Du får så mye smertestillende du bare orker.
ergo du er behagelig avslappet hele tiden
Du kan sove midt på dagen, og gå i pysjamas og slåbråk og tøfler hele tiden.
Du får drikke sjokomelk når du vil.
Med sugerør.
Du får spise is til middag.
Du slipper å gjøre husarbeid.
Du får kjøre rullestol
Alle syns veldig synd på deg.
Alle blir kjempeimponert bare du går oppreist på egenhånd.
Du kan sitte i sofaen og blogge og høre på musikk mens resten av familien rydder.
Pappaen din lager smudies til deg (og kjøleskapet er fullt av ingredienser til nevnte smudies)
Ulemper:
Du får ikke spise vanlig middag selv om du er sulten og det er raspeballer som du har en insane craving for etter tre måneder på quiche og spinat og pasta og olivenolje.
Pappaen din har et bilde av deg på mobilen hvor du ser ut som en junkie fordi du har polyesterbukse, boblejakke, hettegenser med hetten oppe, sitter sammensunket i en rullestoll i en brun lineoleumsgang, er aldeles hvit i ansiktet, rødsprengte øyne og håret ser skamklippet ut (egentlig er det en veldig trendy fransk frisyre men når ikke vedlikeholdt og kombinert med nevnte junkielook kan den tas for å være kjøkkensaksfrisyre. IKEAkjøkkensaks-kjøpt-på-midten-av-80tallet-frisyre.) og det ser enda verre ut fordi din søster står bak og ser ekkelt fresh og trendy ut med støvletter og skinnjakke og sminke og øredobber og hun ler av sin invalide søster.
Pappaen din kommer til å bruke det bildet for alt det er verdt.
vendredi 21 décembre 2007
jeudi 20 décembre 2007
Overvekt og blåmerker.
Denne bloggen er ikke så dyster som tittelen tilsier. Men tittelen er vel i grunnen en oppsummering av de verste tingene så langt i dag. Hovedsakelig overvekt. Og da snakker jeg ikke om meg eller noen andre, men kofferten min. Jeg innså det vel i grunnen allerede for et par dager siden at kofferten min kom til å bli for tung og at jeg i grunnen burde ringe til norwegian og høre om jeg kunne kjøpe ett kolli til, og simpelthen flytte over noen tunge ting fra kofferten min til en bag. Så langt kom jeg vel i grunnen aldri. Og synd er det. Jeg pakket alt i min fine røde pariskoffert, som jeg deretter måtte sitte på for å lukke igjen. Og siden jeg enda ikke har klart å stille inn koden, låses den bare på sidene og ikke på toppen. Og håndtaket befinner seg... på toppen. Dette medfører at hver gang jeg har løftet den i dag, har jeg hørt en megetsigende knirkelyd og sett en sprekk øverst i kofferten, som jeg håper var mellom lokket og bunnen, ikke mellom lokket og kanten på lokket.
Det at håndtaket befinner seg på toppen (det er en koffert med fire hjul, som triller i alle retninger! Veldig praktisk!) gjør det også lettere problematisk å bære den i trapper. Som den rutinerte reisende vet godt, er det ikke ofte flyplasser, flytog og lignende ikke tilbyr heis og/eller rulletrapp. Den parisiske metroen, however, er ikke like barnevogn/rullestolbruker/koffertvennlig. Ergo måtte jeg ned 3 trapper, så opp 4 trapper, så ned 3 trapper også opp 2 trapper for å komme meg til flytoget. Det var jammen meg ikke gøy. Spesielt ikke i og med at det første jeg gjorde var å falle de fire første trappetrinnene i den første trappen ned til mitt eget metrostopp, og få et gigantisk blåmerke på leggen. (heldigvis medførte det at en hyggelig kar hjalp meg ned trappen med kofferten min). Som om ikke dette var ille nok, viser det seg at min (ifølge både Christelle og Fabrice og marie) paranoide og ubegrunnede frykt for at jeg skulle ha mer enn 20 kilo i kofferten min, slett ikke var så veldig paranoid og ubegrunnet i det hele tatt. Det ble bekreftet da jeg så ansiktsuttrykket til hun som jobbet i norwegian-skranken. Og ja, kjære lesere. Jeg hadde 10 kilo overvekt. Det vil si 30 kilo. Pluss håndbagasjen min som jeg vil tippe ligger på 10-15 kilo. Ikke bare var dette idiotisk tungt, men også idiotisk dyrt. 6 euro, sier damen. ”for alt?” sier jeg, med tvilsomt håp i stemmen. (ja, jeg vet at det er et oksymoron men det er den eneste måten å beskrive det på.) hun ler, hun faktisk ler, på en ubehagelig måte som sier ”du tror vel ikke du slipper unna så lett når du er så dum at du ikke kjøper to kolli eller i hvert fall ikke veier kofferten din før du kommer på flyplassen” og sier, ”åh nei, per kilo! du kan betale der borte.” Og ”der borte” blir mitt Carte Bleu refusert (pågrunn av overskridelse av ukesgrensen) så jeg må fram med visa som i teorien har 0 kr på. Det virket, men det er liksom ikke poenget. Det må jeg si, det har blitt pokker så dyre julegaver i år. 500 kroner ekstra i overvekt fordelt på alle gavene (for det var ikke klærne og skoene mine som veide 30 kilo, så meget kan jeg si.)
Men, jeg lever. Kofferten min er sendt. Og forhåpentligvis er alt i god form når den kommer fram. Og om 3 timer nøyaktig er jeg hjemme i Bergen, og det er vel i grunnen verdt alt. Overvekt, blåmerker og det meste annet.
(også er det jo veldig gøy å være på flyplassen, for der blir faktisk folk imponert og glade over at jeg snakker fransk, i stedet for å bli sure fordi fransken min ikke er god nok.)
Det at håndtaket befinner seg på toppen (det er en koffert med fire hjul, som triller i alle retninger! Veldig praktisk!) gjør det også lettere problematisk å bære den i trapper. Som den rutinerte reisende vet godt, er det ikke ofte flyplasser, flytog og lignende ikke tilbyr heis og/eller rulletrapp. Den parisiske metroen, however, er ikke like barnevogn/rullestolbruker/koffertvennlig. Ergo måtte jeg ned 3 trapper, så opp 4 trapper, så ned 3 trapper også opp 2 trapper for å komme meg til flytoget. Det var jammen meg ikke gøy. Spesielt ikke i og med at det første jeg gjorde var å falle de fire første trappetrinnene i den første trappen ned til mitt eget metrostopp, og få et gigantisk blåmerke på leggen. (heldigvis medførte det at en hyggelig kar hjalp meg ned trappen med kofferten min). Som om ikke dette var ille nok, viser det seg at min (ifølge både Christelle og Fabrice og marie) paranoide og ubegrunnede frykt for at jeg skulle ha mer enn 20 kilo i kofferten min, slett ikke var så veldig paranoid og ubegrunnet i det hele tatt. Det ble bekreftet da jeg så ansiktsuttrykket til hun som jobbet i norwegian-skranken. Og ja, kjære lesere. Jeg hadde 10 kilo overvekt. Det vil si 30 kilo. Pluss håndbagasjen min som jeg vil tippe ligger på 10-15 kilo. Ikke bare var dette idiotisk tungt, men også idiotisk dyrt. 6 euro, sier damen. ”for alt?” sier jeg, med tvilsomt håp i stemmen. (ja, jeg vet at det er et oksymoron men det er den eneste måten å beskrive det på.) hun ler, hun faktisk ler, på en ubehagelig måte som sier ”du tror vel ikke du slipper unna så lett når du er så dum at du ikke kjøper to kolli eller i hvert fall ikke veier kofferten din før du kommer på flyplassen” og sier, ”åh nei, per kilo! du kan betale der borte.” Og ”der borte” blir mitt Carte Bleu refusert (pågrunn av overskridelse av ukesgrensen) så jeg må fram med visa som i teorien har 0 kr på. Det virket, men det er liksom ikke poenget. Det må jeg si, det har blitt pokker så dyre julegaver i år. 500 kroner ekstra i overvekt fordelt på alle gavene (for det var ikke klærne og skoene mine som veide 30 kilo, så meget kan jeg si.)
Men, jeg lever. Kofferten min er sendt. Og forhåpentligvis er alt i god form når den kommer fram. Og om 3 timer nøyaktig er jeg hjemme i Bergen, og det er vel i grunnen verdt alt. Overvekt, blåmerker og det meste annet.
(også er det jo veldig gøy å være på flyplassen, for der blir faktisk folk imponert og glade over at jeg snakker fransk, i stedet for å bli sure fordi fransken min ikke er god nok.)
mercredi 19 décembre 2007
Lett stressa
Jeg innrømmer det gjerne. Til tross for min veldig avslappede og direkte charmante julegaveshopping lørdag, var jeg søndag kveld en smule stresset idet jeg sa ”Jada, ikke noe problem, jeg kan hente Gaspard på skolen kl 11 i morgen og passe ham resten av dagen.” For til tross for at jeg fikk endel unnagjort lørdagen, gjenstod likevel en god del før jeg var reiseklar. Og med mandagen ute av bildet, hadde jeg da tirsdag fram til fire, og onsdag etter halv to på å bli klar til avgang tidlig torsdag morgen. 10 gaver ikke innkjøpt, guideboken jeg skriver/tegner til Christelle og Fabrice ca halvferdig, ingenting pakket, ikke engang en pakkeliste skrevet (! Alle vet jo at pakkeliste er veien til en suksessrik koffert. Ingen vet dette bedre enn meg, og jeg kan finne på å skrive tre utkast før den er ferdige, for da skal man jo bare behøve å finne fram alt på listen og legge det i kofferten og voila! Klar. ). Og minst tre personer jeg må møte før jeg kan dra også. OG jeg hadde planer om å klippe meg, OG jeg måtte innom skolen for å få tilbake penger for en gang læreren ikke var på skolen.
Derfor så mitt tirsdagsiniterary slik ut (lurt å se på akkompagnert av et Pariskart.):
Lafayette – kjøpe gave, klippe meg
Bastille – kjøpe gave
Alliance Francaise (Montparnasse)- hente penger, møte kevin, drikke kaffe
Marais – kjøpe 4 gaver, møte marie, spise lunsj.
Hjemme – hente Gaspard og Jeanne, passe dem til 8
Skrive Pakkeliste
Skrive guidebok
Pakke inn gaver
Finne den ene toppen jeg på mystisk vis har mistet mellom vaskemaskinen i leiligheten og rommet mitt.
Pakke
Og ja, jeg har hele onsdag ettermiddag, men da vil jeg gjerne kunne nyte min siste dag i Paris på over to uker, og onsdag kveld skal Christelle lage en tradisjonell fransk julemiddag til meg. Hun var litt usikker på akkurat hva hun skulle lage, i og med at (til tross for at jeg spiser både fisk og camembert og kapers, så går jeg ikke SÅ langt) jeg ikke spiser blåskjell eller muslinger, og siden jeg (forståelig nok) er skeptisk til snegler (ikke en gang Fabrice liker det noe særlig. Og han spiser alt.) Jeg tror vi endte opp med noen få snegler, for å smake, og deretter kanin. Det er veldig vanlig og populært her i frankrike, og jeg vil driste meg til å si at av mange, jeg vil ikke si onder, men uvanligheter (frosk, snegl, hest) så foretrekker jeg kanin. Også skal vi spise foie gras, som jeg heller aldri har spist før. Så alt i alt blir det nok et spennende måltid! Men tilbake til itinarery.
Mirakuløst nok fikk jeg faktisk pakket ca 1/3 mandag morgen og 1/3 mandag kveld, og skrevet en svært omfattende pakkeliste, (som jeg skal ta med slik at jeg slipper å glemme noenting). Tirsdag morgen fikk jeg jammen meg gjort alt som stod på listen, og nå mangler det vel egentlig bare alt jeg skulle gjøre tirsdag kveld, som jeg burde gjøre akkruat nå i stedet for å blogge. Men, vi har alle våre svakheter.
Derfor så mitt tirsdagsiniterary slik ut (lurt å se på akkompagnert av et Pariskart.):
Lafayette – kjøpe gave, klippe meg
Bastille – kjøpe gave
Alliance Francaise (Montparnasse)- hente penger, møte kevin, drikke kaffe
Marais – kjøpe 4 gaver, møte marie, spise lunsj.
Hjemme – hente Gaspard og Jeanne, passe dem til 8
Skrive Pakkeliste
Skrive guidebok
Pakke inn gaver
Finne den ene toppen jeg på mystisk vis har mistet mellom vaskemaskinen i leiligheten og rommet mitt.
Pakke
Og ja, jeg har hele onsdag ettermiddag, men da vil jeg gjerne kunne nyte min siste dag i Paris på over to uker, og onsdag kveld skal Christelle lage en tradisjonell fransk julemiddag til meg. Hun var litt usikker på akkurat hva hun skulle lage, i og med at (til tross for at jeg spiser både fisk og camembert og kapers, så går jeg ikke SÅ langt) jeg ikke spiser blåskjell eller muslinger, og siden jeg (forståelig nok) er skeptisk til snegler (ikke en gang Fabrice liker det noe særlig. Og han spiser alt.) Jeg tror vi endte opp med noen få snegler, for å smake, og deretter kanin. Det er veldig vanlig og populært her i frankrike, og jeg vil driste meg til å si at av mange, jeg vil ikke si onder, men uvanligheter (frosk, snegl, hest) så foretrekker jeg kanin. Også skal vi spise foie gras, som jeg heller aldri har spist før. Så alt i alt blir det nok et spennende måltid! Men tilbake til itinarery.
Mirakuløst nok fikk jeg faktisk pakket ca 1/3 mandag morgen og 1/3 mandag kveld, og skrevet en svært omfattende pakkeliste, (som jeg skal ta med slik at jeg slipper å glemme noenting). Tirsdag morgen fikk jeg jammen meg gjort alt som stod på listen, og nå mangler det vel egentlig bare alt jeg skulle gjøre tirsdag kveld, som jeg burde gjøre akkruat nå i stedet for å blogge. Men, vi har alle våre svakheter.
samedi 15 décembre 2007
Raclette the Canadian way/Julestemning II
(Dette er egentlig to blogger om to forskjellige ting. Derfor den doble tittelen)
De par siste ukene har jeg gradvis blitt en del av det jeg kaller ”the American Club”, som består av en håndfull amerikanere, canadiere, New Zealandere og australiere, som alle går eller har gått i klassen til prof. Marie. Vi snakker fransk på skolen (inklusiv i pausene) og ellers engelsk. I begynnelsen skal jeg innrømme at jeg var litt skeptisk, men de er fantastisk hyggelige mennesker! I går hadde Deb, en canadier i klassen min, og Daniel, hennes forlovede, invitert til RacletteParty. For de som ikke vet hva raclette er, skal jeg forklare. Raclette er en levning fra 70tallets fascinasjon for smeltet ost (en fascinasjon som for det meste kun har overlevd i Sveits og i Statene). Man har en grill med to ”etasjer”, og et sett med små teflonbelagte panner, omtrent like store som en halv skive med loff. I tillegg har man altså ost (gouda, emmenthal, den typen. Semi-harde, ikke for sterk smak, alle typer chevre bør unngåes, og typen brie og camembert er heller ikke ideelt, for mykt til å egentlig smelte. Ingen skal si at ost er en enkel sak.) og tilbehør. Det viktigste er brød, men i går hadde vi også salami, av den litt tørre, litt krydrete sorten, pølse marinert i bringebærsyltetøy, dijon-sennep og HPsaus, sølvløk, sylteagurk, en haug med stekte poteter, og salat. Egentlig skal man legge osten i de små pannene, stikke den under grillen så den smelter (i følge Daniel, som var eksperten, skal den være crispy) og så kan man steke brødet, om det er ønskelig, på toppen, som også er teflonbelagt, og som kan taes av. Så ”heller” man den smeltede osten over på brødet og eventuelt annet tilbehør.
Vi, however/cependant (hvorfor finnes ikke dette ordet på norsk??) var radikale, og med New Zealenderen Dale i spissen, la vi tilbehøret i pannene, og osten oppå. Dette var en stor suksess, og vi føler at vi har revolusjonert raclette for alltid. Merkelig nok har vi det veldig koselig sammen til tross for relativt store forskjeller (alder, yrke, utdanning, nasjonalitet. Jeg er yngst, de andre er 25 +, og ferdig utdannet mange av dem. Dale, f.eks. er ingeniør.) og alle disse blir også i Paris resten av året, så jeg tror det kan komme til å bli svært så koselig!
I dag vekket min kjære lillesøster meg kl 09 med en tekstmelding. Men da jeg så at det var strålende sol ute, bestemte jeg meg for å stå opp. Og det må ha vært ukens beste beslutning. Takket være det fikk jeg vasket klær, spist frokost, dusjet, snakket 40 min i tlf med Cecilie, og likevel var jeg ute av huset halv tolv. Deretter tilbrakte jeg tre og en halv time i nærområdet på juleshopping. Og det var helt fantastisk koselig. Temperaturen i Paris i dag vil jeg tippe ligger på rundt 2-3 grader. Strålende sol og ikke et vindpust. Jeg bor i 5te arrondissement, som inkluderer kvarteret Contrescarpe/Mouffetard, som er grovt underbeskrevet i alle guidebøker jeg har sett. Det består for det meste av en lang, krokete, smal og brosteinsbelagt gate, Rue Mouffetard, som går fra Place Contrescarpe og ned til Place St, Medard. Begge disse plassene har en fontene, og et tre, som nå er dekket av lys. Place St. Medard er i tillegg foran en kirke med en tilhørende park/lekeplass. Og denne gaten har altså nederst, matbutikker av ALLE slag. En for sjømat, tre fromagerier, to for vin, fire slakterier, to bakerier, l’Occitane, Oliviers & co, til og med en som nesten bare har foie gras og andre terriner og tapenader. På en vanlig lørdag er det masse folk der, (noen turister, mange lokale.) på en lørdag en uke før jul er det stinn brakke. Og det betyr også smaksprøver på alt, et superbra jazzband midt i gaten, mødre fra skolen som hilser i her og der, og butikkansatte som er usedvanlig serviceinnstilte. I dag var det til og med et antikvitetsmarked på place Monge, som er en gate bortenfor Place Contrescarpe. På den måten var det enkelt å tilbringe hele formiddagen innen 10 minutters radius fra hjemme. Og det plager jo ikke meg at det er kaldt. Jeg har ullsokker og votter, og er vant til å fryse litt på nesen, jeg fikk bare mye mer julestemning av det. Det blir jo helt feil å handle julegaver når det er 10 grader ute. Og underholdende er det og, å se alle franskmennene i boblejakker og med skjerf over nesen, men ingen har lue på, og mange går i ballerinasko uten sokker. Vet de ikke at man mister enorme mengder med kulde hvis man er kald på beina? Jeez. Ikke rart de snakker så mye om Neutrogena, (Norsk Formel! Beskytt hendene Deres mot kulde på den norske måten! Nordmenn vet hvordan man avverger tørr hud i kulden!) det er jo naturlig å henvende seg til de som vet bedre. Og alle jeg har truffet på i dag har kommentert kulden, og jeg bare smiler og sier, det er jo fantastisk! Jeg trengte ikke å si det til Christelle engang. Hun sier ”Det er kaldt, hein?” Jeg sier ”Ja, veldig!” Hun sier ”Da er vel du fornøyd, eller hva?”.
Og det er jeg.
De par siste ukene har jeg gradvis blitt en del av det jeg kaller ”the American Club”, som består av en håndfull amerikanere, canadiere, New Zealandere og australiere, som alle går eller har gått i klassen til prof. Marie. Vi snakker fransk på skolen (inklusiv i pausene) og ellers engelsk. I begynnelsen skal jeg innrømme at jeg var litt skeptisk, men de er fantastisk hyggelige mennesker! I går hadde Deb, en canadier i klassen min, og Daniel, hennes forlovede, invitert til RacletteParty. For de som ikke vet hva raclette er, skal jeg forklare. Raclette er en levning fra 70tallets fascinasjon for smeltet ost (en fascinasjon som for det meste kun har overlevd i Sveits og i Statene). Man har en grill med to ”etasjer”, og et sett med små teflonbelagte panner, omtrent like store som en halv skive med loff. I tillegg har man altså ost (gouda, emmenthal, den typen. Semi-harde, ikke for sterk smak, alle typer chevre bør unngåes, og typen brie og camembert er heller ikke ideelt, for mykt til å egentlig smelte. Ingen skal si at ost er en enkel sak.) og tilbehør. Det viktigste er brød, men i går hadde vi også salami, av den litt tørre, litt krydrete sorten, pølse marinert i bringebærsyltetøy, dijon-sennep og HPsaus, sølvløk, sylteagurk, en haug med stekte poteter, og salat. Egentlig skal man legge osten i de små pannene, stikke den under grillen så den smelter (i følge Daniel, som var eksperten, skal den være crispy) og så kan man steke brødet, om det er ønskelig, på toppen, som også er teflonbelagt, og som kan taes av. Så ”heller” man den smeltede osten over på brødet og eventuelt annet tilbehør.
Vi, however/cependant (hvorfor finnes ikke dette ordet på norsk??) var radikale, og med New Zealenderen Dale i spissen, la vi tilbehøret i pannene, og osten oppå. Dette var en stor suksess, og vi føler at vi har revolusjonert raclette for alltid. Merkelig nok har vi det veldig koselig sammen til tross for relativt store forskjeller (alder, yrke, utdanning, nasjonalitet. Jeg er yngst, de andre er 25 +, og ferdig utdannet mange av dem. Dale, f.eks. er ingeniør.) og alle disse blir også i Paris resten av året, så jeg tror det kan komme til å bli svært så koselig!
I dag vekket min kjære lillesøster meg kl 09 med en tekstmelding. Men da jeg så at det var strålende sol ute, bestemte jeg meg for å stå opp. Og det må ha vært ukens beste beslutning. Takket være det fikk jeg vasket klær, spist frokost, dusjet, snakket 40 min i tlf med Cecilie, og likevel var jeg ute av huset halv tolv. Deretter tilbrakte jeg tre og en halv time i nærområdet på juleshopping. Og det var helt fantastisk koselig. Temperaturen i Paris i dag vil jeg tippe ligger på rundt 2-3 grader. Strålende sol og ikke et vindpust. Jeg bor i 5te arrondissement, som inkluderer kvarteret Contrescarpe/Mouffetard, som er grovt underbeskrevet i alle guidebøker jeg har sett. Det består for det meste av en lang, krokete, smal og brosteinsbelagt gate, Rue Mouffetard, som går fra Place Contrescarpe og ned til Place St, Medard. Begge disse plassene har en fontene, og et tre, som nå er dekket av lys. Place St. Medard er i tillegg foran en kirke med en tilhørende park/lekeplass. Og denne gaten har altså nederst, matbutikker av ALLE slag. En for sjømat, tre fromagerier, to for vin, fire slakterier, to bakerier, l’Occitane, Oliviers & co, til og med en som nesten bare har foie gras og andre terriner og tapenader. På en vanlig lørdag er det masse folk der, (noen turister, mange lokale.) på en lørdag en uke før jul er det stinn brakke. Og det betyr også smaksprøver på alt, et superbra jazzband midt i gaten, mødre fra skolen som hilser i her og der, og butikkansatte som er usedvanlig serviceinnstilte. I dag var det til og med et antikvitetsmarked på place Monge, som er en gate bortenfor Place Contrescarpe. På den måten var det enkelt å tilbringe hele formiddagen innen 10 minutters radius fra hjemme. Og det plager jo ikke meg at det er kaldt. Jeg har ullsokker og votter, og er vant til å fryse litt på nesen, jeg fikk bare mye mer julestemning av det. Det blir jo helt feil å handle julegaver når det er 10 grader ute. Og underholdende er det og, å se alle franskmennene i boblejakker og med skjerf over nesen, men ingen har lue på, og mange går i ballerinasko uten sokker. Vet de ikke at man mister enorme mengder med kulde hvis man er kald på beina? Jeez. Ikke rart de snakker så mye om Neutrogena, (Norsk Formel! Beskytt hendene Deres mot kulde på den norske måten! Nordmenn vet hvordan man avverger tørr hud i kulden!) det er jo naturlig å henvende seg til de som vet bedre. Og alle jeg har truffet på i dag har kommentert kulden, og jeg bare smiler og sier, det er jo fantastisk! Jeg trengte ikke å si det til Christelle engang. Hun sier ”Det er kaldt, hein?” Jeg sier ”Ja, veldig!” Hun sier ”Da er vel du fornøyd, eller hva?”.
Og det er jeg.
jeudi 13 décembre 2007
Inspirasjon (lat som dette ble postet igår kveld)
Jeg satte meg ned, som jeg vanligvis gjør før koret på onsdager, for å skrive, for 5 hele minutter siden. Og det har nå gått opp for meg at jeg har ingenting å skrive om. Og at jeg konsekvent skriver q for a fordi jeg er blitt vant til fransk tastatur. Jeg kunne skrevet om meg og marie sin julesoiree i går, med grøt med kanel, smør og sukker, julemusikk, love actually, firkløver og julebrus. Eller jeg kunne skrevet om forthcoming raclettesoiree hos Deb og Daniel, canadisk klassevennine pluss forlovede. Eller kanskje om avslutningsfesten jeg skal på i dag, for gateway college. Men ingen av disse temaene klarer å vekke noen som helst inspirasjon hos meg i dag. Selv den glossy A2 posteren av Miguel Angel Munos som fulgte med StarAcMag som jeg kjøpte i går, og som nå henger under moschino og coco chanel reklamene på veggen, klarer ikke å vekke en gang et hint av ironisk/sarkastisk post-90talls liksom(ekte)entusiasme.
Jeg tror det eneste jeg nå kan gjøre, er å se gjennom skapet mitt, finne noe fint å gå med, bruke 20 minutter på å sminke meg og kjøpe en crêpe på vei til koret. Sminke, fine klær, crêpe med sukker og votter og Tryllefløyten, det tror jeg nok skal hjelpe.
Ps: jeg er ikke egentlig så overfladisk. Men dere vet hva man sier. Noe med enkle gleder, og livet, og kanskje noe med små barn også. Eller noe sånt.
Jeg tror det eneste jeg nå kan gjøre, er å se gjennom skapet mitt, finne noe fint å gå med, bruke 20 minutter på å sminke meg og kjøpe en crêpe på vei til koret. Sminke, fine klær, crêpe med sukker og votter og Tryllefløyten, det tror jeg nok skal hjelpe.
Ps: jeg er ikke egentlig så overfladisk. Men dere vet hva man sier. Noe med enkle gleder, og livet, og kanskje noe med små barn også. Eller noe sånt.
lundi 10 décembre 2007
Kulturforskjeller.
Idag sa Prof. Marie (læreren i klassen min), i en samtale om mat, spisevaner etc, at de siste tyve årene var franskmenn, spesielt parisere, blitt så enormt tykke, hun ble helt sjokkert bare over å gå på gaten (håper for blodtrykket hennes sin skyld at dette er et mildt sjokk) og hun så en enorm forskjell, det var ikke bare i statistikkene, og huff og huff, når hun var på stranden var det jo bare helt GRUSOMT. Jeg kan informere om at det ikke abre var meg som hevet på øyenbrynene av dette, hele klassen (spesielt han fra USA og hun fra Canada) brøt ut i vekselvis latter og sjokkerte utbrudd. En kommentar gikk spesielt igjen; "Har du vært i USA eller?" Hun hadde visstnok det, men jeg kan ikke skjønne annet enn at hun lider av midlertidig hukommelsestap, eller muligens at når hun ser det i proporsjon, alle amerikanerne i forhold til hverandre, franskmennene og kvinnene i forhold til hverandre, kan en som hadde virket tynn i USA virke tykk i Frankrike. Men tykk blir likevel en grov overdrivelse. Og å si at problemet er like ille her som i USA... Jeg har vært på mcDonalds i USA, og FLERE steder, på de fleste egentlig, var der personer med rumper så brede at de falt ned på begge sider av stolen. Det er IKKE noe jeg har sett her, for å si det sånn.
Da jeg påpekte dette sa hun "ja, men helseministeren sier jo at det er et enormt problem her i frankrike". Da hun sa det tror jeg vi alle gav opp, selv den svært snakkesalige spanjolen.
Vi gikk heller over til treningsvaner, alle (inkl dem fra søramerika) var overbeviste om at vi skandinaver var de mest sporty av alle, og jeg ble behørlig forhørt om våre trenings/turvaner. Det var dette med tur og ski som reddet meg. Søndagstur var visst et ukjent fenomen for de fleste, Prof Marie spurte faktisk om vi promenerte til fots eller med bil. (Jeg klarte nesten å holde meg alvorlig, men det skal sies at jeg fniste litt). Jeg tror for hver ting som virker normal for meg som jeg sier til klassen om Norge, blir Norge bare mer eksotisk. For eksempel at jeg syns det er litt bråkete i Paris. Spanjolene, italieneren og sydamerikanerne spesielt stirret på meg, og spurte hvor stor by jeg bodde i. Jeg forklarte at jeg bodde vel snarere på landet, men byen jeg bodde i nærheten av var den nest største byen i Norge og hadde 200'00 innbyggere. Da jeg i tillegg fortalte at det var mulig å bo i HUS (ikke blokk/leilighet) i sentrum, så var saken tapt. eller vunnet, eller ihvertfall stoppet.
Ellers har jeg lært at i Italia må barna skrive ned alt de spiser i løpet av uken, og dersom kostholdet er ubalansert, får foreldrene beskjed om at barna må spise mer fiber, mndre sukker, mindre salt, mer vitaminer, hva som helst. Og at 60 % av maten i skolekantinene er biologisk. Det finnes ikke dop i sørkorea. Man bør invitere naboene hvis man har fest i Paris. Man inhalerer ikke når man røyker sigarer. Norge og Australia er de eneste landene som har total røykelov som gjennomføres, det nærmeste er Italia hvor røykeavdelingen må være totalt, 100% avstengt fra resten, med god utluftning. I spania velger kafeeierne heller å betale boten enn å miste kunder og/eller bruke pengger på å bygge en røykeavdeling.
Så det så.
Da jeg påpekte dette sa hun "ja, men helseministeren sier jo at det er et enormt problem her i frankrike". Da hun sa det tror jeg vi alle gav opp, selv den svært snakkesalige spanjolen.
Vi gikk heller over til treningsvaner, alle (inkl dem fra søramerika) var overbeviste om at vi skandinaver var de mest sporty av alle, og jeg ble behørlig forhørt om våre trenings/turvaner. Det var dette med tur og ski som reddet meg. Søndagstur var visst et ukjent fenomen for de fleste, Prof Marie spurte faktisk om vi promenerte til fots eller med bil. (Jeg klarte nesten å holde meg alvorlig, men det skal sies at jeg fniste litt). Jeg tror for hver ting som virker normal for meg som jeg sier til klassen om Norge, blir Norge bare mer eksotisk. For eksempel at jeg syns det er litt bråkete i Paris. Spanjolene, italieneren og sydamerikanerne spesielt stirret på meg, og spurte hvor stor by jeg bodde i. Jeg forklarte at jeg bodde vel snarere på landet, men byen jeg bodde i nærheten av var den nest største byen i Norge og hadde 200'00 innbyggere. Da jeg i tillegg fortalte at det var mulig å bo i HUS (ikke blokk/leilighet) i sentrum, så var saken tapt. eller vunnet, eller ihvertfall stoppet.
Ellers har jeg lært at i Italia må barna skrive ned alt de spiser i løpet av uken, og dersom kostholdet er ubalansert, får foreldrene beskjed om at barna må spise mer fiber, mndre sukker, mindre salt, mer vitaminer, hva som helst. Og at 60 % av maten i skolekantinene er biologisk. Det finnes ikke dop i sørkorea. Man bør invitere naboene hvis man har fest i Paris. Man inhalerer ikke når man røyker sigarer. Norge og Australia er de eneste landene som har total røykelov som gjennomføres, det nærmeste er Italia hvor røykeavdelingen må være totalt, 100% avstengt fra resten, med god utluftning. I spania velger kafeeierne heller å betale boten enn å miste kunder og/eller bruke pengger på å bygge en røykeavdeling.
Så det så.
vendredi 7 décembre 2007
Writers block?
Jeg satt og så på arkivet til bloggen min og så at jeg ikke har vært så veldig flink å oppdatere i de siste ukene. Og det er ikke bare på grunn av internett, eller mangel på det. Jeg har vært lat. Jeg kan jo si at det ikke har skjedd noe, men vanligvis klarer jeg jo å skrive om det som ikke skjer også, så.... Men noen ting (som klassifiseres under latskap/avhengighet) får ta skylden. Nr en;
Frustrerte fruer.
Ja, jeg har sett alle episodene av alle sesongene som har gått på TV. Men like fullt, når jeg begynte å se sesong 1 på nytt på DVD, var det vanskelig å stoppe. Veldig vanskelig. Og slik har jeg, på 5 dager, sett 23 episoder à 40 minutter. Når du først er inne i det er det vanskelig å stoppe! Og slik har jeg ikke manglet noe å gjøre på når jeg har vært ferdig for kvelden i 8tiden, eller når jeg har en time mellom skolen og jeg skal begynne på jobb.
Nå har jeg faktisk gjort andre ting denne uken også, så det er ikke grunn til å bekymre seg for mitt moralske (og intellektuelle, og generelle) forfall. Lørdag brukte jeg 4 timer på å vaske. Nå høres kanskje det ut som om det er LITT i overkant for et 9 kvm rom. Men jeg har, for å bruke et godt uttrykk, sleiket rommet. Satt alt ut på terrassen, skrubbet, vasket vinduer og speil, tatt alt ut av skapet og støvsuget inni skapet, og i tillegg vasket jeg tre maskiner med klær. Så julerengjøringen er ferdig,
Også har jeg, om ikke begynt på julegavene begynt å planlegge dem. Og alle vet jo at planlegging er minst like viktig som utførelse. En velplanlagt operasjon (ikke i den kirurgiske forstanden av ordet) går veldig mye enklere, raskere og blir bedre gjennomført enn en impulsiv og spontan en.
Jeg har også studert fransk, og der er det alltid noe å gjøre på. Det slo meg da jeg satt og leste gloselisten bakerst i boken, hvor utrolig mye jeg allerede har lært, hvor mange nye ord jeg faktisk har lært, og hvert ord har tilleggsinformasjon (verb bøyes i utallige former, ja, men selv substantivene må man jo kunne kjønnet på!) og også hvor utrolig mye som er igjen før jeg snakker noen lunde flytende (det vil si, den bokstavelige tolkningen av flytende, med flyt, akkurat nå snakker jeg litt mer staccato. Jeg har visstnok en ganske....interessant intonasjon når jeg snakker.)
Ellers har jeg brukt litt tid på å brenne en CD til Gaspard, som fyller 3 idag, fordi ethvert barn trenger å ha muligheten til å høre på
Disney
Wham
Mozart
Tchaikovskij
Simon & Garfunkel
The Kooks
Sondre Lerche
Michael Buble
Scott Joplin
Rossini
Han som synger ”Singin’ in the rain”
Jeg har også vært og sett ”Il etait une fois”, eller ”Det var en gang”, evt ”Enchanted”. Med Patrick Dempsey i en av hovedrollene var jeg optimistisk, men samtidig husket jeg ”Ecrire pour exister” og den var jammen meg dårlig. Men jammen ble ikke mine skeptisismer gjort grundig til skamme. Den filmen hadde prinser, monstre, ballkjoler, spontane sang-utbrudd, dyr som snakket, veiarbeidere som danset, mexikanske danseband i sombreroer, en drage på toppen av en skyskraper à la King Kong, og prinsesser med sverd. Og quoten ”I’m handsome even when I sleep?” Alvorlig talt, hva mer kan man forvente fra en film? Ingenting, skulle jeg mene!
For å bedre filmhøsten enda mer (jeg minner om at filmindustrien allerede har gitt oss Hairspray i høst) kommer La Croisee du Monde, eller Gullkompasset, filmatiseringen av den første boken i Philip Pullmanns triologi ”His Dark Materials” med Nicole Kidman og Daniel Craig i de onde hovedrollen og jeg gleder meg skammelig mye. Og den 12. kommer Big City, en fransk western om en by hvor alle de voksne dør i et indianerangrep og barna tar over byen, og overtar sine foreldres roller, og like etter jul kommer en Tim Burton film som jeg tror heter Sweeney Todd eller noe slikt, men som nok blir ganske så bra! Aj, aj, jammen bra jeg har studentkort!
Avslutter med en liten førjulstreat; et sitat fra en av mine favoritt-disneysanger:
”No one’s gloomy or complaining when the flatware’s entertaining!”
Disney <3
Frustrerte fruer.
Ja, jeg har sett alle episodene av alle sesongene som har gått på TV. Men like fullt, når jeg begynte å se sesong 1 på nytt på DVD, var det vanskelig å stoppe. Veldig vanskelig. Og slik har jeg, på 5 dager, sett 23 episoder à 40 minutter. Når du først er inne i det er det vanskelig å stoppe! Og slik har jeg ikke manglet noe å gjøre på når jeg har vært ferdig for kvelden i 8tiden, eller når jeg har en time mellom skolen og jeg skal begynne på jobb.
Nå har jeg faktisk gjort andre ting denne uken også, så det er ikke grunn til å bekymre seg for mitt moralske (og intellektuelle, og generelle) forfall. Lørdag brukte jeg 4 timer på å vaske. Nå høres kanskje det ut som om det er LITT i overkant for et 9 kvm rom. Men jeg har, for å bruke et godt uttrykk, sleiket rommet. Satt alt ut på terrassen, skrubbet, vasket vinduer og speil, tatt alt ut av skapet og støvsuget inni skapet, og i tillegg vasket jeg tre maskiner med klær. Så julerengjøringen er ferdig,
Også har jeg, om ikke begynt på julegavene begynt å planlegge dem. Og alle vet jo at planlegging er minst like viktig som utførelse. En velplanlagt operasjon (ikke i den kirurgiske forstanden av ordet) går veldig mye enklere, raskere og blir bedre gjennomført enn en impulsiv og spontan en.
Jeg har også studert fransk, og der er det alltid noe å gjøre på. Det slo meg da jeg satt og leste gloselisten bakerst i boken, hvor utrolig mye jeg allerede har lært, hvor mange nye ord jeg faktisk har lært, og hvert ord har tilleggsinformasjon (verb bøyes i utallige former, ja, men selv substantivene må man jo kunne kjønnet på!) og også hvor utrolig mye som er igjen før jeg snakker noen lunde flytende (det vil si, den bokstavelige tolkningen av flytende, med flyt, akkurat nå snakker jeg litt mer staccato. Jeg har visstnok en ganske....interessant intonasjon når jeg snakker.)
Ellers har jeg brukt litt tid på å brenne en CD til Gaspard, som fyller 3 idag, fordi ethvert barn trenger å ha muligheten til å høre på
Disney
Wham
Mozart
Tchaikovskij
Simon & Garfunkel
The Kooks
Sondre Lerche
Michael Buble
Scott Joplin
Rossini
Han som synger ”Singin’ in the rain”
Jeg har også vært og sett ”Il etait une fois”, eller ”Det var en gang”, evt ”Enchanted”. Med Patrick Dempsey i en av hovedrollene var jeg optimistisk, men samtidig husket jeg ”Ecrire pour exister” og den var jammen meg dårlig. Men jammen ble ikke mine skeptisismer gjort grundig til skamme. Den filmen hadde prinser, monstre, ballkjoler, spontane sang-utbrudd, dyr som snakket, veiarbeidere som danset, mexikanske danseband i sombreroer, en drage på toppen av en skyskraper à la King Kong, og prinsesser med sverd. Og quoten ”I’m handsome even when I sleep?” Alvorlig talt, hva mer kan man forvente fra en film? Ingenting, skulle jeg mene!
For å bedre filmhøsten enda mer (jeg minner om at filmindustrien allerede har gitt oss Hairspray i høst) kommer La Croisee du Monde, eller Gullkompasset, filmatiseringen av den første boken i Philip Pullmanns triologi ”His Dark Materials” med Nicole Kidman og Daniel Craig i de onde hovedrollen og jeg gleder meg skammelig mye. Og den 12. kommer Big City, en fransk western om en by hvor alle de voksne dør i et indianerangrep og barna tar over byen, og overtar sine foreldres roller, og like etter jul kommer en Tim Burton film som jeg tror heter Sweeney Todd eller noe slikt, men som nok blir ganske så bra! Aj, aj, jammen bra jeg har studentkort!
Avslutter med en liten førjulstreat; et sitat fra en av mine favoritt-disneysanger:
”No one’s gloomy or complaining when the flatware’s entertaining!”
Disney <3
Inscription à :
Articles (Atom)
