Noen ganger er det ikke ålreit.

Noen ganger er det gøy å være au pair. Noen ganger gratulerer jeg meg selv og sier ”jammen var dette en lur måte å lære fransk på, og en bra måte å tilbringe et friår på.”.
Noen ganger er det litt kjipt. Ofte, når ungene er syke og jeg går glipp av skolen, eller må jobbe hele dagen på bursdagen min, er det litt kjipt. Eller når jeg sitter barnevakt lørdag etter lørdag. Eller når jeg regner ut timelønnen min. Men det går bra.
Noen ganger er det noe dritt. Som denne helgen. Fredag kom jeg ned i leiligheten, der var det en lapp. ”Til lunsj: avocado, steak hache, poteter. Du må kjøpe squash så du kan lage ratatouille til middag i kveld mens Gaspard sover. Kan dere også gå på biblioteket og fornye kortet hans? Du kan bade dem tidlig, jeg kommer hjem rundt kl 19 og går igjen kl 20. Ha en fin dag.” Det var altså måten Christelle formidlet at jeg skulle sitte barnevakt dagen før eksamen. Men det var egentlig greit, for jeg skulle jo uansett bare være hjemme og lese.
Da de kom hjem kl 01:15, og jeg hadde sovnet med hodet i ordboken, var det ikke like greit. Eksamenen min var nemlig kl 08:30 i en forstad, noe de VISSTE, og jeg måtte stå opp kl 06. Da var jeg litt irritert. Men jeg tenkte, jaja. De tenkte vel på at jeg ville gå ut etter eksamen og derfor gikk de ut fredag heller enn lørdag. Jeg fikk ingen melding for å spørre hvordan det gikk på eksamen, men det forventet jeg heller ikke. Det som var mer overraskende var at Fabrice tydeligvis ikke var i det hele tatt interessert i å høre om det hadde gått bra da jeg stakk innom i 7tiden. Så spurte jeg om de hadde bruk for mac-en min, som de låner til de får ny data, i kveld, og jeg kunne eventuelt stikke innom med den før jeg gikk, skulle gå i halv-ti tiden.
Da sier Fabrice ”Hva mener du? Hvor skal du? Jeg skjønner ikke.”
-øh, jeg skal på fest med masse folk fra skolen for å feire at vi er ferdig med eksamen?
-men vi skal jo ut?
-hæ? Det har dere ikke sagt.
-har ikke Christelle sagt det?
-nei.
-ok, jeg skal ringe henne.
Etter tlfsamtalen.
-ser ut som det har vært en misforståelse. Christelle sier hun sa vi skulle ut fredag OG lørdag.(ærlig talt. Han burde kjenne konen sin så godt at hvis jeg sier at jeg er sikker på hun ikke har sagt det, og hun sier hun tror hun har sagt det, har jeg rett. )
-øh, nei. Hun sa egentlig ikke at dere skulle ut fredag engang, hun bare la igjen en lapp på bordet for å si at hun drog igjen rundt 8.
-åja. Men vi skal spise hos noen venner, men vi kunne jo tatt med barna, men de er jo syke (han spyr overalt, hele tiden, hun har diare og må skiftes hver halvtime.) så jeg vet ikke. Var det veldig viktig det du skulle?
-altså. Jeg hadde jo gledet meg og sånn. Det var jo. Avtalt på forhånd, siden dere ikke hadde sagt noe. Men altså.
-ja, beklager det. Kan du være her rundt åtte da? Vi skal heller prøve å komme hjem litt tidlig, du kan jo alltids gå etterpå. (når de sier tidlig pleier de å komme hjem mellom tolv og ett.).
Så i dag er det noe dritt å være en au pair. Jeg hadde gledet meg kjempemasse, avtalt med alle at vi skulle møtes der, siste dagen, feire hele natten. I stedet skal jeg sannsynligvis tørke spy, skifte bleier, synge nattasanger og se en eller annen dårlig film på dataen. Det verste er at hvis jeg hadde latt være å si at jeg skulle ut, kunne de hatt det så godt. Selv ikke de kunne ringt meg kl kvart over 8 og sagt ”du, vi glemte å si det, men kan du komme med en gang? Vi skal i middagsbesøk”.
Hvorfor kan ikke bare de invitere noen hjem til seg, for en gangs skyld? Fordi de har au pair mens vennene deres må betale barnevakten sin per time?