Noen ganger er det ikke ålreit.

Noen ganger er det gøy å være au pair. Noen ganger gratulerer jeg meg selv og sier ”jammen var dette en lur måte å lære fransk på, og en bra måte å tilbringe et friår på.”.
Noen ganger er det litt kjipt. Ofte, når ungene er syke og jeg går glipp av skolen, eller må jobbe hele dagen på bursdagen min, er det litt kjipt. Eller når jeg sitter barnevakt lørdag etter lørdag. Eller når jeg regner ut timelønnen min. Men det går bra.
Noen ganger er det noe dritt. Som denne helgen. Fredag kom jeg ned i leiligheten, der var det en lapp. ”Til lunsj: avocado, steak hache, poteter. Du må kjøpe squash så du kan lage ratatouille til middag i kveld mens Gaspard sover. Kan dere også gå på biblioteket og fornye kortet hans? Du kan bade dem tidlig, jeg kommer hjem rundt kl 19 og går igjen kl 20. Ha en fin dag.” Det var altså måten Christelle formidlet at jeg skulle sitte barnevakt dagen før eksamen. Men det var egentlig greit, for jeg skulle jo uansett bare være hjemme og lese.
Da de kom hjem kl 01:15, og jeg hadde sovnet med hodet i ordboken, var det ikke like greit. Eksamenen min var nemlig kl 08:30 i en forstad, noe de VISSTE, og jeg måtte stå opp kl 06. Da var jeg litt irritert. Men jeg tenkte, jaja. De tenkte vel på at jeg ville gå ut etter eksamen og derfor gikk de ut fredag heller enn lørdag. Jeg fikk ingen melding for å spørre hvordan det gikk på eksamen, men det forventet jeg heller ikke. Det som var mer overraskende var at Fabrice tydeligvis ikke var i det hele tatt interessert i å høre om det hadde gått bra da jeg stakk innom i 7tiden. Så spurte jeg om de hadde bruk for mac-en min, som de låner til de får ny data, i kveld, og jeg kunne eventuelt stikke innom med den før jeg gikk, skulle gå i halv-ti tiden.
Da sier Fabrice ”Hva mener du? Hvor skal du? Jeg skjønner ikke.”
-øh, jeg skal på fest med masse folk fra skolen for å feire at vi er ferdig med eksamen?
-men vi skal jo ut?
-hæ? Det har dere ikke sagt.
-har ikke Christelle sagt det?
-nei.
-ok, jeg skal ringe henne.
Etter tlfsamtalen.
-ser ut som det har vært en misforståelse. Christelle sier hun sa vi skulle ut fredag OG lørdag.(ærlig talt. Han burde kjenne konen sin så godt at hvis jeg sier at jeg er sikker på hun ikke har sagt det, og hun sier hun tror hun har sagt det, har jeg rett. )
-øh, nei. Hun sa egentlig ikke at dere skulle ut fredag engang, hun bare la igjen en lapp på bordet for å si at hun drog igjen rundt 8.
-åja. Men vi skal spise hos noen venner, men vi kunne jo tatt med barna, men de er jo syke (han spyr overalt, hele tiden, hun har diare og må skiftes hver halvtime.) så jeg vet ikke. Var det veldig viktig det du skulle?
-altså. Jeg hadde jo gledet meg og sånn. Det var jo. Avtalt på forhånd, siden dere ikke hadde sagt noe. Men altså.
-ja, beklager det. Kan du være her rundt åtte da? Vi skal heller prøve å komme hjem litt tidlig, du kan jo alltids gå etterpå. (når de sier tidlig pleier de å komme hjem mellom tolv og ett.).
Så i dag er det noe dritt å være en au pair. Jeg hadde gledet meg kjempemasse, avtalt med alle at vi skulle møtes der, siste dagen, feire hele natten. I stedet skal jeg sannsynligvis tørke spy, skifte bleier, synge nattasanger og se en eller annen dårlig film på dataen. Det verste er at hvis jeg hadde latt være å si at jeg skulle ut, kunne de hatt det så godt. Selv ikke de kunne ringt meg kl kvart over 8 og sagt ”du, vi glemte å si det, men kan du komme med en gang? Vi skal i middagsbesøk”.
Hvorfor kan ikke bare de invitere noen hjem til seg, for en gangs skyld? Fordi de har au pair mens vennene deres må betale barnevakten sin per time?

Å fylle år

I går kveld, den siste halvtimen før jeg gikk inn i mitt tredje tiår, ble jeg plutselig slått av en trang til å filosofere over det å fylle tjue, hva har jeg oppnådd, hva kan jeg, hva gjør jeg, hva skal jeg etc. Desverre hadde jeg ikke mac-en min, som er på utlån til mine dataherpende arbeidsgivere (det første jeg så idag var en nydelig 4 cm omkrets pennekrusedull på min hvite mac.) så det ble ikke noe av.
Nå sitter jeg er jeg barnevakt, har på meg mintgrønn strømpebukse, rosa sokker, en tskjorte med en katt på og blå negler og føler meg alt annet enn tjue. Og hva gjorde jeg i dét jeg fylte tjue? (etter kalenderen. hvis man skal regne fra og med 20 år etter at jeg ble født, sov jeg...) Satt på mine oransje puter på det blå lineoleumsgulvet og spiste banantoffee og vinegarchips mens jeg leste vogue og hørte på Vampire Weekend, som jeg var på konsert med igår. Mens jeg ifjor på samme tid satt i kjole og høye hæler og drakk rødvin i stuen hjemme og var hostess for et middagsbesøk med gode venner. Jeg tror til og med vi hørte på jazz.
Av dette kan man jo trekke mange slutninger. jeg skal ikke trekke noen.
Men jeg skal innrømme at det er merkelig å teknisk sett ikke være tenåring lenger. Men på den lyse siden kan jeg nå ta med meg sprit (lovlig) hjem til Norge. yeah! (Jeg er så heldig at jeg ikke mister gleden over det nå når jeg først er gammel nok. Det er jo mange som kanskje tenker når de er 18; det blir kult, men når de faktisk fyller 20 er det bare helt ok, greit nok liksom. Sprit, hva skal man med det liksom. Men jeg har jo beholdt 18åringen i meg, så jeg er entusiastisk!)

jeg hadde skrevet to avsnitt om det å fylle tjue, hva skjer i tjueårene etc. Men det ble rett og slett for dypsindig. Bedre å avslutte med sprit enn med filosifi.

London aka OXFORD STREET

Jeg har alltid vært en reflektert og nyskjerrig og organisert turist. På fredag, for eksempel, visste jeg at jeg skulle sitte barnevakt. Men jeg hadde likevel verken pakket eller ryddet rommet før jeg gikk på jobb. Så da jeg kom opp dit i halv-ett tiden, stilte jeg først alarmen på 05:15, og satte deretter i gang. kl 02:00 var jeg ferdig og la meg. Tre timer senere stod jeg opp, spiste, kledde på meg, gikk til Gare d'Austerlitz og tok metroen til Gare du Nord. Da trodde jeg først jeg hadde glemt mobilen, deretter at Marie ikke var der enda. Men jeg hadde både mobil, pass, bankkort og alle andre nødvendigheter. Mat til toget (hjemmebakte sjokoladekjeks, marie hadde frukt) vann, marie hadde underholdning (episode 17 av So You Think You Can Dance Scandinavia på Mac-en) alt i alt var alt bra.
Så kom vi fram til London.
Det mange kanskje ikke vet, er at det er vanskelig å forholde seg til et tall som for eksempel 13. Eller 10. Spesielt når det står på værmeldingen på yr.no for London, i celsius. Og spesielt når man sitter i en varm leilighet, solen skinner, skitne sandaler på beina, sommerkjole, solbrente legger som flasser av, sand mellom tærne og gressflekker på kjolen, og tallet 28 lyser mot en fra Paris-værmeldingen. Da blir 10 mer et slags abstrakt symbol.
Jeg og Marie tenkte begge at ja, vi får vel bare ta på oss tights (til midt på leggen) og strikkejakke (to nødvendigheter som ikke har vært nødvendige de siste to ukene i Paris.) så holder vel det! Overskyet, står det? OK, da kan vi jo legge solkremen og solbrillene i bagen, det passer bra, for håndvesken min (en klutch) er litt liten.
La oss si det sånn at vårt første møte med London den 17. mai var gåsehud, klaprende tenner, lengting etter noe varmt å drikke, og evige forbannelser over hotellet som ikke åpnet sjekk-inn før kl 13 (MEN som lå bokstavelig talt rett over veien fra St. Pancras.)
Heldigvis var det ikke så alt for lenge til butikkene på oxford street åpnet, og innen vi var ute av hotellet (uten paraplyer eller jakker eller skjerf, dog.) og gått av bussen i tottenham court road, var det bare 20 minutter til butikkene åpnet, Boots var til og med åpen allerede.
4 timer senere var vi nesten kommet til Oxford Circus. Vi hadde kjøpt sko, regnjakker, cardigans, og andre nødvendigheter. Marie shoppet mest. Vi hadde også, underveis, bestemt oss for å ditche 17. mai-feiringen i Southwark. Det var utendørs. Ergo fooppsummere r kaldt og ekkelt. Og vi fant det ikke på vårt Central London Map engang. Og alle vet at suburbs er farlige.
Så for oppsummere vår Nasjonaldag-feiring:
Paris
Eurostar (SYTYCD)
Kings Cross
Oxford Street
Sandwhich med kylling/stuffing (men marie hadde med eggerøre! Veldig 17. mai.)
Kings Cross
Holloway Road (hos Andrea)
Camden
Indisk mat
Fransk vin
Et annt sted i camden
Fransk øl p en fish n'chips pub
Et annet sted i camden.
Tysk øl, brasilianske drinker.
Doubledecker hjem med Oystercard.

Idag skal vi på Vanity Fair Portrett-utstilling, Brick Lane, litt mer oxford street (vi glemte noen ting) en park (det er sol og vi må teste våre nye wayfarers (marie: tortoiseshell, 5 pund, gatebod; hannah: turkise m/gule blomster, 16 pund, Urban Outfitters) ) marks n'sparks for å kjøpe engelsk mat (salt/vinegar crisps cadburys, thorntons karameller, lemon curd) og sikkert ut. Toget vårt går jo ikke før kl 11 mandag morgen!

Jeg hører diverse rykter og spekulasjoner og teorier om hvorfor jeg har sluttet å blogge.
Ingen av dem er riktige.
Ja, det er 27 grader og sol i Paris, ja jeg har eksamen om to uker, men det er ikke det som er grunnen.
Grunnen er ganske enkelt at jeg er blitt for integrert i det franske samfunnet. Jeg sier ikke at jeg på noe som helst tidspunkt kunne passert for å være fransk, selv ikke fra landet, eller at jeg føler en uant tilhørighet til dette ostens land. Det er bare det at jeg ikke lenger klarer å registrere grunnleggende forskjeller mellom dem og meg, mellom her og hjemme, etc.

Da jeg så at det var meldt fint vær gledet jeg meg til å harselere over franskmenn i boblejakker. Den gang ei. De stiller i singleter, sommerkjoler, sandaler, solbriller og kunne passet inn på en hvilken som helst fin sommerdag i Norge (bortsett fra at de gjerne er hakket stiligere. Ikke mange shorts ute og går her i byen. Ikke så mange ekkosandaler heller.) Riktignok var jeg og marie en liten stund de eneste med bare legger på koret igår, men innen slutten var det kommet én til med kort kjole uten strømpebukser.Så ikke noe å si på sommerfølelsen her.

Da jeg skulle i svømmehallen var jeg også spent på hvor radikalt annerledes det ville være. Ikke så veldig. Forskjellen er at i Sentralbadet går over halvparten i bikini, her er det kanskje 2 % som ikke har badedrakt. Badehette er obligatorisk (bra) dusjene er blandet (ikke så bra). Men dette er ting som er variabler også i norske svømmebassengreglementer, altså ikke noe særlig å skrive hjem om. Det skal sies at svømmekulturen er noe annerledes. I sentralbadet er det tre baner (mosjon, mosjon rolig, mosjon hurtig.) de som svømmer for å trene, svømmer konsekvent der. Her er det tre baner uten fastsatte tempi som domineres av konkurranse(lignende)svømmere og andre. Men om man vil kan man svømme der. utenom disse banene er det relativt texas. Jeg ble sparket av en fyr som ikke ville dele sin bit av bassenget. (ikke med vilje, men likevel hardt nok til å skape et blåmerke. ) Så ja, litt forskjell der. jeg ser jo det jeg også. Men ikke noe sjokkerende.

Så, hvis man syns det blir lenge mellom bloggene vet man nå hvorfor.