Hver fredag i Paris er den kommende helgen full av kanskjer og muligens-er og kan hende at-er og har planer om-er. Og hver søndag i Paris er den helgen som var, full av skulle ha-er og hadde tenkt-er og ble ikke noe av-er. Denne helgen er ikke noe unntak.
Spiste jeg piknik på Champs-des-Mars? Nei.
Gikk jeg på Louise Bourgeoisutstillingen på Pompidosenteret? Nei.
Var jeg på utstilling av propagandafotoer fra okkupasjonen? Nei.
Var jeg ute søndag kveld? Nei.
Syklet jeg langs Seinen? Nei.
Men det som er så fint med Paris er at som regel blir søndagens endte opp med-er og tilslutt-er og omsider, så-er, like gode som fredagens kanskjer og muligens-er.
Satt jeg en time i solen på en trapp ned i Seinen og hørte på Vampire Weekend og snakket om framtiden og kjærligheten? Ja.
Spiste jeg pizza på et vaklevorent fortausbord og ble servert av den mest arrogante kelneren Paris noensinne har sett? Ja.
Spaserte jeg over hele Marais og Bastille uten å gjøre noenting som helst, for så å ende opp med å sitte to timer foran en tom kaffekopp på et fortausbord og snakke om ingenting? Ja.
Syklet jeg hjem fra republique i vårværet, under grønne trær, langs lekeplasser og parker, og tok for første gang sjansen på å sykle i rundkjøringen på bastille i stedet for å gå av sykkelen og gå rundt? Ja.
Satt jeg på den rødmalte bittelille baren Planete Mars og drakk øl og ble servert chips av den hyggelige bartenderen mens jeg så på den crazy DJen som danset til alt fra Amy Winehouse til Guns’n Roses? Ja.
Oppdaget jeg en nydelig liten (miniskul) engelsk bokhandel med en eier som for alltid elsker Norge fordi hennes aller første venner i Paris var to norske au pairer og deres peruvianske gatemusiker-kjærester? Ja.
Leste jeg Don Quijote til 5 om morgenen med god samvittighet fordi jeg visste at jeg ikke skulle noe som ikke kunne vente neste dag? Ja.
Har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjorde noe av det jeg hadde planlagt, eller føler jeg at jeg har kastet bort en helg og nå bare har tolv igjen? Nei.
Fordi det som er best med Paris er at selv det å gjøre ingenting betyr å gjøre noe.
lundi 21 avril 2008
jeudi 17 avril 2008
Press
Nå er det en uke siden jeg har blogget, og det er en enkel grunn for det; Med den nye og forbedrede profilen til Zacattac, nevnelig sosialantropologiske observasjoner, har jeg rett og slett overvurdert enten a) min analytiske evne, b) min kontinuerende objektivtet når det kommer til alle ting franske, eller c) begge deler.
Det som kommer nå er derfor IKKE en observasjon på franskmenn/frankrike, snarere latinamerikanere VS skandinaver. Så kan man spørre seg, hvordan i all verdens navn og rike finner jeg grunnlag for slike refleksjoner i Paris, en by nokså langt fra både syd- og nordamerika? Jo, takket være den fantastiske internasjonaliteten på Sorbonnes språkkurs.
Selv går jeg i klasse med bare to latinamerikanere, rettere sagt colombianere, men takket være den underlige evnen utlendinger har til å gruppere seg med landsmenn/verdensdelsmenn, har jeg nå blitt mer eller mindre kjent med omtrent 10 latinamerikanere. Så da vi skulle ut på tirsdag var vi tre skandinaver og en hel haug med latinos, som de liker å kalle seg. Vi hadde avtalt møtetid kl 9. Jeg var der ti over ni, litt stresset allerede, veldig stresset da jeg ikke fant noen der. Jeg sendte melding til Christian, en danske, "jeg vet at jeg er sen, men er dere allerede gått? i så fall, hvor?". Han svarer at han også er sen, men er der om fem minutter. Tre minutter senere er han der. Da er det meg og ham. Fem minutter etter det igjen, klokken er nå 21:20, kommer Cecilia, en svenske. Så venter vi.
Og venter.
Og venter.
Tilslutt, kl 21:50, kommer tre av de mange latinosene, deretter Asli (hun er tyrkisk), deretter litt flere latinos. Kl 22:40 kommer det enda flere. Først ca i 23-tiden har alle som sa de kom, kommet. Og vi tre skandinaver, vi kunne ikke unngå å betrakte dette som en refleksjon over våre vaner. For som Cecilia sa, da hun kom 20 minutter for sen; "hadde dette vært i sverige, hadde dere sikkert trodd jeg var kidnappet eller hadde vært i en ulykke. Ingen kommer 20 minutter for sent til en avtale." Christian og jeg kunne ikke annet enn å si oss enige, og hoderystende dømme det avslappede forholdet de fleste som bor sør for skandinavia har til tid, punktlighet etc. *
Men det var ganske slående. Vi kom først, og jammen gikk vi ikke først også. Cecilia gikk allerede kl elleve, jeg gikk halv tolv, Christian gikk halv ett. Og de andre ble angivelig ute til ca kl fem neste morgen, på en tirsdag. Man kan enten lese dette som at vi Skandinaver er kjedelige, snerpete, pertentlige, over-presise etc, og at latinosene vet å leve livet, ha det gøy, ta det med ro, også videre. Eller så kan man si at vi skandinaver (nå drar jeg ikke alle over en kam, altså. Strengt tatt refererer jeg vel fortsatt til oss tre i klassen min. eller så kan man lese det som en generalisering. her er tolkningsmuligheter i mangfold!) er presise, ansvarlige mennesker som tar skole/vårt profesjonelle liv på alvor, og som har skjønt at helgen er til for å slippe seg løs som en belønning etter en strabasiøs og fokusert uke, men latinamerikanerne er uansvarlige, løssluppne, bråkete drikkfeldige mennesker som ikke kan ta ansvar for noen ting.
Det som er interessant å legge til, er jo at jeg snakket med en i koret igår, som har bodd seks måneder i Gøteborg. Han synes at skandinaver hadde en pussig levemåte, hvem drakk bare i helgen? Og var det nødvendig å bli så veldig full, hver eneste helg? var det normalt eller var det bare akkurat de han hadde blitt kjent med? Vi måtte jo innrømme, som sant var, at neida, det er nok normalt det. Det er selvsagt ikke ALLE skandinaver som gjør det, men skal man fastslå et generelt drikkemønster for skandinaver, er nok helgefylla det mest treffende. Så for marie og meg er jo den vanlige solide ølrunden etter koret hver onsdag et noe pussig fenomen, noe som forklarer hvorfor vi de første 4 månedene ikke deltok en eneste gang. Heldigvis vet vi å tilpasse oss kulturen i landet som så gjestfritt har tatt oss imot. hvem er vel vi til å motstrebe anerkjente tradisjoner?
*Jeg vil forresten legge til at dette forholdet til punktlighet ser ut til å gjelde generelt i frankrike også. På nettsiden til koret stod det klart og tydelig; øvelsen begynner kl 20. Vante som vi var med hendholdsvis skolekoret på langhaugen med David i spissen, og jentekoret på høyskolen med Maria som tidtaker, var vi KJEMPESTRESSEDE da vi var fem minutter for sene, og fryktet en ekstremt pinlig banking på døren og sniking inn mens alle så strengt på oss. Så da vi var de første på stedet ble vi ganske overrasket. Og da det viste seg at en avslappet oppvarming begynte halv ni-ish... Og det er det som er vanlig. Sier man klokken halv syv på koret kan man være sikker på at det ikke skjer noen ting før tidligst syv.
Det som kommer nå er derfor IKKE en observasjon på franskmenn/frankrike, snarere latinamerikanere VS skandinaver. Så kan man spørre seg, hvordan i all verdens navn og rike finner jeg grunnlag for slike refleksjoner i Paris, en by nokså langt fra både syd- og nordamerika? Jo, takket være den fantastiske internasjonaliteten på Sorbonnes språkkurs.
Selv går jeg i klasse med bare to latinamerikanere, rettere sagt colombianere, men takket være den underlige evnen utlendinger har til å gruppere seg med landsmenn/verdensdelsmenn, har jeg nå blitt mer eller mindre kjent med omtrent 10 latinamerikanere. Så da vi skulle ut på tirsdag var vi tre skandinaver og en hel haug med latinos, som de liker å kalle seg. Vi hadde avtalt møtetid kl 9. Jeg var der ti over ni, litt stresset allerede, veldig stresset da jeg ikke fant noen der. Jeg sendte melding til Christian, en danske, "jeg vet at jeg er sen, men er dere allerede gått? i så fall, hvor?". Han svarer at han også er sen, men er der om fem minutter. Tre minutter senere er han der. Da er det meg og ham. Fem minutter etter det igjen, klokken er nå 21:20, kommer Cecilia, en svenske. Så venter vi.
Og venter.
Og venter.
Tilslutt, kl 21:50, kommer tre av de mange latinosene, deretter Asli (hun er tyrkisk), deretter litt flere latinos. Kl 22:40 kommer det enda flere. Først ca i 23-tiden har alle som sa de kom, kommet. Og vi tre skandinaver, vi kunne ikke unngå å betrakte dette som en refleksjon over våre vaner. For som Cecilia sa, da hun kom 20 minutter for sen; "hadde dette vært i sverige, hadde dere sikkert trodd jeg var kidnappet eller hadde vært i en ulykke. Ingen kommer 20 minutter for sent til en avtale." Christian og jeg kunne ikke annet enn å si oss enige, og hoderystende dømme det avslappede forholdet de fleste som bor sør for skandinavia har til tid, punktlighet etc. *
Men det var ganske slående. Vi kom først, og jammen gikk vi ikke først også. Cecilia gikk allerede kl elleve, jeg gikk halv tolv, Christian gikk halv ett. Og de andre ble angivelig ute til ca kl fem neste morgen, på en tirsdag. Man kan enten lese dette som at vi Skandinaver er kjedelige, snerpete, pertentlige, over-presise etc, og at latinosene vet å leve livet, ha det gøy, ta det med ro, også videre. Eller så kan man si at vi skandinaver (nå drar jeg ikke alle over en kam, altså. Strengt tatt refererer jeg vel fortsatt til oss tre i klassen min. eller så kan man lese det som en generalisering. her er tolkningsmuligheter i mangfold!) er presise, ansvarlige mennesker som tar skole/vårt profesjonelle liv på alvor, og som har skjønt at helgen er til for å slippe seg løs som en belønning etter en strabasiøs og fokusert uke, men latinamerikanerne er uansvarlige, løssluppne, bråkete drikkfeldige mennesker som ikke kan ta ansvar for noen ting.
Det som er interessant å legge til, er jo at jeg snakket med en i koret igår, som har bodd seks måneder i Gøteborg. Han synes at skandinaver hadde en pussig levemåte, hvem drakk bare i helgen? Og var det nødvendig å bli så veldig full, hver eneste helg? var det normalt eller var det bare akkurat de han hadde blitt kjent med? Vi måtte jo innrømme, som sant var, at neida, det er nok normalt det. Det er selvsagt ikke ALLE skandinaver som gjør det, men skal man fastslå et generelt drikkemønster for skandinaver, er nok helgefylla det mest treffende. Så for marie og meg er jo den vanlige solide ølrunden etter koret hver onsdag et noe pussig fenomen, noe som forklarer hvorfor vi de første 4 månedene ikke deltok en eneste gang. Heldigvis vet vi å tilpasse oss kulturen i landet som så gjestfritt har tatt oss imot. hvem er vel vi til å motstrebe anerkjente tradisjoner?
*Jeg vil forresten legge til at dette forholdet til punktlighet ser ut til å gjelde generelt i frankrike også. På nettsiden til koret stod det klart og tydelig; øvelsen begynner kl 20. Vante som vi var med hendholdsvis skolekoret på langhaugen med David i spissen, og jentekoret på høyskolen med Maria som tidtaker, var vi KJEMPESTRESSEDE da vi var fem minutter for sene, og fryktet en ekstremt pinlig banking på døren og sniking inn mens alle så strengt på oss. Så da vi var de første på stedet ble vi ganske overrasket. Og da det viste seg at en avslappet oppvarming begynte halv ni-ish... Og det er det som er vanlig. Sier man klokken halv syv på koret kan man være sikker på at det ikke skjer noen ting før tidligst syv.
jeudi 10 avril 2008
Min au pair-profil
Nå faller ikke dette helt inn i kategorien observasjoner om Paris, men på request poster jeg her min au pair-profil som den ble vist da jeg lette etter familie i fjor:
Salut! Je m\'appelle Hannah, et je suis une fille a dix-huit, presque dix-neuf ans. Je cherche une famille energetique, jolie, peut-etre grande, qui cherche une au-pair qui à aussi ces qualifications. J'aime bien des enfants, et j'espere que vous êtes la famille ou je peux etre une membre de la famille, ou je peux connaitre bien votre enfants, lire pour eux parler avec eux, jouer avec eux.
I still cannot express myself suffitiently in french, which is part of why I hope to beocme an au-pair next year! and also, the reason stated above, I love to work with, play with, read to and spend time with children. I have babysat a family of three children under the age of seven for almost four years now, the youngest I started watching when he was 6 months old. I find children incredibly rewarding to spend time with, they always surprise, amuse and impress you no matter how well you think you know them. I hope that you are the family I can feel at home in, and which feels comfortable enough with me to let me be a part of the family. I do not want to simply be someone who lives in the house, I want to be a part of it. I hope that if you like my profile, and would like to know me better, and perhaps consider me as a future part of your family and hopefully a "big sister" to your children, you will contact me soon!
Looking forward to hear from you!
Je suis une fille norvegienne, a presque dix-neuf ans. Je finis mon education de treize ans cette printemps. Mes hobbies sont jouer du violoncelle et du piano, chanter, lire, ++. J\'aime bien francais et de France, et veux les connaitre bien! aussi, j\'aime des enfants!
I am this spring finishing my 13year education in Bergen, a town on the west-coast of norway, with my final three years specialized in music, dancing and theatre. By the time I leave Norway I will have turned nineteen, and have a drivers licence.
I have studied french for five years at school, and achieved pretty good grades, but I am not nearly fluent, and I hope this can be a way of improving my french significantly. English is my second language, as my mother is English, I am also an English citizen, and I am more than happy to teach children english, both oral and written.
I also love to read, both to myself, which is one of my main hobbies, but also to children. Some of my favourite books are harry potter and the chronicles of narnia! I frequently babysit/spend time with my cousins, 5, 9 and 11 year-old boys, and am familiar with the needs and preferences of children this age! I am familiar with animals, I have grown up in the country, with cats, dogs, hens, occasional horses ++
Music is also an important part of my life, as I have played the piano since I was five and the cello since I was eight. I also sing in my schoolchoir, have played/sung in a band and danced ballet and jazz for approx. ten years.
I am an open-minded, energetic girl, who likes to have a lot to do. I\'m always up for different activities, such as swimming, dancing, bowling, hide and seek, skiing, hiking, playing different games etc. I am sociable, outgoing, talkative and not the least smiling, and I consider myself to be honest and likeable. I have always liked, and done fairly well in school, and hope to learn a lot from being an Au-Pair!
Je veux travails comme une au-pair parce-que j'aime bien des enfants, je veux parle francais plus bien, je veux connaitre une noveau culture, et pas moins, une noveau famille!
I love france and french, and have a great desire to learn alot more, both of the language, and of the culture of the country. I think knowing languages is an important skill in todays globalized world, and knowing another culture, how it differs from ones own, is a way of knowing all cultures, and learning to respect differences between people.
Seeing how much I love children, and how much it gives me taking care of them, I see no better way to learn french than to learn it by joining a family, living in france, and perhaps taking external french courses. this way I have every opportunity to learn french while I at the same time am doing something I truly enjoy!
I hope you have the same expectations to and au-pair as I expect to give, and if you do, please contact me!
Salut! Je m\'appelle Hannah, et je suis une fille a dix-huit, presque dix-neuf ans. Je cherche une famille energetique, jolie, peut-etre grande, qui cherche une au-pair qui à aussi ces qualifications. J'aime bien des enfants, et j'espere que vous êtes la famille ou je peux etre une membre de la famille, ou je peux connaitre bien votre enfants, lire pour eux parler avec eux, jouer avec eux.
I still cannot express myself suffitiently in french, which is part of why I hope to beocme an au-pair next year! and also, the reason stated above, I love to work with, play with, read to and spend time with children. I have babysat a family of three children under the age of seven for almost four years now, the youngest I started watching when he was 6 months old. I find children incredibly rewarding to spend time with, they always surprise, amuse and impress you no matter how well you think you know them. I hope that you are the family I can feel at home in, and which feels comfortable enough with me to let me be a part of the family. I do not want to simply be someone who lives in the house, I want to be a part of it. I hope that if you like my profile, and would like to know me better, and perhaps consider me as a future part of your family and hopefully a "big sister" to your children, you will contact me soon!
Looking forward to hear from you!
Je suis une fille norvegienne, a presque dix-neuf ans. Je finis mon education de treize ans cette printemps. Mes hobbies sont jouer du violoncelle et du piano, chanter, lire, ++. J\'aime bien francais et de France, et veux les connaitre bien! aussi, j\'aime des enfants!
I am this spring finishing my 13year education in Bergen, a town on the west-coast of norway, with my final three years specialized in music, dancing and theatre. By the time I leave Norway I will have turned nineteen, and have a drivers licence.
I have studied french for five years at school, and achieved pretty good grades, but I am not nearly fluent, and I hope this can be a way of improving my french significantly. English is my second language, as my mother is English, I am also an English citizen, and I am more than happy to teach children english, both oral and written.
I also love to read, both to myself, which is one of my main hobbies, but also to children. Some of my favourite books are harry potter and the chronicles of narnia! I frequently babysit/spend time with my cousins, 5, 9 and 11 year-old boys, and am familiar with the needs and preferences of children this age! I am familiar with animals, I have grown up in the country, with cats, dogs, hens, occasional horses ++
Music is also an important part of my life, as I have played the piano since I was five and the cello since I was eight. I also sing in my schoolchoir, have played/sung in a band and danced ballet and jazz for approx. ten years.
I am an open-minded, energetic girl, who likes to have a lot to do. I\'m always up for different activities, such as swimming, dancing, bowling, hide and seek, skiing, hiking, playing different games etc. I am sociable, outgoing, talkative and not the least smiling, and I consider myself to be honest and likeable. I have always liked, and done fairly well in school, and hope to learn a lot from being an Au-Pair!
Je veux travails comme une au-pair parce-que j'aime bien des enfants, je veux parle francais plus bien, je veux connaitre une noveau culture, et pas moins, une noveau famille!
I love france and french, and have a great desire to learn alot more, both of the language, and of the culture of the country. I think knowing languages is an important skill in todays globalized world, and knowing another culture, how it differs from ones own, is a way of knowing all cultures, and learning to respect differences between people.
Seeing how much I love children, and how much it gives me taking care of them, I see no better way to learn french than to learn it by joining a family, living in france, and perhaps taking external french courses. this way I have every opportunity to learn french while I at the same time am doing something I truly enjoy!
I hope you have the same expectations to and au-pair as I expect to give, and if you do, please contact me!
mercredi 9 avril 2008
Paris, min kjære!
Jeg har funnet ut noe banebrytende. Paris er bra når man har penger, men det er jammen ikke så ille når man er blakk heller.
Jeg sykler.
I går syklet jeg en av Paris' lengste gater, i skumring, gatelysene var nettopp tente, eiffeltårnet lyste foran meg som en betlehemsstjerne (ok, jeg overdriver litt. men vakkert var det!).
Jeg går
Jeg har spasert en time i mitt nærområde idag. Jeg fant en gedigen Jazzplatebutikk som jeg hadde glemt eksisterte, og det er sikkert litt på grunn av at den ligger på et hjørne av en tom, men nydelig sidegate fra en sidegate bak en park. Det tror jeg er fordi franskmenn ikke hører på jazz som sjanger, de hører kanskje på enkelte jazz-artister (django reinhardt mm) men ellers er det de der evinnelige chanteurs francaise, som synger på fransk, og alle har samme stil og det er så UENDELIG kjedelig. litt som singer-songwriters bare enda likere. Men heldigvis mindre sutrete, takk gud. Franskmenn er mye, men sutrete er ikke de ikke (så langt jeg har erfart, i det minste). En ting de ER, derimot, er dårlige med avtaler og vennskap og sånn. Jeg hadde bare hørt om denne egenskapen fra mine andre Parisboende venner som ikke er Parisiske, men jammen har det ikke hendt med meg og. Jeg må jo bare lure; er det normalt å svare på meldingen "skal vi finne på noe imorgen?" med "ja, vi ringes imorgen ettermiddag!" og deretter ikke la høre fra seg på en uke? Kanskje min dømmekraft er svekket i løpet av min kontakt med det franske folket. Men visse normer må man da kunne ha til felles?
Ellers på spaserturen min oppdaget jeg at det romerske amfiteateret som ligger omtrent to steinkast fra meg, og som opprinnelig rommet opp til 17.000 tilskuere, ikke bare er et nydelig område, men parken rundt rommer også en state-of-the-art lekeplass, hvor jeg uten tvil skal ta med meg ungene imorgen, og i tillegg har den gratis trådløst internett, som så mange av Paris' parker, (hvem sier at den franske staten ikke klarer noenting som helst? Det er veldig mye de ikke klarer, men disse wifi-spotsene har de ihvertfall fått til.), så når temperaturen blir litt mer Mac-vennlig, skal bloggpostene postes fra historisk grunn.
Jeg har også hjulpet min familie i jakten på en ny au pair i dag, og jammen er det gøy. Som en liten refleksjon, for en gangs skyld ikke på franskmenn, men på norske jenter, kan jeg informere at av de mange, mange norske jentene som hadde meldt seg opp som au pairer, hadde samtlige minst tre alvorlige grammatiske feil i engelsken sin (de som hadde flest, var de som proklamerte sin engelsk-dyktighet allerede i tittel-linjen.) de fleste hadde bilder som kunne egnet seg på en side som f.eks. blink.no eller match.com, men ikke noe særlig på en side hvor folk leter etter en til å passe barna sine. (christelle, for eksempel, luker ut kandidater med blant annet disse kriteriene: "too blonde". "too big tits". "too pretty". "she has her pet in the photo". "she did drama at school". ) og etter å ha sett gjennom en hel haug av både norske og svenske fremtidige au pairer kan jeg bare slå fast en ting; enten er det å bli au pair mye mer ansett i sverige, og dermed er det mange flere oppegående jenter som vil bli det, eller så er norske jenter generelt (ganske mye) dummere. selvfølgelig kan det også være at svenske jenter er grenseløst manipulative og uærlige på profilene sine, mens de norske fremstår akkurat som den de er, verken mer eller mindre.
men jeg er glad jeg ikke skal prøve å finne en ny familie nå. For å vite at de satt, mor far og tidligere au pair og lo av meg og min profil... ikke så oppløftende. Men så skrev jeg heller ikke
"Well my goals for the future is to:
-Travel and meet new people, learn about new cultures, learn new languages.
-Get an education as a teacher
-Find "the one" (hehe)
-And just make my own family (hopefully)
So this is me!"
Det var dagens nasjonale selvinnsikt.
Jeg sykler.
I går syklet jeg en av Paris' lengste gater, i skumring, gatelysene var nettopp tente, eiffeltårnet lyste foran meg som en betlehemsstjerne (ok, jeg overdriver litt. men vakkert var det!).
Jeg går
Jeg har spasert en time i mitt nærområde idag. Jeg fant en gedigen Jazzplatebutikk som jeg hadde glemt eksisterte, og det er sikkert litt på grunn av at den ligger på et hjørne av en tom, men nydelig sidegate fra en sidegate bak en park. Det tror jeg er fordi franskmenn ikke hører på jazz som sjanger, de hører kanskje på enkelte jazz-artister (django reinhardt mm) men ellers er det de der evinnelige chanteurs francaise, som synger på fransk, og alle har samme stil og det er så UENDELIG kjedelig. litt som singer-songwriters bare enda likere. Men heldigvis mindre sutrete, takk gud. Franskmenn er mye, men sutrete er ikke de ikke (så langt jeg har erfart, i det minste). En ting de ER, derimot, er dårlige med avtaler og vennskap og sånn. Jeg hadde bare hørt om denne egenskapen fra mine andre Parisboende venner som ikke er Parisiske, men jammen har det ikke hendt med meg og. Jeg må jo bare lure; er det normalt å svare på meldingen "skal vi finne på noe imorgen?" med "ja, vi ringes imorgen ettermiddag!" og deretter ikke la høre fra seg på en uke? Kanskje min dømmekraft er svekket i løpet av min kontakt med det franske folket. Men visse normer må man da kunne ha til felles?
Ellers på spaserturen min oppdaget jeg at det romerske amfiteateret som ligger omtrent to steinkast fra meg, og som opprinnelig rommet opp til 17.000 tilskuere, ikke bare er et nydelig område, men parken rundt rommer også en state-of-the-art lekeplass, hvor jeg uten tvil skal ta med meg ungene imorgen, og i tillegg har den gratis trådløst internett, som så mange av Paris' parker, (hvem sier at den franske staten ikke klarer noenting som helst? Det er veldig mye de ikke klarer, men disse wifi-spotsene har de ihvertfall fått til.), så når temperaturen blir litt mer Mac-vennlig, skal bloggpostene postes fra historisk grunn.
Jeg har også hjulpet min familie i jakten på en ny au pair i dag, og jammen er det gøy. Som en liten refleksjon, for en gangs skyld ikke på franskmenn, men på norske jenter, kan jeg informere at av de mange, mange norske jentene som hadde meldt seg opp som au pairer, hadde samtlige minst tre alvorlige grammatiske feil i engelsken sin (de som hadde flest, var de som proklamerte sin engelsk-dyktighet allerede i tittel-linjen.) de fleste hadde bilder som kunne egnet seg på en side som f.eks. blink.no eller match.com, men ikke noe særlig på en side hvor folk leter etter en til å passe barna sine. (christelle, for eksempel, luker ut kandidater med blant annet disse kriteriene: "too blonde". "too big tits". "too pretty". "she has her pet in the photo". "she did drama at school". ) og etter å ha sett gjennom en hel haug av både norske og svenske fremtidige au pairer kan jeg bare slå fast en ting; enten er det å bli au pair mye mer ansett i sverige, og dermed er det mange flere oppegående jenter som vil bli det, eller så er norske jenter generelt (ganske mye) dummere. selvfølgelig kan det også være at svenske jenter er grenseløst manipulative og uærlige på profilene sine, mens de norske fremstår akkurat som den de er, verken mer eller mindre.
men jeg er glad jeg ikke skal prøve å finne en ny familie nå. For å vite at de satt, mor far og tidligere au pair og lo av meg og min profil... ikke så oppløftende. Men så skrev jeg heller ikke
"Well my goals for the future is to:
-Travel and meet new people, learn about new cultures, learn new languages.
-Get an education as a teacher
-Find "the one" (hehe)
-And just make my own family (hopefully)
So this is me!"
Det var dagens nasjonale selvinnsikt.
mardi 8 avril 2008
Tilbake på den smale sti
Da jeg skummet over mine siste innlegg her forleden, slo det meg at bloggen min egentlig var gått litt grunne. Slutt var det på besindige betraktninger over forskjellen mellom franskmenn og nordmenn, borte var reflekterte refleksjoner over franske spisevaner, talevaner, fransk oppførsel og kultur. Bloggen har i det siste dreid seg veldig mye om Universitet og andre ting som kanskje ikke har så mye med Paris å gjøre. Så jeg skal nå gjøre et forsøk på å få Parisattac tilbake på rett kurs, nemlig ettertenksomme funderinger på høyt språklig nivå. Eller i hvert fall dagligdagse observasjoner på middels språklig nivå.
Jeg kan jo begynne med å under meg over pariseres forhold til kultur. Man skulle tro at når man er født og oppvokst i Paris, byen som ALLTID har minst en klassisk konsert og minst to teaterstykker å gå på hver eneste kveld, har man relativt høye standarder på klassisk musikk. Og likevel var folk overbegeistret over f.eks. Jeune Choeur (mitt kor) sin konsert med Verdis Requiem. Personlig synes jeg at solistene var så som så, koret kunne vært veldig mye bedre, orkesteret var for lite nyansert, ja. Alt i alt, ikke en konsert som jeg uhemmet ville anbefalt til kulturinteresserte, i hvert fall ikke i Paris. Men likevel var st. Eustache fullsatt, og foreldrene til Fabrice, som definitivt hører til i klassen kulturinteresserte, og som har veldig god kjennskap til klassisk musikk, deriblant Verdis Requiem, var overbegeistrede. Og de sa de ikke bare til meg, men også på telefon senere, til Christelle og Fabrice.
Det samme med konserten med tryllefløyten, som vi hadde på lørdag. Helt utsolgt tre timer før konsertstart. Og dette for en opera som settes opp støtt og stadig, av profesjonelle ensembler. Koret hadde EN øvelse på scenen med solister, 5 dager tidligere, orkesteret hadde EN øvelse med solister, men uten kor, 4 dager tidligere. Vi hadde bare tolv jentekostymer (fotside, ermeløse, kremfargede tunikaer), men for at ikke resten av jentene (de som kunne det minst, som trengte noter på scenen på generalprøven.) skulle bli skuffet, fikk de beskjed om å ta på seg svarte bukser, sko, langermete gensere. Men de også skulle stå på scenen, hvor resten av koret og alle solistene var i fantastiske kostymer. Og likevel synes pariserne at scenebildet var fantastisk. Jeg skjønner det ikke.
En annen ting som er merkelig med franskmenn er hvor mye klær de har på seg. I dag kan jeg skjønne det, da alle bilene på gaten utenfor var dekket av snø i morges, og selv jeg måtte ty til vinterkåpe og selbuvotter. Men i forrige uke, som de norske besøkende observerte, var det en temperatur som i Norge hadde framkalt utepils i T-skjorte, solbriller* og for de ivrigste/mest hardbarka, shorts. Franskmennene derimot, tviholdt på sine ulljakker, sine skjerf og sine skinnhansker. Jeg så til og med en dame på metroen, den dagen jeg gikk uten jakke, kun Tskjorte og cardigan, gå i (fra innerst til ytterst) en enorm, tjukk ullcardigan, en tjukk lang flisjakke, en knelang ullkåpe, et stort ullskjerf, hansker. Kall meg gal, men jeg foretrekker å være litt småkald når jeg sitter i ro i lengre perioder ute, enn å være badstu-varm resten av tiden.
Nå sover foten min, og mine ekstremt vanskelige fransklekser kaller, så jeg skal avslutte mine antropologisk-meteorologiske funderinger her.
*et lite artig faktum om Word for mac; de godtar ikke ordet solbriller som et norsk ord, men forslår følgende alternativer:
Stolbriller
Smolbriller
Soulbriller
Soldbriller
Solobriller
Jeg kan jo begynne med å under meg over pariseres forhold til kultur. Man skulle tro at når man er født og oppvokst i Paris, byen som ALLTID har minst en klassisk konsert og minst to teaterstykker å gå på hver eneste kveld, har man relativt høye standarder på klassisk musikk. Og likevel var folk overbegeistret over f.eks. Jeune Choeur (mitt kor) sin konsert med Verdis Requiem. Personlig synes jeg at solistene var så som så, koret kunne vært veldig mye bedre, orkesteret var for lite nyansert, ja. Alt i alt, ikke en konsert som jeg uhemmet ville anbefalt til kulturinteresserte, i hvert fall ikke i Paris. Men likevel var st. Eustache fullsatt, og foreldrene til Fabrice, som definitivt hører til i klassen kulturinteresserte, og som har veldig god kjennskap til klassisk musikk, deriblant Verdis Requiem, var overbegeistrede. Og de sa de ikke bare til meg, men også på telefon senere, til Christelle og Fabrice.
Det samme med konserten med tryllefløyten, som vi hadde på lørdag. Helt utsolgt tre timer før konsertstart. Og dette for en opera som settes opp støtt og stadig, av profesjonelle ensembler. Koret hadde EN øvelse på scenen med solister, 5 dager tidligere, orkesteret hadde EN øvelse med solister, men uten kor, 4 dager tidligere. Vi hadde bare tolv jentekostymer (fotside, ermeløse, kremfargede tunikaer), men for at ikke resten av jentene (de som kunne det minst, som trengte noter på scenen på generalprøven.) skulle bli skuffet, fikk de beskjed om å ta på seg svarte bukser, sko, langermete gensere. Men de også skulle stå på scenen, hvor resten av koret og alle solistene var i fantastiske kostymer. Og likevel synes pariserne at scenebildet var fantastisk. Jeg skjønner det ikke.
En annen ting som er merkelig med franskmenn er hvor mye klær de har på seg. I dag kan jeg skjønne det, da alle bilene på gaten utenfor var dekket av snø i morges, og selv jeg måtte ty til vinterkåpe og selbuvotter. Men i forrige uke, som de norske besøkende observerte, var det en temperatur som i Norge hadde framkalt utepils i T-skjorte, solbriller* og for de ivrigste/mest hardbarka, shorts. Franskmennene derimot, tviholdt på sine ulljakker, sine skjerf og sine skinnhansker. Jeg så til og med en dame på metroen, den dagen jeg gikk uten jakke, kun Tskjorte og cardigan, gå i (fra innerst til ytterst) en enorm, tjukk ullcardigan, en tjukk lang flisjakke, en knelang ullkåpe, et stort ullskjerf, hansker. Kall meg gal, men jeg foretrekker å være litt småkald når jeg sitter i ro i lengre perioder ute, enn å være badstu-varm resten av tiden.
Nå sover foten min, og mine ekstremt vanskelige fransklekser kaller, så jeg skal avslutte mine antropologisk-meteorologiske funderinger her.
*et lite artig faktum om Word for mac; de godtar ikke ordet solbriller som et norsk ord, men forslår følgende alternativer:
Stolbriller
Smolbriller
Soulbriller
Soldbriller
Solobriller
mercredi 2 avril 2008
Paris; intensiv.
Det er rart med det. Det øyeblikket man får besøk fra Norge forsvinner hverdagsmodusen, og hele uken er snudd på hodet. På lørdag var Kine, Marie og jeg på marked for å kjøpe frokost, også gikk fri fra champs-elysees til chatelet til champs-elysees (det er langt!). søndag (en søndag!) var vi på happy hour på Cristal (en pub like ved Marie), som varer fra 18-20. Men vi brukte bare litt over 50 euro på øl til sammen, og det er slett ikke mye for seks stykker! Tidligere på dagen hadde vi vært i Marais, på vintage-shopping, og det var stort sett det. Mandag var hverdag igjen, for det meste, (bortsett fra at jeg hadde brioche til frokost). Men så går hadde jeg fri. Så vi var på Bastille og drakk kaffe til frokost, satt på Pause og så på alle de fancy franske folkene som spiste lunsj. Så spaserte vi rundt i området, kjøpte vårruller (som nærmet seg st.paul-kvalitet. Og det sier det meste.) Deretter ruslet vi til metroen, som vi tok til Montmatre, hvor vi gikk på Tati (sparkjøp for ekstremt viderekomne. 2 hele kvartaler.) og kjøpte joggesko til 3 euro, før vi drog til St.Lazare hvor Nina ankom med toget fra Caen, hvor hun har vært i 5 uker. Ikke så lenge etter det måtte jeg hjem og hente noter, siden jeg og Marie skulle på generalprøve til Tryllefløyten kl 8, men første joinet jeg Nina, Stian og Maria på Cristal en time. (jeg drakk selvsagt ingenting, siden jeg skulle på koret.) Etter generalprøven ringte vi Maria, som sa hun, Nina og Stian var i Marais, akkurat ferdige å spise middag, men de skulle gå oppover champs-elysees, så vi kunne jo møte dem på concorde om ca 20 min? For de som ikke er lokalkjente kan jeg informere om at Marais ligger på nordbredden av Seinen, så langt øst man kommer før den svinger sydover. Champs-elysees er også på nordbredden, men ni metrostopp lenger vest (ganske langt m.a.o.). Så da vi var på concorde, viste det seg at de mente de skulle gå fra marais til concorde, møte oss, fortsette opp til Champs-Elysees. Det holder vel å si at en og en halv time senere var de på CHamps-Elysees. Paris er større til fots enn til metro, det er ganske så sikkert!
I morges hadde jeg nok en gang fri, så vi sov til elleve, tuslet avgårde til nærmeste marked og kjøpte markjordbær og croissanter til frokost, som vi spiste på en benk i en park. Deretter tok vi metroen til Palais de Tokyo (galleri/bokbutikker/kafe etc like ved Eiffeltårnet) hvor vi gikk på utstillingen Cellar Door, og drakk kaffe. Etter det måtte jeg jobbe litt, de andre er og spaserer i Montmatre, eller muligens på litt mer vintageshopping i Marais. Alle disse tingene gjør jeg jo forsåvidt ellers og, bare ikke innenfor de samme 4 dagene. (det skal sies at jeg har brukt like mye penger siden de kom som jeg har brukt tilsammen de sister tre ukene. )
Bare for at Paris skal virke enda bedre kan jeg informere om at det for tiden er unødvendig med sånne bagateller som ytterjakke eller andre varme klær, i og med at temperaturen tilsvarer en middels til pen norsk mai-dag.
Fotoalbum kommer snart!
I morges hadde jeg nok en gang fri, så vi sov til elleve, tuslet avgårde til nærmeste marked og kjøpte markjordbær og croissanter til frokost, som vi spiste på en benk i en park. Deretter tok vi metroen til Palais de Tokyo (galleri/bokbutikker/kafe etc like ved Eiffeltårnet) hvor vi gikk på utstillingen Cellar Door, og drakk kaffe. Etter det måtte jeg jobbe litt, de andre er og spaserer i Montmatre, eller muligens på litt mer vintageshopping i Marais. Alle disse tingene gjør jeg jo forsåvidt ellers og, bare ikke innenfor de samme 4 dagene. (det skal sies at jeg har brukt like mye penger siden de kom som jeg har brukt tilsammen de sister tre ukene. )
Bare for at Paris skal virke enda bedre kan jeg informere om at det for tiden er unødvendig med sånne bagateller som ytterjakke eller andre varme klær, i og med at temperaturen tilsvarer en middels til pen norsk mai-dag.
Fotoalbum kommer snart!
Inscription à :
Articles (Atom)
