Studentlivets gleder – på forskudd.

I tiden etter nyttår er det mye man har lyst å gjøre. Kanskje jogge, kanskje spise noe nytt, kanskje gå på januarsalg, kanskje se halve sesong 1 av heroes eller lage yoghurtkake, kanskje gå på byn, gå på ikea, gå på kino, gå tur, eller andre dagligdagse ting. Også har vi de tingene som er spesielle for januar. Ting som dreier seg om hele året som kommer. I denne klassen har vi; nyttårsforsetter, kalenderplanlegging, bestilling av flybilletter, og den verste av dem alle; å beslutte hva man skal gjøre til høsten.
For norske elever/studenter er dette vanligvis en vårsyssel som pusles med i mars når været er grusomt og ingenting stort skjer ellers heller, verken ferie eller eksamener eller noen ting annet. Derfor var jeg rimelig avslappet, da jeg på fredag satt og googlet litt på random, og jeg hadde jo uansett bestemt at jeg skulle søke nui maynooth i Irland, på engelsk litteratur. Det var også derfor det var det jeg googlet. Så slo det meg at jeg kanskje burde sjekke noen ranking-lister, for selv om UiB har erasmus-avtale med maynooth TRENGER ikke det bety at det er helt fantastisk. Så jeg googlet. Og der kom det jammen meg opp... en 1277. plass på den listen hvor UiO var på 46. Plass. Allerede da kjente jeg den første lille panikkens svettedråpe. For dette betydde jo at jeg risikerte å gjøre det som alle (pappa, og the Guardian) har advart meg mot: bruke masse tid, penger og krefter på en ”Mickey Mouse-degree”, altså en grad som ikke teller noe i arbeidslivet fordi universitet, departementet eller graden i seg selv er så lite anerkjent. Men fortsatt var jo det ingen grunn til panikk, UK og Irland er jo fullt av gode universiteter som tilbyr en BA i engelsk, det er jo bare å google litt til!
Det gjorde jeg. Og det viste seg at søknadsfristen til universiteter i UK er 15. Januar. Nå, for alle de som har søkt tidligere, virker kanskje ikke dette som noen krise. Det er jo bare å velge et par universiteter, fylle inn personnummer og kanskje en postadresse og hoppla! så er vi på plass.
Den gang ei.
Modulene på en søknadsform på UCAS.com er som følger:
Personal info (navn, adr, nationality, hvordan skal jeg betale for studiene, etc)
Education (skole, grad, snitt, pluss avgangskarakterer i alle fag som jeg måtte skrive inn for hånd. Det var 32 stk.)
Employment (sted, jobb-beskrivelse, tid, varighet, arbeidsgiver)
Reference (navn, occupation/relationship, tlf, + en referanse på opp til 4000 karakterer aller helst fra en nåværende/tidligere lærer)
Også til det verste:
Personal Statement. Et personlig brev til universitetene om hvorfor akkurat DU er den perfekte studenten for dem, hvorfor akkurat DU skal få en av de 62 plassene 1472 elever kjemper om, hvorfor du BRENNER for faget og kommer til å KASTE deg inn i studentlivet. Dette er tydeligvis noe engelske studenter blir trent opp til, sikkert fra 5års-alderen. Jeg, derimot, hadde ikke peiling. Så jeg googlet. Og leste. Og ble veldig, veldig bekymret. Men jeg ble ferdig, og hvis den som leser det ikke tror at jeg brenner for litteratur, da kan de selv brenne en viss plass. (en annen ting ingen forteller deg når du går inn i en sånn prosess er at det medfører en stor grad aggressivitet, bitterhet og sinne. )
Og til sist:
Choices (5 universiteter og/eller grader. )
Og den som hinter til at det burde jo være lett siden jeg allerede visste hva jeg skulle studere, kan gå samme vei som den som skal lese mitt personal statement. For det har gått opp for meg hvor BITTE LITE Norge faktisk er. Hvor mange universiteter har vi egentlig? Tre? Fire? Ok, det er en overdrivelse, men ikke flere enn at hvis du vet akkurat hva du vil studere, har du ingen problemer med å velge 5 steder å søke på. I UK, not that easy. I tillegg til at jeg ikke visste NOEN ting om noen universiteter unntatt oxbrigde (som jeg var for sen til å søke på uansett) og måtte basere nesten alle valgene mine på diverse ranking-lister, studentkommentarer og universitetenes hjemmesider, var det også umulig å finne ut hvilke inntakskrav de hadde. I norge er det så enkelt. Du har et snitt, også har du en liste over hva inntakskravene er på hvert fag. De har jo det samme i UK, men der teller de med personlig statement og referanse. Så selv om jeg hadde HATT en liste over inntakskrav i forhold til norske karakterer, (noe verken jeg eller noen andre hadde) er det fortsatt ikke sikkert jeg hadde kommet inn på de som hadde lave inntakskrav og vise versa.
Så selv etter 21/2 time på telefonen til england mandag morgen, med alt fra ”yes, so we expect a 6 in average in vitnemal. Yeah, i know thats the highest, but I mean, we DO expect three A-levels after all” til ”nah, oi’m gessin you’d be aright witha 4. Nah, nae extra english-qualifications, oi mean, yur english sounds fine to me, eh?” og alt fra ”yes, well, we do expect a 6, but go ahead and apply anyway, I mean you might have a brilliant personal statement and we ARE looking for diversity” til ”well, we have a minimum average of 5,2 so anything below that and you can basically just save yourself the trouble”.
Så etter disse telefonene hadde jeg smalnet det til Sussex, Southampton, Edinburgh, St.andrews, Aberdeen, University College of London, Kings College og Royal Holloway. Jeg skulle jo bare luke vekk tre? Så forsvant St. Andrews fordi de bare tilbyr master, og UCL og Kings College på grunn av a) høye inntakskrav b) pretensiøst og alt for ”moderne” og sprikende program. Men så fant jeg Sheffield, og jo mer jeg leste jo mer overbevist ble jeg om at DET var universitetet for meg. Følgende grunner:
Topp ranking på tre forskjellige STUDENTsider
På topp 20 english-departments ifølge the guardian.
På topp 20 UK universities ifølge the Times
Europas grønneste by
Topp innhold i programmet
Supert campus
Red-brick university
Rachel, mammas kusine med tre barn på uni og tidligere engelsklærer anbefalte det.

Så da måtte jeg ta vekk ett annet, og det tok ca 2 timer med intens debattering med mamma, Andrea, google og meg selv. Southampton røk, og jeg rakk søknadsfristen, men jeg har sikkert aldri vært så stresset i hele mitt liv. Jeg glemte klesvask, oppvask, vottene mine, å slå av ovnen, å sette på vekkerklokke, låste meg ute på vei til å hente ungene på skolen, tok for varmt vann i badekaret, glemte å lade opp mobilen så jeg kunne ringe og be marie åpne døren for meg når jeg skulle besøke henne (jeg stod utenfor i 10 minutter i regnet og HÅPTE at hun skulle lure på hvor jeg ble av og ringe meg), listen bare fortsetter.
Og det beste er at jeg skal gjennom dette igjen før første februar for å søke til University College of Dublin og Trinity College (også i Dublin) og i april for å søke til Norge, i tilfelle jeg ikke kommer inn NOEN steder og ALT slår feil. Men jeg MÅ studere. Hvis ikke kommer jeg til å ende opp med å skrive like lange blogger som dette hver eneste dag i et helt år, bare om jobben min på Rema 1000 eller hvor jeg ender opp, og om alle day-time TV showene jeg kommer til å se. Jeg ser det for meg: ”Episode 372, Home and Away: er Jessie utro mot Lea, og er VJ egentlig Vinnies barn? Og hvorfor vandrer Sally rundt i gangene på skolen og ser deppa ut? Har det noe med Don å gjøre?”
Også kommer jeg til å ringe alle jeg noen gang har kjent og spørre hvorfor de ikke har kommentert på de 42 siste bloggene mine. Så la oss alle håpe at jeg kommer inn ett sted.