innelaasing og utelaasing og en overvunnet conjugasjon

takket vaere en kombinasjon av idiotisk internett (eller mangel paa) og besoek av en trendy arkitektstudent har bloggingen faatt lide. naa, derimot, er jeg paa fransk pc med fastlinje-internett og andrea har dratt hjem igjen til sitt kunstnerliv i london, etter en helg med traumer.
det skal sies at det som skjedde paa loerdag var ene og alene min feil. det aa gaa ut av leilighet med smekklaas uten noekkel er, for aa si det rett ut, ganske taapelig. det aa smekke igjen laasen er totalt idiotisk og komplett uansvarlig. det aa i tillegg gjoere dette for foerste gang naar de tre andre jeg vet har noekkel til leiligheten er rundt 600 km fra Paris, kan nesten ikke beskrives.
Det som IKKE var min feil, var at Christelle og Fabrice hadde latt mobilene ligge i bilen og ikke sjekket dem i det hele tatt. og moren til christelle hadde ikke dekning. og naboene hadde ikke ekstranoekkel. og conciergen var ikke der. og laasesmed kostet 700 euro.
Det som skjedde var dermed at jeg og andrea maatte vandre rundt i omraadet helt til kl 21:30 da jeg omsider fikk tak i Christelles mor, som hadde fasttelefonnr til der de oppholdt seg, slik at de kunne ringe meg. det de sa var foelgende: men hannah, Melania (vaskedamen) bor jo i samme gate som deg, og hun har noekkel!
slik en enkel loesning! foerst var jeg irritert fordi jeg ikke hadde kommet paa det selv, men saa slo det meg at jeg ikke hadde hverken noyaktig adresse eller telefonnr eller etternavn, altsaa ingen maate aa kontakte henne. saa det var ikke saa teit likevel.
men jeg fikk ihvertfall noekkelen og alt var fryd og gammen.
helt til tirsdag formiddag.
telefonen min ringte rundt kl 13, og det var christelle. men siden jeg ikke hadde penger paa mobilen kunne jeg ikke ringe opp igjen og tenkte hun ringte vel igjen. den gang ei. jeg tenkte ikke mer paa det.
saa, kl 15, ringer hun igjen. og etter en veldig kort "çava?" saa sa hun at hvorfor hadde jeg ikke gitt noekkeln tilbake til Melania, og hun skulle jo vaske idag kl 12 og det var jo totalt uansvarlig og forstod du ikke at du maatte gi den tilbake med en gang og melania sa hun hadde sagt at du maatte gi den tilbake mandag morgen og naa er jeg ganske irritert og jeg maa jo betale henne likevel og....
jeg beklaget, masse, hun sa et eller annet (men ikke type d"et kan skje den beste; vi gjoer alle feil; ikke tenk paa det". mer i retning "hmph, ja, ok, hadet")
selvsagt var jeg superstresset og skikkelig sint paa meg selv. bedre ble det ikke da jeg leverte noekkelen tilbake til melania og hun sa "ja, christelle var jo ganske sur, og nei selvfoelgelig skulle jeg vaske idag selv om det er ferie, JEG har jo ikke ferie, og ja jeg skulle vaske selv om det var bare du som bodde der." ikke saa goy etter alt tullet paa loerdag nei.
derfor var det ikke saa rart at jeg var bekymret da fabrice ringte meg kl 21 i kveld, da jeg var paa vei paa kafe med mario, maria, morten og olav. saa viste det seg at leieboeren deres, som er en student som bor i studioet de eier like i naerheten av oss, hadde laast seg ute ogsaa! og det var ekstra noekler i leiligheten!
gjett saa glad jeg ble da!
ikke bare kunne jeg hjelpe henne med en gang, saa hun slapp aa vente i 5 timer, jeg kunne ogsaa gjoere godt igjen litt av dagens idiotskaper OG de saa at det ikke bare var meg som gjorde saanne ting.
og siden Christelle ikke kan norsk, kan jeg jo roepe at naboen Bertrand sa "det er ganske rart at christelle ikke har en loesning for saant, hun er jo ganske spacey selv og det kunne lett skjedd med henne." jaja. nok om det, regner med min gode gjerning har gjenopprettet balanse og harmoni i familien, i tillegg til det faktum at det kommer til aa vaere rent og pent her naar de kommer hjem.
a
v mer spennende ting kan jeg melde om nivaaendring i fransk, har gaatt fra A2 til B1 (nivaaene gaar fra A1 til c1 og C1 er det nivaaet jeg er paa i engelsk) og faatt nye klassekamerater.
alle er VELDIG sjokkerte over at Norge har obligatorisk verneplikt, (faktisk ALLE, og de kommer fra Spania, Tyrkia, Madagaskar, England, USA, Ny Guinea og Bulgaria) og veldig imponerte over bruk av vannkraft.

og franskmenn (fabrice og christelle) synes vi (jeg) er skikkelig rar(e) fordi vi (jeg) tar av oss skoene innendoers. ingen gjoer det her. da jeg forklarte at det var uhoeflig IKKE aa ta av seg skoene inne, rystet de paa hodet. litt som da jeg forklarte at vi ikke boyer verb i person og tall.

og selv om fransken gaar bra (jeg har laert subjonctif! hvilken triumf! hvilken seier!) saa kan jeg IKKE forklare rettferdig handel paa fransk. jeg har proevd.

foroevrig var det kjempekjekt aa se andrea igjen, og gleder meg til aa se henne i sitt rette element, og for de som maatte bekymre seg ser hun veldig bra ut, og har paa ingen maate blitt paavirket av hennes tilsynelatende usunne og utsvevende livsstil. hun ser baade frisk og sunn ut, uten et hint av fiskepuddinghet eller oelmage.

naa maa jeg legge meg, man blir litt troett av aa drikke saa utrolig mye ol etter en lang dag med skole etc, og skal paa halloween-techno-rave-dop-sprit-klubbing-tektonik-sprit-fyllefest imorgen og allsaints-techno-rave-dop-sprit-fylleevent paa torsdag og vorspiel-drikke-rave-dop-danse-drikke-dop-danse-rave-byen paa loerdag, maa samle krefter, kan heldigvis sove i hele moirgen og torsdag og fredag og loerdag paaa dagtid.


ps: bare tuller. jeg oever meg paa den franske humoren*

*det motsatte av den britiske. overstate heller enn understate. proev aa se en fransk komedie. det er ille.

INCROYABLE

Vil bare beklage for manglende posting denne uken, har først vært syk, deretter uten internett. Men nå er alt back to normal, og det å ikke å ha internett er ingen grunn til å ligge på latsiden, så jeg har like godt skrevet to innlegg. poster begge med en gang, så husk å bla videre når du kommer til bunnen av dette! enjoy!

Noen ting er bare morsomme når man en turist. Eller når man leser det i en artikkel og vet at det aldri kommer til å gjelde deg. For eksempel syns de fleste at det er fantastisk morsomt å se på Americas Funniest Home Videos og se en amerikaner ta sats på stupebrettet for deretter å skli og treffe stupebrettet som knekker og deretter tar en merkelig snurr som gjør at det ender på hodet til den uheldige amerikaneren. Men ingen hadde vel syns det var morsomt hvis det var dem selv. Litt det samme er det med den dårlige servicen her i Paris. Ja, det virker som en spennende kuriositet når man leser om det, og det hadde sikkert vært morsomt å se en video på youtube med en kvinne som fortvilet forsøker å få på seg en støvlett mens fem overlegne ansatte står og skravler og kanskje kaster et hånlig blikk på henne, gjerne med skohorn og prøvestrømpe i hånden. Men for den stakkars (dog, skal det sies, svært dårlig kledte) amerikanske kvinnen på bon marche, som jeg overhørte lørdag, var det ikke like morsomt. ”Gary, I really think we should talk to the administration of this store. I mean, I was in the store 20 minutes without anyone offering me their help, in the end, i actually (her nærmer stemmen seg sjokk) had to go over and” say, excuse me miss, could you help me please?” I mean, it’s just SUCH a bad service, I mean, it’s outrageous! Five sales assistants just standing there, hanging about, jabbering. They are so laeyzey (onomatepoetisk framstilt aksent) here, Gary! Come own, (ditto) lets go. I just wanna have a crepe and go back to the hotel.”
Det var heller ikke spesielt morsomt for meg da jeg gikk tilbake med mine flett nye og allerede ødelagte støvletter. Etter tre dagers bruk oppdaget jeg at den ene dingsen under hælen hadde falt av, hælen var slitt ned nesten en halv centimeter og læret rundt var i filler. Dette for dyre støvletter fra en fancy butikk, etter en ettermiddag, en kveld og en morgens bruk. Dessverre ble jeg syk den dagen jeg oppdaget det, og fikk ikke gått tilbake til butikken før en uke på dagen etter jeg hadde kjøpt dem. Men man skulle likevel tro at det skulle gjøre meg fortjent til nye støvletter, eller i det minste betalt reparasjon. Men da jeg kom dit, var de to damene alt annet enn hjelpsomme. Da jeg insisterte, sa de tilslutt ”kom tilbake om en halvtime, eller i hvert fall før kl 5. Da er sjefen her.” Men det var etter at hun ene hadde sagt (da jeg presiserte at til når jeg kjøpte støvletter til den prisen, forventet jeg at de skulle vare lenger enn fire dager) ”hvis du skal behandle dem sånn burde du heller ha kjøpt noen billige støvletter” og ”det er jo tydelig at du har gått på brostein og i gaterister og jeg vet ikke hva. Dette er jo helt klart din feil, og har ingenting å gjøre med støvlettene.”
Så jeg gikk hjem igjen, hvor jeg møtte Christelle, og fortalte hva som hadde skjedd. Kanskje var det sånt man ikke gjorde her i Paris, og hvis noe ble ødelagt hadde man ingenting å si? Men nei, hun mente som meg at egentlig burde de erstatte dem, men siden det var bare den lille dingsen, som jo faller av etter en tids bruk uansett omtrent, fikk det holde at jeg fikk dem til å betale reparasjonen.
Da jeg kom tilbake, var det med et håp om at sjefen var en smule mer i posisjon til å gi ut nye støvletter og mer villig til. (dette fra min egen erfaring som salgskvinne, på kitch’n strakk vi oss alltid lengst mulig for å hjelpe kunden, og ingen strakk seg lenger enn sjefen. Fornøyde kunder framfor alt). Men da tok jeg grundig feil. Sjefen (en svært lav kvinne i slutten av 50årene med påtegnede øyenbryn, en bleket hårfrisyre Eli Hagen verdig, lett fargede, store, diamantbesatte briller og lilla buksedress) var opptatt med kunder da jeg kom, så jeg stod og ventet. Så, da hun var ferdig med dem, men mens de stod og puttet kvittering i lommebok og pose i veske, tok hun ene som jeg hadde snakket med tidligere henne i armen og sa i en undertone (en sånn som rekker omtrent 2 meter, ergo høyt nok til at jeg helt fint kunne høre det): ”dingsen under hælen (nei, hun sa ikke det, hun sa talonette, men jeg vet ikke hva det heter på norsk) på støvletten hennes har falt av, det er helt klart hennes feil og hun er ikke så god i fransk. Hun var her i sted.” Og hvis man oversetter blikket også, sa hun i tillegg ”hun er komplett idiot og du får bare sende henne av sted.”
Så kom sjefen bort til meg. ”Jaha, hva har skjedd her da?” Det var fristende å si at det visste hun utmerket godt, men jeg bare viste henne støvletten og begynte på ny på min forklaring. Men hun avbrøt meg med
-Beklager, her kan vi ikke gjøre noe. Dette er jo helt klart din feil, og har ingenting å gjøre med støvletten. Den her jo helt slitt ned!” Jeg ble så sjokkert at jeg praktisk talt splutret.
-Men, det er jo bare fordi jeg ikke så det med en gang! Den skulle jo uansett ikke ha falt av, det var jo ikke min feil. Jeg har jo bare hatt dem en uke!
-ja, men du har jo mistet D.U.H (dingsen under hælen)
-ja, men den skulle jo ikke ha falt av etter fire dager
-dette er din feil, frøken, vi gjør ingenting med dette
-unnskyld meg, til den prisen-
-har ingenting å si med prisen. Enhver støvlett hadde mistet D.U.H hvis man hadde gått med dem i gaterister
-jeg har ikke (begynner å nærme meg svært sint)
-se! Hælen er jo skrapt opp bakpå og alt! Ingenting vi kan gjøre her!
-men alvorlig talt, jeg gikk hit fordi jeg forventet kvalitet -
-unnskyld meg, monsieur (med et unnskyldende blikk), det er Dem.(vender seg til neste person i køen)
Her ble jeg så ufattelig rasende at jeg nesten mistet talens gave, men heldigvis bare nesten. ”Dette er HELT UTROLIG, madame. Jeg betaler 110 euro fordi jeg forventer KVALITET, og gikk hit for KVALITET, men dette (veiver med støvlettene) er tydeligvis UFATTELIG DÅRLIG kvalitet, og jeg har aldri vært ute for så DÅRLIG SERVICE i hele mitt liv. Det er virkelig UTROLIG! ELENDIG SERVICE HER!”
(ord i caps lock ble praktisk talt ropt, om ikke helt, til fordel for eventuelle andre kunder som skulle la seg lure av den tilsynelatende profesjonelle fasaden til butikken, en anerkjent kjede som finnes i hele Paris, og for å advare alle som måtte finne på å reise hit, så heter den Andrè. ) også trampet jeg (i veldig høylytte høyhælte sko) ut av butikken, rasende. Det tok 10 minutter og en ekstra stor cappuccino med dobbel mengde espresso og en bananmuffins før jeg i det hele tatt klarte å sende melding til Marie for å lufte mitt sinne, og nå mens jeg har skrevet denne bloggen, har jeg følt sinnet komme igjen, og har begynt å forme planer om en vendetta mot André, jeg har en ide om noen plakater, høflige smil til samtlige kunder på vei inn i butikken og flyers med påskriften ”Denne butikken har ufattelig dårlig service, produktenes kvalitet er lavmål og de som jobber her er ikke bare tydeligvis ufaglærte og u-utdannete men også frekke og selvhøytidelige. For Deres egen skyld, ligg unna, og spar pengene på noe som er kvalitet.”
Eller eventuelt, for å unngå å komme på kant med loven, utdanne meg innen markedsføring, bli supersuksessfull, starte min egen butikk-kjede (som selger hva som helst. Uviktig) som lever av GOD SERVICE og som vil revolusjonere servicenæringen i Paris (jeg skal kun ansette folk som ikke kommer fra Paris) også skal jeg bli så suksessfull at jeg kjøper opp hele Andrè og gir alle som jobber avd. Les Gobelins sparken uten pensjon fordi de ikke passer inn i den nye profilen til Andrè som er KUNDEN FRAMFOR ALT. Og gi med dem et par DÅRLIGE sko som erstatning for tapt pensjon og se hva de får ut av DET. SYND for dem.

Språklige forvi/e)rringer

Som alle vet, virker alle språk mer kompliserte enn vårt eget. Men dette tror jeg, etter nærmere studier, vil vise seg at kanskje ikke er et tilfelle av ”gresset er grønnere”, her på vår egen side for en gangs skyld. For jeg tror faktisk vårt språk ER lettere. La oss se på detaljene. (og gå ut fra Bergensk, selvsagt.)
Ingen bøying i kjønn. Sol og bil får samme endelse. Ikke bare i bestemt form, og i flertall, men OGSÅ ADJEKTIVENE og VERBENE som hører til bøyes likt.
Deretter;
Ingen personbøying i verb. Dette er hovedsaken til at jeg mener norsk er så enkelt. Hun danser, vi danser, de danser, jeg danser, det er ikke måte på hvem som danser og like lett er det uansett hvem det gjelder. Dette tror jeg er unikt for norsk (det med no genders har jo vitterlig engelsk og, så....) og franskmennene ryster forvirret og oppgitt på hodet. ”Men hvordan kan du vite hvem som danser da?”
Færre grammatiske former enn mange andre språk generelt.
Her slutter min solide faktabasis, men jeg holder fast ved mitt.
Selv preposisjoner er lett, men det er litt som engelsk. I er multifunksjonelt* I en by, i ett land, i et fly, i mine sko. I motsetning til på fransk: A (en by) EN (et land) DANS (et fly/mine sko)
Men alle vet at preposisjoner er supervanskelig å lære seg i ett nytt språk uansett, så jeg tar det ikke høytidelig. Satser og stuper i det (og håper at min noe imperfekte uttale visker ut skillet mellom a og en, lett for)
Det som er verre, er når jeg skal lære ting som ABSOLUTT ikke fins verken på norsk eller engelsk (eller, har jeg fått verifisert, spansk eller tysk) og som jeg dermed ikke har NOENTING å sammenligne med.
En ting er ordet depuis. Som brukes slik: jeg er i Paris depuis fem uker. Men også jeg er i paris depuis 9. Sept. Altså kunne en tro at det var ”siden”, men det passer jo ikke, det hadde vært ekstremt dårlig norsk å si ”Jeg er i Bergen siden fem uker”.
En annen ting, som er enda verre, er SUBJONCTIF PRESENS. Min nye fiende. Denne tiden er litt tilsvarende presens men forestiller noe som evt kan skje/bør skje/må skje/noen vil skal skje. Altså, f.eks.: ”Det er ikke nødvendig at du er der hele tiden i morgen”. ”Jeg vil gjerne at du kommer på koret i morgen.” Her bøyes (HVIS jeg har forstått det riktig) ”er” og ”kommer” i SP. Og siden verb boyes i person, har man altså 6 alt. Flertall/entall, 1.2.3. person. Og ingen av disse 6 ordene er like som verbet i noen som helst annen form. For å demonstrere:
Verbet ETRE (å være) i subjonctif presens er:
Jeg SOIS
Du SOIS
Han/hun SOIT
Vi SOYONS
Dere SOYEZ
De SOYENT.
Noen som ser likheten? Tenkte meg ikke det, nei.
Noen som er forvirret? Jeg håper for guds skyld at det ikke bare er meg.

*fun fact: word mener at multifunksjonelt ikke er et ord og bør erstattes med muftifunksjonelt eller multefunksjonelt. Jeg, derimot, som er barn av ikea-generasjonen (mamma fortjener den tittelen egenhendig, så i dobbelt forstand, både billedlig og bokstavelig talt er jeg barn av IKEAgenerasjonen), vet svært godt hva det vil si å være multifunksjonell (Billy CD/bok/note/dvd/leke/duppedings-hylle) og vil OGSÅ påstå a) at MUFTI ikke er et ord i det hele tatt, langt mindre et ord som fortjener funksjonelt bak, og b) at multefunksjonelt må være noe for ekstremistene innen multeplukking og jeg vil videre påstå at det er færre av dem enn av Ikea-gjengere, ERGO har jeg rett og word tar feil. Eller er kreert av noen som hater Ikea og elsker multer. Og har en fetisj for å finne opp ord som betyr absolutt ingenting og få naive ordbok/synonymbrukere til å dumme seg totalt ut når de leverer hovedoppgave på ”Den Lille Sorte” med ordet muftifunksjonelt i seg.

a knight in shining armour

I dag slo noe meg: Jeg har ikke shoppet på lørdager på så utrolig lenge, (back home jobbet jeg jo lørdager. Eller sov. Eller tilsvarende fornuftigheter.) at jeg hadde glemt for mye folk det er alle steder. Og det som er mye folk i Bergen, en by med 200 000 innbyggere, kan effektivt mangedobles i Paris, en by med rundt regnet 11 millioner innbyggere. Ja, den er større i areal. Men ikke 55 ganger større. No way. Ergo, flere folk pr kvadratmeter. I tillegg jobber jo folk til 7-8-tiden om kvelden og får ergo ikke shoppet i uken. Og når i tillegg linjer 10, 12 og 13 på metroen FORTSATT er rammet av streik, OG det vanlige folketallet er ganske så oppdatert grunnet forestående match England - Sør-Afrika, og man i dag har kunnet se (en fiffig grammatisk form, som jeg nå også kan bruke på fransk, forøvrig) en stor andel menn i røde/hvite skjorter, og en mindre andel menn i sixpence, lammeulls-V-hals, knebukser og diamantrutete knesokker, så kan jeg informere alle som ikke har vært tilstede om at Paris var en slitsom affære i dag. Jeg har ikke tall på hvor mange landsmenn* i nød (3) jeg har hjulpet med mine overlegne språkkunnskaper (I think he said line 13. That it´s a complete stand-still. Or maybe only a few trains not in action. I think. Just a moment. Excusez-moi, Madame, vous savez que-ce quil a dit? Ah, linie 12? Et c´est une arret totale? D ´accord, merci beaucoup.** So yes, as I said, line 12, completely stopped. No, I think you must have misheard me, I definitely said line 12. Yes. No, I think you should just find a bus. Uhm, no I´m sorry, I don´t know how the buses work. Uhm, on the map? Well, I’d say we were around here. Yes, that’s what I meant, right here. The bus? Well. You could just, I don’t know, walk along until you find a bus-stop and maybe get on and hope it’s the right direction, that’s what I do, I mean, what we French do. Yes, you’re welcome, no problem at all, happy to help, it’s quite a shame how few of the French, i mean, my fellow French, that is, us French, you know, who speak English. I hope you won’t encounter too many problems in our lovely country. Have, I mean, ´ave a nice day, and bonne chance, now!)

*ser at dette KAN forvirre enkelte i og med at jeg stadig gjør et poeng av mine multiple hjemland, men nå snakker vi altså om Angleterre, England, call it what you will. Home of the Queen and Hugh Grant uansett.)

** Unnskyld meg, frue, vet De hva han sa? Ah, linje 12? Og det er total stopp? Ok, tusen takk

Ting å irritere seg over i Paris:

Mangel på 7-11 eller andre tilsvarende kjeder som tilbyr mat og drikke døgnet rundt.
Mangel på kveldsåpne creperier i mitt umiddelbare nærområde
Helgestengte boulangerier
derav nødvendigheten for å spise tørt/gammelt brød
Metrostreik (pga at alle som jobber i offentlig transport i Frankrike pensjoneres etter 37 år, nå vil sarkozy at de skal jobbe 40 år. det går de ikke med på.)
Buss-streik
derav: stengte barnehager og ingen bysykler.
Veldig tynne vegger og naboer med TV. og idag, tilsynelatende besøk. Det føles som om jeg er hjemme hos noen som har besøk av venner, at jeg er omtrent 7 år gammel og har lagt meg.
Heis som ikke virker. Spesielt irriterende når man har barnevogn og/eller bor i 7de etg.
Å ha en superfin paraply som jeg nå ikke har bruk for fordi det ikke regner. jeg savner bergen.
At god ost lukter dårlig, og at mitt kjøleskap, viser det seg, ikke er lukt-tett.
Forurenset Luft: dårlig hud, ekkelt hår, kronisk hoste

Som man kan se, må man ikke være født og oppvokst parisienne for å syte om Paris.
Og når man i tillegg har høyhælte skinnstøvletter og fransk bankkort, og er såpass lokalkjent at man uten å blunke kan forklare retningen til Place Monge, på, for første gang, feilfritt fransk, så føler man at man har fortjent å skrive "Paris, France" når Eurostar.com (som selger billetter til "Chunnel") spør om "homecountry".

hva er egentlig rubgy?

Jeg ser, med stor bekymring, av kommentarene til mine lesere, at ikke alle vet hva rugby egentlig er. nå ser jeg at denne bloggen står i fare for å faktisk bli en sportsblogg. eller, rettere sagt en rugby blogg, og det vil vi jo ikke ha noe av. men lørdag er det finale i verdenscupen, og etter det går det nok ganske nedover, så no fears!
men altså, rugby:
ta amerikansk fotball (featured i mange filmer, bla wildcats med goldie hawn. involverer hjelmer, svarte streker i ansiktet, gigantisk beskyttelsesutstyr. spilles på high school over hele USA. Utstyret ligner litt på hockey-utstyr)
fjern omtrent alt sikkerhetsutstyr, ikle spillerne shorts og tskjorte.
la dem slåss om ballen, som er oval og spiss. (som i amerikanskje fotball)
det er ulovlig å kaste ballen FRAMOVER (dvs mot det andre lagets baklinje)
men det er fullt lovlig å SPARKE den framover.
det er lovlig å takle motstanderne, men ikke rundt halsen eller brystet. taklinger som involverer alvorlig skader (dvs ca 50 %) blir alltid sett nærmere på, men sjelden straffet.
Dersom man klarer å sparke ballen gjennom motstanderens mål (to enormt høye påler) er det 3 poeng.
dersom man klarer å løpe (evt bli slengt, hoppe, slenge seg eller krype) over motstanderens baklinje er det TOUCHDOWN og 5 poeng. Spillet består stort sett av taklinger, og av og til har de noe som heter vektkamp, hvor alle spillerne dytter hverandre i en klynge. fortsatt litt usikker på dennes funksjon eller hvordan det oppstår. men det er relativt underholdende.
En god kamp kan ha opp til 150 poeng til sammen ved begge lag. Lørdagens england-frankrike var ganske skuffende, med bare 20 poeng scort tilsammen og ganske treig spilling.
ALL BLACKS er new zealands barbariske lag som har vært storfavoritter helt til de røk ut for 1,5 uke siden. lørdag spiller england og sør-afrika om første-plassen, frankrike og argentina om tredjeplassen.
Håper dette var oppklarende for alle.
Nå skal jeg tilbake til min Harry Potter på fransk.
(Men må innrømme at "baguette magique" har hakket mindre scwhung over seg en magic wand evt tryllestav. spesielt når forkortet til baguette.)

Rugby – en interessekonflikt

Så var det, som hver lørdagskveld, tid for rugby igjen. Vi begynner nå å etablere en rutine – Christelle og Fabrice går ut og ser matchen, jeg og marie blir hjemme hos oss og ser matchen. Noe som for så vidt er helt greit. Marie og jeg liker jo rugby, men vi er såpass ignorante i forhold til reglene at det ville være ganske anstrengende, om ikke rent ut frustrerende, for en som har vokst opp med, og brenner for rugby, å se en kamp med oss.
Vanligvis er det ikke noe problem for meg å velge sider, Frankrike trumfer alt. Jeg har kommet til å kjenne spilllerne, vet taktikker, formasjoner (ok, da, ikke helt. Men jeg kan se når de løper i en rett linje på banen.) vet hvem trenerne er, kan se når en spiller har klippet seg, kort sagt; mitt lag. Men i dag: INTERESSEKONFLIKT.
Hvordan det? Kan man så spørre seg selv. La meg presentere forrige lørdags samtale:
Fabrice: Ja, så går ut fra du skal se matchen neste lørdag og, hannah?
Meg: Hum? Ja, regner vel med det.
F: Ja, hvem skal du heie på da?
(her følger et kort (langt) forsøk på å forklare ordet, på fransk, fordi Fabrice ikke kunne det engelske og jeg kunne ikke det franske ordet for å heie på. Vi skjønte det til slutt. Sign language, our friend in need)
M: Oh, øh, huh, altså, vel, hmm..... hvem spiller egentlig?
F: Frankrike vs England!!
M: .....
F: så, hvem skal du heie på?
M: "øhhh. Hm. Tror kanskje, øh. Frankrike? Siden jeg på en måte har heiet på dem hele tiden?" When in Rome do as the Romans, du vet? Og jeg bor jo strengt tatt her, og i følge Jonas Gahr Støre så får jo alle som bor i Frankrike Frankrike som sitt andre hjemland, og siden Norge ikke akkurat er en sterk kraft å satse på innenfor rugby (men hvem vet, vi klinte jo til i curling, og det kan ikke være mer enn 500 mennesker i Norge som spiller curling, og vi vant over Canada hvor den nasjonale curling-foreningen har 40 millioner medlemmer. Men mer om det (eller ikke) en annen gang. Rugby nå.) så burde jo Frankrike være et naturlig valg. Men så har vi jo det faktum at jeg faktisk er ganske britisk og. Spesielt nå for tiden, når jeg ofte går som Mlle Hannah Gillow, og relativt ofte må forklare: Ja, jeg er FØDT i Norge, og ja, jeg BOR for tiden offisielt i Norge, og JA, faren min ER norsk, men jeg ER engelsk altså. Passet mitt ER ekte altså.
SÅ: Hva skulle jeg velge?
Jeg hadde jo egentlig valgt France - home of baguetter, alpeluer, quasimodo, mona lisa og Amelie fra Montmatre. Men da jeg begynte å se kampen, og så Johnny Wilkinsons touchdown 2 min inn i kampen, så ble jeg ganske så stolt, og det skal man jo ikke bli når det motstridende laget får poeng? Og hvem er jeg til å holde med Frankrike når det så OBVIOUSLY ville smertet en av mitt eget kongehus, Prince Harry no less, som SELVSAGT var på kampen?
Ja, lesere. I kveld har Hjertet og Patriotismen (den medfødte) seiret over alle beinharde krav til meg selv om å bli EN EKTE FRANSK-KVINNE. I kveld følte jeg meg like britisk som Ginger-Spice da hun ikledde seg Union Jack og lårlengde lakkstøvletter, like britisk som Guy Fawkes, Margaret Tatcher, Hugh Grant, Nigella og Elton John til sammen, like britisk som BBC og te med melk, Cadburys og kidney pie, keira og cricket, og Ja, kjære lesere. Da Fabrice og Christelle kom hjem, tok jeg en seiersdans. Og sa ”Jaja, ikke så trist, Fabrice. Frankrike KAN jo fortsatt ta tredjeplassen, vet du.
Hvis Chabal klarer å slutte å gråte.”

Den franske cuisine

Siden det ikke har skjedd så meget spennende siden forrige blogg, skal jeg idag greie litt ut om de franske matvaner, hvordan er den franske cuisine i FRANKRIKE?

I dag, da jeg kom tuslende ned i leiligheten med en pose skittentøy i hånden (franprix miljøvennlig pose, ofte sett på armen til uteliggere) macen under armen og en trenchcoat slengt utenpå et ellers ganske så random antrekk (ballerinasko, grå tights ofte sett på folk som trener yoga, rutete ullshorts, grå singlet, multifarget stripete strikkegenser) og håret til alle kanter, slo tre ting meg på en gang. 1) det var ikke låst skikkelig, bare smekklås, 2) det lå nøkler på bordet og 3) det var noen på vaskerommet. Fabrice var syk.
Nå er jo dette selvsagt ikke noe PROBLEM, i og med at jeg faktisk har slått meg såpass ned her at det ikke er akward å være her hele dagen selv om han er her. Det som VAR et problem, var da jeg kom hjem etter å ha hentet Gaspard på skolen, og Fabrice stod å lagde lunsj. Poisson, et coeurs de artichocs, Altså, fisk (en eller annen hvit en) og artisjokkhjerter. Som man kanskje vet, er ikke fisk på min favourite foods-liste. Artisjokkhjerter er heller ikke akkurat comfort food. Var jeg bekymret? En smule. Var jeg også sulten? Ja, min matklokke går nå på fransk tid, og krever varm lunsj senest kl 2, helst kl 12.
Spiste jeg? Ja, selvsagt, i og med at jeg er såpass høflig at jeg spiser det som blir servert (unntatt hjemme hos mamma og pappa, men der forbeholder jeg meg retten til å spise bare det jeg liker enda litt lengre)
Forsynte jeg meg flere ganger og syns egentlig at det var skikkelig godt? Ja. Og uten egentlig å ha etablert noe ukens mission, har jeg likevel tatt nok et steg på veien mot franskhet. (Enkelte onde tunger vil kanskje nå påstå at det egentlig burde være en selvskreven del av norskhet også, å spise fisk, spesielt i forhold til at all laksen de spiser her i huset er ”enlevè en Norvege”, selv laksen i Nestle-glassene med babymat, men jeg holder på mitt. Eller kanskje man kan møtes på halvveien og si at ukens utvikling er enda et steg på veien til å bli voksen? Hm, det virker jo litt bekymringsfullt. Men det veies jo fint opp av at jeg har begynt å spise Goutè, tilsvarende afternoon tea, bare at det kun er barn som spiser det, en liten snack kl 4 som i de fleste husholdninger består av en eller flere av følgende komponenter:
Hvitt brød
Melkesjokolade
Melk (her i huset, sukret melk)
Kjeks (med sjokolade eller aprikossyltetøy eller laget utelukkende av smør)
Kake
Yoghurt (som oftest naturell her i huset, men med minst 1 ts sukker eller honning oppå).
Så for å oppsummere, en normal dag i matveien.
Petit Dejeuner (vanligvis hvitt brød m/syltetøy og honning.)
>Müsli med melk eller naturell-yoghurt + te

Dejeuner
>Full varm middag (feks i dag, fisk m/tomat, løk og artisjokkhjerter, deretter salat m/vinaigrette, deretter kaffe og sjokolade, av og til frukt eller yoghurt)

Goutè (som nevnt ovenfor)

Dîner
>En lett middag uten kjøtt (pasta, grønnsaksgrateng, hjemmelaget grønnsakssuppe, fylte mini-squash, dampkokte grønnsaker med rømmedressing, quiche, omelett, eller som idag, suppe, grateng, og tomat/feta-salat)
+ ost (brie, chevre, roquefort eller camembert stort sett. jeg spiser alle untatt roquefort) og brød/knekkebrød/kavringer.*
+ yoghurt (naturell m/sukker eller honning, eller sjokolade eller vanilje)
+ frukt
*Idag hadde christelle, til min store glede, kjøpt lyse kavringer, eller "petits pains suedoises" (små svenske brød) som det heter her! de så litt forvirret ut da jeg prøvde å forklare konseptet surmelk, som jeg måtte forklare for å forklare konseptet knuste kavringer i surmelk med sukker, men tror kanskje de skjønte det. de virket positive ihvertfall, og hvis man ikke skjønner det (sour milk....?) så er jo den naturlige reaksjonen negativ, eller hva? Ellers er forøvrig kavringer med fersk camembert veldig, veldig godt! kan anbefales på det aller varmeste!

Fordi vi er størst på uvular frikativ

La meg først si at forrige ukes mission er nå nesten gjennomført, jeg har funnet støvlettene, prøvd dem med skjørt, men da jeg gikk tilbake for å prøve med bukse (og kjøpe dem hvis det var en suksess) var butikken stengt. det var lørdag. søndag - stengt, og idag, stengt igjen! Men jeg er nesten i mål.
Så over til andre oppdrag på veien mot livet som une vrai parisienne. Franske venner.
Jeg har jo slitt litt på den fronten, i og med at behovet strengt tatt ikke har meldt seg så veldig. Nød lærer, som kjent, naken kvinne å spinne, men jeg har jo ikke akkurat vært venneløs, derav denne (foreløpige) totale mankoen på franske venner.
MEN! noe har skjedd!
Og det som skjedde var at Marie sin mor kom på besøk, fordi Marie har bursdag idag (mandag)

bursdagsbarnet ^

Ergo måtte jeg underholde meg selv hele søndag. Morgen/formiddag gikk veldig bra, for Silja var i Paris og det var veldig kjekt å se henne! Men hun og Julia måtte rekke et tog tilbake til Caen, og ergo, rundt kl 4, befant jeg meg alene på hotel de ville, alle butikker stengt og de viste en fotballkamp (ikke tro at min nyfunnede sportsinterresse inkluderer alle sporter!! Det ville vært en alvorlig feiltagelse, siden jeg fortsatt finner fotball relativt drepende kjedelig) på place hotel de ville, på gigaskjerm. Og notre dame var enda mer uinntakelig enn vanlig, grunnet søndagsmesse, også på gigaskjerm. Derfor befant jeg meg, i halv 5tiden, på Shakespeare & co, en rar, liten, kjent engelsktalende bokbutikk/forfatterogintellektuellperson-hangout/referansebibliotek. Og mens jeg gikk der og tuslet, og bladde i noen bøker, kom jeg i snakk med alex, som frekventerte denne bokbutikken. Han er har studert informatikk og spansk, og er superhyggelig! Vi tok en kaffe, og tuslet litt rundt i latinerkvarteret, og avtalte å møtes igjen senere i uken så jeg kunne møte hans venner (og dermed ha enda flere franske venner!). Er veldig fornøyd med denne utviklingen!

Et annet stort steg framover jeg har tatt, er å begynne på språkskole.
Idag hadde jeg mine første 3 timer på Alliance Francaise. Idag dekket vi passe compose veldig grundig, og selv om jeg merket at jeg hadde lært det før, hadde jeg så absolutt glemt mye, og det var en supergrundig gjennomgang! Alt er samtidig ispedd små ting om Paris, vi snakker om hva vi gjorde i helgen, hva læreren anbefaler at vi gjør, hva hun syns er fint å gjøre i Paris, en del historiske fakta og forskjellig (vi har dekket de aller viktigste årstall, datoer og personer under revolusjonen, og de viktigste hendelser i Napoleons liv idag), vi har også fått i lekse å skrive en minibiografi om en kjent, død person fra vårt hjemland, og meldt oss på semaine de goute, altså smaksuken, hvor vi (så vidt jeg har forstått) skal delta i en cordon bleu workshop som avslutter med en presentasjon av et slag. Det er ganske forskjellig nivå i klassen, men det jeg merker er at mens jeg rent vokabular- og grammatikkmessig er på et helt normalt middels nivå, er det mange som sliter mer med uttalen enn meg, noe jeg gir all credit til Bergensdialekten for!
For å sitere Bergens Tidende (fra magasinet 101 grunner til å elske bergen):
Nr 80: Fordi vi er størst på uvular frikativ.

det er nå muligheter for å kommentere bloggen.

SUPERMODELLER OG RUGBY

Først vil jeg bare si: VIVE LA FRANCE! Ikke mange lag kunne slått de totalt GALE hulemenneskene All Blacks faktisk er, men takket være en knall michalaka touchdown og chabal sin egen huleboerfaktor, slo de til i Cardiff og vant 20-18 over seriefavorittene! WAY TO GO, France!!


Ellers var igår en svært begivenhetsrik dag, derav den lange bloggen som kommer nå.
Etter en relativt boring kveld på show-case (det var Alexander McQueen afterparty, dvs høy glamfaktor, gjesteliste og reserverte bord, stinnrike briter, champagnefulle 50 år gamle kvinner, vip-avdeling, modeller i fancy klær, og generelt ikke sånn ekstremt fett) som endte i halv 3tiden med taxi hjem fra concorde, delt med en nederlandsk businessmann som skulle motsatt vei, halvparten så langt, men som taxisjåføren insisterte på skulle være med, var lørdagsmorgen er trøtt og slapp affære.
Jeg var hjemme rundt 1, og litt i villrede, da Marie ringte for å minne meg på at Chloè hadde visning kl halv fire i Tuilerie-hagene! Jeg slengte (les, skiftet 5 ganger) på meg noen litt stilige klær, børstet håret, sminket meg, og gikk til metroen. Og fra det øyeblikket vi ankom tuileries visste vi at vi hadde valgt vår lørdagsettermiddagsaktivitet rett.
Etter å ha diskrè stalket en høy, tynn, kvinne med superfancy hår og 10 cm strassbefengte hæler, kom vi plutselig til et område som oste av fotografer, asiatere, homofile menn og franske kvinner som enten var supermodeller eller gamle og ekstremt rike. Og fra da av gikk det slag i slag:
En svartkledd skikkelse feide forbi Marie og meg mens vi står og blar i våre gratis 500siders InStyle, og marie hyperventilerer:
-Det er hun fra harry potter!!!!
-nei, svarer jeg.
-jo!!!!
-NEHEI.
-JO!!!
-hvem spiller hun da??
-FLEUR DELACOUR!!
-OH SHIT!! Du har rett! shit! det er fleur!!! herregud!

Deretter, gemma ward. også, mange mange supermodeller som vi ikke kunne navnet på. Også, hvem andre enn Chloe Sevigny? Oh yes, på omtrent 20 cm avstand.
På dette tidspunktet hadde Marie og jeg og våre 5 gratis moteblader hver klart å huke tak i noen parkstoler, og hadde like godt satt oss ned midt i alt sammen. Og av en eller annen grunn må vi ha sett ganske interressante/rare/uinterresserte ut, for 1 fotograf først, så 2 til, begynte å ta bilder av oss, peke på oss og snakke om oss ganske så tydelig. Vi prøvde å late som ingenting, men må innrømme at det var ganske så merkelig.
Da området utenfor begynte å tømmes for folk med Chloe-konvolutter i hendene, og det eneste de resterende hadde i hendene var kameraer, så vi plutselig en drøss med fotografer som løp vekk fra inngangen. Vi så i retningen de løp, og... Kanye West m/kjæreste og body guard. Som bestemte seg for å gå direkte forbi våre sentralt plasserte stoler.

Ca en halvtime etter at showet hadde begynt, begynte mengdene å komme ut igjen. Alle supermodellene kom, poserte, og gikk videre. Og alle hadde midtskill, fett hår, og så ut til å favorisere grå ull. Men det er jo forståelig. De ser jo bra ut uansett, så...
Men plutselig så det ut til å være mer enn den vanlige interessen. Vi snudde oss, og der kom faktisk (tror vi) den asiatiske SUPERmodellen Du Juan. Og bestemte seg for å posere mens hun praktisk talt lente seg på marie sin stol. og voilà så var vi mitt i blitslyset til omtrent 7-8 fotografer som gikk helt amok. Vi satt der omtrent 10 sek, med litt kanin-fanget-i-frontlykter-følelse, før vi reiste oss og flyttet oss ganske starstruck og forvirret.
Og ikke før hadde vi reist oss, før alle fotografene stormet vilt forbi oss (ikke ulikt en dyreflokk). Vi, som de celeb-spotters vi er, løp selvsagt etter, og var vel belønnet. For hvem kom ut fra showet, om ikke skandale-rocker, skandale-kone, skandale-person generelt, COURTNEY LOVE. Ja, hun var omtrent 1 meter fra oss.


bilder fra Chloevisning ^

Etter dette følte vi vel i grunnen at vi hadde sett det meste, men tok likevel turen til Hermes-visningen på andre siden av parken, hvor vi fikk se Hermes-looken for vår08 FØR pressefotografene (dårlig med sikkerhet på disse motevisningene. hvem som helst kan jo gå rundt teltet og snakke med modellene. riktignok adskilt av et slags gjerde, men still. Looken er, for de som lurer, turban. og hvis noen spør, ja, jeg og marie er Ragnhild Indrestøl og Øydis Dalagård fra !Fashion!, et ekstremt trendy indie-moteblad i norge som egentlig var i paris for å intervjue kirsten dunst. ikke at noen spurte oss, men hvis de hadde gjort det hadde vi hatt svaret klart!)
Ellers var det ikke så enormt mye spennende å se på Hermes, vi tror kanskje kjendisene kom veldig tidlig.
Men alt i alt, slo det oss ganske så hardt i går: Vi bor i Paris.

Paris, verdens motehovedstad - overkill

Denne ukens shoppingmission (forrige ukes var ballerinasko; suksess!) er støvletter. Og da tenker vel alle (inkludert meg) at: Paris er jo verdens motehovedstad. Det kan da vel knapt kalles mission?

La meg en gang for alle kverke denne myten. Ikke at det er verdens motehovedstad, det er forsåvidt greitnok. Men at det er lett å finne den riktig støvletten? No sir.
Problemet er rett og slett at det er FOR "elegant". (Gåseøyne indikerer at det også kan bety billige, trashy støvletter. Og ikke tro at jeg fortsatt trasker rundt i joggesko og at definisjonen FOR elegant betyr alt som ikke er joggesko. jeg har faktisk anlagt en ganske så paris-aktig stil. med bob og det hele. så ikke kom her.) Det er nemlig praktisk talt umulig å finne en støvlett som ikke er a) enten helt høyhælt eller helt flat, b) spiss, spiss spiss, c) en kjip brunfarge, eller bare i sort, d) ornamentert med spennende (les: grusomme) sløyfer, kjettinger, glidelåser, snøringer, buckles, hengelåser, rynker, u name it, eller f) går opp til kneet, i stedet for å stoppe på et litt mer decent sted som feks midt på leggen.
jeg vil ha: en brun støvlett med rundt tå, ca 3-4 cm hæler, opp til midt på leggen, uten glidelås (eller noen som helst form for ornamenter), ikke blank. KAN DET VÆRE SÅ VANSKELIG, PARIS???
jeg spør meg selv, hva er poenget med å bo i verdens motehovedstad hvis det ikke er mulig å finne noe så enkelt som det?
Heldigvis for Paris er det fortsatt 4 dager igjen av denne uken, så hvem vet!

Forøvrig ser det ut til å være enkelte utviklinger på språkskolefronten, jeg skal ta en tur til alliance francaise på fredag den dag og høre om det er mulig å starte nå, på et 9 t/uken kurs (som kan supplementeres med workshops på ulike temaer).
Alliance Francaise er, for de som måtte lure, en språkskole man trygt kan føre opp på CVen sin.

Ellers av spennende hendelser har jeg mottatt min første omsorgspakke idag: melkesjokolade, BTmagasinet (utgaven 101 grunner til å elske bergen) Yorkshire Gold te (jeg var faktisk blitt så desperat i går etter te at jeg kjøpte en pakke Lipton Yelow Label! jeg angret riktignok da jeg tok den første slurken og innså at da var det faktisk bedre med ingen te, så jeg er ikke blitt helt fordervet, men likevel) Lemsip (mirakelkur for min nå 10 dager såre hals, men, halleluja, jammen er den ikke nesten bra idag! Så bra at jeg avbestilte legetimen min og alt!) og en omfattende artikkel om bergens nye byråd (som jeg gremmer meg!!) deres planer for de neste 4 årene, og den sjarmerende ordfører-to-be.
Tusen takk, pappa!!

Jeg kan meddele at Christelle synes Freia Melkesjokolade var aldeles utsøkt (tres ecreme, non? peut-je mange un autre petit morceau?-veldig kremet, ikke sant? kan jeg ta en bit til?) og at bergen var en vakker by!

Nå hører jeg vannet koke på kokeplaten min, og klokken nærmer seg kortid, så a bientot, tout le monde!

Mission: Learn and live by the ways of Paris, four steps ahead.

Det er jo ingen hemmelighet at når man flytter ett sted er det mer enn bare språket man skal lære. Det finnes uendelig med kulturforskjeller, både små og store.
Av de litt mer innlysende har vi for eksempel:
>kysse på begge kinn (det gjør jeg nå uten å tenke over det)
>høflig form til alle man ikke kjenner som er eldre enn seg (fortsatt et stort problem, da det innebærer å bøye absolutt alt i en annen form, ofte med en annen ordstamme til og med, ikke bare en annen slutt på ordet. I tillegg glemmer jeg det ganske enkelt noen ganger, og andre ganger vet jeg ikke om jeg skal bruke høflig form eller ei)

De mer subtile forskjellen plukker jeg opp dag for dag. I dag har jeg for eksempel lært at mens det er helt ok, hvis man er hjemme, å ta seg et eple og spise det, er det faux pas å spise eplet av kjernen ved bordet. Unntatt hjemme, da GÅR det, men som Christelle sa: ”Jeg skreller alltid eplet og kutter det opp hvis jeg er hos Fabrice sine foreldre, eller mine foreldre for den saks skyld”. Jeg følte meg som en savage, der jeg satt å knasket på eplet mitt.

Det var altså det ett av stegene jeg i dag har tatt mot mitt mål; etre une vrai parisienne (for de som er mindre dreven i fransk: å være en ekte parisienne).

Nummer to var å skaffe seg velib kort. Eller, dvs, å be Fabrice om å hjelpe meg å skaffe et velib kort. Velib´ er en forkortelse for Velo Libre, altså fri sykkel. Det jeg har fått i dag er et bysykkelkort, det koster 30 euro i året å ha kortet, og den første halvtimen å bruke sykkelen er gratis, den neste koster 1 euro, den tredje halvtimen 2 euro etc. Og i og med at det er flust med velib-stativ kan man bare bytte sykkel hvert 20 minutt hvis man virkelig skal over lange avstander. (noe som i grunnen er vanskelig, for som jeg oppdager hver dag, er Paris ikke så veldig stort!)
Nå skal jeg sykle rundt i trenchcoat og støvletter og se parisisk(ok, det er vel sikkert ikke et ord, men meningen er vel tydelig) ut.
Foreløpig har jeg bare planer om å sykle på kveldstid, da. Når jeg er ikke så langt fra hjemme, har husket kartboken min, og det er lite trafikk. Jeg er ikke helt sikker på om jeg takler rushtrafikk helt enda.

Steg nr 3 var å skaffe seg Paris´ svar på Londons Oyster Card, Passe Navigo. Det er et magnetisk metrokort med bilde som man bare sveiper over automaten. Det jeg har nå, carte orange, er en liten papirbillett i en plastlomme, som man må ta ut og mate inn i maskinen hver gang man skal bruke den. Ikke så praktisk! Men Passe Navigo er for de profesjonelle Parisboere (som f.eks. meg)

Det siste, og mest oppsiktsvekkende som har hendt i dag på min vei mot Parishet, er å få mitt første glimt av, ja, Le President du Republique, vår alles kjære Sarkozy. Jeg var på vei hjem fra barnelegen, sammen med Christelle og ungene, og det var, som det ofte er, en mengde folk utenfor moskeen (som, som den oppvakte leser vet, ligger omtrent 50 m opp i gaten fra inngangsdøren min.) Det som var annerledes i dag, var at det så ut til å være opptil flere kameramenn, journalister, og en haug med sikkerhetsvakter i noen idiotiske hvite skjorter med rød dusker på. Og da vi prøvde å gå forbi, ble vi stoppet av nettopp en av disse.
”Mais, nous habitons just la bas” (”men, vi bor rett der.” resten av dialogen presenteres kun på norsk, for leserens skyld)
Nei, beklager, dere kan ikke passere. Dere må gå rundt.
Hva er det som skjer?
Sarkozy. I moskeen.
Ahh, ok da så.

Så vi gikk rundt, og akkurat idet vi var kommet til andre siden av inngangsdøren, kom det en lang rekke store, nye, mørkeblå biler med franske flagg på. Ut av 3 av de 4 dørene i de 3 bakerste spratt det straks en dresskledd og solbebrillet mann, som deretter alle løp fram til den fremste bilen. Ut av den kom det først tilsynelatende ingen, men så, da hele pakken med journalister, kameramenn og dressmenn beveget seg, opp trappen, så vi et velkjent ansikt, på en overraskende lav kropp.
Sarkozy is in da house.

Summa summarum vil jeg ikke påstå at det var et ”life changing moment”, men det er ingen tvil om relevansen i forhold til mitt mål for året. For å sette det i perspektiv: jeg vil definitivt kalle meg en ekte bergenser, men den mest berømte personen jeg har sett in persona i Bergen er enten Trond-Viggo Torgersen, eller Erna Solberg, det kommer an på øyet som ser.