Nå er det offisielt; marie og jeg har franske venner. I går var vi nemlig i surprise-party til Lolo AKA Laure, som går i koret. Altså, Gäelle, også i koret, inviterte oss, men det var Lolo sin 20årsdag vi feiret. Desverre kom både jeg og marie for sent til selv surprise-delen, grunnet sen jobbing, men vi var der likevel, og det var ganske så kjekt! Kul musikk, mange greie folk, snakket bla masse med broren til Lolo, Anthony (tror jeg) som faktisk hadde vært med å organisere hele festen for søsteren sin, og som studerer kunsthistorie, og har lovet bort en "guided tour" av le Louvre. Som IKKE inkluderer la Joconde (Mona Lisa). Visste dere forresten at Mona Lisa egentlig ikke het Mona Lisa, men at maleriet var titulert "Portrait de Monna Lisa", altså portrett av Madame Lisa, ergo het hun bare lisa. Tenke seg til.
Vanligvis er ikke onsdag morgen en blogge-vennlig dag, i og med at jeg jobber fra 08:15, og at ungene ikke sover i det hele tatt mens jeg er der, men idag er det annerledes; for det første sover Jeanne, og for det andre har vi Margo på besøk. Margo er barnehage-venninnen til Gaspard, og i barnehagen var de som "bas et chemise", altså bukse og skjorte. Det betyr vel at de hang sammen som erteris. Og siden de nå er på forskjellige skoler, har vi satt onsdag som PlayDay for dem, idag er første forsøket. og mens Gaspard alene er, om ikke krevende, oppmerksomhetssøkende, og Margo alene kan jeg bare innbille meg er relativt mye, hun er veldig energisk, er de to sammen helt supert. De leker helt alene, ikke akkurat rolig, men ikke farlig eller så bråkete at naboene klager. De vil helst ikke at jeg leker med dem, men det gjør dem ingenting å leke med Jeanne, og selv om de er to, så hører de på meg og gjør det jeg sier uten å mukke. Så alt i alt, veldig god ide!
Ellers kan jeg rapportere om at jeg fortsatt ser ut til å ha gjort meg fortjent til ikke så alt for mye jobbing, så i stedet for å si at "du må jobbe fra 8-8 neste onsdag, resten av uken blir som vanlig", så får jeg faktisk hele tirsdag fri for å veie opp. Nå foretrekker jeg jo å jobbe tirsdag ettermiddag, onsdag morgen, men jeg skal overhodet ikke klage, kanskje jeg faktisk kommer meg på louvre hvis jeg har en hel dag fri...? Jeg stod faktisk tidlig opp igår (kl 9!) for å jogge, vaske klær, også tenkte jeg å gå på Pompidou-senteret hvor Marie hadde sagt det var en veldig god utstilling. desverre, da jeg kom ned i leiligheten for å spise frokost kl 09:15, var fabrice fortsatt der, og Gaspard, som var syk. Fabrice forklarte at han måtte gå senest 11, men de hadde ikke villet vekke meg. Så det ble tilnærmet full jobbedag i stedet for jogging og museum. Men siden jeg hadde fransk bursdagsfest å se fram til etterpå gikk det bra.
Ellers vil jeg dedikere et lite avsnitt til mine jorden-rundt farende venner, som jeg nå er veldig misunnelig på. Det er godt å vel å bo i Paris, men man har jo for det meste hverdager her også. Jeg kan ikke se for meg at det er for mange hverdager når man på 4 måneder skal innom Tanzaia, Zanzibar, Fiji, Korea, Japan, New York, Palestina og gudene vet hvor. De reiser på fredag, og det er helt utrolig at når jeg kommer hjem igjen har de vært på alle kontinentene (untatt Australia, så vidt jeg husker), surfet på Zansibar, bodd hos en Palestiner, solt seg på fiji, spist sushi i Japan, shoppet i New York, ja. Jeg har utrolig lyst å dra til f.eks. Marokko eller Tunisia, det er jo superbillig å dra fra Frankrike. Men har man ikke fri, så har man ikke fri. Og jeg skal jo faktisk til Norge 23. februar, og det er jo en ganske eksotisk forandring fra Paris, og jeg skal til Provence i slutten av April, og til London i slutten av Mai (mest sannsynlig 17. mai-helgen). Så jeg klager ikke! Men likevel. Hvis dere leser dette, GOD TUR, jeg tenker på dere (grønn av misunnelse, og gul, eller blå, eller lilla, eller hva man blir av bekymring. Palestina! )
Nå må jeg gå og forklare at konseptet med Memory ikke er at en har alle kortene og en annen har alle brettene, selv om det ser ut til å fungere relativt bra. Om kanskje ikke helt til poenget med å trene opp hukommelsen.
mercredi 30 janvier 2008
lundi 28 janvier 2008
Venner og Fiender
Selv om det har kommet litt i bakgrunnen i det siste, er jeg jo fortsatt på ett eller flere missions. Men det som har slått meg er at når jeg har disse oppdragene, så må jeg jo også ha en fiende. alle vet at superhelter og detektiver og alle som generelt har missions alltid har en fiende. Min fiende, skal det sies, er ikke direkte i veien for noen av mine oppdrag, og prøver vel heller ikke å stoppe dem direkte, men det er det som gjør fienden min så farlig. den går direkte på meg, og prøver subtilt å hindre meg i å for eksempel gå på høye hæler eller lese eller jogge (deler av mission; parisienne, mission; bli klar for litteraturstudier, mission; jogge). Ok, det at jeg har vondt i ryggen er kanskje delvis på grunn av at jeg gjør disse tingene (ja, lesing også. det er noe av det verste for ryggen. det er umulig å lese samtidig som man sitter/ligger i en totalt behagelig posisjon, ihvertfall dersom man ikke har en sofa.). men det gikk ganske så bra, jeg kunne fortstt ta på meg sokker, helt til i morges.
Da ringte nemlig den norske mobilen min, som lå på pulten under sengen. Jeg setter beina på stigen, og faller. Jeg hang, for to dager siden, et skjerf på stigen min, men jeg har klart å komme meg ned/opp uten å bruke akkurat det trinnet helt fint. Men ikke i dag. jeg tråkket på skjerfet, skled ned, falt sidelengs ned på gulvet mens foten min hang fast i stigen. og jeg rakk ikke telefonen engang. Etterpå hadde jeg ufattelig vondt i leggene, sikkert en haug med blåmerker. Men det som var verst var at ryggen min nå er så stiv at jeg ikke engang klarte å hive müsliboksen i bosset når den var tom, til tross for at bosspannet har fotpedal. jeg måtte faktisk sette meg på huk for å legge boksen i bosset. Det kaller jeg et nederlag.
Så jeg sjekket på gulesider.no hvem som hadde ringt meg, det var et ukjent norsk nummer som begynte på 38.
Ingen treff hverken på gule sider eller i telefonkatalogen, men gulesider.no fortalte meg hjelpsomt nok at det hadde 5 treff på nettsøket deres. De fem treffene var: "Telefonterror.no - nummere til telefonselgere" x2, og de andre var lister over lisensforetak eller firmaer som drev med telefonsalg. Nummeret jeg lette etter tilhørte Max Marketing. og neste gang de ringer... de skal få høre det!
Da ringte nemlig den norske mobilen min, som lå på pulten under sengen. Jeg setter beina på stigen, og faller. Jeg hang, for to dager siden, et skjerf på stigen min, men jeg har klart å komme meg ned/opp uten å bruke akkurat det trinnet helt fint. Men ikke i dag. jeg tråkket på skjerfet, skled ned, falt sidelengs ned på gulvet mens foten min hang fast i stigen. og jeg rakk ikke telefonen engang. Etterpå hadde jeg ufattelig vondt i leggene, sikkert en haug med blåmerker. Men det som var verst var at ryggen min nå er så stiv at jeg ikke engang klarte å hive müsliboksen i bosset når den var tom, til tross for at bosspannet har fotpedal. jeg måtte faktisk sette meg på huk for å legge boksen i bosset. Det kaller jeg et nederlag.
Så jeg sjekket på gulesider.no hvem som hadde ringt meg, det var et ukjent norsk nummer som begynte på 38.
Ingen treff hverken på gule sider eller i telefonkatalogen, men gulesider.no fortalte meg hjelpsomt nok at det hadde 5 treff på nettsøket deres. De fem treffene var: "Telefonterror.no - nummere til telefonselgere" x2, og de andre var lister over lisensforetak eller firmaer som drev med telefonsalg. Nummeret jeg lette etter tilhørte Max Marketing. og neste gang de ringer... de skal få høre det!
samedi 26 janvier 2008
Sing-a-long Bar Mitsvah
Jeg har lang erfaring av vegger som er bygd for å spare penger heller enn for å være lydtette, fra øvingsrommene på langhaugen. Men øving er øving, og dersom du selv spiller sterkt nok hører du ikke den på rommet ved siden av (untatt hvis du selv spiller gitar og den på rommet ved siden av spiller tuba.) Men når Haussmann og hans kolleger fikk bygget les Chambres-de-bonnes, de små rommene øverst i hvert Immeuble Haussmanien i Paris, tenkte de ikke på at kanskje noen av tjenestepikene kunne være
komplett gale/religiøse fanatikere/sing-along-bar mitsvah fans/buddhister som må opprettholde 15 minutter med ”njaaaananganaganjangaganajgnajgaangjangjangangjanagna” i parallelle kvinter/elskere av jazzfilmer med høyt lydnivå/ha barn som gråt/spilte piano, og at andre kanskje var litterært interesserte/fanatiske eller i midt i Frankenstein, Dracula, Dr Jekyll og Mr Hyde eller tilsvarende og dermed morbide, og potensielle øksemordere dersom tilstrekkelig provosert?
Tydeligvis ikke.
Derfor er det til enhver tid spennende å leke ” hva hører jeg nå?” når jeg er på rommet mitt.
Det jeg hører nå er:
Stadig raskere messing i kvinter. Repetering av ordet njananga
En som synger på yiddish, klagende, småsurt. CD-akkompagnement i bakgrunnen.
En fransk komiker.
Mozart pianokonsert.
Edith Piaf
Fnising
Noen som vasker opp
Actionfilm på fransk
Kinesisk/japansk/thailandsk/koreansk diskutering. Relativt aggressivt. (eller et språk som høres aggressivt ut. For alt jeg vet kan det være kjærlighetserklæringer.)
Støvsuging
Det jeg ikke hører er:
Stillhet.
Passende bakgrunnstøy til Mary Shelley (som forøvrig har LITT av en sordid background. Anbefaler å lese en minibiografi. Utroskap, elopement med gifte menn, stjeling av barn og veldig moderne sammensatt familie med hans og hennes og deres barn, fetre, kusiner, elskere og kolleger) sin Frankenstein.
Det naboene snart burde få høre er:
Verdis Requiem.
Kun satsene som går i moll. Høyt. Ikke at jeg tror på noe slags øye for øye, tann for tann, klassisk musikk for yiddish sing-along, altså. Men skal jeg komme gjennom det jeg har lånt fra biblioteket før det skal inn igjen, så må noe gjøres. heldigvis for naboene er jeg en nestekjærlig, nabovennlig og omtenksom pike, for ikke å snakke om en pike som ikke liker å bli snakket til på metroen og derfor har øretelefoner til mac-en/iPoden som fjerner all utenforstående støy. Takk gud for Sony.
komplett gale/religiøse fanatikere/sing-along-bar mitsvah fans/buddhister som må opprettholde 15 minutter med ”njaaaananganaganjangaganajgnajgaangjangjangangjanagna” i parallelle kvinter/elskere av jazzfilmer med høyt lydnivå/ha barn som gråt/spilte piano, og at andre kanskje var litterært interesserte/fanatiske eller i midt i Frankenstein, Dracula, Dr Jekyll og Mr Hyde eller tilsvarende og dermed morbide, og potensielle øksemordere dersom tilstrekkelig provosert?
Tydeligvis ikke.
Derfor er det til enhver tid spennende å leke ” hva hører jeg nå?” når jeg er på rommet mitt.
Det jeg hører nå er:
Stadig raskere messing i kvinter. Repetering av ordet njananga
En som synger på yiddish, klagende, småsurt. CD-akkompagnement i bakgrunnen.
En fransk komiker.
Mozart pianokonsert.
Edith Piaf
Fnising
Noen som vasker opp
Actionfilm på fransk
Kinesisk/japansk/thailandsk/koreansk diskutering. Relativt aggressivt. (eller et språk som høres aggressivt ut. For alt jeg vet kan det være kjærlighetserklæringer.)
Støvsuging
Det jeg ikke hører er:
Stillhet.
Passende bakgrunnstøy til Mary Shelley (som forøvrig har LITT av en sordid background. Anbefaler å lese en minibiografi. Utroskap, elopement med gifte menn, stjeling av barn og veldig moderne sammensatt familie med hans og hennes og deres barn, fetre, kusiner, elskere og kolleger) sin Frankenstein.
Det naboene snart burde få høre er:
Verdis Requiem.
Kun satsene som går i moll. Høyt. Ikke at jeg tror på noe slags øye for øye, tann for tann, klassisk musikk for yiddish sing-along, altså. Men skal jeg komme gjennom det jeg har lånt fra biblioteket før det skal inn igjen, så må noe gjøres. heldigvis for naboene er jeg en nestekjærlig, nabovennlig og omtenksom pike, for ikke å snakke om en pike som ikke liker å bli snakket til på metroen og derfor har øretelefoner til mac-en/iPoden som fjerner all utenforstående støy. Takk gud for Sony.
jeudi 24 janvier 2008
På tide
Det er rart med det. Man skulle tro at nå som jeg er ferdig med søknads-styret, og nå som jeg i tillegg har hatt fri halve uken, at jeg hadde plenty tid til å blogge. men merkelig nok, den gang ei. Men for en gangs skyld har jeg faktisk en litt bedre unnskyldning enn "Så på Frustrerte Fruer" "Så på Heroes" "Var på shopping". (Ok da, jeg var litt på shopping også). men det jeg først og framst har vært opptatt med, har vært å lese. Jeg har bestemt meg for å virkelig benytte det faktum at jeg har en god del fritid, til å faktisk begynne så vidt å lese det som kommer til å være pensum/forventet til høsten. Det er selvfølgelig forskjellig pensum på hvert universitet, men det skader jo ikke å ha lest flest mulig "klassikere". ergo har jeg nå lest Villette, av Charlotte Bronte, og fått meg bibliotekskort og lånt "Dr. Jekyll & Mr. Hyde", "Frankenstein", "Bleak House", og "Chroniques du bout du monde". Det siste er ikke akkurat en klassiker, mer en..hm... ungdomsbok, i sjangeren fantasy. Ikke en eneste av karakterene i boken er mennesker. Men det er underholdende nok, godt nok skrevet, og lettlest nok, til at jeg prioriterer det framfor engelske bøker. For ved valget mellom en vanskelig engelsk bok og en vanskelig fransk bok er det bare ett alternativ. For en vanskelig engelsk bok får jeg noe ut av. en vanskelig fransk bok tar bare lang tid å lese, jeg skjønner bare den ytre handlingen og den virker umåtelig kjedelig fordi jeg bare skjønner den ytre handlingen. så jeg begynner med bøker som bare har en ytre handling, så skal jeg deretter gå videre på litt mer avanserte ting, fortsatt gjerne med en prominent ytre handling, men likevel hakket bedre skrevet og mer avansert enn det jeg leser nå. Kanskje Greven av Monte Christo.
Men, det skal jeg ta fatt på når jeg er ferdig med de jeg allerede har lånt, og for å bli ferdig med det må jeg faktisk unnskylde meg, og benytte meg av at ungene sover. Men før jeg går så kan jeg jo nevne at jeg og marie faktisk var ute med to franske venninner fra koret på lørdag, og at vi på søndag (øvelse) ble kjent med enda flere, og i går enda flere. så vidt vi forstod (vi forstår ikke alltid alle de organisatoriske tingene) så har de hatt et slags utvidet styremøte, og bestemt at alle må være flinkere å ta imot nye som begynner i koret. fint for oss! vi er av de få alle er a) helt sikre på er nye, i og med at vi snakker et helt annet språk og b) veldig lette å smalltalke med fordi de kan snakke om hvor vi kommer fra (polen, sverige, irland, england, nederland, danmark) hva vi gjør i paris, om vi kjenner noen, og når det er gjennomsnakket, alle forskjellene mellom norge og frankrike. enkelt og greit. så nå har vi (legg merke til at det alltid er VI, ikke JEG. men sånn er det.) faktisk en krets av bekjentskaper i tillegg til en aldri så liten vennekrets. og nå som jeg i tillegg har bibliotekskort. aj, aj. so french.
Men, det skal jeg ta fatt på når jeg er ferdig med de jeg allerede har lånt, og for å bli ferdig med det må jeg faktisk unnskylde meg, og benytte meg av at ungene sover. Men før jeg går så kan jeg jo nevne at jeg og marie faktisk var ute med to franske venninner fra koret på lørdag, og at vi på søndag (øvelse) ble kjent med enda flere, og i går enda flere. så vidt vi forstod (vi forstår ikke alltid alle de organisatoriske tingene) så har de hatt et slags utvidet styremøte, og bestemt at alle må være flinkere å ta imot nye som begynner i koret. fint for oss! vi er av de få alle er a) helt sikre på er nye, i og med at vi snakker et helt annet språk og b) veldig lette å smalltalke med fordi de kan snakke om hvor vi kommer fra (polen, sverige, irland, england, nederland, danmark) hva vi gjør i paris, om vi kjenner noen, og når det er gjennomsnakket, alle forskjellene mellom norge og frankrike. enkelt og greit. så nå har vi (legg merke til at det alltid er VI, ikke JEG. men sånn er det.) faktisk en krets av bekjentskaper i tillegg til en aldri så liten vennekrets. og nå som jeg i tillegg har bibliotekskort. aj, aj. so french.
jeudi 17 janvier 2008
Studentlivets gleder – på forskudd.
I tiden etter nyttår er det mye man har lyst å gjøre. Kanskje jogge, kanskje spise noe nytt, kanskje gå på januarsalg, kanskje se halve sesong 1 av heroes eller lage yoghurtkake, kanskje gå på byn, gå på ikea, gå på kino, gå tur, eller andre dagligdagse ting. Også har vi de tingene som er spesielle for januar. Ting som dreier seg om hele året som kommer. I denne klassen har vi; nyttårsforsetter, kalenderplanlegging, bestilling av flybilletter, og den verste av dem alle; å beslutte hva man skal gjøre til høsten.
For norske elever/studenter er dette vanligvis en vårsyssel som pusles med i mars når været er grusomt og ingenting stort skjer ellers heller, verken ferie eller eksamener eller noen ting annet. Derfor var jeg rimelig avslappet, da jeg på fredag satt og googlet litt på random, og jeg hadde jo uansett bestemt at jeg skulle søke nui maynooth i Irland, på engelsk litteratur. Det var også derfor det var det jeg googlet. Så slo det meg at jeg kanskje burde sjekke noen ranking-lister, for selv om UiB har erasmus-avtale med maynooth TRENGER ikke det bety at det er helt fantastisk. Så jeg googlet. Og der kom det jammen meg opp... en 1277. plass på den listen hvor UiO var på 46. Plass. Allerede da kjente jeg den første lille panikkens svettedråpe. For dette betydde jo at jeg risikerte å gjøre det som alle (pappa, og the Guardian) har advart meg mot: bruke masse tid, penger og krefter på en ”Mickey Mouse-degree”, altså en grad som ikke teller noe i arbeidslivet fordi universitet, departementet eller graden i seg selv er så lite anerkjent. Men fortsatt var jo det ingen grunn til panikk, UK og Irland er jo fullt av gode universiteter som tilbyr en BA i engelsk, det er jo bare å google litt til!
Det gjorde jeg. Og det viste seg at søknadsfristen til universiteter i UK er 15. Januar. Nå, for alle de som har søkt tidligere, virker kanskje ikke dette som noen krise. Det er jo bare å velge et par universiteter, fylle inn personnummer og kanskje en postadresse og hoppla! så er vi på plass.
Den gang ei.
Modulene på en søknadsform på UCAS.com er som følger:
Personal info (navn, adr, nationality, hvordan skal jeg betale for studiene, etc)
Education (skole, grad, snitt, pluss avgangskarakterer i alle fag som jeg måtte skrive inn for hånd. Det var 32 stk.)
Employment (sted, jobb-beskrivelse, tid, varighet, arbeidsgiver)
Reference (navn, occupation/relationship, tlf, + en referanse på opp til 4000 karakterer aller helst fra en nåværende/tidligere lærer)
Også til det verste:
Personal Statement. Et personlig brev til universitetene om hvorfor akkurat DU er den perfekte studenten for dem, hvorfor akkurat DU skal få en av de 62 plassene 1472 elever kjemper om, hvorfor du BRENNER for faget og kommer til å KASTE deg inn i studentlivet. Dette er tydeligvis noe engelske studenter blir trent opp til, sikkert fra 5års-alderen. Jeg, derimot, hadde ikke peiling. Så jeg googlet. Og leste. Og ble veldig, veldig bekymret. Men jeg ble ferdig, og hvis den som leser det ikke tror at jeg brenner for litteratur, da kan de selv brenne en viss plass. (en annen ting ingen forteller deg når du går inn i en sånn prosess er at det medfører en stor grad aggressivitet, bitterhet og sinne. )
Og til sist:
Choices (5 universiteter og/eller grader. )
Og den som hinter til at det burde jo være lett siden jeg allerede visste hva jeg skulle studere, kan gå samme vei som den som skal lese mitt personal statement. For det har gått opp for meg hvor BITTE LITE Norge faktisk er. Hvor mange universiteter har vi egentlig? Tre? Fire? Ok, det er en overdrivelse, men ikke flere enn at hvis du vet akkurat hva du vil studere, har du ingen problemer med å velge 5 steder å søke på. I UK, not that easy. I tillegg til at jeg ikke visste NOEN ting om noen universiteter unntatt oxbrigde (som jeg var for sen til å søke på uansett) og måtte basere nesten alle valgene mine på diverse ranking-lister, studentkommentarer og universitetenes hjemmesider, var det også umulig å finne ut hvilke inntakskrav de hadde. I norge er det så enkelt. Du har et snitt, også har du en liste over hva inntakskravene er på hvert fag. De har jo det samme i UK, men der teller de med personlig statement og referanse. Så selv om jeg hadde HATT en liste over inntakskrav i forhold til norske karakterer, (noe verken jeg eller noen andre hadde) er det fortsatt ikke sikkert jeg hadde kommet inn på de som hadde lave inntakskrav og vise versa.
Så selv etter 21/2 time på telefonen til england mandag morgen, med alt fra ”yes, so we expect a 6 in average in vitnemal. Yeah, i know thats the highest, but I mean, we DO expect three A-levels after all” til ”nah, oi’m gessin you’d be aright witha 4. Nah, nae extra english-qualifications, oi mean, yur english sounds fine to me, eh?” og alt fra ”yes, well, we do expect a 6, but go ahead and apply anyway, I mean you might have a brilliant personal statement and we ARE looking for diversity” til ”well, we have a minimum average of 5,2 so anything below that and you can basically just save yourself the trouble”.
Så etter disse telefonene hadde jeg smalnet det til Sussex, Southampton, Edinburgh, St.andrews, Aberdeen, University College of London, Kings College og Royal Holloway. Jeg skulle jo bare luke vekk tre? Så forsvant St. Andrews fordi de bare tilbyr master, og UCL og Kings College på grunn av a) høye inntakskrav b) pretensiøst og alt for ”moderne” og sprikende program. Men så fant jeg Sheffield, og jo mer jeg leste jo mer overbevist ble jeg om at DET var universitetet for meg. Følgende grunner:
Topp ranking på tre forskjellige STUDENTsider
På topp 20 english-departments ifølge the guardian.
På topp 20 UK universities ifølge the Times
Europas grønneste by
Topp innhold i programmet
Supert campus
Red-brick university
Rachel, mammas kusine med tre barn på uni og tidligere engelsklærer anbefalte det.
Så da måtte jeg ta vekk ett annet, og det tok ca 2 timer med intens debattering med mamma, Andrea, google og meg selv. Southampton røk, og jeg rakk søknadsfristen, men jeg har sikkert aldri vært så stresset i hele mitt liv. Jeg glemte klesvask, oppvask, vottene mine, å slå av ovnen, å sette på vekkerklokke, låste meg ute på vei til å hente ungene på skolen, tok for varmt vann i badekaret, glemte å lade opp mobilen så jeg kunne ringe og be marie åpne døren for meg når jeg skulle besøke henne (jeg stod utenfor i 10 minutter i regnet og HÅPTE at hun skulle lure på hvor jeg ble av og ringe meg), listen bare fortsetter.
Og det beste er at jeg skal gjennom dette igjen før første februar for å søke til University College of Dublin og Trinity College (også i Dublin) og i april for å søke til Norge, i tilfelle jeg ikke kommer inn NOEN steder og ALT slår feil. Men jeg MÅ studere. Hvis ikke kommer jeg til å ende opp med å skrive like lange blogger som dette hver eneste dag i et helt år, bare om jobben min på Rema 1000 eller hvor jeg ender opp, og om alle day-time TV showene jeg kommer til å se. Jeg ser det for meg: ”Episode 372, Home and Away: er Jessie utro mot Lea, og er VJ egentlig Vinnies barn? Og hvorfor vandrer Sally rundt i gangene på skolen og ser deppa ut? Har det noe med Don å gjøre?”
Også kommer jeg til å ringe alle jeg noen gang har kjent og spørre hvorfor de ikke har kommentert på de 42 siste bloggene mine. Så la oss alle håpe at jeg kommer inn ett sted.
For norske elever/studenter er dette vanligvis en vårsyssel som pusles med i mars når været er grusomt og ingenting stort skjer ellers heller, verken ferie eller eksamener eller noen ting annet. Derfor var jeg rimelig avslappet, da jeg på fredag satt og googlet litt på random, og jeg hadde jo uansett bestemt at jeg skulle søke nui maynooth i Irland, på engelsk litteratur. Det var også derfor det var det jeg googlet. Så slo det meg at jeg kanskje burde sjekke noen ranking-lister, for selv om UiB har erasmus-avtale med maynooth TRENGER ikke det bety at det er helt fantastisk. Så jeg googlet. Og der kom det jammen meg opp... en 1277. plass på den listen hvor UiO var på 46. Plass. Allerede da kjente jeg den første lille panikkens svettedråpe. For dette betydde jo at jeg risikerte å gjøre det som alle (pappa, og the Guardian) har advart meg mot: bruke masse tid, penger og krefter på en ”Mickey Mouse-degree”, altså en grad som ikke teller noe i arbeidslivet fordi universitet, departementet eller graden i seg selv er så lite anerkjent. Men fortsatt var jo det ingen grunn til panikk, UK og Irland er jo fullt av gode universiteter som tilbyr en BA i engelsk, det er jo bare å google litt til!
Det gjorde jeg. Og det viste seg at søknadsfristen til universiteter i UK er 15. Januar. Nå, for alle de som har søkt tidligere, virker kanskje ikke dette som noen krise. Det er jo bare å velge et par universiteter, fylle inn personnummer og kanskje en postadresse og hoppla! så er vi på plass.
Den gang ei.
Modulene på en søknadsform på UCAS.com er som følger:
Personal info (navn, adr, nationality, hvordan skal jeg betale for studiene, etc)
Education (skole, grad, snitt, pluss avgangskarakterer i alle fag som jeg måtte skrive inn for hånd. Det var 32 stk.)
Employment (sted, jobb-beskrivelse, tid, varighet, arbeidsgiver)
Reference (navn, occupation/relationship, tlf, + en referanse på opp til 4000 karakterer aller helst fra en nåværende/tidligere lærer)
Også til det verste:
Personal Statement. Et personlig brev til universitetene om hvorfor akkurat DU er den perfekte studenten for dem, hvorfor akkurat DU skal få en av de 62 plassene 1472 elever kjemper om, hvorfor du BRENNER for faget og kommer til å KASTE deg inn i studentlivet. Dette er tydeligvis noe engelske studenter blir trent opp til, sikkert fra 5års-alderen. Jeg, derimot, hadde ikke peiling. Så jeg googlet. Og leste. Og ble veldig, veldig bekymret. Men jeg ble ferdig, og hvis den som leser det ikke tror at jeg brenner for litteratur, da kan de selv brenne en viss plass. (en annen ting ingen forteller deg når du går inn i en sånn prosess er at det medfører en stor grad aggressivitet, bitterhet og sinne. )
Og til sist:
Choices (5 universiteter og/eller grader. )
Og den som hinter til at det burde jo være lett siden jeg allerede visste hva jeg skulle studere, kan gå samme vei som den som skal lese mitt personal statement. For det har gått opp for meg hvor BITTE LITE Norge faktisk er. Hvor mange universiteter har vi egentlig? Tre? Fire? Ok, det er en overdrivelse, men ikke flere enn at hvis du vet akkurat hva du vil studere, har du ingen problemer med å velge 5 steder å søke på. I UK, not that easy. I tillegg til at jeg ikke visste NOEN ting om noen universiteter unntatt oxbrigde (som jeg var for sen til å søke på uansett) og måtte basere nesten alle valgene mine på diverse ranking-lister, studentkommentarer og universitetenes hjemmesider, var det også umulig å finne ut hvilke inntakskrav de hadde. I norge er det så enkelt. Du har et snitt, også har du en liste over hva inntakskravene er på hvert fag. De har jo det samme i UK, men der teller de med personlig statement og referanse. Så selv om jeg hadde HATT en liste over inntakskrav i forhold til norske karakterer, (noe verken jeg eller noen andre hadde) er det fortsatt ikke sikkert jeg hadde kommet inn på de som hadde lave inntakskrav og vise versa.
Så selv etter 21/2 time på telefonen til england mandag morgen, med alt fra ”yes, so we expect a 6 in average in vitnemal. Yeah, i know thats the highest, but I mean, we DO expect three A-levels after all” til ”nah, oi’m gessin you’d be aright witha 4. Nah, nae extra english-qualifications, oi mean, yur english sounds fine to me, eh?” og alt fra ”yes, well, we do expect a 6, but go ahead and apply anyway, I mean you might have a brilliant personal statement and we ARE looking for diversity” til ”well, we have a minimum average of 5,2 so anything below that and you can basically just save yourself the trouble”.
Så etter disse telefonene hadde jeg smalnet det til Sussex, Southampton, Edinburgh, St.andrews, Aberdeen, University College of London, Kings College og Royal Holloway. Jeg skulle jo bare luke vekk tre? Så forsvant St. Andrews fordi de bare tilbyr master, og UCL og Kings College på grunn av a) høye inntakskrav b) pretensiøst og alt for ”moderne” og sprikende program. Men så fant jeg Sheffield, og jo mer jeg leste jo mer overbevist ble jeg om at DET var universitetet for meg. Følgende grunner:
Topp ranking på tre forskjellige STUDENTsider
På topp 20 english-departments ifølge the guardian.
På topp 20 UK universities ifølge the Times
Europas grønneste by
Topp innhold i programmet
Supert campus
Red-brick university
Rachel, mammas kusine med tre barn på uni og tidligere engelsklærer anbefalte det.
Så da måtte jeg ta vekk ett annet, og det tok ca 2 timer med intens debattering med mamma, Andrea, google og meg selv. Southampton røk, og jeg rakk søknadsfristen, men jeg har sikkert aldri vært så stresset i hele mitt liv. Jeg glemte klesvask, oppvask, vottene mine, å slå av ovnen, å sette på vekkerklokke, låste meg ute på vei til å hente ungene på skolen, tok for varmt vann i badekaret, glemte å lade opp mobilen så jeg kunne ringe og be marie åpne døren for meg når jeg skulle besøke henne (jeg stod utenfor i 10 minutter i regnet og HÅPTE at hun skulle lure på hvor jeg ble av og ringe meg), listen bare fortsetter.
Og det beste er at jeg skal gjennom dette igjen før første februar for å søke til University College of Dublin og Trinity College (også i Dublin) og i april for å søke til Norge, i tilfelle jeg ikke kommer inn NOEN steder og ALT slår feil. Men jeg MÅ studere. Hvis ikke kommer jeg til å ende opp med å skrive like lange blogger som dette hver eneste dag i et helt år, bare om jobben min på Rema 1000 eller hvor jeg ender opp, og om alle day-time TV showene jeg kommer til å se. Jeg ser det for meg: ”Episode 372, Home and Away: er Jessie utro mot Lea, og er VJ egentlig Vinnies barn? Og hvorfor vandrer Sally rundt i gangene på skolen og ser deppa ut? Har det noe med Don å gjøre?”
Også kommer jeg til å ringe alle jeg noen gang har kjent og spørre hvorfor de ikke har kommentert på de 42 siste bloggene mine. Så la oss alle håpe at jeg kommer inn ett sted.
samedi 12 janvier 2008
J*vla innvandrere
Tidligere sa man; ”When in Rome, do as the romans.” Jeg føler, however, at dette uttrykket begynner å bli ganske så utdatert og at man nå kan innføre ett nytt et, nemlig ”When Roman, do as in Rome”.
De det er flest av på min lokale Starbucks er amerikanere og andre engelsk-talende. På hardrock cafe i Grands Boulevards (og verden over) vil man finne i hvert fall (som regel mange fler) en gruppe amerikanere.
Her i Frankrike ble det forbudt med hijab og andre religiøse symboler, noe som de fleste nordmenn reagerte med vantro på, men det Norge ikke fikk vite var at det var slutten på en lang konflikt hvor muslimene først hadde begynt å kreve at jentene fikk slippe svømmeundervisning, så at skolene skulle ha halal-mat i kantinene, så at de muslimske elevene skulle få spise på et annet tidspunkt enn de øvrige elevene, også videre. Derfor støtter de fleste franskmenn denne beslutningen.
I Norge kommenterer stadig folk på at innvandrerne tar seg til rette, de har egne butikker med egen mat, egne skoler, egne skikker, de lærer ikke språket.
Men la oss rette blikket utover fra navlen. I Sør-Spania kan man kjøpe brunost, VG og kaviar, feire 17. Mai og spise pinnekjøtt på juleaften. De som jobber i de norske butikkene snakker sjelden spansk, langt mindre de som bor der 6 måneder i året eller mer. De norske innvandrerne feirer neppe den spanske nasjonaldagen, og oftere enn ikke går barna på norsk skole.
Også tilbake til det som EGENTLIG var poenget med denne bloggen. Nemlig at jeg i dette øyeblikk sitter på en flett ny IKEA-pute, spiser kanelgrifler, har en skål med Daim på pulten og en brunost i kjøleskapet, jeg har på meg nye H&Mbukser og en H&Mtskjorte, jeg hører på Sondre Lerche, hadde kjøttboller, poteter og kokte gulrøtter til lunsj, har snakket fransk i 1 min og 43 sekunder idag og gjør generelt slett ikke ”as the Romans”, eller i dette tilfelle ”the Parisians” i det hele tatt.*
Men jeg har i hvert fall Chanel lipgloss på. Det får telle for noe.
*jeg er jo VANLIGVIS litt mer ivrig etter å tilpasse meg kulturen, da. I dag er vel heller unntaket enn regelen. Men likevel.
De det er flest av på min lokale Starbucks er amerikanere og andre engelsk-talende. På hardrock cafe i Grands Boulevards (og verden over) vil man finne i hvert fall (som regel mange fler) en gruppe amerikanere.
Her i Frankrike ble det forbudt med hijab og andre religiøse symboler, noe som de fleste nordmenn reagerte med vantro på, men det Norge ikke fikk vite var at det var slutten på en lang konflikt hvor muslimene først hadde begynt å kreve at jentene fikk slippe svømmeundervisning, så at skolene skulle ha halal-mat i kantinene, så at de muslimske elevene skulle få spise på et annet tidspunkt enn de øvrige elevene, også videre. Derfor støtter de fleste franskmenn denne beslutningen.
I Norge kommenterer stadig folk på at innvandrerne tar seg til rette, de har egne butikker med egen mat, egne skoler, egne skikker, de lærer ikke språket.
Men la oss rette blikket utover fra navlen. I Sør-Spania kan man kjøpe brunost, VG og kaviar, feire 17. Mai og spise pinnekjøtt på juleaften. De som jobber i de norske butikkene snakker sjelden spansk, langt mindre de som bor der 6 måneder i året eller mer. De norske innvandrerne feirer neppe den spanske nasjonaldagen, og oftere enn ikke går barna på norsk skole.
Også tilbake til det som EGENTLIG var poenget med denne bloggen. Nemlig at jeg i dette øyeblikk sitter på en flett ny IKEA-pute, spiser kanelgrifler, har en skål med Daim på pulten og en brunost i kjøleskapet, jeg har på meg nye H&Mbukser og en H&Mtskjorte, jeg hører på Sondre Lerche, hadde kjøttboller, poteter og kokte gulrøtter til lunsj, har snakket fransk i 1 min og 43 sekunder idag og gjør generelt slett ikke ”as the Romans”, eller i dette tilfelle ”the Parisians” i det hele tatt.*
Men jeg har i hvert fall Chanel lipgloss på. Det får telle for noe.
*jeg er jo VANLIGVIS litt mer ivrig etter å tilpasse meg kulturen, da. I dag er vel heller unntaket enn regelen. Men likevel.
vendredi 11 janvier 2008
Chicken of the Sea
(etter denne, fortsett å lese, jeg har postet to blogger etter hverandre. jeg skriver like flittig som noen gang, men jeg har også større problemer med internett enn noen gang. )
Ivrige lesere vil ha merket seg at jeg på matfronten har gått fra å være en kresen nordmann til en litt mindre kresen nordmann i Paris. Det vil si, min diett inkluderer nå tidligere eksluderte
Oliven
Endiver
Hvit fisk
Kokt spinat
Camembert
Brie
Andre franske oster
Foie Gras
Kanin
Jeg skal ikke påstå at det er alt dette jeg LIKER like godt, men jeg spiser det uten miner. (jeg vet at ENKELTE onde tunger vil påstå at det burde være en selvfølge for en veloppdratt ung dame, men dog. Jeg har aldri sagt at jeg ikke er kresen. Og heller aldri at jeg er veloppdratt.)
Men i dag, lesere. I dag har fremskrittet nådd eksplosive høyder. I dag har jeg spist sushi. Ja, det stemmer, rå fisk. Og tang. TANG. Alle norske baderes skrekk og gremmelse har faktisk vært inne i munnen min, og ikke bare det, jeg svelget det. Men det skal sies at det måtte skylles ned med en god del rødvin. Og soyasaus med wasabi (eller noe lignende.) For i motsetning til absolutt alle andre ting jeg har prøvd meg på å spise her (untatt kokt egg i aspik/gele med skinke rundt. Men det sier jo seg selv at det er dårlig.) var sushi IKKE noe som fristet til gjentagelse, ikke noe jeg kan klare å presse ned en annen gang engang. For til tross for at Fabrice og Christelle begge sa veldig ettertrykkelig til meg at jeg ABSOLUTT ikke måtte føle meg presset til å spise det (selv 10 min inn i måltidet, etter ett blikk på tallerkenen min, sa Christelle ”du kan bare gå inn på kjøkkenet og hente deg noe annet altså! Der er makaroni fra i går som du kan varme, og litt grateng”), og selv om jeg neppe lurte Fabrice sine foreldre ett øyeblikk, holdt jeg fortet med mine to maki/muki/mari-biter, risen min, og min ene bit med tunfisk. Jeg tenkte logisk nok at tunfisk, chicken of the sea*, måtte være mindre fiske-aktig (i matsammenheng er dette noe av et skjellsord for meg, må jeg innrømme) enn f.eks. laks og reker. Det var jo trossalt rødt. Litt sånn biff-farget. Og der hadde jeg rett. Men jeg tenkte også at en tangrull med avokado-senter måtte være bedre enn en bit med rå tunfisk, og der hadde jeg feil. For det viser seg at min aversjon mot alle spiselige ting som er født i, oppvokst i eller på noen måte tilknyttet havet, faktisk inkluderer ALLE ting, også planteliv. Tidligere har jeg vel tenkt som så at jo, ideen om å spise tang er nokså frastøtende, men det er vel bare i teorien, for det er jo ikke så mange planter/frukter/grønnsaker som man spiser i det daglige som faktisk er frastøtende. Og selv om det vokser i havet, er det jo en PLANTE. Hvor dårlig kan det være? Det viser seg jo da at denne teorien min ikke holder vann. Hvorfor? Fordi ALLE ting som vokser/lever/fødes/dør i havet har en smak, eller lukt, eller konsistens, eller kanskje bare et ukjent element (kanskje jeg er genial og har kommet på noe ingen andre noensinne har kommet på, og når jeg har gitt dette elementet et navn og dokumentert det gjennom barns antagonisme til alle ting fra havet får jeg nobelprisen eller kongens fortjenestemedalje eller kanskje en stjerne på walk of fame fordi alle kjendisene slipper å late som de liker sushi fordi jeg har dokumentert at ingen EGENTLIG liker det, man bare venner seg av med å mislike det. Men tilbake til saken) til felles som rett og slett ikke passer sarte ganer. Ergo min gane. Og jeg skal snarest mulig komme tilbake til om snegler hører inn under den kategorien også. For enhver regel har jo ett unntak som bekrefter den, og min intuisjon forteller meg at snegler sannsynligvis vil være det eneste landbaserte vesen som innehar det mystiske Elementet. Det vil vise seg når jeg har spist snegler. Men som vi alle vet, hastverk er lastverk, så jeg skal nå ta en pause fra min ville eventyrlyst i matveien og holde meg på kjente stier (fiskekaker med makaroni og tomatpuré til lunsj i morgen. Skive med brunost til frokost. Men fransk smør da. Og fransk loff. Og fransk makaroni og tomatpuré.)
*kallenavn som ble gjort kjent av vår alles kjære Jessica Simpson i en episode av første (og muligens eneste) sesong av Newlyweds, da hennes kjære Nick gjorde henne oppmerksom på spennende trivia om det hun spiste da hun satt og spiste en boks tunfisk. ”What, you’re saying that tuna isn’t actually CHICKEN? Well, what is it then? It’s FISH? Really?? Wow, I never knew!”
Ivrige lesere vil ha merket seg at jeg på matfronten har gått fra å være en kresen nordmann til en litt mindre kresen nordmann i Paris. Det vil si, min diett inkluderer nå tidligere eksluderte
Oliven
Endiver
Hvit fisk
Kokt spinat
Camembert
Brie
Andre franske oster
Foie Gras
Kanin
Jeg skal ikke påstå at det er alt dette jeg LIKER like godt, men jeg spiser det uten miner. (jeg vet at ENKELTE onde tunger vil påstå at det burde være en selvfølge for en veloppdratt ung dame, men dog. Jeg har aldri sagt at jeg ikke er kresen. Og heller aldri at jeg er veloppdratt.)
Men i dag, lesere. I dag har fremskrittet nådd eksplosive høyder. I dag har jeg spist sushi. Ja, det stemmer, rå fisk. Og tang. TANG. Alle norske baderes skrekk og gremmelse har faktisk vært inne i munnen min, og ikke bare det, jeg svelget det. Men det skal sies at det måtte skylles ned med en god del rødvin. Og soyasaus med wasabi (eller noe lignende.) For i motsetning til absolutt alle andre ting jeg har prøvd meg på å spise her (untatt kokt egg i aspik/gele med skinke rundt. Men det sier jo seg selv at det er dårlig.) var sushi IKKE noe som fristet til gjentagelse, ikke noe jeg kan klare å presse ned en annen gang engang. For til tross for at Fabrice og Christelle begge sa veldig ettertrykkelig til meg at jeg ABSOLUTT ikke måtte føle meg presset til å spise det (selv 10 min inn i måltidet, etter ett blikk på tallerkenen min, sa Christelle ”du kan bare gå inn på kjøkkenet og hente deg noe annet altså! Der er makaroni fra i går som du kan varme, og litt grateng”), og selv om jeg neppe lurte Fabrice sine foreldre ett øyeblikk, holdt jeg fortet med mine to maki/muki/mari-biter, risen min, og min ene bit med tunfisk. Jeg tenkte logisk nok at tunfisk, chicken of the sea*, måtte være mindre fiske-aktig (i matsammenheng er dette noe av et skjellsord for meg, må jeg innrømme) enn f.eks. laks og reker. Det var jo trossalt rødt. Litt sånn biff-farget. Og der hadde jeg rett. Men jeg tenkte også at en tangrull med avokado-senter måtte være bedre enn en bit med rå tunfisk, og der hadde jeg feil. For det viser seg at min aversjon mot alle spiselige ting som er født i, oppvokst i eller på noen måte tilknyttet havet, faktisk inkluderer ALLE ting, også planteliv. Tidligere har jeg vel tenkt som så at jo, ideen om å spise tang er nokså frastøtende, men det er vel bare i teorien, for det er jo ikke så mange planter/frukter/grønnsaker som man spiser i det daglige som faktisk er frastøtende. Og selv om det vokser i havet, er det jo en PLANTE. Hvor dårlig kan det være? Det viser seg jo da at denne teorien min ikke holder vann. Hvorfor? Fordi ALLE ting som vokser/lever/fødes/dør i havet har en smak, eller lukt, eller konsistens, eller kanskje bare et ukjent element (kanskje jeg er genial og har kommet på noe ingen andre noensinne har kommet på, og når jeg har gitt dette elementet et navn og dokumentert det gjennom barns antagonisme til alle ting fra havet får jeg nobelprisen eller kongens fortjenestemedalje eller kanskje en stjerne på walk of fame fordi alle kjendisene slipper å late som de liker sushi fordi jeg har dokumentert at ingen EGENTLIG liker det, man bare venner seg av med å mislike det. Men tilbake til saken) til felles som rett og slett ikke passer sarte ganer. Ergo min gane. Og jeg skal snarest mulig komme tilbake til om snegler hører inn under den kategorien også. For enhver regel har jo ett unntak som bekrefter den, og min intuisjon forteller meg at snegler sannsynligvis vil være det eneste landbaserte vesen som innehar det mystiske Elementet. Det vil vise seg når jeg har spist snegler. Men som vi alle vet, hastverk er lastverk, så jeg skal nå ta en pause fra min ville eventyrlyst i matveien og holde meg på kjente stier (fiskekaker med makaroni og tomatpuré til lunsj i morgen. Skive med brunost til frokost. Men fransk smør da. Og fransk loff. Og fransk makaroni og tomatpuré.)
*kallenavn som ble gjort kjent av vår alles kjære Jessica Simpson i en episode av første (og muligens eneste) sesong av Newlyweds, da hennes kjære Nick gjorde henne oppmerksom på spennende trivia om det hun spiste da hun satt og spiste en boks tunfisk. ”What, you’re saying that tuna isn’t actually CHICKEN? Well, what is it then? It’s FISH? Really?? Wow, I never knew!”
Back in France (skrevet på mandag)
Søndag morgen var ferien slutt, og flyet gikk ti på åtte fra flesland. Etter en frokost med brunost og en siste pakke-innspurt, kjørte pappa meg på flyplassen, i vanlig kloster-stil med god tid og godt forberedt (uten referansenummer, 45 min før flyet gikk, lange køer pga fly til tenerife e.l.).
På flyplassen møtte jeg Jørgen og Kristian, Marie sine to brødre som skulle ta samme fly som meg. Heldigvis for dem! For som vi alle vet er det greit å ha en lokalkjent (som meg) til å vise veien når man kommer fram til en ukjent by i et ukjent land! Og siden pappa hadde gitt meg taxipenger etter å ha lest bloggen om hjemturen min, gikk alt skremmende enkelt, og kl 11 var jeg på plass på rommet mitt.
Da jeg hadde gjort den mest basic utpakkingen (mac på pulten, sko på gulvet, resten fortsatt i kofferten) gikk jeg ned i leiligheten. Det første som møtte meg var Gaspard med en knall oransje sykkelhjelm på hodet som tok meg i hånden og drog meg rundt i huset for å vise meg alle gavene sine. Det neste var Fabrice med Jeanne i armene, men det varte ikke lenge, for da Jeanne så meg, slengte hun seg praktisk talt i armene mine. Hun er tydeligvis blitt så gammel at i stedet for å bli sjenert av to ukers fravær, blir hun enda mer glad for å se meg enn normalt, noe som var veldig koselig. Etter at jeg hadde åpnet gavene fra dem (boken ”hvordan bli en ekte parisienne” og en Chanel lipgloss som første steg på veien) og Gaspard og Jeanne hadde fått de nydelige selbuvottene granny har strikket til dem, gikk vi tur i Jardin des Plantes. Gaspard har fått en sykkel uten pedaler, med to hjul, så han ”går” på sykkelen. Det er helt supert, fordi han går mye fortere med sykkel, noe som gjør at vi andre kan gå i normalt tempo (vanligvis er han en ganske treg 3åring).
Etter en fin tur og et stopp ved Dodo-karusellen, hvor alle dyrene er utdødde eller truede dyr (panda, dodo, sjiraff med horn, en dinosaur etc) gikk jeg og Christelle og handlet. Først kjøpte vi ”galette de roi”, en kake man spiser på hellige tre kongers dag som har en liten figur inni, og den som får figuren er kongen og får kronen som følger med kaken. Deretter kjøpte vi grønnsaker og lunsj, choucrout (tror jeg) som var kål, pølse og svinekoteletter. Det var en mild overgang fra den norske julematen, og veldig godt.
Resten av dagen slappet jeg av, pakket ut litt, og sov.
I dag var det back to business as usual, jeg hentet Gaspard på skolen kl 11, spiste lunsj, og nå sover han. Christelle hadde lagt igjen en lapp og spurt om jeg kunne lage kompott, men uten å legge igjen noen slags oppskrift. Da jeg derfor ringte henne for å spørre hvordan man laget det, lo hun ganske mye. Det var tydeligvis veldig enkelt og det hadde ikke falt henne inn at jeg aldri hadde laget det før. 1)skrell eplene 2) del dem i fire 3)legg dem i en panne med litt vann i bunnen og 4) kok i ca 20 min. Så i dag har jeg altså laget min første kompott. Det skal sies at det var litt kjedelig å skrelle så mange epler, men med et godt soundtrack kan man gjøre det meste!
Her er musikken jeg har lagt til på iTunes i løpet av ferien:
Cher - Greatest hits
Spice girls – Now Return (fantastisk elendig) og Greatest Hits (fantastisk)
Britney Spears – Blackout (det nye albumet. Overraskende bra!)
Eurythmics – Ultimate Collection
Annie Lennox – Songs of mass destruction (etter å ha sett nobelkonserten måtte jeg jo ha dette!)
Earth Wind & Fire – Greatest Hits (ditto!)
Absolute Disco – alle tiders største discohits (63 sanger. All GREAT)
Kaizers Orchestra – Maestro
Kanye West – College Dropout, Late Registration og Graduation
Justice – Cross
Jenny Wilson – Love and Youth
Kate Bush – Sensual World
Er ikke dette bra soundtrack så vet ikke jeg! Nå skal jeg bare få fikset iPoden min, så er jeg all set for det meste, inklusiv 6 måneder (evt 7) med ekstensiv blogging
På flyplassen møtte jeg Jørgen og Kristian, Marie sine to brødre som skulle ta samme fly som meg. Heldigvis for dem! For som vi alle vet er det greit å ha en lokalkjent (som meg) til å vise veien når man kommer fram til en ukjent by i et ukjent land! Og siden pappa hadde gitt meg taxipenger etter å ha lest bloggen om hjemturen min, gikk alt skremmende enkelt, og kl 11 var jeg på plass på rommet mitt.
Da jeg hadde gjort den mest basic utpakkingen (mac på pulten, sko på gulvet, resten fortsatt i kofferten) gikk jeg ned i leiligheten. Det første som møtte meg var Gaspard med en knall oransje sykkelhjelm på hodet som tok meg i hånden og drog meg rundt i huset for å vise meg alle gavene sine. Det neste var Fabrice med Jeanne i armene, men det varte ikke lenge, for da Jeanne så meg, slengte hun seg praktisk talt i armene mine. Hun er tydeligvis blitt så gammel at i stedet for å bli sjenert av to ukers fravær, blir hun enda mer glad for å se meg enn normalt, noe som var veldig koselig. Etter at jeg hadde åpnet gavene fra dem (boken ”hvordan bli en ekte parisienne” og en Chanel lipgloss som første steg på veien) og Gaspard og Jeanne hadde fått de nydelige selbuvottene granny har strikket til dem, gikk vi tur i Jardin des Plantes. Gaspard har fått en sykkel uten pedaler, med to hjul, så han ”går” på sykkelen. Det er helt supert, fordi han går mye fortere med sykkel, noe som gjør at vi andre kan gå i normalt tempo (vanligvis er han en ganske treg 3åring).
Etter en fin tur og et stopp ved Dodo-karusellen, hvor alle dyrene er utdødde eller truede dyr (panda, dodo, sjiraff med horn, en dinosaur etc) gikk jeg og Christelle og handlet. Først kjøpte vi ”galette de roi”, en kake man spiser på hellige tre kongers dag som har en liten figur inni, og den som får figuren er kongen og får kronen som følger med kaken. Deretter kjøpte vi grønnsaker og lunsj, choucrout (tror jeg) som var kål, pølse og svinekoteletter. Det var en mild overgang fra den norske julematen, og veldig godt.
Resten av dagen slappet jeg av, pakket ut litt, og sov.
I dag var det back to business as usual, jeg hentet Gaspard på skolen kl 11, spiste lunsj, og nå sover han. Christelle hadde lagt igjen en lapp og spurt om jeg kunne lage kompott, men uten å legge igjen noen slags oppskrift. Da jeg derfor ringte henne for å spørre hvordan man laget det, lo hun ganske mye. Det var tydeligvis veldig enkelt og det hadde ikke falt henne inn at jeg aldri hadde laget det før. 1)skrell eplene 2) del dem i fire 3)legg dem i en panne med litt vann i bunnen og 4) kok i ca 20 min. Så i dag har jeg altså laget min første kompott. Det skal sies at det var litt kjedelig å skrelle så mange epler, men med et godt soundtrack kan man gjøre det meste!
Her er musikken jeg har lagt til på iTunes i løpet av ferien:
Cher - Greatest hits
Spice girls – Now Return (fantastisk elendig) og Greatest Hits (fantastisk)
Britney Spears – Blackout (det nye albumet. Overraskende bra!)
Eurythmics – Ultimate Collection
Annie Lennox – Songs of mass destruction (etter å ha sett nobelkonserten måtte jeg jo ha dette!)
Earth Wind & Fire – Greatest Hits (ditto!)
Absolute Disco – alle tiders største discohits (63 sanger. All GREAT)
Kaizers Orchestra – Maestro
Kanye West – College Dropout, Late Registration og Graduation
Justice – Cross
Jenny Wilson – Love and Youth
Kate Bush – Sensual World
Er ikke dette bra soundtrack så vet ikke jeg! Nå skal jeg bare få fikset iPoden min, så er jeg all set for det meste, inklusiv 6 måneder (evt 7) med ekstensiv blogging
Inscription à :
Articles (Atom)
