Faktisk samtale jeg overhører i dette øyeblikk, tre amerikanere på starbucks hvor jeg er for å få internett. Kanskje litt frekt, men ufattelig underholdende.
-I mean, she's like this little woodland creature. She's like, forever nibbling on something and, I dunno, just. Really weird, you know?
-yeah, Now I remember, she was always eating something when I went over to her house.
-but what kills me most though, is her hair. I mean, come on!
-yeah I know, I mean, she could at least TRY.
-so, did you hear that Hersher and Kathy have been like, dating for like, three weeks?
-Haven't they been like hooking up since like, for months?
-Yeah Totally. She was like asking if she could bring him to my formal, and I was all like, I don't want somebody I don't know at my formal, but you know, whatever.
-Yeah, I totally get that. I mean, his friend, you know? He's like so weird. I mean, he has these like personal conversations at these like totally inappropriate times.
-Yeah, totally! I've had two hourlong conversations with him in bars. I mean, sure, the one time I had the flu and wasn't drinking, and stuff, so I thought, you know, whatever, I'll just talk to him, and the other time I was drinking these drinky things, but still. I mean, in a bar.
-And he's not even that hot!
-I KNOW! His brother, who's like three years older, is like TOTALLY hotter, and was always like tall and whatever.
-Oh my god, yeah. He's this total like, hottie.
-Yeah do you remember this one time he was high?
-God, that was like the cutest.
-Was he high or stoned?
-Dunno.
-So this one time, I took speed, and I was wearing tights, and I was like taking my shoes off all the time and saying, my skin feels weeeird, its blaaack. It was like so funny. And I mean, it's not like getting stoned or anything. Its just, wow.
-Yeah, and I remember I just stared at this man who was wearing this weird outfit, and still he had this cute girl, but she was in white pants, and I was like, oh gross, white pants, even though I was like totally high or whatever.
Nå løper internettet mitt ut, men de snakker fortsatt. Og det er så utrolig morsomt. veldig bra flyt i samtalen, da, det skal de ha!
vendredi 30 novembre 2007
Julestemning (lat som det er onsdag)
Dette er skrevet på onsdag ettermiddag. Internettproblemer gjør at det postet idag. Please forgive me.
De som tilbrakte en del tid med meg på denne tiden i fjor, vil kanskje huske at jeg var ganske dypt inne i julestemingen på denne tiden. Vi er jo trossalt nesten i november! Jeg begynner jo, som enkelte kanskje vet, vanligvis å høre på julesanger så tidlig som i månedskiftet september-oktober. Men ikke i år. Det er ikke så ofte jeg vet hvilken dato det er, i og med at datoer ikke har så veldig mye å si i livet til en au pair, i hvert fall ikke denne au pairen her. Men man skulle likevel tro at den bitende kulden ville få meg til å hente frem julesangene uavhengig av alt annet. Men nei. Det skal sies at julen ikke kommer fullt så tidlig her i Paris som i Norge. Her har vi jo halloween og slikt å ta oss av før julen kan begynne å komme. Det er først nå julegaveplakatene har begynt å komme på metroen. Men selv ikke de har gjort det minste for å trigge Jingle Bell Rock-cravingen min. Men i dag. Iskaldt ute, blå himmel, klart. Ikke noe vind. Da jeg passet barna i morges, ikke et hint av jul fantes i hjernen min, til tross for at jeg sorterte julekalendergavene mine i rekkefølge i morges. Men nå er jeg så innstilt på jul at det kunne likegodt vært 23. Desember. Jeg vet ikke hva som gjorde det. Mest sannsynlig var det å gå bortover gaten utenfor Lafayette som gjorde det. Lafayette er i utgangspunktet rødt utenpå i første etage. Når det i tillegg henger gigantiske lysekroner i hele buegangen langs begge byggene, og er hvite/sølv/blå utstillinger av isbjørner, pingviner og elger i hvert eneste vindu, så skjer det noe med en snøkjær nording. Chestnuts er det alltid å få tak i i Paris, men plutselig var de enda et tegn på jul. En mocca i hånden er heller ikke uvanlig, men plutselig minte det meg om kakao med krem etter aking i kletteveien. Og da jeg kom inn på citadium, var jeg ikke det minste innstilt på å shoppe til meg selv, å nei! Jeg så julegaver overalt. Jeg har ikke kjøpt noen, men ideene strømmer på!
Nå hører jeg på ”Let it snow! Let it snow! Let it snow!” og det er så deilig!
”Oh the fire is slowly dying
And my dear, we’re still goodbying
But as long as you hold me tight
Let it snow! Let it snow! Let it snow!”
Jeg tror tiden er kommet for å ta seg en tur på hobbyavdelingen på BHV, og vi vet alle hva det betyr! Hjemmelagde Julekort! Og jammen tror jeg ikke jeg skal prøve å finne en butikk som selger Dickens på Engelsk. Nå når først julestemningen er kommet, ikke tale om at den skal få slippe unna! Den skal dyrkes til minste detalj! Kanskje jeg skal invitere Christelle og Fabrice og ungene på Grøt med Mandel (hjemme hos seg selv, må det jo riktignok bli, men psjt, detaljer!). Og skrive hele nelliker på handlelisten hvis ikke jeg finner det i skapet. Da blir det jul! Appelsiner med nelliker og røde silkebånd, grøt med mandel, julekort in the making, og snart kommer His Dark Materials på kino, perfekt jule- og snart hjem igjen film, enkelte scener er spilt inn i Bergen!
Kan det bli bedre?
Da vil jeg ønske alle en riktig god nesten advent, gratulere meg selv med julestemning, og av gårde til koret i votter og skjerf og støvletter! Kanskje vi til og med skal synge Mozart Requiem i dag! Jeg VET at det ikke er julemusikk, men har jeg engang spilt det på julekonsert, så er det ingenting å gjøre med den saken.
PS: Kjære værguder. Jeg bor i Paris, og det har regnet 3 dager siden jeg kom. Vær så snille, gi meg og alle oss uttørkede hjemvendende Pariser-bergenser og alle regntyngede bergensere en HVIT jul. Eller som min elskede Frankieboy sier, og for en klisje det er: ”I’m dreaming of a white christmas.” og akebrett, og snølykter, og snø på øyenvippene, og å riste luen før man går inn, og å legge vottene på gulvet så de tørker, og skibukse på tur med molly, og å komme ut av fyllingsdalstunnellen på bussen og se alt i hvitt (merkelig nok er det alltig veldig mye mer snø der enn i sentrum og på puddefjordsbroen.)
Det var alt.
De som tilbrakte en del tid med meg på denne tiden i fjor, vil kanskje huske at jeg var ganske dypt inne i julestemingen på denne tiden. Vi er jo trossalt nesten i november! Jeg begynner jo, som enkelte kanskje vet, vanligvis å høre på julesanger så tidlig som i månedskiftet september-oktober. Men ikke i år. Det er ikke så ofte jeg vet hvilken dato det er, i og med at datoer ikke har så veldig mye å si i livet til en au pair, i hvert fall ikke denne au pairen her. Men man skulle likevel tro at den bitende kulden ville få meg til å hente frem julesangene uavhengig av alt annet. Men nei. Det skal sies at julen ikke kommer fullt så tidlig her i Paris som i Norge. Her har vi jo halloween og slikt å ta oss av før julen kan begynne å komme. Det er først nå julegaveplakatene har begynt å komme på metroen. Men selv ikke de har gjort det minste for å trigge Jingle Bell Rock-cravingen min. Men i dag. Iskaldt ute, blå himmel, klart. Ikke noe vind. Da jeg passet barna i morges, ikke et hint av jul fantes i hjernen min, til tross for at jeg sorterte julekalendergavene mine i rekkefølge i morges. Men nå er jeg så innstilt på jul at det kunne likegodt vært 23. Desember. Jeg vet ikke hva som gjorde det. Mest sannsynlig var det å gå bortover gaten utenfor Lafayette som gjorde det. Lafayette er i utgangspunktet rødt utenpå i første etage. Når det i tillegg henger gigantiske lysekroner i hele buegangen langs begge byggene, og er hvite/sølv/blå utstillinger av isbjørner, pingviner og elger i hvert eneste vindu, så skjer det noe med en snøkjær nording. Chestnuts er det alltid å få tak i i Paris, men plutselig var de enda et tegn på jul. En mocca i hånden er heller ikke uvanlig, men plutselig minte det meg om kakao med krem etter aking i kletteveien. Og da jeg kom inn på citadium, var jeg ikke det minste innstilt på å shoppe til meg selv, å nei! Jeg så julegaver overalt. Jeg har ikke kjøpt noen, men ideene strømmer på!
Nå hører jeg på ”Let it snow! Let it snow! Let it snow!” og det er så deilig!
”Oh the fire is slowly dying
And my dear, we’re still goodbying
But as long as you hold me tight
Let it snow! Let it snow! Let it snow!”
Jeg tror tiden er kommet for å ta seg en tur på hobbyavdelingen på BHV, og vi vet alle hva det betyr! Hjemmelagde Julekort! Og jammen tror jeg ikke jeg skal prøve å finne en butikk som selger Dickens på Engelsk. Nå når først julestemningen er kommet, ikke tale om at den skal få slippe unna! Den skal dyrkes til minste detalj! Kanskje jeg skal invitere Christelle og Fabrice og ungene på Grøt med Mandel (hjemme hos seg selv, må det jo riktignok bli, men psjt, detaljer!). Og skrive hele nelliker på handlelisten hvis ikke jeg finner det i skapet. Da blir det jul! Appelsiner med nelliker og røde silkebånd, grøt med mandel, julekort in the making, og snart kommer His Dark Materials på kino, perfekt jule- og snart hjem igjen film, enkelte scener er spilt inn i Bergen!
Kan det bli bedre?
Da vil jeg ønske alle en riktig god nesten advent, gratulere meg selv med julestemning, og av gårde til koret i votter og skjerf og støvletter! Kanskje vi til og med skal synge Mozart Requiem i dag! Jeg VET at det ikke er julemusikk, men har jeg engang spilt det på julekonsert, så er det ingenting å gjøre med den saken.
PS: Kjære værguder. Jeg bor i Paris, og det har regnet 3 dager siden jeg kom. Vær så snille, gi meg og alle oss uttørkede hjemvendende Pariser-bergenser og alle regntyngede bergensere en HVIT jul. Eller som min elskede Frankieboy sier, og for en klisje det er: ”I’m dreaming of a white christmas.” og akebrett, og snølykter, og snø på øyenvippene, og å riste luen før man går inn, og å legge vottene på gulvet så de tørker, og skibukse på tur med molly, og å komme ut av fyllingsdalstunnellen på bussen og se alt i hvitt (merkelig nok er det alltig veldig mye mer snø der enn i sentrum og på puddefjordsbroen.)
Det var alt.
vendredi 23 novembre 2007
Alltid (for)beredt!
Ingen skal kunne paastaa at jeg, som tidligere musikklinjelev og ivrig halsnoeydeltaker, har meget hoeye krav til aa vaere forberedt foer en konsert. selvsagt foretrekker jeg aa vaere sâa godt forberedt som mulig, og det er jo alltid en bedre foelelse aa vite at du kommer til a spille/synge riktig heller enn aa haape. Likevel var i gaar kveld et definitivt lavmaal for meg. Aldri har jeg vaert saa daarlig forberedt til en konsert. Vi sang "Jewish Cantata" av Itai Daniel, som ogsaa dirigerte oss og barnekoret og vokalensemblet i dette verket. Jeg stirret paa notene 90 % av tiden, litt fordi jeg hadde tatt av meg de hoeyhaelte skoene mine og dermed stort sett saa bakhodet til hun som stod foran meg, men ogsaa fordi jeg absolutt ikke kunne verket. Det KAN ha noe aa gjoere med at teksten var paa yiddish, skrevet paa fransk lydspraak. Heldigvis fikk vi en vilt entusiastisk respons, trampeklapp og hojing og jeg vet ikke hva.
Vi sang ogsaa noe ubestemt av Schubert, som nok en gang var skrevet paa lydspraak, og denne gangen vet jeg ikke engang hvilken spraak det skulle forestille. Det er naerliggende aa tro tysk, men jeg er ikke saa altfor sikker. Jeg kjente ikke igjen et eneste ord, unntatt Adonaï, som var en gjenganger ogsaa i jewish Cantata, noe som kanskje roeper at det er mer yiddish enn tysk. Noten paa schubert fikk hele koret utdelt mot slutten av generalproeven, som var onsdag kveld, altsaa litt under 24 t foer konserten. Unoedvendig aa si tror jeg ikke jeg saa paa dirigenten en eneste gang omtrent.
Det siste vi sang var Faurés Requiem, komplett med et lite orkester, harpe og alt. Det gikk nogenlunde bra (til tross for veldig mange veldig dyktige sangere og en veldig dyktig dirigent, KLARER IKKE jeune choeur ile-de-france âa synge SVAKT) helt til siste noten var ferdig, en ladet stillhet fylte den barokke konsertsalen, og barnekoret begynner aa smelle med notemappene og rasle med partiturene. Dirigenten har aldri sett saa sint ut, og hans sarkastiske men lydloese "merci. merci beaucoup" burde vaert mer enn nok til aa faa hvert eneste barn til aa skamme seg til evig tid. Spesielt siden publikum ikke skjoente at verket var ferdig, og bare satt og ventet paa mer. noe saa pinlig.
Vi sang ogsaa noe ubestemt av Schubert, som nok en gang var skrevet paa lydspraak, og denne gangen vet jeg ikke engang hvilken spraak det skulle forestille. Det er naerliggende aa tro tysk, men jeg er ikke saa altfor sikker. Jeg kjente ikke igjen et eneste ord, unntatt Adonaï, som var en gjenganger ogsaa i jewish Cantata, noe som kanskje roeper at det er mer yiddish enn tysk. Noten paa schubert fikk hele koret utdelt mot slutten av generalproeven, som var onsdag kveld, altsaa litt under 24 t foer konserten. Unoedvendig aa si tror jeg ikke jeg saa paa dirigenten en eneste gang omtrent.
Det siste vi sang var Faurés Requiem, komplett med et lite orkester, harpe og alt. Det gikk nogenlunde bra (til tross for veldig mange veldig dyktige sangere og en veldig dyktig dirigent, KLARER IKKE jeune choeur ile-de-france âa synge SVAKT) helt til siste noten var ferdig, en ladet stillhet fylte den barokke konsertsalen, og barnekoret begynner aa smelle med notemappene og rasle med partiturene. Dirigenten har aldri sett saa sint ut, og hans sarkastiske men lydloese "merci. merci beaucoup" burde vaert mer enn nok til aa faa hvert eneste barn til aa skamme seg til evig tid. Spesielt siden publikum ikke skjoente at verket var ferdig, og bare satt og ventet paa mer. noe saa pinlig.
mardi 20 novembre 2007
Greve et Londres
Nei, tittelen referer IKKE til en greve i/på/ved/fra London, men til den evig vedvarende streiken (grève) OG London, hvor jeg var i helgen med mine to skjønne søstre. Jeg vil tro bilder er mulig å finne på Cecilies Facebook for de som har tilgang til den!
Jeg var altså i London fra fredag til mandag, tok Eurostar (ny og raskere og bedre stasjon! Tout change a Londres) fram og tilbake. Ganske så greit, og veldig mye mer behagelig enn å fly. Security var ganske enkelt å kjøre bagen (med væsker, strikkepinner og det hele) gjennom røntgen, og gå gjennom metalldetektorporten. Vise passet to ganger og billetten to ganger. Ikke kø noen steder, god plass i toget, du trengte ikke å sjekke inn bagasje, ingen dotter i ørene eller klaustrofobisk luft eller for mye bråk til å høre på musikk, du kunne bruke mobil, iPod, datamaskin, radio o.l. gjennom hele reisen. OG billettene er billigere enn flybilletten. Hvorfor i all verden noen skulle ha lyst til å ta fly med London og Paris er beyond me. Det eneste problemet jeg hadde var den FORBASKEDE streiken som forhindrer mitt sosiale liv to no end, og som også er ufattelig irriterende. Idag streiket i tillegg funksjonærer (lærere og leger) så skolen OG barnehagen var stengt. Og for at jeg skulle kunne gå på skolen, kom Fabrice sin far i går kveld og overnattet, og passet dem til 12:20 imorges. IDIOTstreik. La meg si det sånn: det var POKKER ikke lett å komme seg til Gare du Nord fredag kveld, og det var ikke så mye lettere å komme seg hjem igjen på mandag. Men jeg skal avslutte mine rantings over streiken, kan tenke meg at det ikke er like spennende lenger for de som ikke kjenner den på kroppen. La meg heller diskutere et noget mer sympatisk tema; London.
Man kan kanskje si at man burde være turboturist når man bare er der fra fredag til søndag. Men når målet ikke er London i seg selv, men sine søstre, så kan man med god samvittighet konsentrere seg om Top Shop heller en the Tower, følte i hvert fall vi. Men det skal sies at vi har vært på Tate Modern, Borough Markets, i Brick Lane, i Oxford street, på Picadilly Circus, sett London Brigde, vært på en ekte britisk pub og spist en ekte britisk Sunday Roast med øl til (untatt Cecilie selvsagt), tatt tuben både hit og dit, brukt Oyster Card, spist English Breakfast, ja, til og med drukket ekte afternoon tea hos Rachel og familie. Med crumpets, upside-down pear cake, lemon sponge, Fortnum & Masons Royal Blend, fyr i peisen og selvsagt spode-kopper, i det hele tatt det meste på plass.
Så litt britisk erke-kultur har vi fått inn. Jeg har også fått snakket engelsk med engelskmenn (halleluja!) og det var fantastisk. Jeg har vært redd for at jeg hadde begynt å anlegge en fransk aksent hvis jeg ikke hadde fått litt korrekte impulser. Dog, det skal sies, jeg snakker ikke perfekt britisk, ifølge min kjære søster snakker jeg ganske så amerikansk. Men jeg liker å tro at jeg er såpass mye bedre enn gjennomsnitlige franskmenn at det ikke gjør noe. De hadde neppe hørt forskjell på en amerikaner og en brite uansett.
Ellers kan jeg informere om at en vilt fremmed syntes jeg burde studere engelsk litteratur etter å ha snakket med meg en halv time, og synes jeg hadde en imponerende entusiasme og veldig gode synspunkter når det gjaldt dette temaet.
Jeg kan også informere om at min familie har fått så mange bra inntrykk av norge gjennom meg at de seriøst vurderer en to ukers ferie i norge til sommeren, og at de definitivt vil ha en skandinavisk au pair til neste år. Så noe må jeg gjøre riktig, om ikke annet representerer jeg landet mitt på en god måte!
For de som lurte har Andrea et riktig koselig, om enn litt shabby rom, slett ikke så altfor ille. Jobben hennes er også koselig og det virker som et bra miljø med gode kolleger. Men, de er jo skandinaver, og når man lever i en verden av franskmenn, så skal det lite til for å synes at folk er utrolig hyggelige og imøtekommende. Jeg følte meg rent satt ut i London. Min nyutviklede arroganse og kjølighet passet rett og slett ikke inn. Det er tydeligvis frekt å ignorere fremmede som snakker til deg på gaten i London. Jeg som har brukt 2 hele måneder på å lære meg å unngå øyenkontakt, ikke smile, ignorere folk som muligens har tvilsomme hensikter. I london kan du tydeligvis bare snakke hyggelig med dem og gå. Merkelige greier.
Andrea er blitt veldig London, snakker i vei med gud og hvermann, smiler og vitser og finner veien på metroen, vet etter hva man skal lete og hvor på topshop, og ser generelt ut til å passe bra inn der!
Tilslutt, noen Fun Facts om Fransk:
Å miste bevisstheten heter, direkte oversatt, å falle blant eplene.
Å være i form av en fersken betyr ikke at man er rund og oransje, men heller at man har det aldeles flott.
Jeg har klart å bøye verbene å ha og å være i alle tidene uten hjelpemidler idag.
rdene for MUNN, BEVEGE SEG, og BLOKKERT er nesten det samme. Bouche, bouge og det siste kan jeg ikke stave men høres helt make ut. Man kan se for seg setningen "Jeg kan ikke bevege munnen, den er blokkert." (selv om det kanskje ikke er så lett å si den setningen hvis man ikke kan bevege munnen. men man kan jo forestille seg det.) "Jeg kan ikke bouge bouchen, den er bouge."
Cagoule er både taket på toget og finlandshette. Veldig gøy hvis man planlegger for eksempel å kapre Bergensbanen, på Finse, og man legger planene; "Alle trer cagoulen på hodet, dekk ansiktet godt, og hopper på cagoulen når toget skal til å gå." Disse franskmennene altså.
Jeg var altså i London fra fredag til mandag, tok Eurostar (ny og raskere og bedre stasjon! Tout change a Londres) fram og tilbake. Ganske så greit, og veldig mye mer behagelig enn å fly. Security var ganske enkelt å kjøre bagen (med væsker, strikkepinner og det hele) gjennom røntgen, og gå gjennom metalldetektorporten. Vise passet to ganger og billetten to ganger. Ikke kø noen steder, god plass i toget, du trengte ikke å sjekke inn bagasje, ingen dotter i ørene eller klaustrofobisk luft eller for mye bråk til å høre på musikk, du kunne bruke mobil, iPod, datamaskin, radio o.l. gjennom hele reisen. OG billettene er billigere enn flybilletten. Hvorfor i all verden noen skulle ha lyst til å ta fly med London og Paris er beyond me. Det eneste problemet jeg hadde var den FORBASKEDE streiken som forhindrer mitt sosiale liv to no end, og som også er ufattelig irriterende. Idag streiket i tillegg funksjonærer (lærere og leger) så skolen OG barnehagen var stengt. Og for at jeg skulle kunne gå på skolen, kom Fabrice sin far i går kveld og overnattet, og passet dem til 12:20 imorges. IDIOTstreik. La meg si det sånn: det var POKKER ikke lett å komme seg til Gare du Nord fredag kveld, og det var ikke så mye lettere å komme seg hjem igjen på mandag. Men jeg skal avslutte mine rantings over streiken, kan tenke meg at det ikke er like spennende lenger for de som ikke kjenner den på kroppen. La meg heller diskutere et noget mer sympatisk tema; London.
Man kan kanskje si at man burde være turboturist når man bare er der fra fredag til søndag. Men når målet ikke er London i seg selv, men sine søstre, så kan man med god samvittighet konsentrere seg om Top Shop heller en the Tower, følte i hvert fall vi. Men det skal sies at vi har vært på Tate Modern, Borough Markets, i Brick Lane, i Oxford street, på Picadilly Circus, sett London Brigde, vært på en ekte britisk pub og spist en ekte britisk Sunday Roast med øl til (untatt Cecilie selvsagt), tatt tuben både hit og dit, brukt Oyster Card, spist English Breakfast, ja, til og med drukket ekte afternoon tea hos Rachel og familie. Med crumpets, upside-down pear cake, lemon sponge, Fortnum & Masons Royal Blend, fyr i peisen og selvsagt spode-kopper, i det hele tatt det meste på plass.
Så litt britisk erke-kultur har vi fått inn. Jeg har også fått snakket engelsk med engelskmenn (halleluja!) og det var fantastisk. Jeg har vært redd for at jeg hadde begynt å anlegge en fransk aksent hvis jeg ikke hadde fått litt korrekte impulser. Dog, det skal sies, jeg snakker ikke perfekt britisk, ifølge min kjære søster snakker jeg ganske så amerikansk. Men jeg liker å tro at jeg er såpass mye bedre enn gjennomsnitlige franskmenn at det ikke gjør noe. De hadde neppe hørt forskjell på en amerikaner og en brite uansett.
Ellers kan jeg informere om at en vilt fremmed syntes jeg burde studere engelsk litteratur etter å ha snakket med meg en halv time, og synes jeg hadde en imponerende entusiasme og veldig gode synspunkter når det gjaldt dette temaet.
Jeg kan også informere om at min familie har fått så mange bra inntrykk av norge gjennom meg at de seriøst vurderer en to ukers ferie i norge til sommeren, og at de definitivt vil ha en skandinavisk au pair til neste år. Så noe må jeg gjøre riktig, om ikke annet representerer jeg landet mitt på en god måte!
For de som lurte har Andrea et riktig koselig, om enn litt shabby rom, slett ikke så altfor ille. Jobben hennes er også koselig og det virker som et bra miljø med gode kolleger. Men, de er jo skandinaver, og når man lever i en verden av franskmenn, så skal det lite til for å synes at folk er utrolig hyggelige og imøtekommende. Jeg følte meg rent satt ut i London. Min nyutviklede arroganse og kjølighet passet rett og slett ikke inn. Det er tydeligvis frekt å ignorere fremmede som snakker til deg på gaten i London. Jeg som har brukt 2 hele måneder på å lære meg å unngå øyenkontakt, ikke smile, ignorere folk som muligens har tvilsomme hensikter. I london kan du tydeligvis bare snakke hyggelig med dem og gå. Merkelige greier.
Andrea er blitt veldig London, snakker i vei med gud og hvermann, smiler og vitser og finner veien på metroen, vet etter hva man skal lete og hvor på topshop, og ser generelt ut til å passe bra inn der!
Tilslutt, noen Fun Facts om Fransk:
Å miste bevisstheten heter, direkte oversatt, å falle blant eplene.
Å være i form av en fersken betyr ikke at man er rund og oransje, men heller at man har det aldeles flott.
Jeg har klart å bøye verbene å ha og å være i alle tidene uten hjelpemidler idag.
rdene for MUNN, BEVEGE SEG, og BLOKKERT er nesten det samme. Bouche, bouge og det siste kan jeg ikke stave men høres helt make ut. Man kan se for seg setningen "Jeg kan ikke bevege munnen, den er blokkert." (selv om det kanskje ikke er så lett å si den setningen hvis man ikke kan bevege munnen. men man kan jo forestille seg det.) "Jeg kan ikke bouge bouchen, den er bouge."
Cagoule er både taket på toget og finlandshette. Veldig gøy hvis man planlegger for eksempel å kapre Bergensbanen, på Finse, og man legger planene; "Alle trer cagoulen på hodet, dekk ansiktet godt, og hopper på cagoulen når toget skal til å gå." Disse franskmennene altså.
jeudi 15 novembre 2007
Streik gjør sporty
Som de fleste sikkert har skjønt etter hvert, har jeg litt problemer med internett-tilkoblingen for tiden. Derfor kommer nå mandagsbloggen og onsdagsbloggen på torsdag. Ingen skal si at jeg ligger på latsiden!
Vi er nå inne i høstens andre streik her i Paris, og denne gangen er det ikke bare metro og tog-arbeiderne, men f.o.m. tirsdag, også funksjonærer, lærere og gud vet hvem. Og det er ikke bare en til to dager, nei da. Metrostreiken begynte kl 05:30 i dag (onsdag) morges, nå (onsdag kveld) går kun linje 14 som normalt, og det er fordi den er helautomatisk. Linjer 1, 4 og 6 har henholdsvis 50, 25 og 10 prosent trafikk. Resten går ikke. Dette var veldig kjekt for meg i dag, da jeg skulle på koret. Koret er nemlig i 17de arrondissement, det vil si nordvest for sentrum. Jeg bor sørøst i sentrum. Jeg må ta metroer 7, 14 og 3 for å komme dit. 7 og 3 gikk ikke i det hele tatt.
Derfor tok jeg min første rush-tid sykkeltur på velib i Paris, og det var skremmende, og tok lenger tid enn å gå. Jeg var også den eneste som, når jeg ville krysse gaten, gikk av sykkelen og brukte fotgjengerfeltet. Tydeligvis er sykler som biler eller scootere her. Jeg vet ikke helt om jeg har nervene til det.
Da jeg gikk av på St. Lazare, endestoppet til nr 14, var det ganske langt å gå til koret. Jeg bestemte meg for å finne en velib på veien. Lettere sagt enn gjort. Da jeg tilslutt fant et stativ som ikke var helt tomt, viste det seg (etter at jeg tok av sykkelen) at den var ødelagt. Magnifique. Dersom ingen andre tar den, eller noen andre tar den og ringer Velib-firmaet, risikerer jeg å måtte betale 150 euro for den ødelagte sykkelen. Det samme skjedde med Marie i går, og over natten trakk de henne 87 euro. Heldigvis fikk hun forklart situasjonen, men dog. Da jeg skulle tilbake, ventet jeg først 20 minutter på linje nr 1, deretter brukte jeg 15 min på å finne en velib på Hotel de Ville, jammen var ikke alle 4 på det stativet, og alle 3 på det utenfor Notre-dame ødelagte også. Tilsutt endte det opp med at jeg gikk helt hjem, og var hjemme rundt midnatt. Jeg og marie gikk fra koret kl kvart på elleve. Tatt i betraktning av at jeg også brukte 1 t og 20 min for å komme meg TIL koret, vil jeg påstå at jeg setter inn en hederlig innsats for kulturlivet. En god ting som har kommet av denne streiken er at jeg har funnet ut at det er raskere å gå til skolen enn å ta metroen, for ikke å snakke om triveligere, sunnere, og billigere. Jeg har besluttet ikke å kjøpe metromånedskort for november, fordi jeg da forhåpentligvis går mer i stedet for å ta metroen alle steder. Det er jo ofte omtrent like fort. Nesten i hvert fall. Og det er verdt det når jeg kan gå forbi Pantheon og gjennom Jardin du Luxembourg på vei til skolen, med skjerft, lue, votter, Arcade Fire på iPoden og crazy franskmenn på alle kanter (nevner i fleng; mannen som jogger med stokk i sekken, den lille kineseren med trillebagen som plukker blader, de som spiller tennis i bar overkropp, damen som synger mozart for seg selv, den lille jenten med hår ned til knærne som alltid er for sent ute og som ikke skjønner at det er lettere å løpe med sekken på ryggen enn på to hjul som velter sekken på hver fortauskant.)
Jeg og Marie har FORTSATT ikke skjønt hva som skjer etter koret, det er et slags klasserom ved siden av krypten vi øver i, hvor ca halvparten av koret går etter hver øvelse og drikker øl. I dag så vi dirigenten ta seg en Desperados. Ingen inviterer oss, og vi er meget usikre på om det er for hele koret eller en slags spesielt utvalgt kjerne. Ikke særlig godt å si. Men med vår begrensede forståelse av de organisatoriske sakene som har med koret å gjøre kan det godt hende de har forklart det og invitert oss opptil flere ganger. I og med at vår vanlige oversetter ikke var på koret i dag, måtte vi gå til dirigenten etterpå og si ”eh, hei ja. Ja, vi har vel ikke helt forstått alt. Hva er det som skjer på søndag, og når er konserten og hvor er den og når er generalprøven og kan vi gå med vanlige skjørt eller må de være fotside?” En ting er det musikalske, som vi faktisk skjønner det aller aller meste av, men når han slenger rundt seg med datoer, tider, ukedager og hvem som skal være hvor, nei da må vi takke for oss.
Det må jeg også nå, for det er leggetid og skole i morgen. Men før det; litt selvopphøyelse, som om ikke det var nok å skrive side opp og side ned om meg selv: læreren min synes jeg har veldig god uttale, og sa at min muntlige presentasjon av ”greven av monte christo” var ”Super. Parfait. Avez-vous entendu? Parfait.” (Super. Perfekt. Hørte dere? Perfekt.). Bare så det er sagt.
Vi er nå inne i høstens andre streik her i Paris, og denne gangen er det ikke bare metro og tog-arbeiderne, men f.o.m. tirsdag, også funksjonærer, lærere og gud vet hvem. Og det er ikke bare en til to dager, nei da. Metrostreiken begynte kl 05:30 i dag (onsdag) morges, nå (onsdag kveld) går kun linje 14 som normalt, og det er fordi den er helautomatisk. Linjer 1, 4 og 6 har henholdsvis 50, 25 og 10 prosent trafikk. Resten går ikke. Dette var veldig kjekt for meg i dag, da jeg skulle på koret. Koret er nemlig i 17de arrondissement, det vil si nordvest for sentrum. Jeg bor sørøst i sentrum. Jeg må ta metroer 7, 14 og 3 for å komme dit. 7 og 3 gikk ikke i det hele tatt.
Derfor tok jeg min første rush-tid sykkeltur på velib i Paris, og det var skremmende, og tok lenger tid enn å gå. Jeg var også den eneste som, når jeg ville krysse gaten, gikk av sykkelen og brukte fotgjengerfeltet. Tydeligvis er sykler som biler eller scootere her. Jeg vet ikke helt om jeg har nervene til det.
Da jeg gikk av på St. Lazare, endestoppet til nr 14, var det ganske langt å gå til koret. Jeg bestemte meg for å finne en velib på veien. Lettere sagt enn gjort. Da jeg tilslutt fant et stativ som ikke var helt tomt, viste det seg (etter at jeg tok av sykkelen) at den var ødelagt. Magnifique. Dersom ingen andre tar den, eller noen andre tar den og ringer Velib-firmaet, risikerer jeg å måtte betale 150 euro for den ødelagte sykkelen. Det samme skjedde med Marie i går, og over natten trakk de henne 87 euro. Heldigvis fikk hun forklart situasjonen, men dog. Da jeg skulle tilbake, ventet jeg først 20 minutter på linje nr 1, deretter brukte jeg 15 min på å finne en velib på Hotel de Ville, jammen var ikke alle 4 på det stativet, og alle 3 på det utenfor Notre-dame ødelagte også. Tilsutt endte det opp med at jeg gikk helt hjem, og var hjemme rundt midnatt. Jeg og marie gikk fra koret kl kvart på elleve. Tatt i betraktning av at jeg også brukte 1 t og 20 min for å komme meg TIL koret, vil jeg påstå at jeg setter inn en hederlig innsats for kulturlivet. En god ting som har kommet av denne streiken er at jeg har funnet ut at det er raskere å gå til skolen enn å ta metroen, for ikke å snakke om triveligere, sunnere, og billigere. Jeg har besluttet ikke å kjøpe metromånedskort for november, fordi jeg da forhåpentligvis går mer i stedet for å ta metroen alle steder. Det er jo ofte omtrent like fort. Nesten i hvert fall. Og det er verdt det når jeg kan gå forbi Pantheon og gjennom Jardin du Luxembourg på vei til skolen, med skjerft, lue, votter, Arcade Fire på iPoden og crazy franskmenn på alle kanter (nevner i fleng; mannen som jogger med stokk i sekken, den lille kineseren med trillebagen som plukker blader, de som spiller tennis i bar overkropp, damen som synger mozart for seg selv, den lille jenten med hår ned til knærne som alltid er for sent ute og som ikke skjønner at det er lettere å løpe med sekken på ryggen enn på to hjul som velter sekken på hver fortauskant.)
Jeg og Marie har FORTSATT ikke skjønt hva som skjer etter koret, det er et slags klasserom ved siden av krypten vi øver i, hvor ca halvparten av koret går etter hver øvelse og drikker øl. I dag så vi dirigenten ta seg en Desperados. Ingen inviterer oss, og vi er meget usikre på om det er for hele koret eller en slags spesielt utvalgt kjerne. Ikke særlig godt å si. Men med vår begrensede forståelse av de organisatoriske sakene som har med koret å gjøre kan det godt hende de har forklart det og invitert oss opptil flere ganger. I og med at vår vanlige oversetter ikke var på koret i dag, måtte vi gå til dirigenten etterpå og si ”eh, hei ja. Ja, vi har vel ikke helt forstått alt. Hva er det som skjer på søndag, og når er konserten og hvor er den og når er generalprøven og kan vi gå med vanlige skjørt eller må de være fotside?” En ting er det musikalske, som vi faktisk skjønner det aller aller meste av, men når han slenger rundt seg med datoer, tider, ukedager og hvem som skal være hvor, nei da må vi takke for oss.
Det må jeg også nå, for det er leggetid og skole i morgen. Men før det; litt selvopphøyelse, som om ikke det var nok å skrive side opp og side ned om meg selv: læreren min synes jeg har veldig god uttale, og sa at min muntlige presentasjon av ”greven av monte christo” var ”Super. Parfait. Avez-vous entendu? Parfait.” (Super. Perfekt. Hørte dere? Perfekt.). Bare så det er sagt.
Litt forsinket, lat som det er mandag!
I dag var jeg på skolen for første gang siden 30. Oktober. Og det var jammen meg kjekt, tror det eller ei! Når man ikke bruker hjernen hele dagen hele uken, er det veldig lett å sløve helt bort. Noe mine foreldre bekymret seg for allerede i sommer, og som de faktisk fikk rett i. Jeg er ganske sikker på at min hjernekapasitet er betydelig lavere nå enn rundt 14 juni, eksamensdagen min. For ikke å snakke om rundt 10. Klasse, jeg er sikker på at det var mitt intellektuelle høydepunkt. Likevel finner jeg ikke helt motivasjonen til å sette meg ned med mattestykker eller en sudokubok. Men jeg er ganske sikker på at jeg ville tapt enhver runde av trivial pursuit skulle jegprøvd meg nå.
Spørsmålet er så: hva gjør man for å skjerpe intellektet? Sjakk er for kjedelig, mattebok har jeg ikke, sudoku er ikke helt min greie. Jeg leser Don Quijote, og pugger litt fransk, men føler liksom ikke helt at det hjelper. Og museer og slikt, jeg vet ikke med alle andre, men jeg personlig får ikke noe hjernetrim av å se på malerier, hvor enn flotte de måtte være. Et problem er også at norsken min lider kraftig under dette. Det at jeg både holder på å lære ett nytt språk, OG ikke bruker hjernen eller, OG nesten ikke leser norsk i det hele tatt (don quijote er den første norske boken jeg har lest siden jeg kom) gjør at alt blir helt tullete. Ta bare denne setningen. Jeg skrev først ”ikke leser norsk i det hele tatt nesten.” men vi kan vel alle være enige om at ”nesten ikke leser norsk i det hele tatt” er en veldig mye bedre setningsoppbygning på norsk, mer ”chic” som min forrige fransklærer ville sagt.
Heldigvis er jeg ikke alene om denne forvirringen, det ser ut til at alle mine norske venner som er midt i den samme læringsprosessen som meg har samme problemet.
Jeg håper virkelig det går over, det hadde jo vært trist om jeg skulle miste min kompetanse i norsk på grunn av at jeg lærer meg fransk!
Ellers har jeg funnet ut at det visstnok er superlukrativt å være skikkelig god i engelsk og samtidig snakke fransk dersom man bor i Frankrike. Det er så utrolig lavt nivå på engelsklærerne her at dersom man snakker skikkelig kan man visst tjene ganske så bra. Hørte om en som ett år etter hun hadde begynt å lære engelsk for første gang, fikk lærersertifikat som engelsklærer i frankrike. Hun hadde aldri vært i england, kun lært det i frankrike. Er det rart franskmenn er dårlige i engelsk?
Har blitt kjent med en au pair fra New Zealand i dag, på skolen, veldig grei og til tross for at vi begge er veldig mye bedre i engelsk, snakker vi fransk sammen. Merkelig nok har vi veldig mye til felles, og har kommet fram til at New Zealand og Norge er ganske like, ikke bare i landskap og klima, men også mentalitet. Av mindre trivelige fakta kan det nevnes at disse to landene topper verdensstatistikken over selvmord. På den lystigere siden kan det nevnes at det var disse to landene som var oppe til vurdering da location for innspilling av Ringenes Herre-filmene skulle avgjøres. New Zealand ble, som vi alle vet, valgt, og det var for det meste pga kostnadene. Oslo er jo, trossalt, verdens dyreste by å bo i.
Jeg har forøvrig lært klassen min fjellvettreglene i dag, vi snakket om å forsvinne i snøen og dø av kulde, alle var selvsagt spent på å høre den nordiske ekspertise, og jeg var ganske imponert over meg selv da jeg på sparket klarte å resitere de ni fjellvettreglene på fransk(!), om enn ikke i riktig rekkefølge. Takker plakaten på do på farmorstøl for det! Nordmenn er jo, trossalt, født med ski på beina. (Jeg måtte i samme slengen avkrefte rykter om horder av isbjørner overalt i landet. Det var vanskelig for mange av dem, spesielt amerikanerne og hun fra Madagaskar, å tro at ikke alle nordmenn hadde sett en isbjørn. men om de ble litt skuffet kunne jeg muntre dem opp med at ja, det er faktisk 24 t med sol om sommeren i Nord-Norge, og sjokkere og imponere med at nei, de har ikke sollys midt på vinteren.)
Spørsmålet er så: hva gjør man for å skjerpe intellektet? Sjakk er for kjedelig, mattebok har jeg ikke, sudoku er ikke helt min greie. Jeg leser Don Quijote, og pugger litt fransk, men føler liksom ikke helt at det hjelper. Og museer og slikt, jeg vet ikke med alle andre, men jeg personlig får ikke noe hjernetrim av å se på malerier, hvor enn flotte de måtte være. Et problem er også at norsken min lider kraftig under dette. Det at jeg både holder på å lære ett nytt språk, OG ikke bruker hjernen eller, OG nesten ikke leser norsk i det hele tatt (don quijote er den første norske boken jeg har lest siden jeg kom) gjør at alt blir helt tullete. Ta bare denne setningen. Jeg skrev først ”ikke leser norsk i det hele tatt nesten.” men vi kan vel alle være enige om at ”nesten ikke leser norsk i det hele tatt” er en veldig mye bedre setningsoppbygning på norsk, mer ”chic” som min forrige fransklærer ville sagt.
Heldigvis er jeg ikke alene om denne forvirringen, det ser ut til at alle mine norske venner som er midt i den samme læringsprosessen som meg har samme problemet.
Jeg håper virkelig det går over, det hadde jo vært trist om jeg skulle miste min kompetanse i norsk på grunn av at jeg lærer meg fransk!
Ellers har jeg funnet ut at det visstnok er superlukrativt å være skikkelig god i engelsk og samtidig snakke fransk dersom man bor i Frankrike. Det er så utrolig lavt nivå på engelsklærerne her at dersom man snakker skikkelig kan man visst tjene ganske så bra. Hørte om en som ett år etter hun hadde begynt å lære engelsk for første gang, fikk lærersertifikat som engelsklærer i frankrike. Hun hadde aldri vært i england, kun lært det i frankrike. Er det rart franskmenn er dårlige i engelsk?
Har blitt kjent med en au pair fra New Zealand i dag, på skolen, veldig grei og til tross for at vi begge er veldig mye bedre i engelsk, snakker vi fransk sammen. Merkelig nok har vi veldig mye til felles, og har kommet fram til at New Zealand og Norge er ganske like, ikke bare i landskap og klima, men også mentalitet. Av mindre trivelige fakta kan det nevnes at disse to landene topper verdensstatistikken over selvmord. På den lystigere siden kan det nevnes at det var disse to landene som var oppe til vurdering da location for innspilling av Ringenes Herre-filmene skulle avgjøres. New Zealand ble, som vi alle vet, valgt, og det var for det meste pga kostnadene. Oslo er jo, trossalt, verdens dyreste by å bo i.
Jeg har forøvrig lært klassen min fjellvettreglene i dag, vi snakket om å forsvinne i snøen og dø av kulde, alle var selvsagt spent på å høre den nordiske ekspertise, og jeg var ganske imponert over meg selv da jeg på sparket klarte å resitere de ni fjellvettreglene på fransk(!), om enn ikke i riktig rekkefølge. Takker plakaten på do på farmorstøl for det! Nordmenn er jo, trossalt, født med ski på beina. (Jeg måtte i samme slengen avkrefte rykter om horder av isbjørner overalt i landet. Det var vanskelig for mange av dem, spesielt amerikanerne og hun fra Madagaskar, å tro at ikke alle nordmenn hadde sett en isbjørn. men om de ble litt skuffet kunne jeg muntre dem opp med at ja, det er faktisk 24 t med sol om sommeren i Nord-Norge, og sjokkere og imponere med at nei, de har ikke sollys midt på vinteren.)
vendredi 9 novembre 2007
bretagne
Jeg er sikker paa mange lurer paa hvorfor jeg ikke har oppdatert paa saa lenge. la meg da oyeblikkelig forklare dette: soendag reiste jeg og de to barna paa TGV til Bretagne for aa besoeke Mami og Papi paa landet.
Togreisen var en smule stressende til tross for at begge foreldrene fulgte oss inn paa toget og innstallerte oss, men heldigvis gikk alt bra.
Bretagne, rettere sagt Banastere, viste seg aa vaere fantastisk. Huset var superfint, tegnet av Fabrice sin bror, som er arkitekt, og hadde tre bad, fire soverom, gulv-tak vinduer rundt hele og en gedigen hage. i tillegg laa det rett ved sjoen, men bare ved flo. ved fjaere var det en sump saa langt oeyet kunne se, fullt av maaker. ved flo var det ufattelig annerledes. i tillegg til denne fantastiske utsikten var det 5 minutter aa gaa til en kjempelang strand, som ved fjaere var en vaatmark med strandede baater.
i omraadet var det kjempestore marker og enger, smaa koselige hus i rotete hager, sideveier overalt, landsbyer, kuer, og her og der snublet du over sjoen.
til tross for at jeg hadde hovedansvaret for barna (mami er daarlig til beins og har svakt hjerte, papi har ingen erfaring med barn til tross for 2 soenner og en datter, han lekte med dukker for foerste gang paa tirsdag, har aldri skiftet en bleie eller badet et barn, og har en gang satt en baby paa sofaen og gaatt for aa hente seg en oel. veldig veldig glad i barnebarna, og underholdt gaspard hele dagen, men dog.)
den foerste natten skal jeg aerlig innroemmes at jeg var bekymret for nattesoevnen min. siden jeg hadde ansvaret for ungene sov jeg i rommet vegg i vegg med dem, motsatt ende og etasje av mami og papi. foerste natten tilbrakte jeg timen fra 03 til 04 med Jeanne i armene, fra 04:15 til 05 i gaspard sin seng med ham paa fanget, og fra 06 til 07 med Jeanne i min seng. De vaakent klokken 08.
Heldigvis sov de resten av uken, jeg har lagt meg senest halv elleve, staatt opp kl 08, spist fersk baguette hver dag, vaert paa lange sykkelturer og haapt at jeg fant veien tilbake, ligget i strandstol paa terrassen i solen og lest, blitt introdusert til mange deler av den bretagnske kultur.
De har eget flagg, eget spraak, egne nasjonaldrakter, de spiser andouille (ikke ulikt lammerull), quin amande (kake lagetg bare av smoer og sukker og litt mandler), crepes med asparges, bacon, egg, blaaskjell, reker, hva som helst, og de spiser mye fisk. Jeg har for foerste gang blitt servert en hel fisk paa tallerken; med hode og oeyne og alt, og det verste er at jeg spiste fornoeyd og det var godt.
etter denne punktvise turistbeskrivelsen, som jeg selv synes var veldig viktig, vil jeg gaa over til en annen del av ferien; oppdragelses-delen. naa. man skulle kanskje ikke tro at en 19aaring har meget aa bidra med naar det kommer til oppdragelse. men her vil jeg faktisk paastaa (grace a mine foreldre) at jeg har solide forkunnskaper i dette emnet, som har kommet meg til gode i hele hoest. heldigvis er Christelle og Fabrice for det meste paa samme linje, saa alt har gaatt bra. MEN. det er en kjent sak at i det oeyeblikk foreldre blir besteforeldre, kaster de det meste som heter oppdragelse over bord og gaar over i neste fase; bortskjemming. og siden man som regel har foreldre fulle av regler, er dette ofte veldig kjekt for barna, om enn mindre kjekt for foreldrene. og Odile og Philippe, som de heter, foreldrene til Fabrice, er intet unntak. Det virkelige Problemet kommer foerst naar au pairen er med paa ferie. jeg vil anslaa min rolle denne uken til en slags barnevakt/foreldreangiver/securitybumper/besteforeldreavlaster/norsk turist.
Noen ting kan jeg ignorere. Et glass Cola i ny og ne. En sykkeltur paa bagasjebrettet. Saa blir det verre. Naar vi en time foer middag drikker te og spiser kjeks (dette er en time etter goute, hvor gaspard har spist baade yoghurt og sjokolade), spoer gaspard pent om en kjeks. Naar han deretter spoer meg om en til idet han skal til aa forsyne seg, sier jeg nei, vi skal snart spise middag. han insisterer, jeg insisterer. jeg gir ham et lite hjoerne, han sier han vil ha en stor bit, og begynner a graate. mye. og selv om de ikke sa noe, er jeg ganske sikker paa at besteforeldrene var ganske saa uenige. Ellers hadde de nok proevd aa stoette meg. men nei. derfor, dagen etter, lot jeg mami ta haand om kjeks-utdelingen. og jaggu spiste han ikke foerst goute kl 4, deretter tre kjeks paa tur, deretter to kjeks hjemme, og alt dette foer middag kl 8. resultatet var selvsagt at han spiste tre biter quiche, og deretter nektet aa spise mer. Jeg sa ingenting.
I tillegg til dette har han hele uken (merkelig nok) kommandert og krevd og ikke sagt s'il te plait eller merci en eneste gang. noe jeg staar saa fast paa at jeg bare trenger aa se paa ham foer han sier det. eller, please og thank you som han sier til meg.
og idag har det vaert ganske vanskelig aa vende ham tilbake til gamle vaner, til tross for at han egentlig er baade hoeflig og snill. Heldigvis har det gaatt bra, og naa er det helg og han skal tilbringe de neste 2 doegnene med foreldrene. og dersom han ikke adlyder dem, kan de kjefte uten at han liker dem mindre for det. min posisjon hos ham er ikke helt like klar...
Naa, tilslutt, noen avsnitt om hjemturen. Togturen TIL bretagne var relativt stressende, to seter ved siden av hverandre, baby paa fanget, lite plass, ingen ville sove, alle som satt rundt oss hadde tydeligvis ingenting bedre aa gjoere paa enn aa stirre paa oss, selv om ungene ikke sa et pip, og trodde tydeligvis at jeg var saa daarlig i fransk (de hoerte meg lese paa engelsk til gaspard) at de kunne diskutere min sivilstatus seg i mellom paa fransk. de syns de var litt for droyt at en ugift kvinne hadde to saa smaa barn, og var jeg ikke uansett litt ung?
Da vi skulle tilbake hadde vi riktignok bare 2 minutter paa aa faa to unger, sekk og barnevogn inn paa toget, men siden setene var like innenfor doeren, uten bord mellom og vi hadde alle fire, gitt det superbra. det var ogsaa mye mer plass, og behagelig, enn da vi kom. liten vogn, bare 4x4 seter. og det gikk ogsaa veldig bra foerst, vi spiste goute, alle var fornoyde, vindusseter og ikke for varmt. men saa, etter 40 minutter, stoppet toget, midt paa landet, med beskjeden " ikke gaa ut". en halv time senere; "studentdemonstrasjon i Rennes, vi venter." en halv time etter det; "vi gaar om noen minutter;" 40 min senere, de har satt inn politifolk og brannfolk. tilslutt, etter 2 timer og 40 minutter, gikk toget videre. Jeg hadde ikke hatt noen penger paa mobilen og maatte vente paa at christelle skulle ringe meg. jeg matte ogsaa gaa fem vogner til matvognen, staa ti min i koe med to barn, spoerre mannen foran oss pent om han kanskje kunne klare seg med to yoghurter, saa vi kunne faa den siste, for det var det eneste de hadde som jeanne kunne spise, bortsett fra kompott (de hadde en minipakke igjen). jeg maatte ogsaa utoeve min aller beste 3aaringslogikk for aa faa gaspard til aa gi kompotten til Jeanne, fordi vanligvis er det ham som spiser den typen kompott. Alt i alt var jeg relativt kjoert da jeg ankom Paris kl 22, og er veldig glad Christelle kommer tilbake kl 5 i ettermiddag i stedet for kl 7.
helt paa slutten;
franskmenn er overbevist at dersom du ikke har perfekt gramatikk er det ok aa baksnakke deg paa fransk. spesielt hvis man er paa nachspiel.
skifterom paa tog er ikke beregnet for to barn.
folk syns du er rar hvis du gaar tur paa stranden alene, og det er tydeligvis lov aa peke og le.
fisk som ikke lukter fisk er godt.
lisa ekdahl er, av en eller annen merkelig grunn, kjent i frankrike. ikke skjoenner jeg hvorfor.
aa spise frokost rett fra bordet er det tydeligvis ikke bare C&F som gjoer. Hvorfor?? er det for aa spare oppvasken, og heller ha smuler overalt? og kan man ikke ha en skje i hvert syltetoy heller enn en skje hver som man bruker til alle typer syltetoy OG honning?
og HVA er saa vanskelig aa forstaa med aa spise middag naar man kommer hjem fra skolen, heller enn rett foer man legger seg? hvis man sier at det hender man spiser middag i 5tiden, faar man spoersmalet, "hva gjoer dere etterpaa da? legger dere?"
og. JA, jeg kommer fra Norge, og NEI, jeg liker ikke laks.
Togreisen var en smule stressende til tross for at begge foreldrene fulgte oss inn paa toget og innstallerte oss, men heldigvis gikk alt bra.
Bretagne, rettere sagt Banastere, viste seg aa vaere fantastisk. Huset var superfint, tegnet av Fabrice sin bror, som er arkitekt, og hadde tre bad, fire soverom, gulv-tak vinduer rundt hele og en gedigen hage. i tillegg laa det rett ved sjoen, men bare ved flo. ved fjaere var det en sump saa langt oeyet kunne se, fullt av maaker. ved flo var det ufattelig annerledes. i tillegg til denne fantastiske utsikten var det 5 minutter aa gaa til en kjempelang strand, som ved fjaere var en vaatmark med strandede baater.
i omraadet var det kjempestore marker og enger, smaa koselige hus i rotete hager, sideveier overalt, landsbyer, kuer, og her og der snublet du over sjoen.
til tross for at jeg hadde hovedansvaret for barna (mami er daarlig til beins og har svakt hjerte, papi har ingen erfaring med barn til tross for 2 soenner og en datter, han lekte med dukker for foerste gang paa tirsdag, har aldri skiftet en bleie eller badet et barn, og har en gang satt en baby paa sofaen og gaatt for aa hente seg en oel. veldig veldig glad i barnebarna, og underholdt gaspard hele dagen, men dog.)
den foerste natten skal jeg aerlig innroemmes at jeg var bekymret for nattesoevnen min. siden jeg hadde ansvaret for ungene sov jeg i rommet vegg i vegg med dem, motsatt ende og etasje av mami og papi. foerste natten tilbrakte jeg timen fra 03 til 04 med Jeanne i armene, fra 04:15 til 05 i gaspard sin seng med ham paa fanget, og fra 06 til 07 med Jeanne i min seng. De vaakent klokken 08.
Heldigvis sov de resten av uken, jeg har lagt meg senest halv elleve, staatt opp kl 08, spist fersk baguette hver dag, vaert paa lange sykkelturer og haapt at jeg fant veien tilbake, ligget i strandstol paa terrassen i solen og lest, blitt introdusert til mange deler av den bretagnske kultur.
De har eget flagg, eget spraak, egne nasjonaldrakter, de spiser andouille (ikke ulikt lammerull), quin amande (kake lagetg bare av smoer og sukker og litt mandler), crepes med asparges, bacon, egg, blaaskjell, reker, hva som helst, og de spiser mye fisk. Jeg har for foerste gang blitt servert en hel fisk paa tallerken; med hode og oeyne og alt, og det verste er at jeg spiste fornoeyd og det var godt.
etter denne punktvise turistbeskrivelsen, som jeg selv synes var veldig viktig, vil jeg gaa over til en annen del av ferien; oppdragelses-delen. naa. man skulle kanskje ikke tro at en 19aaring har meget aa bidra med naar det kommer til oppdragelse. men her vil jeg faktisk paastaa (grace a mine foreldre) at jeg har solide forkunnskaper i dette emnet, som har kommet meg til gode i hele hoest. heldigvis er Christelle og Fabrice for det meste paa samme linje, saa alt har gaatt bra. MEN. det er en kjent sak at i det oeyeblikk foreldre blir besteforeldre, kaster de det meste som heter oppdragelse over bord og gaar over i neste fase; bortskjemming. og siden man som regel har foreldre fulle av regler, er dette ofte veldig kjekt for barna, om enn mindre kjekt for foreldrene. og Odile og Philippe, som de heter, foreldrene til Fabrice, er intet unntak. Det virkelige Problemet kommer foerst naar au pairen er med paa ferie. jeg vil anslaa min rolle denne uken til en slags barnevakt/foreldreangiver/securitybumper/besteforeldreavlaster/norsk turist.
Noen ting kan jeg ignorere. Et glass Cola i ny og ne. En sykkeltur paa bagasjebrettet. Saa blir det verre. Naar vi en time foer middag drikker te og spiser kjeks (dette er en time etter goute, hvor gaspard har spist baade yoghurt og sjokolade), spoer gaspard pent om en kjeks. Naar han deretter spoer meg om en til idet han skal til aa forsyne seg, sier jeg nei, vi skal snart spise middag. han insisterer, jeg insisterer. jeg gir ham et lite hjoerne, han sier han vil ha en stor bit, og begynner a graate. mye. og selv om de ikke sa noe, er jeg ganske sikker paa at besteforeldrene var ganske saa uenige. Ellers hadde de nok proevd aa stoette meg. men nei. derfor, dagen etter, lot jeg mami ta haand om kjeks-utdelingen. og jaggu spiste han ikke foerst goute kl 4, deretter tre kjeks paa tur, deretter to kjeks hjemme, og alt dette foer middag kl 8. resultatet var selvsagt at han spiste tre biter quiche, og deretter nektet aa spise mer. Jeg sa ingenting.
I tillegg til dette har han hele uken (merkelig nok) kommandert og krevd og ikke sagt s'il te plait eller merci en eneste gang. noe jeg staar saa fast paa at jeg bare trenger aa se paa ham foer han sier det. eller, please og thank you som han sier til meg.
og idag har det vaert ganske vanskelig aa vende ham tilbake til gamle vaner, til tross for at han egentlig er baade hoeflig og snill. Heldigvis har det gaatt bra, og naa er det helg og han skal tilbringe de neste 2 doegnene med foreldrene. og dersom han ikke adlyder dem, kan de kjefte uten at han liker dem mindre for det. min posisjon hos ham er ikke helt like klar...
Naa, tilslutt, noen avsnitt om hjemturen. Togturen TIL bretagne var relativt stressende, to seter ved siden av hverandre, baby paa fanget, lite plass, ingen ville sove, alle som satt rundt oss hadde tydeligvis ingenting bedre aa gjoere paa enn aa stirre paa oss, selv om ungene ikke sa et pip, og trodde tydeligvis at jeg var saa daarlig i fransk (de hoerte meg lese paa engelsk til gaspard) at de kunne diskutere min sivilstatus seg i mellom paa fransk. de syns de var litt for droyt at en ugift kvinne hadde to saa smaa barn, og var jeg ikke uansett litt ung?
Da vi skulle tilbake hadde vi riktignok bare 2 minutter paa aa faa to unger, sekk og barnevogn inn paa toget, men siden setene var like innenfor doeren, uten bord mellom og vi hadde alle fire, gitt det superbra. det var ogsaa mye mer plass, og behagelig, enn da vi kom. liten vogn, bare 4x4 seter. og det gikk ogsaa veldig bra foerst, vi spiste goute, alle var fornoyde, vindusseter og ikke for varmt. men saa, etter 40 minutter, stoppet toget, midt paa landet, med beskjeden " ikke gaa ut". en halv time senere; "studentdemonstrasjon i Rennes, vi venter." en halv time etter det; "vi gaar om noen minutter;" 40 min senere, de har satt inn politifolk og brannfolk. tilslutt, etter 2 timer og 40 minutter, gikk toget videre. Jeg hadde ikke hatt noen penger paa mobilen og maatte vente paa at christelle skulle ringe meg. jeg matte ogsaa gaa fem vogner til matvognen, staa ti min i koe med to barn, spoerre mannen foran oss pent om han kanskje kunne klare seg med to yoghurter, saa vi kunne faa den siste, for det var det eneste de hadde som jeanne kunne spise, bortsett fra kompott (de hadde en minipakke igjen). jeg maatte ogsaa utoeve min aller beste 3aaringslogikk for aa faa gaspard til aa gi kompotten til Jeanne, fordi vanligvis er det ham som spiser den typen kompott. Alt i alt var jeg relativt kjoert da jeg ankom Paris kl 22, og er veldig glad Christelle kommer tilbake kl 5 i ettermiddag i stedet for kl 7.
helt paa slutten;
franskmenn er overbevist at dersom du ikke har perfekt gramatikk er det ok aa baksnakke deg paa fransk. spesielt hvis man er paa nachspiel.
skifterom paa tog er ikke beregnet for to barn.
folk syns du er rar hvis du gaar tur paa stranden alene, og det er tydeligvis lov aa peke og le.
fisk som ikke lukter fisk er godt.
lisa ekdahl er, av en eller annen merkelig grunn, kjent i frankrike. ikke skjoenner jeg hvorfor.
aa spise frokost rett fra bordet er det tydeligvis ikke bare C&F som gjoer. Hvorfor?? er det for aa spare oppvasken, og heller ha smuler overalt? og kan man ikke ha en skje i hvert syltetoy heller enn en skje hver som man bruker til alle typer syltetoy OG honning?
og HVA er saa vanskelig aa forstaa med aa spise middag naar man kommer hjem fra skolen, heller enn rett foer man legger seg? hvis man sier at det hender man spiser middag i 5tiden, faar man spoersmalet, "hva gjoer dere etterpaa da? legger dere?"
og. JA, jeg kommer fra Norge, og NEI, jeg liker ikke laks.
Inscription à :
Articles (Atom)
