Hverdager.

Hverdager ser ut til å være ”all the rage”, skal jeg tro mine lesere og kommentatorer. Så da får jeg ganske enkelt gi dem det de krever. Nærmere bestemt, hverdagsparis. Det er nemlig slik, for øyeblikket, at til tross for å bo i en by som er en av verdens største turistmagneter, inneholder eiffeltårnet, louvre, sacre coeur, notre dame, som kalles ”kjærlighetens by” og gudene vet hva ellers, så er ikke det lenger det jeg forbinder med Paris.

Hverdagsparis inkluderer Pantheon, Jardin des plantes, Seinen, å gå forbi Pompidou-senteret på vei til metroen, å gå innom secondhand-butikker for å se om de har fått noe nytt og spennende, å oppdage nye butikker i sidegater man ikke har vært i før, å gå på Starbucks for å få internett, å drikke espresso i små hvite kopper, å gå fortest mulig mellom metro nr 7 og metro nr 10 fordi de alltid går med 1 minutts mellomrom, så hvis ikke man nærmest løper, rekker man ikke 10eren.

Hverdagsparis er å hilse på trafikk-damen og prøve å huske hvilke høflighetsfraser som er riktige for tidspunktet (kl 11: bon jour, bon journee, bon appetit, a demain, kl 16: bon soir, bon soiree, a demain, bon apres-midi). Hverdagsparis er å prøve å rekke det grønne lyset på lyskryss nr 2 på vei hjem fra skolen, men alltid komme til kanten i det det skifter, og siden Rød Mann både er farlig og ulovlig å krysse på, vente foran en tom gate på Grønn Mann.

Hverdagsparis er å le av damene i pelskåpe når det regner, det er å klare å få baguetten tørrskodd hjem i regnet, det er å spise ost med honning på til dessert, det er at brannvesenet var på vei inn vinduet til 90 år gamle Madame Strauss i 1. Etg da de hørte ”Je ne suis pas morte!” innenfra (Jeg er ikke død!).

Hverdagsparis er å bli rettet på av bibliotekaren når jeg blander biblioteque og librairie, eller å få misbilligende blikk fordi skoene klikker på steingulvet på biblioteket, eller at alle foreldrene og ungene i barneavdelingen ser rart på meg fordi jeg låner 3 franske ungdomsbøker.

Hverdagsparis er å gå gjennom lekeplassen og bort på butikken på hjørnet når jeg har Marie på besøk og vi ikke har noen ting godt å spise til filmen, eller å lage gresskargrateng til middag, eller å prøve å forklare at du faktisk gjerne vil ha kaffen samtidig som Croque Monsieur-en, og ikke etterpå.

Hverdagsparis er å komme hjem med balsam i stedet for sjampo og ikke skjønne hvorfor håret er så ekkelt når det er nyvasket, eller å skille mellom riktig og feil grammatikk hos en treåring, som i dagligtalen bruker subjonktiv, min verste fiende, men som samtidig sier ”tu peux me t’aide” (kan du hjelpe deg meg?).

Hverdagsparis er å føle seg lat fordi man ikke går på museum hver dag, og å føle at man burde føle at bortkastet å bo i Paris hvis man ikke utnytter alle mulighetene, men samtidig egentlig foretrekke å lese en engelsk bok i en nydelig park framfor å gå på museum.

Hverdagsparis er si ”møter deg på Champs-Elysees” når vi skal på kino, og krysse en av verdens mest kjente gater for å kjøpe filmsnop, og kaste et blikk på Triumfbuen på vei over, uten å falle i staver over det, fordi man ser det så ofte.
Hverdagsparis er å slenge noen centimer til Harpemannen på Jussieu, og noen til trekkspillmannen på Odeon, og ignorere resten, eller å kjøpe seg en pain au chocolat til dessert på vei hjem, for så og spise den med en gang fordi den fortsatt er litt varm.

Hverdagsparis er å tiltale de eldre damene i bygningen Vous, men ikke huske å bøye alle ordene, og dermed ende opp med å si ”Kan jeg hjelpe Dem? Bare ta heisen, du.”, eller å gå feil vei til skolen og snuble over en liten forgård som man skulle ønske man bodde i.


Hverdagsparis er akkurat nå regn, te, blogging, og et barn som har våknet og krever oppmerksomhet.