Sheffield

Jeg kom ikke inn. Så er det avklart. Ganske kjipt, siden jeg hadde veldig lyst å gå der, kanskje mer en Edinburgh, men men. Jeg har uansett kommet inn på Royal Holloway, så jeg ender uansett opp på et bra universitet!

Noen gode dager i Bergen

Ok, strengt tatt har det vel ikke skjedd så mye siden sist jeg blogget. jeg har vært på mammutsalg med pappa, jeg har vært på quizkveld på Studenten, jeg har vært på sleepover, omsider fått gått den berømte Kafe Chaos, vært på klassekonsert for 2MM på langhaugen (med min søte lillesøster som konferansier), spist middag hos familien Haarr (et navn jeg begynte å tenke på å skrive allerede da jeg skrev middag, noe som resulterte i at jeg først skrev middagg hoss.) som jeg pleide å sitte barnevakt for, jeg har møtt og tilbrakt kvalitetstid med mine kjære venner, og når jeg ser det ramset opp på den måten hadde det egentlig skjedd endel. Jeg har også funnet ut hvor fort man glemmer enkelte ting som var elementærkunnskap for bare 6 mnd siden. Det beste eksempelet på det er at på tirsdag drog jeg hjemmefra i regnfrakk og joggesko. Og tenkte "jaja, klokken er jo ett og det har ikke regnet siden 10. det regner sikkert ikke mer da, og uansett skal jeg jo bare gå i byn." Klokken halv syv gikk jeg fra nøstet til Xhibition, og ikke bare var beina mine (inkl strømpebuksekledde lår og legger) SØKK gjennomvåte, de var også ISkalde. Da husket jeg at a) hvis det først regner, blir man våt på beina uansett hvor man går, med mindre man har sjøstøvler, b) når det regner er det ofte også kaldt. spesielt i februar. Votter og regnfrakk er ofte en kurrant kombinasjon. c) det regner ikke nødvendigvis nedover, og en lårkort regnfrakk bør ofte kombineres med enten stor paraply eller oljebukse. eller ihvertfall bukse. d) sjøstøvler er normalt skotøy, for å gå med i byn i normalt regnvær, ikke bare for ekstremvær. e) bare fordi at det etter 1,5 døgn med regn slutter for noen timer, betyr ikke det at det ikke kan komme tilbake samme dag.
Så jeg kan jo si det sånn at støvlettene mine, som jeg hadde med meg hjem, fikk jeg ikke brukt. regnkåpen derimot, mye.
Dette var bare en liten oppsummering av Bergensturen, og hvor fort været man har vokst opp med virker ekstremt. (jeg tror jeg har brukt paraply i Paris 5 ganger siden jeg kom. kanskje 6. Regnkåpe/jakke, omtrent like mange ganger. Jeg har vært våt på beina en gang. og jeg har ikke tatt med meg sjøstøvler.) Men det er viktig å understreke at det overhode ikke er noe klaging jeg bedriver nå, jeg er storfornøyd, og har hatt det helt supert! Nå kommer jeg tilbake i slutten av Juli, om 5 måneder, Mindre tid enn jeg har vært i Paris. Så until then - snakkes på Zacattac! (ja, jeg vet at det var cheesy.)

I <3 Bergen

For de som husker min noget anstrengende hjemreise i desember kan jeg med glede meddele at dagens Paris-Bergen gikk veldig mye mer smertefritt. Til å begynne med var bagasjen min en bag på 8,4 kilo (i motsetning til en koffert på 30 kg). I tillegg gikk jeg med joggesko og en kort jakke (i motsetning til høyhælte støvletter og kåpe.*) ¨
I tillegg har iPoden min på mirakuløst vis blitt helbredet, gjenoppstått fra de døde vil jeg faktisk påstå. Så jeg hadde soundtrack, og det var fint vær, og pakkingen var ferdig før jeg gikk på byn igår.

Så metroen gikk som en lek, og alt var flott. Eneste bittelitte hake var at jeg glemte begge (!) passene mine på rommet mitt i Paris, og siden bankkort ikke er gyldig ID i frankrike, (steinalderland) var det et lite problem. Men min sjarmerende ukorrekte fransk og insistasjon på at bankkort ER gyldig ID i norge, og på at Sonia ringte noen andre for å sjekke, gjorde at det gikk aldeles utmerket. Og takket være den makeløse reise-timingen jeg har lært av min noe mer erfarne far, kom jeg fram til skranken uten noe kø i det hele tatt, slapp å vente ved gaten eller vandre måleløst rundt i taxfreeområdet, men hadde likevel tid til å kjøpe en ciabatta og en flaske appelsinjuice og spise det i ro og mak før jeg gikk inn på flyet.

Flyturen gikk greit, jeg satt bakerst, men hadde et ledig sete ved siden av meg, ergo god beinplass og et sted å legge jakken, jeg hadde en god bok (Edith Wartons Age of Innocense) og iPod, og alt i alt var det flott. Jeg sprintet gjennom taxfreen (4 flasker vin til mine foreldre er obligatorisk) og var i kassen før alle småbarnsfamiliene hadde valgt ut hvilken figur de skulle ha på smartiesboksene og alle de andre reisende hadde fylt kvotene til siste milliliter etter å ha sjekket hvilken alkohol som var billigst i forhold til den på polet. Deretter kom bagen min ut som nr 3, og idet jeg spaserte gjennom skyvedørene fra utenlands arrival, kom pappa inn i ankomsthallen.
4 timer fra å gå ut døren i 2 rue du gril til å gå inn døren i kletteveien 127.

Vel hjemme var alt fryd og gammen, rundstykker til lunsj (pålegg! salami! te!), snøklokker i hagen og faktisk regn og vind (sjelden vare i paris. vær i det hele tatt, i grunnen.) lapskaus til middag med mamma sin famillie, deretter leilighetsbesøk, sjokolademuffins og universitets-googling hos Sigrid, Amy og Tora. En perfekt dag i bergen, avsluttet som alle dager i bergen gjør, en busstur hvor jeg våkner i det bussen svinger inn i birkelandskrysset.
Nå er det godt og vel sengetid ettersom at jeg skal til tannlegen kl 08:45 imorgen.
men alt i alt - godt å være hjemme i Bergen.


*Det var bare fordi det var de tyngste og største tingene jeg gikk med dem sist jeg reiste. Det var ikke vanity.

Dårlige dager.

Igår ble den franske telefonen min stjålet. På metroen.
I tillegg virker verken det franske eller det norske bankkortet mitt, det norske fordi det er tomt, det franske fordi jeg har overskredet (?) ukesgrensen på 200 euro ved å kjøpe to stk dagskort til bysyklene a 1 euro, men med skadedepositum på 150 euro. Hver. Så jeg er, for øyeblikket, i praksis totalt, 100 prosent blakk. (I går kveld, kl 00:40, det var kaldt og guffent, jeg skulle hjem. Det gikk ikke an å kjøpe EN metrobillett med mitt carte bleue engang. Heldigvis var studentvisa litt greiere og sa greit, 1,50 € får gå. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å få ut nok penger til toget til flyplassen på søndag. Forhåpentligvis går sperren på det franske kortet over til da. Forhåpentligvis. Ihvertfall må det være over til neste uke, for da må jeg kjøpe ny telefon.
Idag fikk jeg brev fra Royal Holloway. Det BURDE jo være gode nyheter, men nei. Fordi det stod at jeg er klassifisert som Overseas student når det kommer til skolepenger. Det stod intet i det 50siders "financing your studies"heftet som fulgte med brevet om hva det innebar, det stod bare at en UK/EU student måtte betale litt over 3000 pund pr år. så jeg gikk inn på nettsiden til RH, og etter litt leting fant jeg det. 11,275 pund. 120 000 kr PER ÅR. Jeg får fra lånekassen, HVIS jeg består, 191 000 kr pr år, hvorav 130 000 er lån. Det vil si at en bachelorgrad vil koste meg intet mindre enn 390 000 kr. Og jeg synes BI var dyrt, der koster en bachelorgrad 150 000 kr.
Så ikke bare må jeg tenke på nåværende (om enn kortvarige siden mitt carte bleue kommer til å virke igjen neste uke) pengeproblemer, men også mange år framover. Great.
Jammen bra jeg skal hjem til Norge, det hjelper ihvertfall litt på humøret!
(for å gjøre det enda bedre, hadde vi en SKIKKELIG kjip bar-opplevelse på onsdag, les Marie sin blogg for mer informasjon om den saken. Jeg blir bare sur av å blogge om det. )

Cecilie does Paris

Enkelte medlemmer av familiekretsen vil, når konfrontert med kombinasjonen Cecilie og Paris, automatisk tenke på en viss hendelse i 2000 som involverte 10 år gamle Cecilie, og et krav om crepes med nutella. Man kan jo bare si det sånn at hun ikke var mann (eller barn) for det, og at neste morgen fikk jeg og Andrea en deilig og avslappende frimorgen og spasertur på egen hånd.
Derfor kan jeg med glede rapportere at Cecilie er på bedringens vei og klarte i går uten problemer å fortære både brioche med sjokolade, og crepe med sukker og sitron, og idag skal vi begi oss ut på manndomsprøven, crepe med nutella. Jeg skal holde leserne oppdatert om utfallet av denne prøvelsen.
Ellers benyttet vi oss igår av det stadig strålende (om noe kalde) været i Paris, og gikk på Pusces de Clignancourt, som er et loppemarked helt nord i byen, egentlig utenfor byen. Der fant vi mye spennende, men grunnet noe trang økonomi begrenset vi oss til 1,5 par sko (hver) og 1 treningsjakke (cecilie). Og selvsagt brioche med vaniljekrem, sukker, og sjokolade. (hver for seg, ikke på samme.)
Vi gikk rundt på markedet, eller markedene som jeg burde si (loppemarked, antikkmarked, ganstahmarked, vanlig marked. gangstahmarked = hettegensere, "bling", capser, joggebukser, fancy joggesko. vanlig marked = billige sko, stygge og billige klær, billige sko, skjerf, billige sko, diverse "alternative" smykker, billige sko, skinnjakker og først og framst billige sko.) i flere timer, og var kalde men fornøyde da vi vendte våre røde og fregnete neser hjem igjen til 5. arrondissement. Deretter varmet vi oss litt på rommet mitt, før vi atter en gang drog nordover og møtte Marie i Montmatre, hvor vi gikk og spiste treretters middag på en fancy restaurant (men siden vi er i Paris, lar det seg kombinere med trang økonomi, og den totale regningen var på under 40 euro for alle tre.) Deretter promenerte vi oss litt på Champs Elysees, var på DVDsalg på Virgin Megastore og på Hannah Montana-salg på Disney Store.
Idag har hannah allerede vært på skolen, dusjet, kjøpt croissanter til frokost, blogget og laget grønnsakssuppe. Cecilie har stått opp og spist frokost. Senere er programmet mer åpent for vurdering. Vi skal mest sannsynlig sykle, se eiffeltårnet, kanskje vindusshoppe litt, spise crepes og generelt ha det fint i Paris.

London

Og siden vi er inne på de veldig korte oppdateringene;
jeg og marie skal feire 17. mai i London! Billettene på eurostar er kjøpt (20 pund hver vei!), hotellet er booket (22,5 pund pr natt pr pers! Kings Cross!), helgen fått fri fra høyeste hold, og vi drar kl kl 07:13 lørdag 17. mai, tilbake kl 11:05 mandag 19. mai. Nå har jeg to Londonturer, en Provencetur og en Bergenstur å se fram til i løpet av våren! :)

Edinburgh

Sjekket nettopp track på UCAS.com, og "my application to University of Edinburgh was unsuccessfull". Så da blir det enda lettere å velge når jeg skal bestemme meg! :) Litt kjipt, selvsagt, siden det er en av UKs beste skoler, men det var av den grunn heller ikke så overraskende.

Sorbonne

Idag var første dag på sorbonne.
For de som lurer på hvordan det er med tidligere kurs etc, gikk jeg i høst altså på Alliance Francaise, som sammen med Sorbonne er den mest renommerte språkskolen i Paris. Jeg gikk 10 uker der, 3 ganger i uken, 9 t pr uke tilsammen. Kurset der var fokusert på muntlig bruk av språket, og en god del kulturforståelse. Men for meg, som alleredere bor i en familie og snakker fransk daglig og kan spørre dem om alt jeg lurer på av kulturforståelse, skikk og bruk og slikt, ble det litt for lite læring for pengene. Men jeg kan skjønne det er veldig bra for dem som bor alene eller med andre utenlandske venner. Men nå ville jeg finne et kurs som hadde mer gramatikk, mer skriftlig, mer lekser. Så jeg fant sorbonne, og det viser seg å være helt supert! Riktignok har jeg bare vært på skolen en dag, men det var 2 timer med intens gramatikk, både repetisjon av tidligere ting jeg hadde glemt, og nye ting, som foreksempel le voix passive, som jeg fortsatt ikke skjønner og som krever litt egenstudier!
Jeg kan selvfølgelig ikke vite at det blir like bra hver dag, men det virker lovende, og de to dagene jeg ikke var på (forsinket kurstart på grunn av forsinket påmelding) hadde de allerede gjort en hel haug med oppgaver.
Så krysser fingrene for at dette kommer til å lære meg en hel haug, og at jeg kommer til å bestå DELF/DALF (språkkompetanse-test jeg skal ta i juli før jeg reiser) med glans, og ikke bare på den muntlige delen.

Kan ellers meddele at takket være en sjenerøs Auntie Kristin skal jeg på Open Day på Royal Holloway 15. mars, skal bo hos Andrea, og hvis hun får fri fra jobben blir hun med meg. Der får jeg se hvordan studentene bor, høre foredrag fr engelskprofessorer, lære mer om engelskprogrammet, se universitetet og biblioteket, og i tillegg får jeg en frihelg i London med søsteren min!
Og våren i Paris er ferdig for denne gang, nå er det nesten minusgrader igjen, men fortsatt strålende sol!

Ble en kort blogg, men oppdatering er oppdatering! Until later!

Gode Dager i Paris; Bildespesial

Lørdagsfrokost på vei ut på terrassen; Wasa, grapefruktjuice, marmelade og te


Solrik "hyttevegg" på terrassen


Sykkeltur i Jardin des Plantes


Fornøyd Jeanne


Grønnsakshagen i Jardin des Plantes


Dejeuner i parken Buttes Chaumont med Sophie


Camembert, bøffelmozzarella, skinke med provencekrydder, fersk baguette, eplejuice, til dessert; fromage blanc med honning, gule plommer og druer.


Buttes Chaumont (tidligere en gruve, uvisst hvilken type. anlagt på befaling av Napoleon, uvisst hvilken)



Brudefølge i Buttes Chaumont


Franskmenn gjør seg litt mer i flid med båndtvang-skilt enn nordmenn.

Gode Dager i Paris

Det er gode tider, og mange gode ting som skjer. La meg oppsummere.

Igår var en flott dag (mer beskrivelse kommer lenger nede i posten. First things first.)
Idag har jeg blitt invitert (eller egentlig re-invitert, eller minnet på en tidligere invitasjon. eller hva man skal si) til å gå på Louvre med min venn kunststudenten. Takk gud for Facebook slik at man kan kontakte noen uten telefonnummer. Flott flott.
Idag har jeg KOMMET INN PÅ ROYAL HOLLOWAY, bachelor i engelsk litteratur. Unconditional Offer, som betyr at jeg ikke trenger møte noen videre krav, de har lest Personal Statement, Referanse, karakterer og sagt OK, vi vil ha deg. Ikke noe intervju, ingen engelsktest.
For de som lurer er Royal Holloway et av topp 20 universiteter i UK, og ett av topp 10 for å studere engelsk. Det ligger ca 40 min med tog fra London, og jeg anbefaler et Google Bilde-søk. Det er vakkert.
Jeg hadde egentlig ikke gode nok karakterer, men kom inn likevel. (de sa minst 5 i snitt på norsk vitnemål, jeg hadde 4,8. og bare ett år engelsk på videregående.) Så jeg er veldig glad og fornøyd idag.
Dette betyr altså at jeg 100 % sikkert skal studere engelsk litteratur i Storbritannia til høsten.
Jeg beklager at det ikke er en fantastisk språklig kvalitet på denne bloggen, men jeg er ikke helt coherent enda.

Jeg skal veie opp med å poste en liten blogg jeg skrev i går ettermiddag, enjoy

Paris i Februar

Mange tror at hytteveggen er et norsk fenomen. Og det er godt mulig, men det betyr ikke nødvendigvis at det ikke er gjennomførbart andre steder. Kombinasjonen av varme klær og å sole seg er også utmerket for eksempel i Paris i februar. I dag våknet jeg til knall blå himmel, muren på terrassen så lys i morgensolen at den nesten blendet meg, de få bladene som gjenstår på trærne mine rørte seg så vidt i en bitte liten bris, og jeg visste at jeg hadde fri hele dagen, untatt da jeg skulle hente Fabrice på sykehuset kl halv to.

Videre ble dagen enda bedre av at jeg omsider (byråkratiske problemer) fikk Velib’-kortet mitt i posten. For ikke å snakke om hvor bra den ble da jeg tok på meg sokkene og merket at jeg ikke hadde vondt i ryggen lenger. Etter å ha laget meg en omelett til lunsj mens jeg hørte på disko-musikk, tok jeg metroen til sykehuset, som viste seg å ligge i det koseligste strøket jeg noen sinne har sett i Paris. Brosteinsgater med må steinhus på 2 etasjer på begge sider gikk på kryss og tvers, avbrutt her og der at små plasser med trær, benker og blomsterbed. I den ene gaten var en barneskole, med en hageflekk foran, hvor et håndlaget skilt bad forbipasserende om vennligst å respektere barnas grønnsaker. Og dette området, som kunne vært i en liten fransk landsby, lå ett minutts gange fra seks-filers Avenue d’Italie. Fabrice spanderte taxi tilbake, og etter det, fri.

Hva gjorde jeg så? Jo, gjenskapte hytteveggen så godt jeg kunne.
Snø har jeg ikke, ei heller kvikklunsj, eller solbærtoddy på termos. Men øretelefonene mine stenger ute by-lydene, og hvis jeg myser mot himmelen ser jeg blå himmel, solen, en kritthvit makrellsky, en flystripe, og to bare trær.

Så jeg tok på meg en genser og solbriller, tok med meg putene mine, mac-en min, A Prayer for Owen Meany av John Irving og to mandariner, og satte meg ut på terrassen min, plugget i Simon and Garfunkel og nøt.

Presidential Soap II

Hr og Fru Sarko saksøkte Ryanair for denne reklamen, godtok ikke at Ryanair donerte 5000 euro til veldedighet, og saken endte med at de betalte 1 euro til Presidenten og 89'000 euro til fruen. Teksten betyr "Med ryanair kan hele familien min komme i bryllupet". Hun er forøvrig er en del av en gigantisk italiensk industrifamilie (av og til hintet til gråsonevirksomhet, mulig mafiainvolvering. Men det er ikke the usual opinion, altså. )

Steinalder

Til tross for at Norge er et av verdens rikeste land, og beste land å bo i, betyr ikke det nødvendigvis at Norge er mye mer avansert og moderne enn andre land på alle områder, og det forventer heller ikke de fleste nordmenn. (Håper jeg). Dersom man drar til f.eks. Tyskland, Frankrike, Storbritannia, USA, urbane deler av Kina, Japan, Korea, Australia, etc, forventer man ca samme standard på de fleste ting som i Norge, om ikke høyere (bedre kulturliv, bedre transportsystem, lavere priser) . En annen ting som inkluderes i dette er banksystem. Eneste grunnen til at man har trenger å ha problemer med bankkort i utlandet er enten at man Visa Electron, eller ikke har chip*, som er veldig vanlig i utlandet. Skulle man tro.
Det har seg nemlig slik at enkelte defekter ved for eksempel banksystemet merker man ikke før man er godt og vel bosatt et sted. For eksempel i Paris.
I Frankrike er det mest brukte betalingsmiddelet for større innkjøp sjekk. Ja, det stemmer. Sjekk. Betalingsmåten hvor det holder å skrible noe uleselig på et papirark med navnet ditt på også skrive inn en sum, for å betale. Hvem som helst kan jo ta en sjekkbok fra noen andre og ”signere”, og bruke penger.
Ellers er kontanter veldig utbredt, på de aller fleste Tabac, kafeer og grønnsakshandlere kan man betale med Carte Bleue hvis det er over 15 eller 20 euro. Til og med på Franprix, frankrikes svar på Rema, har de nedre grense på 5 eller 10 euro for å betale med Carte Bleue.
Så for å forklare Carte Bleue. Det er et kort som bare virker i Frankrike, ingen andre steder. Det er verken Visa, Visa Electron, Mastercard eller noen andre kjente kort-typer. De er uten bilde, og uten magnetstripe, all betaling er med chip.
Nettbank er det ingen som har hørt om engang, telegiro et fjernt begrep. Så for å betale for språkkurset på la Sorbonne, som jeg skal begynne på i neste uke, prøvde jeg først å betale med carte bleu, som ble refusert på grunn av øvre betalings-grense. Deretter spurte jeg om det var mulig å betale med cash, nei, dessverre. Men jeg kunne jo alltids ta ut pengene, gå på posten, gi dem pengene, så kunne de gi meg noe som heter ”mandat-cash”, som tilsvarer en sjekk. Tilslutt, fortvilet og frustrert, gikk jeg i banken. Nei, det holder ikke med bankkortet ditt og passet ditt. Vi må ha kontonummeret ditt.
Så jeg gikk fra banken, hjem, hentet kontonummeret, tilbake til banken. Nye 20 minutter kø. Ja, jo vi kan jo kanskje skrive en bank-sjekk. Men da må vi ha nøyaktig navnet på de som skal ha sjekken. Nei, Sorbonne holder ikke, dessverre. Og dessuten har du ikke nok penger på kontoen. Så vi kan nok ikke hjelpe deg uansett.
Tilslutt klarte jeg å forklare mine problemer til Sorbonne, og at jeg ventet på en overføring fra Norge. De var snille og greie og lot meg registrere og ta nivåtest og jeg trengte ikke å betale før mandag, heldigvis. Men no thanks to bankvesenet. Hvordan kan et såpass velutviklet land som Frankrike ha et så utrolig dårlig banksystem?? Jeg sier det, nettbank er bankvesenets svar på hjulet. Det er ikke rart det franske banksystemet ikke ruller særlig bra.

*Chip er en liten gullfirkant foran på kortet som brukes til avlesing i stedet for stripe. Forøvrig savner jeg å dra kortet. Å stikke det inn i en smal sprekk er ikke det samme.

Le Monde vs People Magazine

Min far, skal det innrømmes, følger bedre med på de franske nyhetene enn meg. Jeg vil få sagt at jeg faktisk visste om Societe Generale-skandalen før ham, men jeg måtte til gjengjeld google ”Kerviel” når pappa sendte meg en SMS for å spørre hva det franske folk føler om msr Kerviel. Jerome Kerviel er, for de som ikke er oppdaterte, den 31 år gamle traderen som stod bak det enorme tapet til SocGen for ca. To uker siden, historiens største innsider-svindel. Den forrige ”rekorden” var på rundt 2 eller 3 milliarder euro, så vidt jeg vet, mens Jerome fjernet 7 milliarder euro fra banken han var ansatt i, angivelig fordi han ville at sjefene skulle legge merke til ham.
En annen historisk begivenhet som har foregått her i Paris denne uken, er at Nicolas Sarkozy, frankrikes president, har giftet seg med den italienske sangeren/modellen Carla Bruni.
Det er sikkert mange som vil påstå at dette er historisk bare for sladderpressen og de som måtte interessere seg for den, men faktum er at Sarkozy er den første franske statslederen som har giftet seg ”in office” siden Napoleon III, og før ham Napoleon I, som også gav Frankrike to førstedamer på ett år. (skjønt, skal man gi Sarkozy rett, var Cecilia førstedame i 2007, og Carla i 2008. Men på den andre siden skilte de seg i november, og han giftet seg igjen i februar. )
Dette enorme fokuset på Sarkozy’s privatliv, og sannsynligvis det at han som statsoverhode i en 80 % katolsk stat, skilte seg og giftet seg igjen, for andre gang, har gitt ham et kraftig popularitetsfall, og det er nå over 55 % som er misfornøyde med presidenten. Visstnok føler mange at han bruker mer tid og krefter på privatlivet sitt enn han gjør på statens ve og vel, og som en engelsk reporter formulerte det tidligere i uken: ”the French people expect things from their president besides a soap opera”. Eller som jeg ville formulert det, det franske folk foretrekker å lese om presidenten på forsiden av le Monde framfor på forsiden av People Magazine.
En annen ting jeg finner noget foruroligende er at fruene Sarkozy Carla og Cecilia ligner ganske så mye. Faktisk så mye at da jeg image-googlet Carla Bruni Nicolas Sarkozy fikk jeg opp en hel haug bilder av Sarko og Cecilia som var titulert ”Sarkozy & Carla Bruni”. Begge har brunt hår, er høye, eksmodeller, og ligner generelt ganske mye ellers også, inklusiv i det at de ikke datet Nicolas særlig lenge før de giftet seg (carla bruni har visstnok bare kjent ham i 6 måneder, og datet ham i 2) Jeg vil påstå at franskmennene har grunn til bekymring. Det kan selvsagt være at det bare er min fransk beinbygnings-blindhet, som går ut på det samme som at europeere ikke ser forskjell på asiatere og vise versa, på samme måte har jeg, som skandinav/brite, ganske store problemer med å se forskjell på franskmennene, som gjør at jeg syns de ligner. Men jeg skal la det være opp til den enkelte leser å dømme selv:
Voila, fru sarkozy nr 3

fru sarkozy nr 2

Det er altså disse ting som opptar franske medier og mennesker disse dager.

Hverdager.

Hverdager ser ut til å være ”all the rage”, skal jeg tro mine lesere og kommentatorer. Så da får jeg ganske enkelt gi dem det de krever. Nærmere bestemt, hverdagsparis. Det er nemlig slik, for øyeblikket, at til tross for å bo i en by som er en av verdens største turistmagneter, inneholder eiffeltårnet, louvre, sacre coeur, notre dame, som kalles ”kjærlighetens by” og gudene vet hva ellers, så er ikke det lenger det jeg forbinder med Paris.

Hverdagsparis inkluderer Pantheon, Jardin des plantes, Seinen, å gå forbi Pompidou-senteret på vei til metroen, å gå innom secondhand-butikker for å se om de har fått noe nytt og spennende, å oppdage nye butikker i sidegater man ikke har vært i før, å gå på Starbucks for å få internett, å drikke espresso i små hvite kopper, å gå fortest mulig mellom metro nr 7 og metro nr 10 fordi de alltid går med 1 minutts mellomrom, så hvis ikke man nærmest løper, rekker man ikke 10eren.

Hverdagsparis er å hilse på trafikk-damen og prøve å huske hvilke høflighetsfraser som er riktige for tidspunktet (kl 11: bon jour, bon journee, bon appetit, a demain, kl 16: bon soir, bon soiree, a demain, bon apres-midi). Hverdagsparis er å prøve å rekke det grønne lyset på lyskryss nr 2 på vei hjem fra skolen, men alltid komme til kanten i det det skifter, og siden Rød Mann både er farlig og ulovlig å krysse på, vente foran en tom gate på Grønn Mann.

Hverdagsparis er å le av damene i pelskåpe når det regner, det er å klare å få baguetten tørrskodd hjem i regnet, det er å spise ost med honning på til dessert, det er at brannvesenet var på vei inn vinduet til 90 år gamle Madame Strauss i 1. Etg da de hørte ”Je ne suis pas morte!” innenfra (Jeg er ikke død!).

Hverdagsparis er å bli rettet på av bibliotekaren når jeg blander biblioteque og librairie, eller å få misbilligende blikk fordi skoene klikker på steingulvet på biblioteket, eller at alle foreldrene og ungene i barneavdelingen ser rart på meg fordi jeg låner 3 franske ungdomsbøker.

Hverdagsparis er å gå gjennom lekeplassen og bort på butikken på hjørnet når jeg har Marie på besøk og vi ikke har noen ting godt å spise til filmen, eller å lage gresskargrateng til middag, eller å prøve å forklare at du faktisk gjerne vil ha kaffen samtidig som Croque Monsieur-en, og ikke etterpå.

Hverdagsparis er å komme hjem med balsam i stedet for sjampo og ikke skjønne hvorfor håret er så ekkelt når det er nyvasket, eller å skille mellom riktig og feil grammatikk hos en treåring, som i dagligtalen bruker subjonktiv, min verste fiende, men som samtidig sier ”tu peux me t’aide” (kan du hjelpe deg meg?).

Hverdagsparis er å føle seg lat fordi man ikke går på museum hver dag, og å føle at man burde føle at bortkastet å bo i Paris hvis man ikke utnytter alle mulighetene, men samtidig egentlig foretrekke å lese en engelsk bok i en nydelig park framfor å gå på museum.

Hverdagsparis er si ”møter deg på Champs-Elysees” når vi skal på kino, og krysse en av verdens mest kjente gater for å kjøpe filmsnop, og kaste et blikk på Triumfbuen på vei over, uten å falle i staver over det, fordi man ser det så ofte.
Hverdagsparis er å slenge noen centimer til Harpemannen på Jussieu, og noen til trekkspillmannen på Odeon, og ignorere resten, eller å kjøpe seg en pain au chocolat til dessert på vei hjem, for så og spise den med en gang fordi den fortsatt er litt varm.

Hverdagsparis er å tiltale de eldre damene i bygningen Vous, men ikke huske å bøye alle ordene, og dermed ende opp med å si ”Kan jeg hjelpe Dem? Bare ta heisen, du.”, eller å gå feil vei til skolen og snuble over en liten forgård som man skulle ønske man bodde i.


Hverdagsparis er akkurat nå regn, te, blogging, og et barn som har våknet og krever oppmerksomhet.