Paris i Februar

Mange tror at hytteveggen er et norsk fenomen. Og det er godt mulig, men det betyr ikke nødvendigvis at det ikke er gjennomførbart andre steder. Kombinasjonen av varme klær og å sole seg er også utmerket for eksempel i Paris i februar. I dag våknet jeg til knall blå himmel, muren på terrassen så lys i morgensolen at den nesten blendet meg, de få bladene som gjenstår på trærne mine rørte seg så vidt i en bitte liten bris, og jeg visste at jeg hadde fri hele dagen, untatt da jeg skulle hente Fabrice på sykehuset kl halv to.

Videre ble dagen enda bedre av at jeg omsider (byråkratiske problemer) fikk Velib’-kortet mitt i posten. For ikke å snakke om hvor bra den ble da jeg tok på meg sokkene og merket at jeg ikke hadde vondt i ryggen lenger. Etter å ha laget meg en omelett til lunsj mens jeg hørte på disko-musikk, tok jeg metroen til sykehuset, som viste seg å ligge i det koseligste strøket jeg noen sinne har sett i Paris. Brosteinsgater med må steinhus på 2 etasjer på begge sider gikk på kryss og tvers, avbrutt her og der at små plasser med trær, benker og blomsterbed. I den ene gaten var en barneskole, med en hageflekk foran, hvor et håndlaget skilt bad forbipasserende om vennligst å respektere barnas grønnsaker. Og dette området, som kunne vært i en liten fransk landsby, lå ett minutts gange fra seks-filers Avenue d’Italie. Fabrice spanderte taxi tilbake, og etter det, fri.

Hva gjorde jeg så? Jo, gjenskapte hytteveggen så godt jeg kunne.
Snø har jeg ikke, ei heller kvikklunsj, eller solbærtoddy på termos. Men øretelefonene mine stenger ute by-lydene, og hvis jeg myser mot himmelen ser jeg blå himmel, solen, en kritthvit makrellsky, en flystripe, og to bare trær.

Så jeg tok på meg en genser og solbriller, tok med meg putene mine, mac-en min, A Prayer for Owen Meany av John Irving og to mandariner, og satte meg ut på terrassen min, plugget i Simon and Garfunkel og nøt.