-sikker. og jeg trodde jeg var uteknisk. Men det skal jo sies, jeg har litt av et håndlag med hammer og spiker.
-Jeanne og Gaspard har vært mye syke, noe som har hindret meg i å oppleve ting verdt å blogge om, og i tillegg gjort meg sliten (hele forrige uke, dvs siden forrige blogg, var stort sett fulltidsjobbing + kor om kvelden.)
-også er det jo selvsagt det uovervinnelige faktum at jeg fortsatt er for integrert i samfunnet. eller noe sånt.
men jeg har en god nyhet, jeg snakker nå nok en gang britisk, etter min korte sejour i camp american (det var ikke min feil! jeg hadde alt for mange impulser i overgangen fra skriftspråk til talespråk som kom fra feil verdensdel!) og jeg begynner å glede meg stadig mer til London!
Det er vel det som har skjedd siden sist. Ja, jeg vet. Ingen dypsindige refleksjoner eller intelligente kultursammenligninger denne gangen, bare en helt enkel oppdatering over hva som skjer, et rent livstegn for de som ikke er på facebook.

ja, også har jeg begynt å lese igjen. Henry James, Thomas Hardy, Scarlett Thomas, Jonathan Swift. det har jeg ikke gjort på lenge!

Noen ganger er det ikke ålreit.

Noen ganger er det gøy å være au pair. Noen ganger gratulerer jeg meg selv og sier ”jammen var dette en lur måte å lære fransk på, og en bra måte å tilbringe et friår på.”.
Noen ganger er det litt kjipt. Ofte, når ungene er syke og jeg går glipp av skolen, eller må jobbe hele dagen på bursdagen min, er det litt kjipt. Eller når jeg sitter barnevakt lørdag etter lørdag. Eller når jeg regner ut timelønnen min. Men det går bra.
Noen ganger er det noe dritt. Som denne helgen. Fredag kom jeg ned i leiligheten, der var det en lapp. ”Til lunsj: avocado, steak hache, poteter. Du må kjøpe squash så du kan lage ratatouille til middag i kveld mens Gaspard sover. Kan dere også gå på biblioteket og fornye kortet hans? Du kan bade dem tidlig, jeg kommer hjem rundt kl 19 og går igjen kl 20. Ha en fin dag.” Det var altså måten Christelle formidlet at jeg skulle sitte barnevakt dagen før eksamen. Men det var egentlig greit, for jeg skulle jo uansett bare være hjemme og lese.
Da de kom hjem kl 01:15, og jeg hadde sovnet med hodet i ordboken, var det ikke like greit. Eksamenen min var nemlig kl 08:30 i en forstad, noe de VISSTE, og jeg måtte stå opp kl 06. Da var jeg litt irritert. Men jeg tenkte, jaja. De tenkte vel på at jeg ville gå ut etter eksamen og derfor gikk de ut fredag heller enn lørdag. Jeg fikk ingen melding for å spørre hvordan det gikk på eksamen, men det forventet jeg heller ikke. Det som var mer overraskende var at Fabrice tydeligvis ikke var i det hele tatt interessert i å høre om det hadde gått bra da jeg stakk innom i 7tiden. Så spurte jeg om de hadde bruk for mac-en min, som de låner til de får ny data, i kveld, og jeg kunne eventuelt stikke innom med den før jeg gikk, skulle gå i halv-ti tiden.
Da sier Fabrice ”Hva mener du? Hvor skal du? Jeg skjønner ikke.”
-øh, jeg skal på fest med masse folk fra skolen for å feire at vi er ferdig med eksamen?
-men vi skal jo ut?
-hæ? Det har dere ikke sagt.
-har ikke Christelle sagt det?
-nei.
-ok, jeg skal ringe henne.
Etter tlfsamtalen.
-ser ut som det har vært en misforståelse. Christelle sier hun sa vi skulle ut fredag OG lørdag.(ærlig talt. Han burde kjenne konen sin så godt at hvis jeg sier at jeg er sikker på hun ikke har sagt det, og hun sier hun tror hun har sagt det, har jeg rett. )
-øh, nei. Hun sa egentlig ikke at dere skulle ut fredag engang, hun bare la igjen en lapp på bordet for å si at hun drog igjen rundt 8.
-åja. Men vi skal spise hos noen venner, men vi kunne jo tatt med barna, men de er jo syke (han spyr overalt, hele tiden, hun har diare og må skiftes hver halvtime.) så jeg vet ikke. Var det veldig viktig det du skulle?
-altså. Jeg hadde jo gledet meg og sånn. Det var jo. Avtalt på forhånd, siden dere ikke hadde sagt noe. Men altså.
-ja, beklager det. Kan du være her rundt åtte da? Vi skal heller prøve å komme hjem litt tidlig, du kan jo alltids gå etterpå. (når de sier tidlig pleier de å komme hjem mellom tolv og ett.).
Så i dag er det noe dritt å være en au pair. Jeg hadde gledet meg kjempemasse, avtalt med alle at vi skulle møtes der, siste dagen, feire hele natten. I stedet skal jeg sannsynligvis tørke spy, skifte bleier, synge nattasanger og se en eller annen dårlig film på dataen. Det verste er at hvis jeg hadde latt være å si at jeg skulle ut, kunne de hatt det så godt. Selv ikke de kunne ringt meg kl kvart over 8 og sagt ”du, vi glemte å si det, men kan du komme med en gang? Vi skal i middagsbesøk”.
Hvorfor kan ikke bare de invitere noen hjem til seg, for en gangs skyld? Fordi de har au pair mens vennene deres må betale barnevakten sin per time?

Å fylle år

I går kveld, den siste halvtimen før jeg gikk inn i mitt tredje tiår, ble jeg plutselig slått av en trang til å filosofere over det å fylle tjue, hva har jeg oppnådd, hva kan jeg, hva gjør jeg, hva skal jeg etc. Desverre hadde jeg ikke mac-en min, som er på utlån til mine dataherpende arbeidsgivere (det første jeg så idag var en nydelig 4 cm omkrets pennekrusedull på min hvite mac.) så det ble ikke noe av.
Nå sitter jeg er jeg barnevakt, har på meg mintgrønn strømpebukse, rosa sokker, en tskjorte med en katt på og blå negler og føler meg alt annet enn tjue. Og hva gjorde jeg i dét jeg fylte tjue? (etter kalenderen. hvis man skal regne fra og med 20 år etter at jeg ble født, sov jeg...) Satt på mine oransje puter på det blå lineoleumsgulvet og spiste banantoffee og vinegarchips mens jeg leste vogue og hørte på Vampire Weekend, som jeg var på konsert med igår. Mens jeg ifjor på samme tid satt i kjole og høye hæler og drakk rødvin i stuen hjemme og var hostess for et middagsbesøk med gode venner. Jeg tror til og med vi hørte på jazz.
Av dette kan man jo trekke mange slutninger. jeg skal ikke trekke noen.
Men jeg skal innrømme at det er merkelig å teknisk sett ikke være tenåring lenger. Men på den lyse siden kan jeg nå ta med meg sprit (lovlig) hjem til Norge. yeah! (Jeg er så heldig at jeg ikke mister gleden over det nå når jeg først er gammel nok. Det er jo mange som kanskje tenker når de er 18; det blir kult, men når de faktisk fyller 20 er det bare helt ok, greit nok liksom. Sprit, hva skal man med det liksom. Men jeg har jo beholdt 18åringen i meg, så jeg er entusiastisk!)

jeg hadde skrevet to avsnitt om det å fylle tjue, hva skjer i tjueårene etc. Men det ble rett og slett for dypsindig. Bedre å avslutte med sprit enn med filosifi.

London aka OXFORD STREET

Jeg har alltid vært en reflektert og nyskjerrig og organisert turist. På fredag, for eksempel, visste jeg at jeg skulle sitte barnevakt. Men jeg hadde likevel verken pakket eller ryddet rommet før jeg gikk på jobb. Så da jeg kom opp dit i halv-ett tiden, stilte jeg først alarmen på 05:15, og satte deretter i gang. kl 02:00 var jeg ferdig og la meg. Tre timer senere stod jeg opp, spiste, kledde på meg, gikk til Gare d'Austerlitz og tok metroen til Gare du Nord. Da trodde jeg først jeg hadde glemt mobilen, deretter at Marie ikke var der enda. Men jeg hadde både mobil, pass, bankkort og alle andre nødvendigheter. Mat til toget (hjemmebakte sjokoladekjeks, marie hadde frukt) vann, marie hadde underholdning (episode 17 av So You Think You Can Dance Scandinavia på Mac-en) alt i alt var alt bra.
Så kom vi fram til London.
Det mange kanskje ikke vet, er at det er vanskelig å forholde seg til et tall som for eksempel 13. Eller 10. Spesielt når det står på værmeldingen på yr.no for London, i celsius. Og spesielt når man sitter i en varm leilighet, solen skinner, skitne sandaler på beina, sommerkjole, solbrente legger som flasser av, sand mellom tærne og gressflekker på kjolen, og tallet 28 lyser mot en fra Paris-værmeldingen. Da blir 10 mer et slags abstrakt symbol.
Jeg og Marie tenkte begge at ja, vi får vel bare ta på oss tights (til midt på leggen) og strikkejakke (to nødvendigheter som ikke har vært nødvendige de siste to ukene i Paris.) så holder vel det! Overskyet, står det? OK, da kan vi jo legge solkremen og solbrillene i bagen, det passer bra, for håndvesken min (en klutch) er litt liten.
La oss si det sånn at vårt første møte med London den 17. mai var gåsehud, klaprende tenner, lengting etter noe varmt å drikke, og evige forbannelser over hotellet som ikke åpnet sjekk-inn før kl 13 (MEN som lå bokstavelig talt rett over veien fra St. Pancras.)
Heldigvis var det ikke så alt for lenge til butikkene på oxford street åpnet, og innen vi var ute av hotellet (uten paraplyer eller jakker eller skjerf, dog.) og gått av bussen i tottenham court road, var det bare 20 minutter til butikkene åpnet, Boots var til og med åpen allerede.
4 timer senere var vi nesten kommet til Oxford Circus. Vi hadde kjøpt sko, regnjakker, cardigans, og andre nødvendigheter. Marie shoppet mest. Vi hadde også, underveis, bestemt oss for å ditche 17. mai-feiringen i Southwark. Det var utendørs. Ergo fooppsummere r kaldt og ekkelt. Og vi fant det ikke på vårt Central London Map engang. Og alle vet at suburbs er farlige.
Så for oppsummere vår Nasjonaldag-feiring:
Paris
Eurostar (SYTYCD)
Kings Cross
Oxford Street
Sandwhich med kylling/stuffing (men marie hadde med eggerøre! Veldig 17. mai.)
Kings Cross
Holloway Road (hos Andrea)
Camden
Indisk mat
Fransk vin
Et annt sted i camden
Fransk øl p en fish n'chips pub
Et annet sted i camden.
Tysk øl, brasilianske drinker.
Doubledecker hjem med Oystercard.

Idag skal vi på Vanity Fair Portrett-utstilling, Brick Lane, litt mer oxford street (vi glemte noen ting) en park (det er sol og vi må teste våre nye wayfarers (marie: tortoiseshell, 5 pund, gatebod; hannah: turkise m/gule blomster, 16 pund, Urban Outfitters) ) marks n'sparks for å kjøpe engelsk mat (salt/vinegar crisps cadburys, thorntons karameller, lemon curd) og sikkert ut. Toget vårt går jo ikke før kl 11 mandag morgen!

Jeg hører diverse rykter og spekulasjoner og teorier om hvorfor jeg har sluttet å blogge.
Ingen av dem er riktige.
Ja, det er 27 grader og sol i Paris, ja jeg har eksamen om to uker, men det er ikke det som er grunnen.
Grunnen er ganske enkelt at jeg er blitt for integrert i det franske samfunnet. Jeg sier ikke at jeg på noe som helst tidspunkt kunne passert for å være fransk, selv ikke fra landet, eller at jeg føler en uant tilhørighet til dette ostens land. Det er bare det at jeg ikke lenger klarer å registrere grunnleggende forskjeller mellom dem og meg, mellom her og hjemme, etc.

Da jeg så at det var meldt fint vær gledet jeg meg til å harselere over franskmenn i boblejakker. Den gang ei. De stiller i singleter, sommerkjoler, sandaler, solbriller og kunne passet inn på en hvilken som helst fin sommerdag i Norge (bortsett fra at de gjerne er hakket stiligere. Ikke mange shorts ute og går her i byen. Ikke så mange ekkosandaler heller.) Riktignok var jeg og marie en liten stund de eneste med bare legger på koret igår, men innen slutten var det kommet én til med kort kjole uten strømpebukser.Så ikke noe å si på sommerfølelsen her.

Da jeg skulle i svømmehallen var jeg også spent på hvor radikalt annerledes det ville være. Ikke så veldig. Forskjellen er at i Sentralbadet går over halvparten i bikini, her er det kanskje 2 % som ikke har badedrakt. Badehette er obligatorisk (bra) dusjene er blandet (ikke så bra). Men dette er ting som er variabler også i norske svømmebassengreglementer, altså ikke noe særlig å skrive hjem om. Det skal sies at svømmekulturen er noe annerledes. I sentralbadet er det tre baner (mosjon, mosjon rolig, mosjon hurtig.) de som svømmer for å trene, svømmer konsekvent der. Her er det tre baner uten fastsatte tempi som domineres av konkurranse(lignende)svømmere og andre. Men om man vil kan man svømme der. utenom disse banene er det relativt texas. Jeg ble sparket av en fyr som ikke ville dele sin bit av bassenget. (ikke med vilje, men likevel hardt nok til å skape et blåmerke. ) Så ja, litt forskjell der. jeg ser jo det jeg også. Men ikke noe sjokkerende.

Så, hvis man syns det blir lenge mellom bloggene vet man nå hvorfor.

Selv det å gjøre ingenting betyr å gjøre noe.

Hver fredag i Paris er den kommende helgen full av kanskjer og muligens-er og kan hende at-er og har planer om-er. Og hver søndag i Paris er den helgen som var, full av skulle ha-er og hadde tenkt-er og ble ikke noe av-er. Denne helgen er ikke noe unntak.

Spiste jeg piknik på Champs-des-Mars? Nei.
Gikk jeg på Louise Bourgeoisutstillingen på Pompidosenteret? Nei.
Var jeg på utstilling av propagandafotoer fra okkupasjonen? Nei.
Var jeg ute søndag kveld? Nei.
Syklet jeg langs Seinen? Nei.

Men det som er så fint med Paris er at som regel blir søndagens endte opp med-er og tilslutt-er og omsider, så-er, like gode som fredagens kanskjer og muligens-er.

Satt jeg en time i solen på en trapp ned i Seinen og hørte på Vampire Weekend og snakket om framtiden og kjærligheten? Ja.
Spiste jeg pizza på et vaklevorent fortausbord og ble servert av den mest arrogante kelneren Paris noensinne har sett? Ja.
Spaserte jeg over hele Marais og Bastille uten å gjøre noenting som helst, for så å ende opp med å sitte to timer foran en tom kaffekopp på et fortausbord og snakke om ingenting? Ja.
Syklet jeg hjem fra republique i vårværet, under grønne trær, langs lekeplasser og parker, og tok for første gang sjansen på å sykle i rundkjøringen på bastille i stedet for å gå av sykkelen og gå rundt? Ja.
Satt jeg på den rødmalte bittelille baren Planete Mars og drakk øl og ble servert chips av den hyggelige bartenderen mens jeg så på den crazy DJen som danset til alt fra Amy Winehouse til Guns’n Roses? Ja.
Oppdaget jeg en nydelig liten (miniskul) engelsk bokhandel med en eier som for alltid elsker Norge fordi hennes aller første venner i Paris var to norske au pairer og deres peruvianske gatemusiker-kjærester? Ja.
Leste jeg Don Quijote til 5 om morgenen med god samvittighet fordi jeg visste at jeg ikke skulle noe som ikke kunne vente neste dag? Ja.
Har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjorde noe av det jeg hadde planlagt, eller føler jeg at jeg har kastet bort en helg og nå bare har tolv igjen? Nei.

Fordi det som er best med Paris er at selv det å gjøre ingenting betyr å gjøre noe.

Press

Nå er det en uke siden jeg har blogget, og det er en enkel grunn for det; Med den nye og forbedrede profilen til Zacattac, nevnelig sosialantropologiske observasjoner, har jeg rett og slett overvurdert enten a) min analytiske evne, b) min kontinuerende objektivtet når det kommer til alle ting franske, eller c) begge deler.

Det som kommer nå er derfor IKKE en observasjon på franskmenn/frankrike, snarere latinamerikanere VS skandinaver. Så kan man spørre seg, hvordan i all verdens navn og rike finner jeg grunnlag for slike refleksjoner i Paris, en by nokså langt fra både syd- og nordamerika? Jo, takket være den fantastiske internasjonaliteten på Sorbonnes språkkurs.
Selv går jeg i klasse med bare to latinamerikanere, rettere sagt colombianere, men takket være den underlige evnen utlendinger har til å gruppere seg med landsmenn/verdensdelsmenn, har jeg nå blitt mer eller mindre kjent med omtrent 10 latinamerikanere. Så da vi skulle ut på tirsdag var vi tre skandinaver og en hel haug med latinos, som de liker å kalle seg. Vi hadde avtalt møtetid kl 9. Jeg var der ti over ni, litt stresset allerede, veldig stresset da jeg ikke fant noen der. Jeg sendte melding til Christian, en danske, "jeg vet at jeg er sen, men er dere allerede gått? i så fall, hvor?". Han svarer at han også er sen, men er der om fem minutter. Tre minutter senere er han der. Da er det meg og ham. Fem minutter etter det igjen, klokken er nå 21:20, kommer Cecilia, en svenske. Så venter vi.
Og venter.
Og venter.
Tilslutt, kl 21:50, kommer tre av de mange latinosene, deretter Asli (hun er tyrkisk), deretter litt flere latinos. Kl 22:40 kommer det enda flere. Først ca i 23-tiden har alle som sa de kom, kommet. Og vi tre skandinaver, vi kunne ikke unngå å betrakte dette som en refleksjon over våre vaner. For som Cecilia sa, da hun kom 20 minutter for sen; "hadde dette vært i sverige, hadde dere sikkert trodd jeg var kidnappet eller hadde vært i en ulykke. Ingen kommer 20 minutter for sent til en avtale." Christian og jeg kunne ikke annet enn å si oss enige, og hoderystende dømme det avslappede forholdet de fleste som bor sør for skandinavia har til tid, punktlighet etc. *

Men det var ganske slående. Vi kom først, og jammen gikk vi ikke først også. Cecilia gikk allerede kl elleve, jeg gikk halv tolv, Christian gikk halv ett. Og de andre ble angivelig ute til ca kl fem neste morgen, på en tirsdag. Man kan enten lese dette som at vi Skandinaver er kjedelige, snerpete, pertentlige, over-presise etc, og at latinosene vet å leve livet, ha det gøy, ta det med ro, også videre. Eller så kan man si at vi skandinaver (nå drar jeg ikke alle over en kam, altså. Strengt tatt refererer jeg vel fortsatt til oss tre i klassen min. eller så kan man lese det som en generalisering. her er tolkningsmuligheter i mangfold!) er presise, ansvarlige mennesker som tar skole/vårt profesjonelle liv på alvor, og som har skjønt at helgen er til for å slippe seg løs som en belønning etter en strabasiøs og fokusert uke, men latinamerikanerne er uansvarlige, løssluppne, bråkete drikkfeldige mennesker som ikke kan ta ansvar for noen ting.

Det som er interessant å legge til, er jo at jeg snakket med en i koret igår, som har bodd seks måneder i Gøteborg. Han synes at skandinaver hadde en pussig levemåte, hvem drakk bare i helgen? Og var det nødvendig å bli så veldig full, hver eneste helg? var det normalt eller var det bare akkurat de han hadde blitt kjent med? Vi måtte jo innrømme, som sant var, at neida, det er nok normalt det. Det er selvsagt ikke ALLE skandinaver som gjør det, men skal man fastslå et generelt drikkemønster for skandinaver, er nok helgefylla det mest treffende. Så for marie og meg er jo den vanlige solide ølrunden etter koret hver onsdag et noe pussig fenomen, noe som forklarer hvorfor vi de første 4 månedene ikke deltok en eneste gang. Heldigvis vet vi å tilpasse oss kulturen i landet som så gjestfritt har tatt oss imot. hvem er vel vi til å motstrebe anerkjente tradisjoner?



*Jeg vil forresten legge til at dette forholdet til punktlighet ser ut til å gjelde generelt i frankrike også. På nettsiden til koret stod det klart og tydelig; øvelsen begynner kl 20. Vante som vi var med hendholdsvis skolekoret på langhaugen med David i spissen, og jentekoret på høyskolen med Maria som tidtaker, var vi KJEMPESTRESSEDE da vi var fem minutter for sene, og fryktet en ekstremt pinlig banking på døren og sniking inn mens alle så strengt på oss. Så da vi var de første på stedet ble vi ganske overrasket. Og da det viste seg at en avslappet oppvarming begynte halv ni-ish... Og det er det som er vanlig. Sier man klokken halv syv på koret kan man være sikker på at det ikke skjer noen ting før tidligst syv.

Min au pair-profil

Nå faller ikke dette helt inn i kategorien observasjoner om Paris, men på request poster jeg her min au pair-profil som den ble vist da jeg lette etter familie i fjor:

Salut! Je m\'appelle Hannah, et je suis une fille a dix-huit, presque dix-neuf ans. Je cherche une famille energetique, jolie, peut-etre grande, qui cherche une au-pair qui à aussi ces qualifications. J'aime bien des enfants, et j'espere que vous êtes la famille ou je peux etre une membre de la famille, ou je peux connaitre bien votre enfants, lire pour eux parler avec eux, jouer avec eux.

I still cannot express myself suffitiently in french, which is part of why I hope to beocme an au-pair next year! and also, the reason stated above, I love to work with, play with, read to and spend time with children. I have babysat a family of three children under the age of seven for almost four years now, the youngest I started watching when he was 6 months old. I find children incredibly rewarding to spend time with, they always surprise, amuse and impress you no matter how well you think you know them. I hope that you are the family I can feel at home in, and which feels comfortable enough with me to let me be a part of the family. I do not want to simply be someone who lives in the house, I want to be a part of it. I hope that if you like my profile, and would like to know me better, and perhaps consider me as a future part of your family and hopefully a "big sister" to your children, you will contact me soon!
Looking forward to hear from you!

Je suis une fille norvegienne, a presque dix-neuf ans. Je finis mon education de treize ans cette printemps. Mes hobbies sont jouer du violoncelle et du piano, chanter, lire, ++. J\'aime bien francais et de France, et veux les connaitre bien! aussi, j\'aime des enfants!

I am this spring finishing my 13year education in Bergen, a town on the west-coast of norway, with my final three years specialized in music, dancing and theatre. By the time I leave Norway I will have turned nineteen, and have a drivers licence.

I have studied french for five years at school, and achieved pretty good grades, but I am not nearly fluent, and I hope this can be a way of improving my french significantly. English is my second language, as my mother is English, I am also an English citizen, and I am more than happy to teach children english, both oral and written.

I also love to read, both to myself, which is one of my main hobbies, but also to children. Some of my favourite books are harry potter and the chronicles of narnia! I frequently babysit/spend time with my cousins, 5, 9 and 11 year-old boys, and am familiar with the needs and preferences of children this age! I am familiar with animals, I have grown up in the country, with cats, dogs, hens, occasional horses ++

Music is also an important part of my life, as I have played the piano since I was five and the cello since I was eight. I also sing in my schoolchoir, have played/sung in a band and danced ballet and jazz for approx. ten years.

I am an open-minded, energetic girl, who likes to have a lot to do. I\'m always up for different activities, such as swimming, dancing, bowling, hide and seek, skiing, hiking, playing different games etc. I am sociable, outgoing, talkative and not the least smiling, and I consider myself to be honest and likeable. I have always liked, and done fairly well in school, and hope to learn a lot from being an Au-Pair!

Je veux travails comme une au-pair parce-que j'aime bien des enfants, je veux parle francais plus bien, je veux connaitre une noveau culture, et pas moins, une noveau famille!
I love france and french, and have a great desire to learn alot more, both of the language, and of the culture of the country. I think knowing languages is an important skill in todays globalized world, and knowing another culture, how it differs from ones own, is a way of knowing all cultures, and learning to respect differences between people.
Seeing how much I love children, and how much it gives me taking care of them, I see no better way to learn french than to learn it by joining a family, living in france, and perhaps taking external french courses. this way I have every opportunity to learn french while I at the same time am doing something I truly enjoy!
I hope you have the same expectations to and au-pair as I expect to give, and if you do, please contact me!

Paris, min kjære!

Jeg har funnet ut noe banebrytende. Paris er bra når man har penger, men det er jammen ikke så ille når man er blakk heller.
Jeg sykler.
I går syklet jeg en av Paris' lengste gater, i skumring, gatelysene var nettopp tente, eiffeltårnet lyste foran meg som en betlehemsstjerne (ok, jeg overdriver litt. men vakkert var det!).
Jeg går
Jeg har spasert en time i mitt nærområde idag. Jeg fant en gedigen Jazzplatebutikk som jeg hadde glemt eksisterte, og det er sikkert litt på grunn av at den ligger på et hjørne av en tom, men nydelig sidegate fra en sidegate bak en park. Det tror jeg er fordi franskmenn ikke hører på jazz som sjanger, de hører kanskje på enkelte jazz-artister (django reinhardt mm) men ellers er det de der evinnelige chanteurs francaise, som synger på fransk, og alle har samme stil og det er så UENDELIG kjedelig. litt som singer-songwriters bare enda likere. Men heldigvis mindre sutrete, takk gud. Franskmenn er mye, men sutrete er ikke de ikke (så langt jeg har erfart, i det minste). En ting de ER, derimot, er dårlige med avtaler og vennskap og sånn. Jeg hadde bare hørt om denne egenskapen fra mine andre Parisboende venner som ikke er Parisiske, men jammen har det ikke hendt med meg og. Jeg må jo bare lure; er det normalt å svare på meldingen "skal vi finne på noe imorgen?" med "ja, vi ringes imorgen ettermiddag!" og deretter ikke la høre fra seg på en uke? Kanskje min dømmekraft er svekket i løpet av min kontakt med det franske folket. Men visse normer må man da kunne ha til felles?
Ellers på spaserturen min oppdaget jeg at det romerske amfiteateret som ligger omtrent to steinkast fra meg, og som opprinnelig rommet opp til 17.000 tilskuere, ikke bare er et nydelig område, men parken rundt rommer også en state-of-the-art lekeplass, hvor jeg uten tvil skal ta med meg ungene imorgen, og i tillegg har den gratis trådløst internett, som så mange av Paris' parker, (hvem sier at den franske staten ikke klarer noenting som helst? Det er veldig mye de ikke klarer, men disse wifi-spotsene har de ihvertfall fått til.), så når temperaturen blir litt mer Mac-vennlig, skal bloggpostene postes fra historisk grunn.
Jeg har også hjulpet min familie i jakten på en ny au pair i dag, og jammen er det gøy. Som en liten refleksjon, for en gangs skyld ikke på franskmenn, men på norske jenter, kan jeg informere at av de mange, mange norske jentene som hadde meldt seg opp som au pairer, hadde samtlige minst tre alvorlige grammatiske feil i engelsken sin (de som hadde flest, var de som proklamerte sin engelsk-dyktighet allerede i tittel-linjen.) de fleste hadde bilder som kunne egnet seg på en side som f.eks. blink.no eller match.com, men ikke noe særlig på en side hvor folk leter etter en til å passe barna sine. (christelle, for eksempel, luker ut kandidater med blant annet disse kriteriene: "too blonde". "too big tits". "too pretty". "she has her pet in the photo". "she did drama at school". ) og etter å ha sett gjennom en hel haug av både norske og svenske fremtidige au pairer kan jeg bare slå fast en ting; enten er det å bli au pair mye mer ansett i sverige, og dermed er det mange flere oppegående jenter som vil bli det, eller så er norske jenter generelt (ganske mye) dummere. selvfølgelig kan det også være at svenske jenter er grenseløst manipulative og uærlige på profilene sine, mens de norske fremstår akkurat som den de er, verken mer eller mindre.
men jeg er glad jeg ikke skal prøve å finne en ny familie nå. For å vite at de satt, mor far og tidligere au pair og lo av meg og min profil... ikke så oppløftende. Men så skrev jeg heller ikke

"Well my goals for the future is to:
-Travel and meet new people, learn about new cultures, learn new languages.
-Get an education as a teacher
-Find "the one" (hehe)
-And just make my own family (hopefully)

So this is me!"

Det var dagens nasjonale selvinnsikt.

Tilbake på den smale sti

Da jeg skummet over mine siste innlegg her forleden, slo det meg at bloggen min egentlig var gått litt grunne. Slutt var det på besindige betraktninger over forskjellen mellom franskmenn og nordmenn, borte var reflekterte refleksjoner over franske spisevaner, talevaner, fransk oppførsel og kultur. Bloggen har i det siste dreid seg veldig mye om Universitet og andre ting som kanskje ikke har så mye med Paris å gjøre. Så jeg skal nå gjøre et forsøk på å få Parisattac tilbake på rett kurs, nemlig ettertenksomme funderinger på høyt språklig nivå. Eller i hvert fall dagligdagse observasjoner på middels språklig nivå.
Jeg kan jo begynne med å under meg over pariseres forhold til kultur. Man skulle tro at når man er født og oppvokst i Paris, byen som ALLTID har minst en klassisk konsert og minst to teaterstykker å gå på hver eneste kveld, har man relativt høye standarder på klassisk musikk. Og likevel var folk overbegeistret over f.eks. Jeune Choeur (mitt kor) sin konsert med Verdis Requiem. Personlig synes jeg at solistene var så som så, koret kunne vært veldig mye bedre, orkesteret var for lite nyansert, ja. Alt i alt, ikke en konsert som jeg uhemmet ville anbefalt til kulturinteresserte, i hvert fall ikke i Paris. Men likevel var st. Eustache fullsatt, og foreldrene til Fabrice, som definitivt hører til i klassen kulturinteresserte, og som har veldig god kjennskap til klassisk musikk, deriblant Verdis Requiem, var overbegeistrede. Og de sa de ikke bare til meg, men også på telefon senere, til Christelle og Fabrice.
Det samme med konserten med tryllefløyten, som vi hadde på lørdag. Helt utsolgt tre timer før konsertstart. Og dette for en opera som settes opp støtt og stadig, av profesjonelle ensembler. Koret hadde EN øvelse på scenen med solister, 5 dager tidligere, orkesteret hadde EN øvelse med solister, men uten kor, 4 dager tidligere. Vi hadde bare tolv jentekostymer (fotside, ermeløse, kremfargede tunikaer), men for at ikke resten av jentene (de som kunne det minst, som trengte noter på scenen på generalprøven.) skulle bli skuffet, fikk de beskjed om å ta på seg svarte bukser, sko, langermete gensere. Men de også skulle stå på scenen, hvor resten av koret og alle solistene var i fantastiske kostymer. Og likevel synes pariserne at scenebildet var fantastisk. Jeg skjønner det ikke.
En annen ting som er merkelig med franskmenn er hvor mye klær de har på seg. I dag kan jeg skjønne det, da alle bilene på gaten utenfor var dekket av snø i morges, og selv jeg måtte ty til vinterkåpe og selbuvotter. Men i forrige uke, som de norske besøkende observerte, var det en temperatur som i Norge hadde framkalt utepils i T-skjorte, solbriller* og for de ivrigste/mest hardbarka, shorts. Franskmennene derimot, tviholdt på sine ulljakker, sine skjerf og sine skinnhansker. Jeg så til og med en dame på metroen, den dagen jeg gikk uten jakke, kun Tskjorte og cardigan, gå i (fra innerst til ytterst) en enorm, tjukk ullcardigan, en tjukk lang flisjakke, en knelang ullkåpe, et stort ullskjerf, hansker. Kall meg gal, men jeg foretrekker å være litt småkald når jeg sitter i ro i lengre perioder ute, enn å være badstu-varm resten av tiden.
Nå sover foten min, og mine ekstremt vanskelige fransklekser kaller, så jeg skal avslutte mine antropologisk-meteorologiske funderinger her.

*et lite artig faktum om Word for mac; de godtar ikke ordet solbriller som et norsk ord, men forslår følgende alternativer:
Stolbriller
Smolbriller
Soulbriller
Soldbriller
Solobriller

Paris; intensiv.

Det er rart med det. Det øyeblikket man får besøk fra Norge forsvinner hverdagsmodusen, og hele uken er snudd på hodet. På lørdag var Kine, Marie og jeg på marked for å kjøpe frokost, også gikk fri fra champs-elysees til chatelet til champs-elysees (det er langt!). søndag (en søndag!) var vi på happy hour på Cristal (en pub like ved Marie), som varer fra 18-20. Men vi brukte bare litt over 50 euro på øl til sammen, og det er slett ikke mye for seks stykker! Tidligere på dagen hadde vi vært i Marais, på vintage-shopping, og det var stort sett det. Mandag var hverdag igjen, for det meste, (bortsett fra at jeg hadde brioche til frokost). Men så går hadde jeg fri. Så vi var på Bastille og drakk kaffe til frokost, satt på Pause og så på alle de fancy franske folkene som spiste lunsj. Så spaserte vi rundt i området, kjøpte vårruller (som nærmet seg st.paul-kvalitet. Og det sier det meste.) Deretter ruslet vi til metroen, som vi tok til Montmatre, hvor vi gikk på Tati (sparkjøp for ekstremt viderekomne. 2 hele kvartaler.) og kjøpte joggesko til 3 euro, før vi drog til St.Lazare hvor Nina ankom med toget fra Caen, hvor hun har vært i 5 uker. Ikke så lenge etter det måtte jeg hjem og hente noter, siden jeg og Marie skulle på generalprøve til Tryllefløyten kl 8, men første joinet jeg Nina, Stian og Maria på Cristal en time. (jeg drakk selvsagt ingenting, siden jeg skulle på koret.) Etter generalprøven ringte vi Maria, som sa hun, Nina og Stian var i Marais, akkurat ferdige å spise middag, men de skulle gå oppover champs-elysees, så vi kunne jo møte dem på concorde om ca 20 min? For de som ikke er lokalkjente kan jeg informere om at Marais ligger på nordbredden av Seinen, så langt øst man kommer før den svinger sydover. Champs-elysees er også på nordbredden, men ni metrostopp lenger vest (ganske langt m.a.o.). Så da vi var på concorde, viste det seg at de mente de skulle gå fra marais til concorde, møte oss, fortsette opp til Champs-Elysees. Det holder vel å si at en og en halv time senere var de på CHamps-Elysees. Paris er større til fots enn til metro, det er ganske så sikkert!
I morges hadde jeg nok en gang fri, så vi sov til elleve, tuslet avgårde til nærmeste marked og kjøpte markjordbær og croissanter til frokost, som vi spiste på en benk i en park. Deretter tok vi metroen til Palais de Tokyo (galleri/bokbutikker/kafe etc like ved Eiffeltårnet) hvor vi gikk på utstillingen Cellar Door, og drakk kaffe. Etter det måtte jeg jobbe litt, de andre er og spaserer i Montmatre, eller muligens på litt mer vintageshopping i Marais. Alle disse tingene gjør jeg jo forsåvidt ellers og, bare ikke innenfor de samme 4 dagene. (det skal sies at jeg har brukt like mye penger siden de kom som jeg har brukt tilsammen de sister tre ukene. )
Bare for at Paris skal virke enda bedre kan jeg informere om at det for tiden er unødvendig med sånne bagateller som ytterjakke eller andre varme klær, i og med at temperaturen tilsvarer en middels til pen norsk mai-dag.
Fotoalbum kommer snart!

Da var det gjort

Jeg har nå withdrawn min application fra Aberdeen og takket ja til Royal Holloway. Så da var de neste tre årene av mitt liv (fram til jeg er 23. i 2011) taken care of. Yay! (og det var ikke ironisk ment.)

Dilemma, Død og Fordervelse

Denne uken har det vært to ting i fokus; den ene er konserter av Verdis Requiem med koret, en på tirsdag på conservatoire Maurice Ravel, en i går kveld i St. Eustache, en stor og flott kirke midt i paris.

Den siste konserten var utsolgt, noe som betyr over 1000 publikummere, hvorav halvparten hadde billetter til 250 kroner. Noe jeg syns er ganske imponerende. Jeg skal innrømme at konserten kunne vært bedre, det var ikke perfekt. Men det var for det meste på grunn av at koret ikke er så veldig gode på å synge svakt, det går for det meste, men av og til er det ikke helt så stemningfullt som et Requiem skal være. Og mezzosopran-solisten var heller ikke akkurat den beste jeg har hørt. Men nå er jeg veldig pirkete, alt i alt er jeg ganske stolt over å ha sunget på den konserten. Etterpå vanket det champagne, aperitiffer og gratulasjoner til alle mann. Da hadde vi allerede tatt på oss alt vi hadde av yttertøy, for som de fleste vet er en gammel steinkirke kald om sommeren, og kaldere om vinteren. Og vi stakkars små i konsertantrekk (tynne kjoler, strømpebukser) var nokså blåfrosne etter endte 90 minutter.
Jeg var, til ingens (ikke min ihvertfall) store overraskelse, litt trøtt imorges. Eller som en av mine klassekamerater så fint formulerte det da hun kom inn døren kl 9, en time for sent; dynen ville ikke gi slipp. (det er så bra jeg klarer å oversette det. Det hun sa var; les drapes etaient collantes.) Jeg var riktignok ikke forsinket, takket være min iPodvekkerklokke som vekker meg med fuglesang og fjerne kirkeklokker. Men jeg hadde problemer med å arbeide opp samme entusiasme som Mdme Taillander hadde for dagens tema; sammenligning av dødsfrykt på slutten av første og andre årtusen, som endte opp med en grundig gjennomgang av den katolske kirkes mangler, sammenhengen mellom psykoanalyse og skriftemål, tortur i middelalderen, stress; "det 20. århundrets sykdom", dødsritualer i middelalderen og andre lignende ting. og alt dette på relativt hurtig fransk. Nå skal jeg ikke påstå at det ikke interesserer meg, det gjør det. Men kl 8 om morgenen på fransk, etter 4,5 timers søvn, interesserer det meg litt mindre enn ellers. Spesielt når jeg har tilbragt hele uken med å synge en dødsmesse, ikke bare på øvelser, men absolutt hele tiden ellers og.

Den andre tingen som har vært i fokus denne uken er et dilemma; jeg har jo, som alle (nevnelig de 4-5 som har lest denne bloggen) vet, kommet inn på Royal Holloway, men fått Overseas Fees, det vil si langt utenfor min økonomiske radius. Men denne uken har jeg fått beskjed om at de har gitt meg Home Fees. det vil si, levbart med full støtte fra lånekassen.

Jeg har nå takket nei til University of Sussex, fordi dersom de i det hele tatt skal vurdere søknaden min må jeg skrive et 1500-ords essay på "the interplay of realism, autobiography and wish fulfilment in Jane Eyre" og skaffe en akademisk referanse fra en tidligere lærer på langhaugen. det er godt mulig jeg kunne greid det, men det var for mye arbeid i forhold til at jeg hadde en plass allerede, og jeg har heller aldri hatt et så entusiastisk forhold til Sussex som til Aberdeen eller Royal Holloway.

Som leder oss til Aberdeen. hvor jeg fortsatt ikke har fått svar, men vet at jeg får Home Fees. Det som er dilemmaet er altså; skal jeg takke ja til RH med en gang, ikke vente på svar fra aberdeen, og begynne å søke om stipender fra RH og søke om accomodation, eller skal jeg vente til jeg får svar fra Aberdeen, og i mellomtiden veie for og imot, for og imot. (avstand, billettpris, landskap, curriculum, accomodation, faglige fokus, nærhet til slekt, ferier.....) Jeg heller kraftig mot Royal Holloway, det skal absolutt være sagt, men jeg er redd for at det er bare fordi jeg har vært på Open Day der, og blitt sjarmert av deres effort i å sikre studenter. (jeg vet av erfaring hvor annerledes en skole er på åpen dag enn en hverdag, se bare på langhaugen hvor jenter i ballettdrakter danset i gangene, band jammet i kantinen, revyen var i full gang, alle lærerne har tid å snakke, dørene til musikkavdelingen og alle øverommene er åpne, og her og der strømmer vakre toner av klassekor eller selvøving ut i gangene. )

Dersom noen har noe fellende bevis for eller imot A. eller RH, tar jeg imot med takk! Hva som helst egentlig. Hvis ikke, så kan det se ut som om jeg ikveld, når jeg sitter barnevakt, kommer til å gå inn på UCAS.com og withdraw min application fra Aberdeen, og takke Firmly ja til Royal Holloway. Og med en gang søke om et rom i Founders Building. (jeg lurer på om man kan søke om etasje? 4. etasje hadde vært fint.)

Ellers kan jeg nevne at Kine er ankommet Paris idag, hun skal bo hos Marie, og på søndag kommer Maria og Stian. Jeg er den heldige, bare en overnattingsgjest, jeg synes oppriktig synd på Kine, Stian og Marie de dagene alle tre skal sove på Maries 9 (8?) kvadratmeter rom. Men det er nok verdt det, for vi kommer til å have a blast!
Og når de reiser har jeg en intensiv uke med konserter (Tryllefløyten), så en normal uke, så er det skoleferier igjen, dvs en uke jobbing også en uke i Provence med mamma, pappa, cecilie, andrea, granny og farmor. Og det gleder jeg meg noe helt fantastisk til. jeg skal imponere med mine kokekunster (idag hadde vi torsk (tror jeg) til lunsj og jeg preparerte det helt selv, og jammen meg var det godt også. ), vi skal se innsjøer og kirker og fjell (og sikkert endel motorveier) og sole oss og generelt ha en faktisk ferie. Og 3 timer tog hver vei er heller ikke å forakte. Nå lar jeg meg selv spore litt av, så jeg skal heller stoppe før jeg kjører i grøften, (badabing!) og prøve å gjøre neste blogg litt kortere.

Bilder fra Royal Holloway

Beklager forsinkelsen, men her er, for de som måtte være interessert, bilder fra Royal Holloway.

www.facebook.com/album.php?aid=101448&l=04665&id=827250056
(jeg klarte ikke å poste en link, så man må kopiere linken og lime den inn i browser-vinduet. beklager!)

Ellers har jeg ikke så mye å fortelle, men jeg kan informere om at påsken her er ganske uneventful, kun en fridag (imorgen, mandag) ellers har det vært en helt vanlig uke, ikke noe spesielt som har skjedd. Siden det er fri imorgen er Chris og Fab og ungene på landet, så igår var Marie, Kristin, Sophie og en venninne av Sophie fra Tyskland her og spiste taco, og jordbær til dessert (det er jo trossalt påske!). Deretter gikk vi ut, på Truskel, en bar litt lenger nord i sentrum, som er full av franske hipstere og skandinaver og briter, men det var veldig koselig, godt øl, veldig bra musikk, koselig stemning mange hyggelige folk. (jeg møtte en islandsk jente i dokøen, og hun ble så entusiastisk over å møte noen andre fra nord at jeg måtte si "jeg holder BOKSTAVELIG talt på å tisse i buksen, kan jeg være så snill å få lov å gå?") Sophie ble sjekket opp av en fyr lavere enn henne (og siden hun allerede er ganske lav, så er det imponerende.) Selv med minst 4 cm lagt til på høyden pga håret var han lavere. En av de få amerikanerne som var der stod i 10 minutter og prøvde å overtale DJene til å spille car wash, og overtalelsesmetodene hennes inkluderte å klappe rytmen og, om jeg ikke husker feil, å synge refrenget. Jeg ble spurt om hvor jeg kom fra (det er ingen som tror at jeg er fransk, selv ikke før de har utvekslet et eneste ord med meg, kanskje unødvendig å si) og trodde de spurte hvem jeg var der med, så jeg svarte friends. De fikk seg en god latter.
Så, man kan si at om ikke det var den helt tradisjonelle påskehelgen, var det likevel ikke så dumt!

Nå skal jeg gå og kjøpe et påske-egg, siden det å flytte utenlands naturlig nok betyr å gi avkall på det tradisjonelle norske påskeegget.

God Påske!

Royal Holloway.

I denne bloggen er jeg ikke helt mitt vanlige, Reflekterte Jeg, jeg har for anledning framkalt mitt alter ego det Beskrivende Jeg, og skal beskrive Royal Holloway (RHUL) og mitt inntrykk av dette universitetet som, til dags dato, er det eneste jeg har kommet inn på (selv om jeg fikk en oppløftende mail fra Aberdeen på fredag for å si at jeg er blitt granted home fees. Noe som gir meg håp for å få det fra rhul også.)
Resten av Londonhelgen kommer i neste (teknisk sett forrige) blogg. Så kan man velge hva man vil lese.

Lørdag var det altså Open Day, og jeg tok Eurostar til London fredag kveld, for å få ett inntrykk av dette universitetet. (Som jeg allerede er veldig positiv til, i og med at de er smarte nok til å ville ha meg som student. Da må det jo være bra.) Lørdag morgen stod vi opp bright and early, spiste en rask toast på andrea sitt student accomodation-kjøkken (men bedre enn ikke noe kjøkken, som her i Paris!) og tok toget til Egham, 40 minutter, 4 pund hver vei pr pers. Der var vi på welcome talk, som ikke sa så veldig mye jeg ikke hadde lest et sted før, men det var likevel endel ting jeg lærte, for eksempel at de har veldig mange societies, (drama, debate, james bond appreciation, chess, you name it.), og det er mulig å bo bra (helt nytt, ensuite bad, stort og romslig kjøkken som man deler med 8 stk, dobbelseng) dersom man er villig til å betale (130 pund i uken). Det var andre ting, men de er ikke så interessante. Deretter var vi på English Department Talk, noe som for meg var det jeg gledet meg mest til. Det var veldig veldig interessant, og skuffet ikke!

Jeg lærte bl.a. at man kan spesialisere seg om man vil, utenom de obligatoriske modulene (Shakespeare, introducing the novel, introduction to Medieval Litterature etc). Man er ikke nødt å velge f.eks. en modul renessanse, en modul romantikk, en modul 1900tallet, en modul amerikansk litt. Man kan, om man så ønsker, ende opp etter endt bachelor som spesialist på middelalderlitteratur eller feminisme og kjønnsroller i litteraturen, eller hva som helst. Undervisningsopplegget virker også veldig bra, en god blanding av forelesninger og seminarer, essays og andre innleveringer. I siste året kan man velge mellom Special Author Project eller en Dissertation.

Vi fikk også en mini-forelesning, en kortversjon av den Dr Ruth Kennedy (middelalderspesialist) skal ha for sine førsteårselever på tirsdag. Det var utrolig interessant, og hun var veldig engasjert i faget sitt, og klarte å overføre entusiasmen til ”elevene” (i dette tilfelle, søkere, venner foreldre og søstre av søkere) , så selv om jeg aldri har følt noen brennende interesse for Chaucer, gikk jeg ut derifra helt klar til å begynne å lese Sir Gaiwan the Green Knight. Og selv Andrea, som ikke søker, var veldig begeistret. (Det hjalp sikkert at da hun snakket om historien om Troya, viste hun in-action-bilder av Brad Pitt i bar overkropp fra filmen med samme navn.)
De neste modulene, Student Finance og Residence and Catering, er ikke så interessant å beskrive, men jeg kan fortelle at det er mange stipender å få, spesielt om jeg får home fees. Så det kan se ut som om jeg kan klare meg. Så vidt.

En av grunnene til at det blir lettere å klare seg er at dersom jeg er tidlig ute med å bestemme meg, takke ja til plassen, og søke om accomodation, vil jeg sannsynligvis få plass i founders building. Det er rom uten kjøkken, de er små, de har 3 dusjer og 1 do pr 20 elever (jente-etasjer og gutte-etasjer.). Men på pluss-siden er de koselige, har personlighet, de er i Founders Building, som er hovedbygget som ser slik ut:

De er catered, noe som kanskje høres kjipt ut, men det betyr at jeg får skikkelig mat til alle dagens måltider om jeg har lyst, jeg får variert kosthold, ikke bare mat som lages til en person, og når jeg er midt i lesingen (og apparently er det MYE lesing) kan jeg bare gå rett ned trappen, få meg et skikkelig varmt måltid, og gå opp igjen, uten å handle, lage mat og ta oppvasken. Også er det jo billig. 1-3 pund for middag. Og siden de har Pay-As-You-Go catering gjør det ikke noe om jeg en dag ikke har lyst på kantinemat, jeg kan kjøpe en sandwich eller frukt e.l. i College Shop-en, og fortsatt få halv pris, og ikke føle at jeg taper penger fordi jeg ikke spiser i kantinen.

Som om ikke dette var nok ting som taler for Founders Building, er det også visstnok de mest sosiale rommene, fordi de ikke har internett på rommet, men på gangen kan man plukke opp wireless, noe som betyr at alle sitter på gangen med datamaskinene sine. I tillegg kan man gå fritt og besøke de andre etasjene, og man deler pantry (kjøleskap, mikro, matskap.) med 20 andre. I de nyeste fineste rommene deler man kjøkken med 7 andre, og du må ha nøkkel for å komme inn i hver etasje, eller så må du kjenne noen i etasjen som kan komme å åpne for deg. Du er med andre ord ganske stuck til de 7 personene. Hvis du ikke liker dem, så....

Det er nok ganske merkbart at jeg er veldig positiv til Royal Holloway, med nærhet til London, University of London-degree, masse grøntarealer, historisk (vernet!) grunn, kjempestort campus, masse sosiale ting arrangert av Student Union for å veie opp for at det ikke skjer noe i Egham, gode lærere, koselige rom... Det er klart at det var et veldig positivt bilde som ble framstilt på åpen dag (jeg har jo sett åpen dag på langhaugen... folk som danser i gangene, konsert i kantinen, ikke akkurat real life.) Men mye av informasjonen har jeg fra å snakke med en faktisk student som går der, på Engelsk, og det er jo ganske troverdig!

Før jeg avslutter denne hinsides lange bloggen, må jeg bare skryte litt mer av området. Selv om Egham (nærmeste tettsted) ikke er noe særlig å skryte av, er Campus helt utrolig. Trær, enger, blomster, plener, visstnok en liten innsjø (den så jeg ikke noe til), små veier mellom dette. Hovedbygget er som nevnt, vernet, og basert på/inspirert av et fransk chateau, og er fullt av turrets og vinduer og brede steintrapper, med to courtyards som hver består av en rektangulær plen delt i fire med en fontene i midten. Så om ikke det er kletteveien, så tror jeg at jeg skal overleve, hvis jeg ender opp der. Det høres kanskje dumt ut, men det var et viktig element i avgjørelsen om hvor jeg skulle søke. Ikke å overleve, altså, men hvordan det så ut der. Sheffield er Europas grønneste by, Sussex ligger i Brighton, i an Area of Outstanding Natural Beauty, Edinburgh og Aberdeen er jo flotte byer, og de ligger jo i skottland. Romantiker som jeg er, forestiller jeg meg at hele skottland ser ut som kulissene til Kar for sin Kilt, så det passer inn i kravene også. Så backdrop er altså en ting som teller med i den endelige avgjørelsen.

Nå gjenstår det jo selvfølgelig å se om jeg får Home Fees, hvis ikke er det litt uaktuelt å gå på RHUL, og da må jeg bare krysse fingrene for at jeg kommer inn på Aberdeen, hvor jeg FÅR home fees, eller at jeg kommer inn og får home fees på Sussex.
Og det skal jo være sagt, jeg tror nok at både Sussex og Aberdeen er veldig veldig gode universiteter også. Jeg er ikke helt blendet av universitetspropaganda. Selv om det kanskje kan virke sånn.

Resten av Londonhelgen

Så, hva gjorde vi når vi ikke var og ble hjernevasket av viserektorer og bestukkete (?) studenter?
Ida Maria, Andrea sin venninne, var i London med bandet sitt, så dem hang vi med både lørdag og søndag, og de var skikkelig koselige! Veldig hyggelige og morsomme mennesker (og inkluderende overfor venninnen sin lillesøster.)

Lørdag var Tone med oss, og det var kjekt å se henne igjen! Vi kunne sammenligne au pairopplevelser (jeg har snillere barn, men jeg tror hun har bedre arbeidstider!) og diskutere om alt som foregår hjemme uten at vi får det med oss. Fredag kveld gjorde vi ingenting siden jeg fortsatt var på Paristid og hadde jobbet hele dagen.

Søndag var vi veldig artsy-fartsy og gikk på fransk avant-garde-filmvisning (er det riktig orddeling?) på Tate, etterpå gikk vi på Duchamp, Man Ray og Picabia-utstillingen som var veldig, veldig bra. Deretter middag på en bar, noen øl, også noen øl på en annen bar, før vi tok siste tuben hjem, siden jeg skulle ta toget halv elleve mandag morgen.

Jeg vet jeg skrev mye om det sist jeg var i London, men jeg ELSKER eurostar. Det er så lett, så effektivt, så miljøvennlig, så behagelig! Vi tok tuben to stopp fra Andrea, gikk 3 minutter på stasjonen, så var vi ved sjekk-inn. Kjør bagasjen gjennom en scanner, vis passet en gang, vis billetten en gang, gå inn og sett deg. Det tok ca 3 minutter fra jeg gikk inn på Eurostarterminalen til jeg satt i setet mitt. Ikke akkurat flyplass-standarder. To timer og 13 minutter i et behagelig togsete, også går jeg av toget i Sentrum av Paris, ca 30 min fra meg med metro, ett skift.

Jeg må si at London tiltaler meg som by, den er mye mer variert enn Paris. I Paris har du boulevard på boulevard, åtteetasjes haussmansk immeuble på åtteetasjes haussmansk immeuble, så har man selvsagt enkelte koselige og alternative områder, (Marais, Montmatre, Bastille) men når du har sett dem, så... Og alt er så rent og striglet, selv ute i forstedene er gatene brede og rette med høye hus. Ikke så i London, hvor hus kan ha to etasjer, hvor et shabby område faktisk eksisterer, hvor bussene er brukbare, hvor folk snakker med hverandre selv om ikke de kjenner hverandre, hvor folk sier unnskyld og smiler. Og jeg vet at jeg bare var i London en helg, og at jeg har bodd i Paris i seks måneder, og at da jeg var i Paris på ferie synes jeg det var helt fantastisk. Jeg er fullt klar over det. Men se på Andrea; hun har bodd i London i seks måneder og virker fortsatt nyforelsket.

Men dette skulle være en blogg om Londonhelgen, og skal jeg bli en god studine må jeg lære meg å holde meg til temaet. Og siden det er beskrevet og reflektert over, skal jeg avslutte på sedvanlig elegant vis.





(For bekymrede lesere; samtlige universiteters engelskprogram inkluderer veiledning angående skriving av essays og oppgaver, så jeg skal nok lære å avrunde og skrive avslutning før jeg kommer til eksamen.)

Hjem

Nå er det gjort. Min endelige hjemtur er bestilt og betalt, og søndag 27. Juli er mitt opphold ferdig. Jeg hadde også nylig (på søndag) mitt 6måneders-jubileum for Parisoppholdet. og når jeg tenker på hvor mye fransk jeg har lært siden jeg kom, tenker jeg at jeg kommer nok til å lære litt til før jeg drar!
Spesielt med tanke på at jeg i går (omsider) kjøpte min fransk-fransk ordbok; Le Robert Micro (pocket). Den er på ca 2000 sider, kan sammenlignes i tyngde og størrelse med en murstein. Denne sammenligningen fikk meg til å tenke på en artikkel som stod i aftenposten en sommer for noen år siden. "Mursteiner eller lettvektere i sommerlitteraturen?" hvor de hadde stoppet en 5-10 stykker på gaten på gardermoen og spurt om de kunne få veie bøkene de hadde tatt med seg til ferien. Uavhengig om den ene hadde lommeutgave av dostojevskij og den andre hadde illustrert hardback patricia cornwell, ble det veid, og hver person fikk et stempel "tungvekter", "lettlest", etc. Alt de der østlendingene finner på.
Men tilbake til temaet; ordbok. Denne ordboken inneholder 35000 ord med synonymer og forklaringer, og det er det som kalles et begrenset vokabular. Det er derfor det er micro. Visstnok kan en fransk person som har gått tre år på universitetet i gjennomsnitt 400 000 ord. jeg skjønner ikke helt at det kan stemme, men det er nå det jeg har hørt.
Denne ordboken kommer jeg ihvertfall til å ha en stund, og den kommer nok til å veie tungt i bagasjen når jeg skal hjem. tviler på om jeg klarer å holde meg under 40 kilo... det vil bli spennende, ihvertfall! Nå har jeg riktignok lest noen av bøkene jeg hadde med meg, så noen er allerede sendt hjem, andre skal sendes hjem i mai. Vinterklær og støvletter skal også sendes med mine kjære foreldre, og det samme skal celloen. og da er jeg allerede godt under det jeg hadde med meg da jeg kom! (Ett av mine tre kolli var en bag utelukkende full av jakker og bøker.)
Jeg er forøvrig i ferd med å berike min musikkolleksjon, med diverse franske sangere. Foreløpig idag har jeg lagt til Jaques Brel og Brigitte Bardot, og gjenstående i CDhaugen har jeg Michel Polnareff, Serge Gainsbourg, Léo Ferré og en samleCD fra 80tallet med hits som "Chacun fait, c'qui lui plait" (Hver mann gjør som han vil), "Femme que j'aime" (Kvinne som jeg elsker), "Les Démons de minuit" (Demoner ved Midnatt) og mange fler. Og det som er så fint er at det ikke veier noen ting!
Jeg har også begynt på min tredje bok på fransk, En reise til Jordens Indre av Jules Verne. Så man kan si at jeg gjør et dypdykk i den franske kulturen, i ordets rette (eller gale) betydning. det man henviser til når man snakker om kultur i Bergen, for eksempel.
Nå er klokken ett, og jeg skal på skolen igjen halv tre (to økter for dagen er ganske hardt! I hvertfall når den første er kl 08, og varer i to timer, og består av et grammatikalsk hardkjør uten sidestykke. Forøvrig hørtes den setningen helt forvridd ut. Jeg skylder på fransken.) Så jeg må avgårde, jeg skal pakke til London (jeg reiser imorgen!) siden jeg jobber/er på skole i hele morgen, og reiser rett etter jobb. Heldigvis har jeg en hendig HELT ekte gucci weekendbag (its real! special price for you? gusji, is real!) å pakke i, så jeg kan travel in style, som det sømmer seg på et interkontinentalt hurtigtog.

Når det regner i Paris.

Man skulle tro at jeg, etter 19 år i Bergen, klarte litt regn. En dag regn foreløpig i 2008, det er jo ingenting? Men det man kanskje ikk tnker på, det er at regn i Paris er mye verre enn regn i Bergen. Mye verre. For det første merker man det mye mer, fordi det regner så sjelden. Og siden regnkåpen min er revnet på ryggen, og regnjakken min, til tross for at den er superstilig og ny og fin, EGENTLIG ikke egner seg til promenering i Paris, blir jeg våt på ryggen. Og folk kaller meg lille rødhette. For det andre har jeg ikke sjøstøvler. Så jeg er i skrivende øyeblikk våt og kald på beina. I tillegg hadde vi bestemt oss igår for å gå på loppemarked. Loppemarked i pøsregn, ikke så gøy.
En annen ting som gjør regn her mindre gøy er at jeg ikke har et hus. Jeg ser at den setingen kanskje ikke virker veldig logisk, så la meg forklare. Når man har et helt hus til disposisjon, eller til og med en leilighet, er det på en måte greit å være inne hele dagen. Man kan snakke i telefonen, se på TV, spille piano, sitte på dataen, lese, bevege seg fra rom til rom, lage mat... i det hele tatt ha det fint uten å gå ut i det hele tatt. Men når man har et rom på 9 kvadrat uten internett, TV eller skikkelig kjøkken, ikke engang en sofa eller noe annet behagelig å sitte på, da er det ganske kjipt å tilbringe en hel dag der. Så jeg dro hjemmefra halv elleve, og vi var på loppemarkedet ca tolv. Vi gikk rundt ca en time før vi gikk inn på en überfransk bistro med en som spilte trekkspill og masse stamkunder som satt ved baren og drakk vin, og var der i over en halv time, før vi tok metroen hjem. Og nå er jeg på Starbucks, med en stor kopp kaffe, Og nå kom Sophie for å joine meg i au pair søndags-refuge. Vi er jammen en rase for oss selv, vi au pairer.

Bilder fra Mennecy og litt mer

Her kommer noen få bilder fra mennecy, for de som måtte være interessert i det.
For de som ikke er interessert, er det bare å bla fordi og lese om alt annet som har hendt siden torsdag.

Dette er rommet mitt, tatt fra døråpningen. Foran bordet er en dobbelseng, fordi bildets venstre kant er dusj, vask og speil. To takvinduer gir masse lys.


Dette er hagen, bildet er tatt foran en av garasjene. Utenfor bildets venstre kant er et svømmebasseng.


Dette er huset, tatt med ryggen mot ytre hagemur. Det huset man ser til høyre hører også til eiendommen, og rommer en romslig og lys toroms leilighet, som de før leide ut, men nå bare oppbevarer de datteren (som er i Afrika og dykker) sine møbler og fyller veggene med de uendelige mengdene kunst de har. Under leiligheten er to store garasjer, bortenfor er kontoret til Philippe og bortenfor der igjen er det som om vinteren er oppbevaring for hagemøbler, om sommeren tror jeg det fungerer som badehus. Eller noe sånt. Kanskje ekstra garasje.

På forsiden av huset var der en smal plen, busker, trær og blomsterbed, og en mur som er minst 3 meter høy, og dekket av eføy, med en smal smijernsport foran huset, og foran garasjen en bredere port. Utenfor er nemlig en lite attraktiv gate, med hus som åpner rett ut på det smale fortauet, biler parkert tett-i-tett hele lengden på ene siden, biler som kjører i 60 på andre siden, det er skittent og dårlig vedlikeholdt. Så jeg skjønner godt behovet for en mur, det gir inntrykk av at man er på et langt koseligere sted en Mennecy. Jeg beskrev det i forrige blogg som en husklynge, men strengt tatt er det litt større. Mer en klynge gater. Problemet er bare at det absolutt ikke er noe slags sentrum, bare en litt bredere gate bak kirken som dominerer hele byen, men som ligger i nedoverbakke og derfor ligger oppå en høy mur med en parkeringsplass nedenfor. I den litt bredere gaten er det en tabac og et boulangerie og et apotek, og det er stort sett det. men som sagt, bare man holder seg i hagen og huset, glemmer man at byen er så kjip, og det er veldig koselig.


Ellers av hendelser av interesse, har jeg vært på min første "nocturne" på louvre, dvs kveldsåpent som er gratis for de under 26. Jeg hadde med meg en guide med master i kunsthistorie, noe som var veldig greit, siden jeg fikk med meg mange ting utenom la joconde (mona lisa) og venus de milo. Jeg liker i grunnen ikke la joconde i det hele tatt, og min guide var svært enig. En ting som viser berømthetens innflytelse godt, er at på motsatt side av rommet hvor Mona Lisa henger, er Louvres nest største verk, som jeg ikke i farten husker navnet på, men som er 65 kvadratmeter stort og viser Jesu første mirakel (vann til vin, for de som ikke visste det). Det er helt fantastisk, fullt av detaljer, farger, tradisjonelle venezianske kostymer, musikere med ansiktene til kjente franske malere, alt i alt meget mer spennende enn det bittelille, mørke og triste maleriet som henger vis a vis.

Det største maleriet i Louvre er et av kroningen av Napoleon og Josephine, og jeg fikk en grundig innføring i hvem som var hvem i bildet (Napoleons brødre, søstre, nevøer, svigerbrødre, tanter, generaler, etc etc.) og historien til det hele. Jeg er generelt veldig oppdatert på fransk historie nå. Jeg fikk også sett noen av smykkene til keiserinner av Frankrike, men det jeg ikke visste er at de fleste nå er i skandinaviske kongefamiliers eie, og for eksempel diademet Mette-Marit giftet seg i var sannsynligvis opprinnelig en fransk keiserinnes eiendom.
Dette var en blogg for spesielt interesserte, jeg er klar over det, men siden jeg først har en blogg, så må jeg jo utnytte den til å fortelle om ting av interesse for meg.

Etter at det stengte drog vi til broren til Antonin (Min guide) og spiste ostesmørbrød og sang fransk karaoke fra 80tallet sammen med diverse kusiner og svigersøstre og søstre og sånt. (Søsteren og svigersøsteren til Antonin synger i koret, det er der jeg kjenner ham fra.)
Alt i alt en bra utnyttet fredagskveld, og imorgen skal jeg på loppemarked om morgenen, og på kammerkonsert hos min nabo Mdme Strauss om kvelden.

Mennecy; utbrodert.

Siden det naa er vinterferie i Paris, er jeg i Mennecy, ca 40 min syd-vest for Paris. Mennecy er stedet fabrice vokste opp, og hjem""til Fabrice sine foreldre. grunnen til at jeg sier "by", er at de insisterer paa aa kalle det en by, naar det ikke er mer enn en klynge gater rundt en kirke. men dog, jeg skal la det passere. huset er veldig flott, annerledes enn landstedet deres i bretagne, absolutt, men likevel flott og stort. Huset i Bretagne er super-minimalistisk, moderne, aapent, hvitt. Huset her er relativt smaa rom, veggene er dekket av malerier, og der man ser veggen er det stort sett moenstret tapet, badene er rosa, spisestuen roedmalt og veggene komplett dekket av malerier av blomster. de har ikke akkurat nips, men masse masse gamle moebler og groenne planter som fyller opp. men det er koselig, og rommet mitt, i 3. etasje, er kjempestort og lyst og fint. i rommet over gangen er det en gigantisk TV. jeg har for foerste gang siden jeg kom til paris, sett paa fransk TV, og har kunnet konstatere det jeg i grunnen har visst hele tiden; jeg gaar ikke glipp av noen ting. og bra er det, for om jeg hadde hatt lyst aa se paa TV hadde jeg ikke hatt tid. det er min jobb aa staa opp med ungene, og det vil si ca kvart over syv. Philippe og Odile staar opp kl 8, og vi spiser som regel sammen. broed med syltetoey og kaffe. Ellers gaar dagene slik; etter frokost kler vi paa ungene, Odile dusjer mens jeg passer ungene ogsaa bytter vi. deretter leker vi en stund mens Odile lager lunsj; saa spiser vi ca halv ett. deretter sover ungene og besteforeldrene, jeg leser eller gaar tur. deretter er det goute, dvs kake, kjeks, yoghurt, ost, sjokolademelk etc. saa ca 1,5 t leketid, saa bader jeg ungene mens Odile lager middag, vi spiser, leggetid. Samme rutine hver dag. men det er fint, masse god hjemmelaget mat, frisk luft, jeg bruker ingen penger og ingen sminke.
naa er gaspard tilbake fra sin tur med Papi for aa kjoepe aviser, saa da er mitt friminutt over! men dette var en litt mer detaljert beskrivelse av dagene i 23, rue de Milly, Mennecy, haaper jeg!

Sheffield

Jeg kom ikke inn. Så er det avklart. Ganske kjipt, siden jeg hadde veldig lyst å gå der, kanskje mer en Edinburgh, men men. Jeg har uansett kommet inn på Royal Holloway, så jeg ender uansett opp på et bra universitet!

Noen gode dager i Bergen

Ok, strengt tatt har det vel ikke skjedd så mye siden sist jeg blogget. jeg har vært på mammutsalg med pappa, jeg har vært på quizkveld på Studenten, jeg har vært på sleepover, omsider fått gått den berømte Kafe Chaos, vært på klassekonsert for 2MM på langhaugen (med min søte lillesøster som konferansier), spist middag hos familien Haarr (et navn jeg begynte å tenke på å skrive allerede da jeg skrev middag, noe som resulterte i at jeg først skrev middagg hoss.) som jeg pleide å sitte barnevakt for, jeg har møtt og tilbrakt kvalitetstid med mine kjære venner, og når jeg ser det ramset opp på den måten hadde det egentlig skjedd endel. Jeg har også funnet ut hvor fort man glemmer enkelte ting som var elementærkunnskap for bare 6 mnd siden. Det beste eksempelet på det er at på tirsdag drog jeg hjemmefra i regnfrakk og joggesko. Og tenkte "jaja, klokken er jo ett og det har ikke regnet siden 10. det regner sikkert ikke mer da, og uansett skal jeg jo bare gå i byn." Klokken halv syv gikk jeg fra nøstet til Xhibition, og ikke bare var beina mine (inkl strømpebuksekledde lår og legger) SØKK gjennomvåte, de var også ISkalde. Da husket jeg at a) hvis det først regner, blir man våt på beina uansett hvor man går, med mindre man har sjøstøvler, b) når det regner er det ofte også kaldt. spesielt i februar. Votter og regnfrakk er ofte en kurrant kombinasjon. c) det regner ikke nødvendigvis nedover, og en lårkort regnfrakk bør ofte kombineres med enten stor paraply eller oljebukse. eller ihvertfall bukse. d) sjøstøvler er normalt skotøy, for å gå med i byn i normalt regnvær, ikke bare for ekstremvær. e) bare fordi at det etter 1,5 døgn med regn slutter for noen timer, betyr ikke det at det ikke kan komme tilbake samme dag.
Så jeg kan jo si det sånn at støvlettene mine, som jeg hadde med meg hjem, fikk jeg ikke brukt. regnkåpen derimot, mye.
Dette var bare en liten oppsummering av Bergensturen, og hvor fort været man har vokst opp med virker ekstremt. (jeg tror jeg har brukt paraply i Paris 5 ganger siden jeg kom. kanskje 6. Regnkåpe/jakke, omtrent like mange ganger. Jeg har vært våt på beina en gang. og jeg har ikke tatt med meg sjøstøvler.) Men det er viktig å understreke at det overhode ikke er noe klaging jeg bedriver nå, jeg er storfornøyd, og har hatt det helt supert! Nå kommer jeg tilbake i slutten av Juli, om 5 måneder, Mindre tid enn jeg har vært i Paris. Så until then - snakkes på Zacattac! (ja, jeg vet at det var cheesy.)

I <3 Bergen

For de som husker min noget anstrengende hjemreise i desember kan jeg med glede meddele at dagens Paris-Bergen gikk veldig mye mer smertefritt. Til å begynne med var bagasjen min en bag på 8,4 kilo (i motsetning til en koffert på 30 kg). I tillegg gikk jeg med joggesko og en kort jakke (i motsetning til høyhælte støvletter og kåpe.*) ¨
I tillegg har iPoden min på mirakuløst vis blitt helbredet, gjenoppstått fra de døde vil jeg faktisk påstå. Så jeg hadde soundtrack, og det var fint vær, og pakkingen var ferdig før jeg gikk på byn igår.

Så metroen gikk som en lek, og alt var flott. Eneste bittelitte hake var at jeg glemte begge (!) passene mine på rommet mitt i Paris, og siden bankkort ikke er gyldig ID i frankrike, (steinalderland) var det et lite problem. Men min sjarmerende ukorrekte fransk og insistasjon på at bankkort ER gyldig ID i norge, og på at Sonia ringte noen andre for å sjekke, gjorde at det gikk aldeles utmerket. Og takket være den makeløse reise-timingen jeg har lært av min noe mer erfarne far, kom jeg fram til skranken uten noe kø i det hele tatt, slapp å vente ved gaten eller vandre måleløst rundt i taxfreeområdet, men hadde likevel tid til å kjøpe en ciabatta og en flaske appelsinjuice og spise det i ro og mak før jeg gikk inn på flyet.

Flyturen gikk greit, jeg satt bakerst, men hadde et ledig sete ved siden av meg, ergo god beinplass og et sted å legge jakken, jeg hadde en god bok (Edith Wartons Age of Innocense) og iPod, og alt i alt var det flott. Jeg sprintet gjennom taxfreen (4 flasker vin til mine foreldre er obligatorisk) og var i kassen før alle småbarnsfamiliene hadde valgt ut hvilken figur de skulle ha på smartiesboksene og alle de andre reisende hadde fylt kvotene til siste milliliter etter å ha sjekket hvilken alkohol som var billigst i forhold til den på polet. Deretter kom bagen min ut som nr 3, og idet jeg spaserte gjennom skyvedørene fra utenlands arrival, kom pappa inn i ankomsthallen.
4 timer fra å gå ut døren i 2 rue du gril til å gå inn døren i kletteveien 127.

Vel hjemme var alt fryd og gammen, rundstykker til lunsj (pålegg! salami! te!), snøklokker i hagen og faktisk regn og vind (sjelden vare i paris. vær i det hele tatt, i grunnen.) lapskaus til middag med mamma sin famillie, deretter leilighetsbesøk, sjokolademuffins og universitets-googling hos Sigrid, Amy og Tora. En perfekt dag i bergen, avsluttet som alle dager i bergen gjør, en busstur hvor jeg våkner i det bussen svinger inn i birkelandskrysset.
Nå er det godt og vel sengetid ettersom at jeg skal til tannlegen kl 08:45 imorgen.
men alt i alt - godt å være hjemme i Bergen.


*Det var bare fordi det var de tyngste og største tingene jeg gikk med dem sist jeg reiste. Det var ikke vanity.

Dårlige dager.

Igår ble den franske telefonen min stjålet. På metroen.
I tillegg virker verken det franske eller det norske bankkortet mitt, det norske fordi det er tomt, det franske fordi jeg har overskredet (?) ukesgrensen på 200 euro ved å kjøpe to stk dagskort til bysyklene a 1 euro, men med skadedepositum på 150 euro. Hver. Så jeg er, for øyeblikket, i praksis totalt, 100 prosent blakk. (I går kveld, kl 00:40, det var kaldt og guffent, jeg skulle hjem. Det gikk ikke an å kjøpe EN metrobillett med mitt carte bleue engang. Heldigvis var studentvisa litt greiere og sa greit, 1,50 € får gå. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å få ut nok penger til toget til flyplassen på søndag. Forhåpentligvis går sperren på det franske kortet over til da. Forhåpentligvis. Ihvertfall må det være over til neste uke, for da må jeg kjøpe ny telefon.
Idag fikk jeg brev fra Royal Holloway. Det BURDE jo være gode nyheter, men nei. Fordi det stod at jeg er klassifisert som Overseas student når det kommer til skolepenger. Det stod intet i det 50siders "financing your studies"heftet som fulgte med brevet om hva det innebar, det stod bare at en UK/EU student måtte betale litt over 3000 pund pr år. så jeg gikk inn på nettsiden til RH, og etter litt leting fant jeg det. 11,275 pund. 120 000 kr PER ÅR. Jeg får fra lånekassen, HVIS jeg består, 191 000 kr pr år, hvorav 130 000 er lån. Det vil si at en bachelorgrad vil koste meg intet mindre enn 390 000 kr. Og jeg synes BI var dyrt, der koster en bachelorgrad 150 000 kr.
Så ikke bare må jeg tenke på nåværende (om enn kortvarige siden mitt carte bleue kommer til å virke igjen neste uke) pengeproblemer, men også mange år framover. Great.
Jammen bra jeg skal hjem til Norge, det hjelper ihvertfall litt på humøret!
(for å gjøre det enda bedre, hadde vi en SKIKKELIG kjip bar-opplevelse på onsdag, les Marie sin blogg for mer informasjon om den saken. Jeg blir bare sur av å blogge om det. )

Cecilie does Paris

Enkelte medlemmer av familiekretsen vil, når konfrontert med kombinasjonen Cecilie og Paris, automatisk tenke på en viss hendelse i 2000 som involverte 10 år gamle Cecilie, og et krav om crepes med nutella. Man kan jo bare si det sånn at hun ikke var mann (eller barn) for det, og at neste morgen fikk jeg og Andrea en deilig og avslappende frimorgen og spasertur på egen hånd.
Derfor kan jeg med glede rapportere at Cecilie er på bedringens vei og klarte i går uten problemer å fortære både brioche med sjokolade, og crepe med sukker og sitron, og idag skal vi begi oss ut på manndomsprøven, crepe med nutella. Jeg skal holde leserne oppdatert om utfallet av denne prøvelsen.
Ellers benyttet vi oss igår av det stadig strålende (om noe kalde) været i Paris, og gikk på Pusces de Clignancourt, som er et loppemarked helt nord i byen, egentlig utenfor byen. Der fant vi mye spennende, men grunnet noe trang økonomi begrenset vi oss til 1,5 par sko (hver) og 1 treningsjakke (cecilie). Og selvsagt brioche med vaniljekrem, sukker, og sjokolade. (hver for seg, ikke på samme.)
Vi gikk rundt på markedet, eller markedene som jeg burde si (loppemarked, antikkmarked, ganstahmarked, vanlig marked. gangstahmarked = hettegensere, "bling", capser, joggebukser, fancy joggesko. vanlig marked = billige sko, stygge og billige klær, billige sko, skjerf, billige sko, diverse "alternative" smykker, billige sko, skinnjakker og først og framst billige sko.) i flere timer, og var kalde men fornøyde da vi vendte våre røde og fregnete neser hjem igjen til 5. arrondissement. Deretter varmet vi oss litt på rommet mitt, før vi atter en gang drog nordover og møtte Marie i Montmatre, hvor vi gikk og spiste treretters middag på en fancy restaurant (men siden vi er i Paris, lar det seg kombinere med trang økonomi, og den totale regningen var på under 40 euro for alle tre.) Deretter promenerte vi oss litt på Champs Elysees, var på DVDsalg på Virgin Megastore og på Hannah Montana-salg på Disney Store.
Idag har hannah allerede vært på skolen, dusjet, kjøpt croissanter til frokost, blogget og laget grønnsakssuppe. Cecilie har stått opp og spist frokost. Senere er programmet mer åpent for vurdering. Vi skal mest sannsynlig sykle, se eiffeltårnet, kanskje vindusshoppe litt, spise crepes og generelt ha det fint i Paris.

London

Og siden vi er inne på de veldig korte oppdateringene;
jeg og marie skal feire 17. mai i London! Billettene på eurostar er kjøpt (20 pund hver vei!), hotellet er booket (22,5 pund pr natt pr pers! Kings Cross!), helgen fått fri fra høyeste hold, og vi drar kl kl 07:13 lørdag 17. mai, tilbake kl 11:05 mandag 19. mai. Nå har jeg to Londonturer, en Provencetur og en Bergenstur å se fram til i løpet av våren! :)

Edinburgh

Sjekket nettopp track på UCAS.com, og "my application to University of Edinburgh was unsuccessfull". Så da blir det enda lettere å velge når jeg skal bestemme meg! :) Litt kjipt, selvsagt, siden det er en av UKs beste skoler, men det var av den grunn heller ikke så overraskende.

Sorbonne

Idag var første dag på sorbonne.
For de som lurer på hvordan det er med tidligere kurs etc, gikk jeg i høst altså på Alliance Francaise, som sammen med Sorbonne er den mest renommerte språkskolen i Paris. Jeg gikk 10 uker der, 3 ganger i uken, 9 t pr uke tilsammen. Kurset der var fokusert på muntlig bruk av språket, og en god del kulturforståelse. Men for meg, som alleredere bor i en familie og snakker fransk daglig og kan spørre dem om alt jeg lurer på av kulturforståelse, skikk og bruk og slikt, ble det litt for lite læring for pengene. Men jeg kan skjønne det er veldig bra for dem som bor alene eller med andre utenlandske venner. Men nå ville jeg finne et kurs som hadde mer gramatikk, mer skriftlig, mer lekser. Så jeg fant sorbonne, og det viser seg å være helt supert! Riktignok har jeg bare vært på skolen en dag, men det var 2 timer med intens gramatikk, både repetisjon av tidligere ting jeg hadde glemt, og nye ting, som foreksempel le voix passive, som jeg fortsatt ikke skjønner og som krever litt egenstudier!
Jeg kan selvfølgelig ikke vite at det blir like bra hver dag, men det virker lovende, og de to dagene jeg ikke var på (forsinket kurstart på grunn av forsinket påmelding) hadde de allerede gjort en hel haug med oppgaver.
Så krysser fingrene for at dette kommer til å lære meg en hel haug, og at jeg kommer til å bestå DELF/DALF (språkkompetanse-test jeg skal ta i juli før jeg reiser) med glans, og ikke bare på den muntlige delen.

Kan ellers meddele at takket være en sjenerøs Auntie Kristin skal jeg på Open Day på Royal Holloway 15. mars, skal bo hos Andrea, og hvis hun får fri fra jobben blir hun med meg. Der får jeg se hvordan studentene bor, høre foredrag fr engelskprofessorer, lære mer om engelskprogrammet, se universitetet og biblioteket, og i tillegg får jeg en frihelg i London med søsteren min!
Og våren i Paris er ferdig for denne gang, nå er det nesten minusgrader igjen, men fortsatt strålende sol!

Ble en kort blogg, men oppdatering er oppdatering! Until later!

Gode Dager i Paris; Bildespesial

Lørdagsfrokost på vei ut på terrassen; Wasa, grapefruktjuice, marmelade og te


Solrik "hyttevegg" på terrassen


Sykkeltur i Jardin des Plantes


Fornøyd Jeanne


Grønnsakshagen i Jardin des Plantes


Dejeuner i parken Buttes Chaumont med Sophie


Camembert, bøffelmozzarella, skinke med provencekrydder, fersk baguette, eplejuice, til dessert; fromage blanc med honning, gule plommer og druer.


Buttes Chaumont (tidligere en gruve, uvisst hvilken type. anlagt på befaling av Napoleon, uvisst hvilken)



Brudefølge i Buttes Chaumont


Franskmenn gjør seg litt mer i flid med båndtvang-skilt enn nordmenn.

Gode Dager i Paris

Det er gode tider, og mange gode ting som skjer. La meg oppsummere.

Igår var en flott dag (mer beskrivelse kommer lenger nede i posten. First things first.)
Idag har jeg blitt invitert (eller egentlig re-invitert, eller minnet på en tidligere invitasjon. eller hva man skal si) til å gå på Louvre med min venn kunststudenten. Takk gud for Facebook slik at man kan kontakte noen uten telefonnummer. Flott flott.
Idag har jeg KOMMET INN PÅ ROYAL HOLLOWAY, bachelor i engelsk litteratur. Unconditional Offer, som betyr at jeg ikke trenger møte noen videre krav, de har lest Personal Statement, Referanse, karakterer og sagt OK, vi vil ha deg. Ikke noe intervju, ingen engelsktest.
For de som lurer er Royal Holloway et av topp 20 universiteter i UK, og ett av topp 10 for å studere engelsk. Det ligger ca 40 min med tog fra London, og jeg anbefaler et Google Bilde-søk. Det er vakkert.
Jeg hadde egentlig ikke gode nok karakterer, men kom inn likevel. (de sa minst 5 i snitt på norsk vitnemål, jeg hadde 4,8. og bare ett år engelsk på videregående.) Så jeg er veldig glad og fornøyd idag.
Dette betyr altså at jeg 100 % sikkert skal studere engelsk litteratur i Storbritannia til høsten.
Jeg beklager at det ikke er en fantastisk språklig kvalitet på denne bloggen, men jeg er ikke helt coherent enda.

Jeg skal veie opp med å poste en liten blogg jeg skrev i går ettermiddag, enjoy

Paris i Februar

Mange tror at hytteveggen er et norsk fenomen. Og det er godt mulig, men det betyr ikke nødvendigvis at det ikke er gjennomførbart andre steder. Kombinasjonen av varme klær og å sole seg er også utmerket for eksempel i Paris i februar. I dag våknet jeg til knall blå himmel, muren på terrassen så lys i morgensolen at den nesten blendet meg, de få bladene som gjenstår på trærne mine rørte seg så vidt i en bitte liten bris, og jeg visste at jeg hadde fri hele dagen, untatt da jeg skulle hente Fabrice på sykehuset kl halv to.

Videre ble dagen enda bedre av at jeg omsider (byråkratiske problemer) fikk Velib’-kortet mitt i posten. For ikke å snakke om hvor bra den ble da jeg tok på meg sokkene og merket at jeg ikke hadde vondt i ryggen lenger. Etter å ha laget meg en omelett til lunsj mens jeg hørte på disko-musikk, tok jeg metroen til sykehuset, som viste seg å ligge i det koseligste strøket jeg noen sinne har sett i Paris. Brosteinsgater med må steinhus på 2 etasjer på begge sider gikk på kryss og tvers, avbrutt her og der at små plasser med trær, benker og blomsterbed. I den ene gaten var en barneskole, med en hageflekk foran, hvor et håndlaget skilt bad forbipasserende om vennligst å respektere barnas grønnsaker. Og dette området, som kunne vært i en liten fransk landsby, lå ett minutts gange fra seks-filers Avenue d’Italie. Fabrice spanderte taxi tilbake, og etter det, fri.

Hva gjorde jeg så? Jo, gjenskapte hytteveggen så godt jeg kunne.
Snø har jeg ikke, ei heller kvikklunsj, eller solbærtoddy på termos. Men øretelefonene mine stenger ute by-lydene, og hvis jeg myser mot himmelen ser jeg blå himmel, solen, en kritthvit makrellsky, en flystripe, og to bare trær.

Så jeg tok på meg en genser og solbriller, tok med meg putene mine, mac-en min, A Prayer for Owen Meany av John Irving og to mandariner, og satte meg ut på terrassen min, plugget i Simon and Garfunkel og nøt.