Tilbake på den smale sti

Da jeg skummet over mine siste innlegg her forleden, slo det meg at bloggen min egentlig var gått litt grunne. Slutt var det på besindige betraktninger over forskjellen mellom franskmenn og nordmenn, borte var reflekterte refleksjoner over franske spisevaner, talevaner, fransk oppførsel og kultur. Bloggen har i det siste dreid seg veldig mye om Universitet og andre ting som kanskje ikke har så mye med Paris å gjøre. Så jeg skal nå gjøre et forsøk på å få Parisattac tilbake på rett kurs, nemlig ettertenksomme funderinger på høyt språklig nivå. Eller i hvert fall dagligdagse observasjoner på middels språklig nivå.
Jeg kan jo begynne med å under meg over pariseres forhold til kultur. Man skulle tro at når man er født og oppvokst i Paris, byen som ALLTID har minst en klassisk konsert og minst to teaterstykker å gå på hver eneste kveld, har man relativt høye standarder på klassisk musikk. Og likevel var folk overbegeistret over f.eks. Jeune Choeur (mitt kor) sin konsert med Verdis Requiem. Personlig synes jeg at solistene var så som så, koret kunne vært veldig mye bedre, orkesteret var for lite nyansert, ja. Alt i alt, ikke en konsert som jeg uhemmet ville anbefalt til kulturinteresserte, i hvert fall ikke i Paris. Men likevel var st. Eustache fullsatt, og foreldrene til Fabrice, som definitivt hører til i klassen kulturinteresserte, og som har veldig god kjennskap til klassisk musikk, deriblant Verdis Requiem, var overbegeistrede. Og de sa de ikke bare til meg, men også på telefon senere, til Christelle og Fabrice.
Det samme med konserten med tryllefløyten, som vi hadde på lørdag. Helt utsolgt tre timer før konsertstart. Og dette for en opera som settes opp støtt og stadig, av profesjonelle ensembler. Koret hadde EN øvelse på scenen med solister, 5 dager tidligere, orkesteret hadde EN øvelse med solister, men uten kor, 4 dager tidligere. Vi hadde bare tolv jentekostymer (fotside, ermeløse, kremfargede tunikaer), men for at ikke resten av jentene (de som kunne det minst, som trengte noter på scenen på generalprøven.) skulle bli skuffet, fikk de beskjed om å ta på seg svarte bukser, sko, langermete gensere. Men de også skulle stå på scenen, hvor resten av koret og alle solistene var i fantastiske kostymer. Og likevel synes pariserne at scenebildet var fantastisk. Jeg skjønner det ikke.
En annen ting som er merkelig med franskmenn er hvor mye klær de har på seg. I dag kan jeg skjønne det, da alle bilene på gaten utenfor var dekket av snø i morges, og selv jeg måtte ty til vinterkåpe og selbuvotter. Men i forrige uke, som de norske besøkende observerte, var det en temperatur som i Norge hadde framkalt utepils i T-skjorte, solbriller* og for de ivrigste/mest hardbarka, shorts. Franskmennene derimot, tviholdt på sine ulljakker, sine skjerf og sine skinnhansker. Jeg så til og med en dame på metroen, den dagen jeg gikk uten jakke, kun Tskjorte og cardigan, gå i (fra innerst til ytterst) en enorm, tjukk ullcardigan, en tjukk lang flisjakke, en knelang ullkåpe, et stort ullskjerf, hansker. Kall meg gal, men jeg foretrekker å være litt småkald når jeg sitter i ro i lengre perioder ute, enn å være badstu-varm resten av tiden.
Nå sover foten min, og mine ekstremt vanskelige fransklekser kaller, så jeg skal avslutte mine antropologisk-meteorologiske funderinger her.

*et lite artig faktum om Word for mac; de godtar ikke ordet solbriller som et norsk ord, men forslår følgende alternativer:
Stolbriller
Smolbriller
Soulbriller
Soldbriller
Solobriller