Denne ble skrevet før jeg reiste, men postet nå. Sett dere tilbake 1 måned i tid før lesing.
Jeg er realistisk nok til å ikke tro at jeg kommer til å skrive flere blogger før jeg drar til Bretagne, det vil si før jeg drar fra Paris. Jeg vil derfor avslutte denne bloggen med en kjærlighetserklærling til Paris. Det har vært et år med oppturer og nedturer, og som i alle forhold, er nedturene harde, og det er ikke alltid lett å huske på oppturene i dårlige tider. Men jo lysere og varmere det har blitt, jo mer har Paris vist seg fra sin mest sjarmerende side, og nedturene har, i praksis, forsvunnet.
Jeg synes det er passende at jeg i begynnelsen av året skrev en blogg med ting som irriterte meg med Paris, og at jeg avslutter den med hva jeg elsker ved Paris.
So here goes:
Å krysse Seinen
Uansett når, og hvor, er det alltid fantastisk. Klokken 05 over Pont Marie på sykkel med notre-dame i et begynnende morgenlys, kl 22 over Pont des Arts som er dekket av smilende piknikere, kl 19 over Pont Sully gående mellom alle de skjortekledde scooterkjørerne på vei hjem fra jobb, kl 13 over Petit Pont blant alle turistene som stirrer storøyde på Notre-Dame og gruppene av tyske skoleklasser som må holdes tilbake for ikke å gå på rødt lys,
Søtsakene
Bringebærterter, macaroner i alle smaker, croissanter, flan, epleterte, sitron-og-marengsterte, millefeuille (tusen blad, minner om napoleonskake), pains au chocolat.
Språket
Fransk er et helt fantastisk språk. Det er mange ting som uttrykkes så mye bedre på fransk! Jeg har allerede beklaget mangelen på ordet however/cependant på norsk, men det er så mye som ikke kan sies på norsk som kan sies på fransk! De eneste ordene jeg savner som ikke har sin like på fransk, er ”hjemme” og ”å få”. Og de kan jeg klare meg utenfor når jeg kan si ting som ”mens jeg var på vei hjem” i to ord ”en rentrant.”
Museene
Jeg ser at denne bloggen blir så banebrytende annerledes fra alle jeg tidligere har skrevet at det kan nesten virke som om det har skjedd noe drastisk. Det eneste som har skjedd er at jeg snart skal reise hjem, og det er jo når man ikke har noe lenger man innser hvor bra det er. Heldigvis har jeg innsett at Paris er fantastisk mens jeg fortsatt er her. Deriblant museene. Louvre, som har så mye mer å by på enn et kjipt, mørkt, portrett av en middels pen kvinne skjult bak enorme glassvegger matte av blitz. For eksempel et enormt galleri av Rubens’ Mediciportretter med en 3 meter lang makk med menneskehodet drapert over 2-300 gravsteiner i midten. Centre Pompidou, som for eksempel har bydd på en fotoutstilling av en tjekkisk fotograf født i 1926, som ble oppdaget som et geni i 2004, og som lager sine egne kameraer og ofte blir tatt for å være uteligger. Picassomuseet som har en enorm sal med ingenting i utenom benker og et lerret med lysbilder fra Picassos atelier. Hotell de Ville (rådhuset) som huser en enorm utstilling om Grace Kelly, komplett med ballsal med kjolene på roterende pidestaller og bordet dekket nøyaktig som i bryllupet, med små skjermer i bunnen av tallerknene. Musee Rodin som er et fantastisk hus med en enorm hage, tjåk full av nydelige skulpturer. Og enda finnes hundrevis jeg ikke har vært i enda.
Menneskene (jeg kjenner)
Jeg vet at jeg har klaget over menneskene. Og jeg gjorde det med rette, det var ikke bare utlendingsnykker. Det er et velkjent faktum at franskmenn ikke er av de hyggeligste. Men jeg har blitt kjent med noen folk her, som er helt fantastiske. Og noen av dem er til og med franske (til og med noen fra Paris!).
Å gå ut
Alt fra enorme klubber under broer med stive priser, dørvakter som rynker på nesen dersom man stiller i dongeribukse, til trange barer hvor alle møblene holder på å falle fra hverandre og ikke en eneste ting matcher, hvor man må gå opp en trapp og ned en annen for å komme til dansegulvet (hvor man ikke må slenge for mye med armene, da risikerer man smerte i kontakt med taket), alt fra en liten cocktail til 13 €, til en halv liter øl til 2,20 €. Alt fra dresskledde rikmannsunger og utlendinger til tektonikdansende, ripped/bleket jeans og hettegenser med bling-kledde banlieu-ere.
Å kunne danse til disko, rock, hiphop/RnB til klokken seks, deretter kjøpe sjokoladekake m/krem på boulangerie, ta av seg de høye hælene og gå på strømpelesten på et rent fortau (vaskes minst to ganger i uken) til første metro i 6tiden, og kjøpe ferske kirsebær på fruktmarkedet før man går hjem og legger seg, hvordan kan man ikke elske Paris?
Å kjøpe mat når man er sulten.
Aldri mer vil jeg være fornøyd med å kjøpe en vassen pizza fra 7-11. Når man kan få grillete baguetter med mozzarella, ferske tomater, skinke og basilikum, verdens beste falafel, en nystekt glovarm crêpe med ost, skinke, salat og tomat og til og med egg om man vil, har 7-11 ingenting å stille opp med.
Butikkene
Som utestedene, her er noe for enhver smak. Pumps som varer et år til 8 euro, støvletter som varer en dag til 100 euro, christian loboutin til 500 euro ++.
Det fins vintage i alle ender av skalaen, fra kjoler til 5 euro, til louis vuitton-kofferter til 600 euro, det fins butikker med utelukkende stygge sko, butikker som bare har rosa, gule eller grønne ting, (mange flere) butikker som bare har ting i gråskalaen, og alt må strykes, butikker hvor du blir vist utgang (du kan gå ut her) før du er kommet tre meter inn i lokalet og butikker hvor du ikke får gå før du har kjøpt noe.
Å sykle
Det å kunne sykle nedover en boulevard i høye hæler og skjørt, og bipe fra seg sykkelen utenfor der man skal, er utvilsomt en av grunnene til at jeg elsker Paris så mye mer nå enn i vinter.
Parkene
Jeg husker ikke hvor mange parker og plasser det finnes i Paris, men det er mange. Og pariserne benytter seg av dem (ikke som bergensere og nygårdsparken. Men er det jo en del færre bergensere en parisere som bor i leilighet uten hage.) Enten man vil ha grus, trær i rette linjer, fontener og blomsterbed eller bratte bakker dekket av gress, alle typer trær voksenede tilfeldig, og grunne innsjøer med bratte klipper som stiger opp, eller noe midt i mellom, man finner det i Paris.
Det er enda mange flere ting jeg elsker ved Paris, men jeg kan ikke ramse opp hver lille ting (Spissen på Ile St. Louis, Platåskoene på Vintage, hamburgerne på Panfoulia, skapet med gamle klassikere på shakespeare and co, Fontenen på St.Michel, promenade plantée....).
Så:
Kjære Paris
I begynnelsen likte jeg deg utelukkende for overfladiske grunner. Billig og enkel shopping. Muligheten til å stæsje seg opp for å gå og kjøpe en croissant (i grunnen ikke en mulighet, mer en obligasjon).
Nå elsker jeg deg for den du er. Dine feil kan jeg leve med, de er en del av deg og gjør deg mer interessant. Du er tradisjonsrik, men ny og levende, ikke en by som utelukkende lever på gammel storhet (som roma, hvor hovedattraksjonen er 2000 år gammel). Du er stolt, og med god grunn. Du er ikke lett å bli kjent med, men det er verdt innsatsen, og du vet det. Du stiller store krav, men gir desto mer tilbake.
Jeg kommer til å savne deg, og for å si det i en eller annen sine udødelige ord;
”It’s been a hell of a ride.”
Adjø, og på snarlig gjensyn.
mardi 12 août 2008
dimanche 13 juillet 2008
Bedre Sent enn Aldri
Dette året, skal det innrømmes, har ikke jeg vært turist 24/7. Og det kunne jeg heller ikke vært, for som jeg har skrevet flere ganger, er det jo flest hverdager, selv i Paris. Men denne siste måneden har hverdagen sett ut til å være i mindretall, da det har gått opp for meg at jeg egentlig ikke har så mye tid igjen her i Paris. Da det gikk opp for meg begynte jeg panisk å utnytte hvert ledige øyeblikk, noe som praktisk sammenfalt med at min reisebuddy Marie reiste, og at jeg mistet sykkelkortet mitt. Men skal noe gjøres, så skal det gjøres, selv om det må gjøres alene, og til fots og/eller metro og /eller buss. Heldigvis hadde jeg Tove, den nye, svenske, søte, au pairen i Maries gamle familie, og Gabrielle, en tysk venninne fra koret. OG, som om ikke det var nok, kom auntie kristin på helgebesøk denne helgen, og som Paris-rookie måtte jo også hun få mest mulig ut av Paris på kortest mulig tid. Så, hva har jeg og vi gjort?
Pompidousenteret, Louvre (2 ganger), Rodinmuseet, Institute du Monde Arabe(monde=verden), Sacre Coeur (opp i domen!), montmatre generelt, buss tvers over byen, Triumfbuen, piknik langs seinen, fest hos rike, franske ungdommer, Parisparis(utested), Naturhistorisk Museum, Frilufts-skulpturmuseum, RER C (suburb-tog), ja. Det kommer en litt mer beskrivende blogg, men jeg har hatt det travelt. På ett vis har jeg tenkt, dette kunne jeg gjort i ro og mak i hele år, når det var turistfritt og jeg hadde lite annet å gjøre på. På den andre siden er det egentlig ganske greit å gjøre alt nå, jeg er glad for den siste ekstra måneden i Paris i stedet for å tenke "skulle ønske jeg var dratt hjem for lenge siden", og jeg har hatt et år på å føle meg hjemme, og nå tar jeg alle turisttingene på en gang, så jeg konstant sitter med følelsen av å være turist, noe som egentlig er ganske gøy, om slitsomt.
I morgen er det 14. juli, nasjonaldag, og min siste fridag i Paris, som jeg hadde tenkt å tilbringe på versailles, helt itl jeg for 10 minutter siden sjekket nettsiden og fant ut at det er stengt mandager, og feriedager, noe som vil si at det ihvertfall er stengt imorgen. Så da blir det pakking på meg i stedet, og kanskje litt nasjonaldagfeiring også. Jeg vil tro det blir en bra avslutning på et år i Paris, nasjonaldagen.
Og for de som er skuffet over manglende skriverier om Ingrid Betancourt, Sarkozys EUpresidentskap, Tour de France og andre franske nyheter som for tiden opptar verdenspressen, ikke bare den franske pressen, så har jeg bare å beklage, men jeg har vært så opptatt med å være turist (og turister setter seg ikke inn i lokalpolitikk) at jeg sannsynligvis har mindre å komme med på det feltet enn de fleste avislesende nordmenn.
Pompidousenteret, Louvre (2 ganger), Rodinmuseet, Institute du Monde Arabe(monde=verden), Sacre Coeur (opp i domen!), montmatre generelt, buss tvers over byen, Triumfbuen, piknik langs seinen, fest hos rike, franske ungdommer, Parisparis(utested), Naturhistorisk Museum, Frilufts-skulpturmuseum, RER C (suburb-tog), ja. Det kommer en litt mer beskrivende blogg, men jeg har hatt det travelt. På ett vis har jeg tenkt, dette kunne jeg gjort i ro og mak i hele år, når det var turistfritt og jeg hadde lite annet å gjøre på. På den andre siden er det egentlig ganske greit å gjøre alt nå, jeg er glad for den siste ekstra måneden i Paris i stedet for å tenke "skulle ønske jeg var dratt hjem for lenge siden", og jeg har hatt et år på å føle meg hjemme, og nå tar jeg alle turisttingene på en gang, så jeg konstant sitter med følelsen av å være turist, noe som egentlig er ganske gøy, om slitsomt.
I morgen er det 14. juli, nasjonaldag, og min siste fridag i Paris, som jeg hadde tenkt å tilbringe på versailles, helt itl jeg for 10 minutter siden sjekket nettsiden og fant ut at det er stengt mandager, og feriedager, noe som vil si at det ihvertfall er stengt imorgen. Så da blir det pakking på meg i stedet, og kanskje litt nasjonaldagfeiring også. Jeg vil tro det blir en bra avslutning på et år i Paris, nasjonaldagen.
Og for de som er skuffet over manglende skriverier om Ingrid Betancourt, Sarkozys EUpresidentskap, Tour de France og andre franske nyheter som for tiden opptar verdenspressen, ikke bare den franske pressen, så har jeg bare å beklage, men jeg har vært så opptatt med å være turist (og turister setter seg ikke inn i lokalpolitikk) at jeg sannsynligvis har mindre å komme med på det feltet enn de fleste avislesende nordmenn.
mercredi 18 juin 2008
Diplom
Enkelte ting gjør Frankrike bedre enn Norge. Ikke mye, (banksystemet er fortsatt komplett idiotisk), men noen ting. For eksempel
Offentlig, gratis internett
Turistattraksjoner
Hvitt Brød
Og, noe jeg nylig har opplevd, språkskoleavslutninger. Jeg har, siden februar, gått 2 timer per dag på språkkurs, og i tillegg 1 time per dag annenhver uke på fonetikk-kurs, på Sorbonne. Det ble avsluttet med en 4timers skriftlig eksamen, på Eksamenssenteret utenfor Paris, som brukes for de aller fleste offentlige eksamener. I tillegg hadde vi en 5minutters muntlig eksamen (men den behøver vi ikke snakke så mye om). Nå skulle man kanskje ikke tro at dette var verdt noe særlig avslutning. Det var jo ikke som om vi hadde gått tre år på fulltidsstudier akkurat. Men likevel. Mandag 9. Juni var det dekket for avslutningsseremoni. Med kapper og hatter med dusk, i Sorbonnes store amfiteater. Som faktisk er ganske så flott.
På scenen satt rektor, president og en til offentlig person for ”Cours de Civilisation Francaise de la Sorbonne” i lange kapper med store røde eller gule ermer, merkelige hatter, en hel haug medaljer og pelskanter; alle lærerene for kursene; en gruppe renessansemusikere (cembalo, blokkfløyte, en annen fløyte og en renessansegitar. (Gambe?)) som spilte praktisk talt uten stopp; tre eller fire svartkledde mennesker som fløy rundt og organiserte.
De kappekledde menneskene talte, leste utdrag fra kjente franske dikt og litterære verk, snakket om hvor langt noen av deres alumni hadde kommet (Hillary Clinton f.eks.) og hvordan vi alle hadde muligheten til å bli noe. Personlig synes jeg dette var litt i overkant pompøst i forhold til at de talte til en haug med utlendinger som var kommet til Paris for å lære fransk. Riktignok skal mange av dem videre på universitetet der, mange til og med på Sorbonne, og for dem var dette språkkurset en vei mot utdanningen, men dog.
Ta for eksempel meg. Hvor viktig var dette for meg? Selve språkkurset var jo viktig fordi jeg faktisk er i Frankrike for å lære fransk, og diplomet er jo kjekt å ha (det beviser jo faktisk at jeg har gått ett semester på Sorbonne!) men det var ikke hovedmålet mitt med disse fire månedene, og som jeg har sagt flere ganger (men kanskje ikke her på bloggen), om jeg stod eller strøk var ikke så viktig, jeg fikk uansett bevis på at jeg hadde gått der (CV-materiale!) og jeg hadde lært masse. Så jeg møtte opp uflidd og i dongeribukse, og var lettet over å se at det var tilnærmelsen de fleste hadde til denne seremonien (det var jo trossalt kl 0900!), men av en eller annen grunn var de svenske jentene veldig into it. De er veldig mange svensker i Paris, og tilsvarende mange på Sorbonne. Og nesten alle er jenter. Og nesten alle hadde fønet håret sånn at det passet til å gå med de ikke veldig flatterende hattene, nesten alle hadde skjørt som var kortere enn kappene, fine hele strømpebukser, høyhælte sko, fin sminke, kamera i hånden, og noen hadde til og med med seg filmende foreldre. Det var som å være i en amerikansk college film.
Merkelig nok var det også kommentaren til Christelle da hun fikk se det vakre bildet av meg.
”Er det på Sorbonne?? Skulle trodd det var i USA! Jeg fikk aldri noe sånt etter mine studier her i Paris. Fikk du, Fabrice?” han så på bildet, og sa ”Huh, det der er bare Disneyland. Ingen franskmenn gjør noe sånt”. Så sånn er det. Avslutningsseremonien for språkelevene er viktigere for Sorbonne enn avslutningsseremonien for fulltidsstudentene. Men jeg kan i grunnen skjønne det. For det første hjelper det å opprettholde ideen om Sorbonne som (i utlendingers øyne) et av Europas eldste og mest tradisjonsrike universiteter (innforstått beste), mens om to franskmenn med like utdanning og like gode karakterer søkte om samme jobb innenfor alt unntatt utdanningssektoren (innen humanistiske fag), og den ene hadde gått på Sorbonne, er det den som IKKE hadde gått der som hadde fått jobben. For det andre er det vi som betaler mest.
Offentlig, gratis internett
Turistattraksjoner
Hvitt Brød
Og, noe jeg nylig har opplevd, språkskoleavslutninger. Jeg har, siden februar, gått 2 timer per dag på språkkurs, og i tillegg 1 time per dag annenhver uke på fonetikk-kurs, på Sorbonne. Det ble avsluttet med en 4timers skriftlig eksamen, på Eksamenssenteret utenfor Paris, som brukes for de aller fleste offentlige eksamener. I tillegg hadde vi en 5minutters muntlig eksamen (men den behøver vi ikke snakke så mye om). Nå skulle man kanskje ikke tro at dette var verdt noe særlig avslutning. Det var jo ikke som om vi hadde gått tre år på fulltidsstudier akkurat. Men likevel. Mandag 9. Juni var det dekket for avslutningsseremoni. Med kapper og hatter med dusk, i Sorbonnes store amfiteater. Som faktisk er ganske så flott.
På scenen satt rektor, president og en til offentlig person for ”Cours de Civilisation Francaise de la Sorbonne” i lange kapper med store røde eller gule ermer, merkelige hatter, en hel haug medaljer og pelskanter; alle lærerene for kursene; en gruppe renessansemusikere (cembalo, blokkfløyte, en annen fløyte og en renessansegitar. (Gambe?)) som spilte praktisk talt uten stopp; tre eller fire svartkledde mennesker som fløy rundt og organiserte.
De kappekledde menneskene talte, leste utdrag fra kjente franske dikt og litterære verk, snakket om hvor langt noen av deres alumni hadde kommet (Hillary Clinton f.eks.) og hvordan vi alle hadde muligheten til å bli noe. Personlig synes jeg dette var litt i overkant pompøst i forhold til at de talte til en haug med utlendinger som var kommet til Paris for å lære fransk. Riktignok skal mange av dem videre på universitetet der, mange til og med på Sorbonne, og for dem var dette språkkurset en vei mot utdanningen, men dog.
Ta for eksempel meg. Hvor viktig var dette for meg? Selve språkkurset var jo viktig fordi jeg faktisk er i Frankrike for å lære fransk, og diplomet er jo kjekt å ha (det beviser jo faktisk at jeg har gått ett semester på Sorbonne!) men det var ikke hovedmålet mitt med disse fire månedene, og som jeg har sagt flere ganger (men kanskje ikke her på bloggen), om jeg stod eller strøk var ikke så viktig, jeg fikk uansett bevis på at jeg hadde gått der (CV-materiale!) og jeg hadde lært masse. Så jeg møtte opp uflidd og i dongeribukse, og var lettet over å se at det var tilnærmelsen de fleste hadde til denne seremonien (det var jo trossalt kl 0900!), men av en eller annen grunn var de svenske jentene veldig into it. De er veldig mange svensker i Paris, og tilsvarende mange på Sorbonne. Og nesten alle er jenter. Og nesten alle hadde fønet håret sånn at det passet til å gå med de ikke veldig flatterende hattene, nesten alle hadde skjørt som var kortere enn kappene, fine hele strømpebukser, høyhælte sko, fin sminke, kamera i hånden, og noen hadde til og med med seg filmende foreldre. Det var som å være i en amerikansk college film.
Merkelig nok var det også kommentaren til Christelle da hun fikk se det vakre bildet av meg.
”Er det på Sorbonne?? Skulle trodd det var i USA! Jeg fikk aldri noe sånt etter mine studier her i Paris. Fikk du, Fabrice?” han så på bildet, og sa ”Huh, det der er bare Disneyland. Ingen franskmenn gjør noe sånt”. Så sånn er det. Avslutningsseremonien for språkelevene er viktigere for Sorbonne enn avslutningsseremonien for fulltidsstudentene. Men jeg kan i grunnen skjønne det. For det første hjelper det å opprettholde ideen om Sorbonne som (i utlendingers øyne) et av Europas eldste og mest tradisjonsrike universiteter (innforstått beste), mens om to franskmenn med like utdanning og like gode karakterer søkte om samme jobb innenfor alt unntatt utdanningssektoren (innen humanistiske fag), og den ene hadde gått på Sorbonne, er det den som IKKE hadde gått der som hadde fått jobben. For det andre er det vi som betaler mest.
mardi 3 juin 2008
Beklager
Jeg innser nå at det kanskje ikke var veldig et-eller-annet å skrive en blogg som den forrige og deretter ingenting. Jeg innser det, virkelig. (takk for all indignasjon på mine vegne!) Men det har bare vært så mye som skjer, jeg har rett og slett ikke hatt tid til å blogge.Men nå som min søster (som alle som har vært inne på bloggen hennes vet, er kronisk dårlig å blogge, det er ikke bare en tørkeperiode) har blogget, følte jeg at jeg ikke kunne være noe dårligere.
-Sophie, min tyske au pair-venninne, reiste tilbake til tyskland på i forgårs, og følgelig måtte den siste uken utnyttes til det aller fulleste (det synes tydeligvis familien hennes også, hun skulle reise søndag morgen og måtte jobbe fredag fra 11-01 (ja, 14 timer), deretter lørdag fra 09:30-16:30. Så jeg har det egentlig veldig bra! Det som skjedde var jo i stor grad et engangstilfelle. Ingenting å bekymre seg over!). Vi har syklet, vært på kafé, i parken, shoppet, vært på byn, vært ute og spist, på byn, spist kake og vært litt mer på byn (søndag kom jeg hjem kl 09:30, var i seng 10:00.)
-Christelle og Fabrice har endelig funnet ny au pair til høsten, men det har vært en lang prosess som i stor grad involverte meg (jeg har lest alle au pair-profilene, snakket med tre av dem, uttalt meg om alle.)
-jeg har hatt muntlig eksamen i fransk (det gikk nokså dårlig.)
-jeg har hatt konserter med koret (mozarts requiem, det gikk nokså bra)
-jeg har begynt å networke allerede for høsten, (har allerede kontakt med 4-5 andre som skal på samme studiet som meg! alt hva internett kan gjøre!) og siden de andre på denne siden tydeligvis BOR på internett, kreves det mye for å holde følge...
-jeg har brukt mye tid på å følge med på SYTYCD scandinavia og de nye episodene av Gossip Girl
-jeg har prøvd å få litt valuta for tremånederskortet mitt i svømmehallen
-jeg har brukt MYE tid på å fundere på hvordan jeg skulle klippe meg. til slutt endte det med at det egentlig ikke var så stor forskjell. men det er jo ofte det beste.
-christelle ødela PCen, Fabrice kjøpte ny Mac (make til min), verdens mest brukervennlige dings, og ødela den dagen etterpå, så jeg måtte hjelpe dem en del der, (og låne dem min mac de to ukene fra C kjørte knyttneven i PCen til Mac-en omsider var konstatert Fabrice-sikker. og jeg trodde jeg var uteknisk. Men det skal jo sies, jeg har litt av et håndlag med hammer og spiker.
-Jeanne og Gaspard har vært mye syke, noe som har hindret meg i å oppleve ting verdt å blogge om, og i tillegg gjort meg sliten (hele forrige uke, dvs siden forrige blogg, var stort sett fulltidsjobbing + kor om kvelden.)
-også er det jo selvsagt det uovervinnelige faktum at jeg fortsatt er for integrert i samfunnet. eller noe sånt.
men jeg har en god nyhet, jeg snakker nå nok en gang britisk, etter min korte sejour i camp american (det var ikke min feil! jeg hadde alt for mange impulser i overgangen fra skriftspråk til talespråk som kom fra feil verdensdel!) og jeg begynner å glede meg stadig mer til London!
Det er vel det som har skjedd siden sist. Ja, jeg vet. Ingen dypsindige refleksjoner eller intelligente kultursammenligninger denne gangen, bare en helt enkel oppdatering over hva som skjer, et rent livstegn for de som ikke er på facebook.
ja, også har jeg begynt å lese igjen. Henry James, Thomas Hardy, Scarlett Thomas, Jonathan Swift. det har jeg ikke gjort på lenge!
-Sophie, min tyske au pair-venninne, reiste tilbake til tyskland på i forgårs, og følgelig måtte den siste uken utnyttes til det aller fulleste (det synes tydeligvis familien hennes også, hun skulle reise søndag morgen og måtte jobbe fredag fra 11-01 (ja, 14 timer), deretter lørdag fra 09:30-16:30. Så jeg har det egentlig veldig bra! Det som skjedde var jo i stor grad et engangstilfelle. Ingenting å bekymre seg over!). Vi har syklet, vært på kafé, i parken, shoppet, vært på byn, vært ute og spist, på byn, spist kake og vært litt mer på byn (søndag kom jeg hjem kl 09:30, var i seng 10:00.)
-Christelle og Fabrice har endelig funnet ny au pair til høsten, men det har vært en lang prosess som i stor grad involverte meg (jeg har lest alle au pair-profilene, snakket med tre av dem, uttalt meg om alle.)
-jeg har hatt muntlig eksamen i fransk (det gikk nokså dårlig.)
-jeg har hatt konserter med koret (mozarts requiem, det gikk nokså bra)
-jeg har begynt å networke allerede for høsten, (har allerede kontakt med 4-5 andre som skal på samme studiet som meg! alt hva internett kan gjøre!) og siden de andre på denne siden tydeligvis BOR på internett, kreves det mye for å holde følge...
-jeg har brukt mye tid på å følge med på SYTYCD scandinavia og de nye episodene av Gossip Girl
-jeg har prøvd å få litt valuta for tremånederskortet mitt i svømmehallen
-jeg har brukt MYE tid på å fundere på hvordan jeg skulle klippe meg. til slutt endte det med at det egentlig ikke var så stor forskjell. men det er jo ofte det beste.
-christelle ødela PCen, Fabrice kjøpte ny Mac (make til min), verdens mest brukervennlige dings, og ødela den dagen etterpå, så jeg måtte hjelpe dem en del der, (og låne dem min mac de to ukene fra C kjørte knyttneven i PCen til Mac-en omsider var konstatert Fabrice-sikker. og jeg trodde jeg var uteknisk. Men det skal jo sies, jeg har litt av et håndlag med hammer og spiker.
-Jeanne og Gaspard har vært mye syke, noe som har hindret meg i å oppleve ting verdt å blogge om, og i tillegg gjort meg sliten (hele forrige uke, dvs siden forrige blogg, var stort sett fulltidsjobbing + kor om kvelden.)
-også er det jo selvsagt det uovervinnelige faktum at jeg fortsatt er for integrert i samfunnet. eller noe sånt.
men jeg har en god nyhet, jeg snakker nå nok en gang britisk, etter min korte sejour i camp american (det var ikke min feil! jeg hadde alt for mange impulser i overgangen fra skriftspråk til talespråk som kom fra feil verdensdel!) og jeg begynner å glede meg stadig mer til London!
Det er vel det som har skjedd siden sist. Ja, jeg vet. Ingen dypsindige refleksjoner eller intelligente kultursammenligninger denne gangen, bare en helt enkel oppdatering over hva som skjer, et rent livstegn for de som ikke er på facebook.
ja, også har jeg begynt å lese igjen. Henry James, Thomas Hardy, Scarlett Thomas, Jonathan Swift. det har jeg ikke gjort på lenge!
samedi 24 mai 2008
Noen ganger er det ikke ålreit.
Noen ganger er det gøy å være au pair. Noen ganger gratulerer jeg meg selv og sier ”jammen var dette en lur måte å lære fransk på, og en bra måte å tilbringe et friår på.”.
Noen ganger er det litt kjipt. Ofte, når ungene er syke og jeg går glipp av skolen, eller må jobbe hele dagen på bursdagen min, er det litt kjipt. Eller når jeg sitter barnevakt lørdag etter lørdag. Eller når jeg regner ut timelønnen min. Men det går bra.
Noen ganger er det noe dritt. Som denne helgen. Fredag kom jeg ned i leiligheten, der var det en lapp. ”Til lunsj: avocado, steak hache, poteter. Du må kjøpe squash så du kan lage ratatouille til middag i kveld mens Gaspard sover. Kan dere også gå på biblioteket og fornye kortet hans? Du kan bade dem tidlig, jeg kommer hjem rundt kl 19 og går igjen kl 20. Ha en fin dag.” Det var altså måten Christelle formidlet at jeg skulle sitte barnevakt dagen før eksamen. Men det var egentlig greit, for jeg skulle jo uansett bare være hjemme og lese.
Da de kom hjem kl 01:15, og jeg hadde sovnet med hodet i ordboken, var det ikke like greit. Eksamenen min var nemlig kl 08:30 i en forstad, noe de VISSTE, og jeg måtte stå opp kl 06. Da var jeg litt irritert. Men jeg tenkte, jaja. De tenkte vel på at jeg ville gå ut etter eksamen og derfor gikk de ut fredag heller enn lørdag. Jeg fikk ingen melding for å spørre hvordan det gikk på eksamen, men det forventet jeg heller ikke. Det som var mer overraskende var at Fabrice tydeligvis ikke var i det hele tatt interessert i å høre om det hadde gått bra da jeg stakk innom i 7tiden. Så spurte jeg om de hadde bruk for mac-en min, som de låner til de får ny data, i kveld, og jeg kunne eventuelt stikke innom med den før jeg gikk, skulle gå i halv-ti tiden.
Da sier Fabrice ”Hva mener du? Hvor skal du? Jeg skjønner ikke.”
-øh, jeg skal på fest med masse folk fra skolen for å feire at vi er ferdig med eksamen?
-men vi skal jo ut?
-hæ? Det har dere ikke sagt.
-har ikke Christelle sagt det?
-nei.
-ok, jeg skal ringe henne.
Etter tlfsamtalen.
-ser ut som det har vært en misforståelse. Christelle sier hun sa vi skulle ut fredag OG lørdag.(ærlig talt. Han burde kjenne konen sin så godt at hvis jeg sier at jeg er sikker på hun ikke har sagt det, og hun sier hun tror hun har sagt det, har jeg rett. )
-øh, nei. Hun sa egentlig ikke at dere skulle ut fredag engang, hun bare la igjen en lapp på bordet for å si at hun drog igjen rundt 8.
-åja. Men vi skal spise hos noen venner, men vi kunne jo tatt med barna, men de er jo syke (han spyr overalt, hele tiden, hun har diare og må skiftes hver halvtime.) så jeg vet ikke. Var det veldig viktig det du skulle?
-altså. Jeg hadde jo gledet meg og sånn. Det var jo. Avtalt på forhånd, siden dere ikke hadde sagt noe. Men altså.
-ja, beklager det. Kan du være her rundt åtte da? Vi skal heller prøve å komme hjem litt tidlig, du kan jo alltids gå etterpå. (når de sier tidlig pleier de å komme hjem mellom tolv og ett.).
Så i dag er det noe dritt å være en au pair. Jeg hadde gledet meg kjempemasse, avtalt med alle at vi skulle møtes der, siste dagen, feire hele natten. I stedet skal jeg sannsynligvis tørke spy, skifte bleier, synge nattasanger og se en eller annen dårlig film på dataen. Det verste er at hvis jeg hadde latt være å si at jeg skulle ut, kunne de hatt det så godt. Selv ikke de kunne ringt meg kl kvart over 8 og sagt ”du, vi glemte å si det, men kan du komme med en gang? Vi skal i middagsbesøk”.
Hvorfor kan ikke bare de invitere noen hjem til seg, for en gangs skyld? Fordi de har au pair mens vennene deres må betale barnevakten sin per time?
Noen ganger er det litt kjipt. Ofte, når ungene er syke og jeg går glipp av skolen, eller må jobbe hele dagen på bursdagen min, er det litt kjipt. Eller når jeg sitter barnevakt lørdag etter lørdag. Eller når jeg regner ut timelønnen min. Men det går bra.
Noen ganger er det noe dritt. Som denne helgen. Fredag kom jeg ned i leiligheten, der var det en lapp. ”Til lunsj: avocado, steak hache, poteter. Du må kjøpe squash så du kan lage ratatouille til middag i kveld mens Gaspard sover. Kan dere også gå på biblioteket og fornye kortet hans? Du kan bade dem tidlig, jeg kommer hjem rundt kl 19 og går igjen kl 20. Ha en fin dag.” Det var altså måten Christelle formidlet at jeg skulle sitte barnevakt dagen før eksamen. Men det var egentlig greit, for jeg skulle jo uansett bare være hjemme og lese.
Da de kom hjem kl 01:15, og jeg hadde sovnet med hodet i ordboken, var det ikke like greit. Eksamenen min var nemlig kl 08:30 i en forstad, noe de VISSTE, og jeg måtte stå opp kl 06. Da var jeg litt irritert. Men jeg tenkte, jaja. De tenkte vel på at jeg ville gå ut etter eksamen og derfor gikk de ut fredag heller enn lørdag. Jeg fikk ingen melding for å spørre hvordan det gikk på eksamen, men det forventet jeg heller ikke. Det som var mer overraskende var at Fabrice tydeligvis ikke var i det hele tatt interessert i å høre om det hadde gått bra da jeg stakk innom i 7tiden. Så spurte jeg om de hadde bruk for mac-en min, som de låner til de får ny data, i kveld, og jeg kunne eventuelt stikke innom med den før jeg gikk, skulle gå i halv-ti tiden.
Da sier Fabrice ”Hva mener du? Hvor skal du? Jeg skjønner ikke.”
-øh, jeg skal på fest med masse folk fra skolen for å feire at vi er ferdig med eksamen?
-men vi skal jo ut?
-hæ? Det har dere ikke sagt.
-har ikke Christelle sagt det?
-nei.
-ok, jeg skal ringe henne.
Etter tlfsamtalen.
-ser ut som det har vært en misforståelse. Christelle sier hun sa vi skulle ut fredag OG lørdag.(ærlig talt. Han burde kjenne konen sin så godt at hvis jeg sier at jeg er sikker på hun ikke har sagt det, og hun sier hun tror hun har sagt det, har jeg rett. )
-øh, nei. Hun sa egentlig ikke at dere skulle ut fredag engang, hun bare la igjen en lapp på bordet for å si at hun drog igjen rundt 8.
-åja. Men vi skal spise hos noen venner, men vi kunne jo tatt med barna, men de er jo syke (han spyr overalt, hele tiden, hun har diare og må skiftes hver halvtime.) så jeg vet ikke. Var det veldig viktig det du skulle?
-altså. Jeg hadde jo gledet meg og sånn. Det var jo. Avtalt på forhånd, siden dere ikke hadde sagt noe. Men altså.
-ja, beklager det. Kan du være her rundt åtte da? Vi skal heller prøve å komme hjem litt tidlig, du kan jo alltids gå etterpå. (når de sier tidlig pleier de å komme hjem mellom tolv og ett.).
Så i dag er det noe dritt å være en au pair. Jeg hadde gledet meg kjempemasse, avtalt med alle at vi skulle møtes der, siste dagen, feire hele natten. I stedet skal jeg sannsynligvis tørke spy, skifte bleier, synge nattasanger og se en eller annen dårlig film på dataen. Det verste er at hvis jeg hadde latt være å si at jeg skulle ut, kunne de hatt det så godt. Selv ikke de kunne ringt meg kl kvart over 8 og sagt ”du, vi glemte å si det, men kan du komme med en gang? Vi skal i middagsbesøk”.
Hvorfor kan ikke bare de invitere noen hjem til seg, for en gangs skyld? Fordi de har au pair mens vennene deres må betale barnevakten sin per time?
mardi 20 mai 2008
Å fylle år
I går kveld, den siste halvtimen før jeg gikk inn i mitt tredje tiår, ble jeg plutselig slått av en trang til å filosofere over det å fylle tjue, hva har jeg oppnådd, hva kan jeg, hva gjør jeg, hva skal jeg etc. Desverre hadde jeg ikke mac-en min, som er på utlån til mine dataherpende arbeidsgivere (det første jeg så idag var en nydelig 4 cm omkrets pennekrusedull på min hvite mac.) så det ble ikke noe av.
Nå sitter jeg er jeg barnevakt, har på meg mintgrønn strømpebukse, rosa sokker, en tskjorte med en katt på og blå negler og føler meg alt annet enn tjue. Og hva gjorde jeg i dét jeg fylte tjue? (etter kalenderen. hvis man skal regne fra og med 20 år etter at jeg ble født, sov jeg...) Satt på mine oransje puter på det blå lineoleumsgulvet og spiste banantoffee og vinegarchips mens jeg leste vogue og hørte på Vampire Weekend, som jeg var på konsert med igår. Mens jeg ifjor på samme tid satt i kjole og høye hæler og drakk rødvin i stuen hjemme og var hostess for et middagsbesøk med gode venner. Jeg tror til og med vi hørte på jazz.
Av dette kan man jo trekke mange slutninger. jeg skal ikke trekke noen.
Men jeg skal innrømme at det er merkelig å teknisk sett ikke være tenåring lenger. Men på den lyse siden kan jeg nå ta med meg sprit (lovlig) hjem til Norge. yeah! (Jeg er så heldig at jeg ikke mister gleden over det nå når jeg først er gammel nok. Det er jo mange som kanskje tenker når de er 18; det blir kult, men når de faktisk fyller 20 er det bare helt ok, greit nok liksom. Sprit, hva skal man med det liksom. Men jeg har jo beholdt 18åringen i meg, så jeg er entusiastisk!)
jeg hadde skrevet to avsnitt om det å fylle tjue, hva skjer i tjueårene etc. Men det ble rett og slett for dypsindig. Bedre å avslutte med sprit enn med filosifi.
Nå sitter jeg er jeg barnevakt, har på meg mintgrønn strømpebukse, rosa sokker, en tskjorte med en katt på og blå negler og føler meg alt annet enn tjue. Og hva gjorde jeg i dét jeg fylte tjue? (etter kalenderen. hvis man skal regne fra og med 20 år etter at jeg ble født, sov jeg...) Satt på mine oransje puter på det blå lineoleumsgulvet og spiste banantoffee og vinegarchips mens jeg leste vogue og hørte på Vampire Weekend, som jeg var på konsert med igår. Mens jeg ifjor på samme tid satt i kjole og høye hæler og drakk rødvin i stuen hjemme og var hostess for et middagsbesøk med gode venner. Jeg tror til og med vi hørte på jazz.
Av dette kan man jo trekke mange slutninger. jeg skal ikke trekke noen.
Men jeg skal innrømme at det er merkelig å teknisk sett ikke være tenåring lenger. Men på den lyse siden kan jeg nå ta med meg sprit (lovlig) hjem til Norge. yeah! (Jeg er så heldig at jeg ikke mister gleden over det nå når jeg først er gammel nok. Det er jo mange som kanskje tenker når de er 18; det blir kult, men når de faktisk fyller 20 er det bare helt ok, greit nok liksom. Sprit, hva skal man med det liksom. Men jeg har jo beholdt 18åringen i meg, så jeg er entusiastisk!)
jeg hadde skrevet to avsnitt om det å fylle tjue, hva skjer i tjueårene etc. Men det ble rett og slett for dypsindig. Bedre å avslutte med sprit enn med filosifi.
dimanche 18 mai 2008
London aka OXFORD STREET
Jeg har alltid vært en reflektert og nyskjerrig og organisert turist. På fredag, for eksempel, visste jeg at jeg skulle sitte barnevakt. Men jeg hadde likevel verken pakket eller ryddet rommet før jeg gikk på jobb. Så da jeg kom opp dit i halv-ett tiden, stilte jeg først alarmen på 05:15, og satte deretter i gang. kl 02:00 var jeg ferdig og la meg. Tre timer senere stod jeg opp, spiste, kledde på meg, gikk til Gare d'Austerlitz og tok metroen til Gare du Nord. Da trodde jeg først jeg hadde glemt mobilen, deretter at Marie ikke var der enda. Men jeg hadde både mobil, pass, bankkort og alle andre nødvendigheter. Mat til toget (hjemmebakte sjokoladekjeks, marie hadde frukt) vann, marie hadde underholdning (episode 17 av So You Think You Can Dance Scandinavia på Mac-en) alt i alt var alt bra.
Så kom vi fram til London.
Det mange kanskje ikke vet, er at det er vanskelig å forholde seg til et tall som for eksempel 13. Eller 10. Spesielt når det står på værmeldingen på yr.no for London, i celsius. Og spesielt når man sitter i en varm leilighet, solen skinner, skitne sandaler på beina, sommerkjole, solbrente legger som flasser av, sand mellom tærne og gressflekker på kjolen, og tallet 28 lyser mot en fra Paris-værmeldingen. Da blir 10 mer et slags abstrakt symbol.
Jeg og Marie tenkte begge at ja, vi får vel bare ta på oss tights (til midt på leggen) og strikkejakke (to nødvendigheter som ikke har vært nødvendige de siste to ukene i Paris.) så holder vel det! Overskyet, står det? OK, da kan vi jo legge solkremen og solbrillene i bagen, det passer bra, for håndvesken min (en klutch) er litt liten.
La oss si det sånn at vårt første møte med London den 17. mai var gåsehud, klaprende tenner, lengting etter noe varmt å drikke, og evige forbannelser over hotellet som ikke åpnet sjekk-inn før kl 13 (MEN som lå bokstavelig talt rett over veien fra St. Pancras.)
Heldigvis var det ikke så alt for lenge til butikkene på oxford street åpnet, og innen vi var ute av hotellet (uten paraplyer eller jakker eller skjerf, dog.) og gått av bussen i tottenham court road, var det bare 20 minutter til butikkene åpnet, Boots var til og med åpen allerede.
4 timer senere var vi nesten kommet til Oxford Circus. Vi hadde kjøpt sko, regnjakker, cardigans, og andre nødvendigheter. Marie shoppet mest. Vi hadde også, underveis, bestemt oss for å ditche 17. mai-feiringen i Southwark. Det var utendørs. Ergo fooppsummere r kaldt og ekkelt. Og vi fant det ikke på vårt Central London Map engang. Og alle vet at suburbs er farlige.
Så for oppsummere vår Nasjonaldag-feiring:
Paris
Eurostar (SYTYCD)
Kings Cross
Oxford Street
Sandwhich med kylling/stuffing (men marie hadde med eggerøre! Veldig 17. mai.)
Kings Cross
Holloway Road (hos Andrea)
Camden
Indisk mat
Fransk vin
Et annt sted i camden
Fransk øl p en fish n'chips pub
Et annet sted i camden.
Tysk øl, brasilianske drinker.
Doubledecker hjem med Oystercard.
Idag skal vi på Vanity Fair Portrett-utstilling, Brick Lane, litt mer oxford street (vi glemte noen ting) en park (det er sol og vi må teste våre nye wayfarers (marie: tortoiseshell, 5 pund, gatebod; hannah: turkise m/gule blomster, 16 pund, Urban Outfitters) ) marks n'sparks for å kjøpe engelsk mat (salt/vinegar crisps cadburys, thorntons karameller, lemon curd) og sikkert ut. Toget vårt går jo ikke før kl 11 mandag morgen!
Så kom vi fram til London.
Det mange kanskje ikke vet, er at det er vanskelig å forholde seg til et tall som for eksempel 13. Eller 10. Spesielt når det står på værmeldingen på yr.no for London, i celsius. Og spesielt når man sitter i en varm leilighet, solen skinner, skitne sandaler på beina, sommerkjole, solbrente legger som flasser av, sand mellom tærne og gressflekker på kjolen, og tallet 28 lyser mot en fra Paris-værmeldingen. Da blir 10 mer et slags abstrakt symbol.
Jeg og Marie tenkte begge at ja, vi får vel bare ta på oss tights (til midt på leggen) og strikkejakke (to nødvendigheter som ikke har vært nødvendige de siste to ukene i Paris.) så holder vel det! Overskyet, står det? OK, da kan vi jo legge solkremen og solbrillene i bagen, det passer bra, for håndvesken min (en klutch) er litt liten.
La oss si det sånn at vårt første møte med London den 17. mai var gåsehud, klaprende tenner, lengting etter noe varmt å drikke, og evige forbannelser over hotellet som ikke åpnet sjekk-inn før kl 13 (MEN som lå bokstavelig talt rett over veien fra St. Pancras.)
Heldigvis var det ikke så alt for lenge til butikkene på oxford street åpnet, og innen vi var ute av hotellet (uten paraplyer eller jakker eller skjerf, dog.) og gått av bussen i tottenham court road, var det bare 20 minutter til butikkene åpnet, Boots var til og med åpen allerede.
4 timer senere var vi nesten kommet til Oxford Circus. Vi hadde kjøpt sko, regnjakker, cardigans, og andre nødvendigheter. Marie shoppet mest. Vi hadde også, underveis, bestemt oss for å ditche 17. mai-feiringen i Southwark. Det var utendørs. Ergo fooppsummere r kaldt og ekkelt. Og vi fant det ikke på vårt Central London Map engang. Og alle vet at suburbs er farlige.
Så for oppsummere vår Nasjonaldag-feiring:
Paris
Eurostar (SYTYCD)
Kings Cross
Oxford Street
Sandwhich med kylling/stuffing (men marie hadde med eggerøre! Veldig 17. mai.)
Kings Cross
Holloway Road (hos Andrea)
Camden
Indisk mat
Fransk vin
Et annt sted i camden
Fransk øl p en fish n'chips pub
Et annet sted i camden.
Tysk øl, brasilianske drinker.
Doubledecker hjem med Oystercard.
Idag skal vi på Vanity Fair Portrett-utstilling, Brick Lane, litt mer oxford street (vi glemte noen ting) en park (det er sol og vi må teste våre nye wayfarers (marie: tortoiseshell, 5 pund, gatebod; hannah: turkise m/gule blomster, 16 pund, Urban Outfitters) ) marks n'sparks for å kjøpe engelsk mat (salt/vinegar crisps cadburys, thorntons karameller, lemon curd) og sikkert ut. Toget vårt går jo ikke før kl 11 mandag morgen!
Inscription à :
Articles (Atom)
