Press

Nå er det en uke siden jeg har blogget, og det er en enkel grunn for det; Med den nye og forbedrede profilen til Zacattac, nevnelig sosialantropologiske observasjoner, har jeg rett og slett overvurdert enten a) min analytiske evne, b) min kontinuerende objektivtet når det kommer til alle ting franske, eller c) begge deler.

Det som kommer nå er derfor IKKE en observasjon på franskmenn/frankrike, snarere latinamerikanere VS skandinaver. Så kan man spørre seg, hvordan i all verdens navn og rike finner jeg grunnlag for slike refleksjoner i Paris, en by nokså langt fra både syd- og nordamerika? Jo, takket være den fantastiske internasjonaliteten på Sorbonnes språkkurs.
Selv går jeg i klasse med bare to latinamerikanere, rettere sagt colombianere, men takket være den underlige evnen utlendinger har til å gruppere seg med landsmenn/verdensdelsmenn, har jeg nå blitt mer eller mindre kjent med omtrent 10 latinamerikanere. Så da vi skulle ut på tirsdag var vi tre skandinaver og en hel haug med latinos, som de liker å kalle seg. Vi hadde avtalt møtetid kl 9. Jeg var der ti over ni, litt stresset allerede, veldig stresset da jeg ikke fant noen der. Jeg sendte melding til Christian, en danske, "jeg vet at jeg er sen, men er dere allerede gått? i så fall, hvor?". Han svarer at han også er sen, men er der om fem minutter. Tre minutter senere er han der. Da er det meg og ham. Fem minutter etter det igjen, klokken er nå 21:20, kommer Cecilia, en svenske. Så venter vi.
Og venter.
Og venter.
Tilslutt, kl 21:50, kommer tre av de mange latinosene, deretter Asli (hun er tyrkisk), deretter litt flere latinos. Kl 22:40 kommer det enda flere. Først ca i 23-tiden har alle som sa de kom, kommet. Og vi tre skandinaver, vi kunne ikke unngå å betrakte dette som en refleksjon over våre vaner. For som Cecilia sa, da hun kom 20 minutter for sen; "hadde dette vært i sverige, hadde dere sikkert trodd jeg var kidnappet eller hadde vært i en ulykke. Ingen kommer 20 minutter for sent til en avtale." Christian og jeg kunne ikke annet enn å si oss enige, og hoderystende dømme det avslappede forholdet de fleste som bor sør for skandinavia har til tid, punktlighet etc. *

Men det var ganske slående. Vi kom først, og jammen gikk vi ikke først også. Cecilia gikk allerede kl elleve, jeg gikk halv tolv, Christian gikk halv ett. Og de andre ble angivelig ute til ca kl fem neste morgen, på en tirsdag. Man kan enten lese dette som at vi Skandinaver er kjedelige, snerpete, pertentlige, over-presise etc, og at latinosene vet å leve livet, ha det gøy, ta det med ro, også videre. Eller så kan man si at vi skandinaver (nå drar jeg ikke alle over en kam, altså. Strengt tatt refererer jeg vel fortsatt til oss tre i klassen min. eller så kan man lese det som en generalisering. her er tolkningsmuligheter i mangfold!) er presise, ansvarlige mennesker som tar skole/vårt profesjonelle liv på alvor, og som har skjønt at helgen er til for å slippe seg løs som en belønning etter en strabasiøs og fokusert uke, men latinamerikanerne er uansvarlige, løssluppne, bråkete drikkfeldige mennesker som ikke kan ta ansvar for noen ting.

Det som er interessant å legge til, er jo at jeg snakket med en i koret igår, som har bodd seks måneder i Gøteborg. Han synes at skandinaver hadde en pussig levemåte, hvem drakk bare i helgen? Og var det nødvendig å bli så veldig full, hver eneste helg? var det normalt eller var det bare akkurat de han hadde blitt kjent med? Vi måtte jo innrømme, som sant var, at neida, det er nok normalt det. Det er selvsagt ikke ALLE skandinaver som gjør det, men skal man fastslå et generelt drikkemønster for skandinaver, er nok helgefylla det mest treffende. Så for marie og meg er jo den vanlige solide ølrunden etter koret hver onsdag et noe pussig fenomen, noe som forklarer hvorfor vi de første 4 månedene ikke deltok en eneste gang. Heldigvis vet vi å tilpasse oss kulturen i landet som så gjestfritt har tatt oss imot. hvem er vel vi til å motstrebe anerkjente tradisjoner?



*Jeg vil forresten legge til at dette forholdet til punktlighet ser ut til å gjelde generelt i frankrike også. På nettsiden til koret stod det klart og tydelig; øvelsen begynner kl 20. Vante som vi var med hendholdsvis skolekoret på langhaugen med David i spissen, og jentekoret på høyskolen med Maria som tidtaker, var vi KJEMPESTRESSEDE da vi var fem minutter for sene, og fryktet en ekstremt pinlig banking på døren og sniking inn mens alle så strengt på oss. Så da vi var de første på stedet ble vi ganske overrasket. Og da det viste seg at en avslappet oppvarming begynte halv ni-ish... Og det er det som er vanlig. Sier man klokken halv syv på koret kan man være sikker på at det ikke skjer noen ting før tidligst syv.