Noen ganger er det gøy å være au pair. Noen ganger gratulerer jeg meg selv og sier ”jammen var dette en lur måte å lære fransk på, og en bra måte å tilbringe et friår på.”.
Noen ganger er det litt kjipt. Ofte, når ungene er syke og jeg går glipp av skolen, eller må jobbe hele dagen på bursdagen min, er det litt kjipt. Eller når jeg sitter barnevakt lørdag etter lørdag. Eller når jeg regner ut timelønnen min. Men det går bra.
Noen ganger er det noe dritt. Som denne helgen. Fredag kom jeg ned i leiligheten, der var det en lapp. ”Til lunsj: avocado, steak hache, poteter. Du må kjøpe squash så du kan lage ratatouille til middag i kveld mens Gaspard sover. Kan dere også gå på biblioteket og fornye kortet hans? Du kan bade dem tidlig, jeg kommer hjem rundt kl 19 og går igjen kl 20. Ha en fin dag.” Det var altså måten Christelle formidlet at jeg skulle sitte barnevakt dagen før eksamen. Men det var egentlig greit, for jeg skulle jo uansett bare være hjemme og lese.
Da de kom hjem kl 01:15, og jeg hadde sovnet med hodet i ordboken, var det ikke like greit. Eksamenen min var nemlig kl 08:30 i en forstad, noe de VISSTE, og jeg måtte stå opp kl 06. Da var jeg litt irritert. Men jeg tenkte, jaja. De tenkte vel på at jeg ville gå ut etter eksamen og derfor gikk de ut fredag heller enn lørdag. Jeg fikk ingen melding for å spørre hvordan det gikk på eksamen, men det forventet jeg heller ikke. Det som var mer overraskende var at Fabrice tydeligvis ikke var i det hele tatt interessert i å høre om det hadde gått bra da jeg stakk innom i 7tiden. Så spurte jeg om de hadde bruk for mac-en min, som de låner til de får ny data, i kveld, og jeg kunne eventuelt stikke innom med den før jeg gikk, skulle gå i halv-ti tiden.
Da sier Fabrice ”Hva mener du? Hvor skal du? Jeg skjønner ikke.”
-øh, jeg skal på fest med masse folk fra skolen for å feire at vi er ferdig med eksamen?
-men vi skal jo ut?
-hæ? Det har dere ikke sagt.
-har ikke Christelle sagt det?
-nei.
-ok, jeg skal ringe henne.
Etter tlfsamtalen.
-ser ut som det har vært en misforståelse. Christelle sier hun sa vi skulle ut fredag OG lørdag.(ærlig talt. Han burde kjenne konen sin så godt at hvis jeg sier at jeg er sikker på hun ikke har sagt det, og hun sier hun tror hun har sagt det, har jeg rett. )
-øh, nei. Hun sa egentlig ikke at dere skulle ut fredag engang, hun bare la igjen en lapp på bordet for å si at hun drog igjen rundt 8.
-åja. Men vi skal spise hos noen venner, men vi kunne jo tatt med barna, men de er jo syke (han spyr overalt, hele tiden, hun har diare og må skiftes hver halvtime.) så jeg vet ikke. Var det veldig viktig det du skulle?
-altså. Jeg hadde jo gledet meg og sånn. Det var jo. Avtalt på forhånd, siden dere ikke hadde sagt noe. Men altså.
-ja, beklager det. Kan du være her rundt åtte da? Vi skal heller prøve å komme hjem litt tidlig, du kan jo alltids gå etterpå. (når de sier tidlig pleier de å komme hjem mellom tolv og ett.).
Så i dag er det noe dritt å være en au pair. Jeg hadde gledet meg kjempemasse, avtalt med alle at vi skulle møtes der, siste dagen, feire hele natten. I stedet skal jeg sannsynligvis tørke spy, skifte bleier, synge nattasanger og se en eller annen dårlig film på dataen. Det verste er at hvis jeg hadde latt være å si at jeg skulle ut, kunne de hatt det så godt. Selv ikke de kunne ringt meg kl kvart over 8 og sagt ”du, vi glemte å si det, men kan du komme med en gang? Vi skal i middagsbesøk”.
Hvorfor kan ikke bare de invitere noen hjem til seg, for en gangs skyld? Fordi de har au pair mens vennene deres må betale barnevakten sin per time?
samedi 24 mai 2008
mardi 20 mai 2008
Å fylle år
I går kveld, den siste halvtimen før jeg gikk inn i mitt tredje tiår, ble jeg plutselig slått av en trang til å filosofere over det å fylle tjue, hva har jeg oppnådd, hva kan jeg, hva gjør jeg, hva skal jeg etc. Desverre hadde jeg ikke mac-en min, som er på utlån til mine dataherpende arbeidsgivere (det første jeg så idag var en nydelig 4 cm omkrets pennekrusedull på min hvite mac.) så det ble ikke noe av.
Nå sitter jeg er jeg barnevakt, har på meg mintgrønn strømpebukse, rosa sokker, en tskjorte med en katt på og blå negler og føler meg alt annet enn tjue. Og hva gjorde jeg i dét jeg fylte tjue? (etter kalenderen. hvis man skal regne fra og med 20 år etter at jeg ble født, sov jeg...) Satt på mine oransje puter på det blå lineoleumsgulvet og spiste banantoffee og vinegarchips mens jeg leste vogue og hørte på Vampire Weekend, som jeg var på konsert med igår. Mens jeg ifjor på samme tid satt i kjole og høye hæler og drakk rødvin i stuen hjemme og var hostess for et middagsbesøk med gode venner. Jeg tror til og med vi hørte på jazz.
Av dette kan man jo trekke mange slutninger. jeg skal ikke trekke noen.
Men jeg skal innrømme at det er merkelig å teknisk sett ikke være tenåring lenger. Men på den lyse siden kan jeg nå ta med meg sprit (lovlig) hjem til Norge. yeah! (Jeg er så heldig at jeg ikke mister gleden over det nå når jeg først er gammel nok. Det er jo mange som kanskje tenker når de er 18; det blir kult, men når de faktisk fyller 20 er det bare helt ok, greit nok liksom. Sprit, hva skal man med det liksom. Men jeg har jo beholdt 18åringen i meg, så jeg er entusiastisk!)
jeg hadde skrevet to avsnitt om det å fylle tjue, hva skjer i tjueårene etc. Men det ble rett og slett for dypsindig. Bedre å avslutte med sprit enn med filosifi.
Nå sitter jeg er jeg barnevakt, har på meg mintgrønn strømpebukse, rosa sokker, en tskjorte med en katt på og blå negler og føler meg alt annet enn tjue. Og hva gjorde jeg i dét jeg fylte tjue? (etter kalenderen. hvis man skal regne fra og med 20 år etter at jeg ble født, sov jeg...) Satt på mine oransje puter på det blå lineoleumsgulvet og spiste banantoffee og vinegarchips mens jeg leste vogue og hørte på Vampire Weekend, som jeg var på konsert med igår. Mens jeg ifjor på samme tid satt i kjole og høye hæler og drakk rødvin i stuen hjemme og var hostess for et middagsbesøk med gode venner. Jeg tror til og med vi hørte på jazz.
Av dette kan man jo trekke mange slutninger. jeg skal ikke trekke noen.
Men jeg skal innrømme at det er merkelig å teknisk sett ikke være tenåring lenger. Men på den lyse siden kan jeg nå ta med meg sprit (lovlig) hjem til Norge. yeah! (Jeg er så heldig at jeg ikke mister gleden over det nå når jeg først er gammel nok. Det er jo mange som kanskje tenker når de er 18; det blir kult, men når de faktisk fyller 20 er det bare helt ok, greit nok liksom. Sprit, hva skal man med det liksom. Men jeg har jo beholdt 18åringen i meg, så jeg er entusiastisk!)
jeg hadde skrevet to avsnitt om det å fylle tjue, hva skjer i tjueårene etc. Men det ble rett og slett for dypsindig. Bedre å avslutte med sprit enn med filosifi.
dimanche 18 mai 2008
London aka OXFORD STREET
Jeg har alltid vært en reflektert og nyskjerrig og organisert turist. På fredag, for eksempel, visste jeg at jeg skulle sitte barnevakt. Men jeg hadde likevel verken pakket eller ryddet rommet før jeg gikk på jobb. Så da jeg kom opp dit i halv-ett tiden, stilte jeg først alarmen på 05:15, og satte deretter i gang. kl 02:00 var jeg ferdig og la meg. Tre timer senere stod jeg opp, spiste, kledde på meg, gikk til Gare d'Austerlitz og tok metroen til Gare du Nord. Da trodde jeg først jeg hadde glemt mobilen, deretter at Marie ikke var der enda. Men jeg hadde både mobil, pass, bankkort og alle andre nødvendigheter. Mat til toget (hjemmebakte sjokoladekjeks, marie hadde frukt) vann, marie hadde underholdning (episode 17 av So You Think You Can Dance Scandinavia på Mac-en) alt i alt var alt bra.
Så kom vi fram til London.
Det mange kanskje ikke vet, er at det er vanskelig å forholde seg til et tall som for eksempel 13. Eller 10. Spesielt når det står på værmeldingen på yr.no for London, i celsius. Og spesielt når man sitter i en varm leilighet, solen skinner, skitne sandaler på beina, sommerkjole, solbrente legger som flasser av, sand mellom tærne og gressflekker på kjolen, og tallet 28 lyser mot en fra Paris-værmeldingen. Da blir 10 mer et slags abstrakt symbol.
Jeg og Marie tenkte begge at ja, vi får vel bare ta på oss tights (til midt på leggen) og strikkejakke (to nødvendigheter som ikke har vært nødvendige de siste to ukene i Paris.) så holder vel det! Overskyet, står det? OK, da kan vi jo legge solkremen og solbrillene i bagen, det passer bra, for håndvesken min (en klutch) er litt liten.
La oss si det sånn at vårt første møte med London den 17. mai var gåsehud, klaprende tenner, lengting etter noe varmt å drikke, og evige forbannelser over hotellet som ikke åpnet sjekk-inn før kl 13 (MEN som lå bokstavelig talt rett over veien fra St. Pancras.)
Heldigvis var det ikke så alt for lenge til butikkene på oxford street åpnet, og innen vi var ute av hotellet (uten paraplyer eller jakker eller skjerf, dog.) og gått av bussen i tottenham court road, var det bare 20 minutter til butikkene åpnet, Boots var til og med åpen allerede.
4 timer senere var vi nesten kommet til Oxford Circus. Vi hadde kjøpt sko, regnjakker, cardigans, og andre nødvendigheter. Marie shoppet mest. Vi hadde også, underveis, bestemt oss for å ditche 17. mai-feiringen i Southwark. Det var utendørs. Ergo fooppsummere r kaldt og ekkelt. Og vi fant det ikke på vårt Central London Map engang. Og alle vet at suburbs er farlige.
Så for oppsummere vår Nasjonaldag-feiring:
Paris
Eurostar (SYTYCD)
Kings Cross
Oxford Street
Sandwhich med kylling/stuffing (men marie hadde med eggerøre! Veldig 17. mai.)
Kings Cross
Holloway Road (hos Andrea)
Camden
Indisk mat
Fransk vin
Et annt sted i camden
Fransk øl p en fish n'chips pub
Et annet sted i camden.
Tysk øl, brasilianske drinker.
Doubledecker hjem med Oystercard.
Idag skal vi på Vanity Fair Portrett-utstilling, Brick Lane, litt mer oxford street (vi glemte noen ting) en park (det er sol og vi må teste våre nye wayfarers (marie: tortoiseshell, 5 pund, gatebod; hannah: turkise m/gule blomster, 16 pund, Urban Outfitters) ) marks n'sparks for å kjøpe engelsk mat (salt/vinegar crisps cadburys, thorntons karameller, lemon curd) og sikkert ut. Toget vårt går jo ikke før kl 11 mandag morgen!
Så kom vi fram til London.
Det mange kanskje ikke vet, er at det er vanskelig å forholde seg til et tall som for eksempel 13. Eller 10. Spesielt når det står på værmeldingen på yr.no for London, i celsius. Og spesielt når man sitter i en varm leilighet, solen skinner, skitne sandaler på beina, sommerkjole, solbrente legger som flasser av, sand mellom tærne og gressflekker på kjolen, og tallet 28 lyser mot en fra Paris-værmeldingen. Da blir 10 mer et slags abstrakt symbol.
Jeg og Marie tenkte begge at ja, vi får vel bare ta på oss tights (til midt på leggen) og strikkejakke (to nødvendigheter som ikke har vært nødvendige de siste to ukene i Paris.) så holder vel det! Overskyet, står det? OK, da kan vi jo legge solkremen og solbrillene i bagen, det passer bra, for håndvesken min (en klutch) er litt liten.
La oss si det sånn at vårt første møte med London den 17. mai var gåsehud, klaprende tenner, lengting etter noe varmt å drikke, og evige forbannelser over hotellet som ikke åpnet sjekk-inn før kl 13 (MEN som lå bokstavelig talt rett over veien fra St. Pancras.)
Heldigvis var det ikke så alt for lenge til butikkene på oxford street åpnet, og innen vi var ute av hotellet (uten paraplyer eller jakker eller skjerf, dog.) og gått av bussen i tottenham court road, var det bare 20 minutter til butikkene åpnet, Boots var til og med åpen allerede.
4 timer senere var vi nesten kommet til Oxford Circus. Vi hadde kjøpt sko, regnjakker, cardigans, og andre nødvendigheter. Marie shoppet mest. Vi hadde også, underveis, bestemt oss for å ditche 17. mai-feiringen i Southwark. Det var utendørs. Ergo fooppsummere r kaldt og ekkelt. Og vi fant det ikke på vårt Central London Map engang. Og alle vet at suburbs er farlige.
Så for oppsummere vår Nasjonaldag-feiring:
Paris
Eurostar (SYTYCD)
Kings Cross
Oxford Street
Sandwhich med kylling/stuffing (men marie hadde med eggerøre! Veldig 17. mai.)
Kings Cross
Holloway Road (hos Andrea)
Camden
Indisk mat
Fransk vin
Et annt sted i camden
Fransk øl p en fish n'chips pub
Et annet sted i camden.
Tysk øl, brasilianske drinker.
Doubledecker hjem med Oystercard.
Idag skal vi på Vanity Fair Portrett-utstilling, Brick Lane, litt mer oxford street (vi glemte noen ting) en park (det er sol og vi må teste våre nye wayfarers (marie: tortoiseshell, 5 pund, gatebod; hannah: turkise m/gule blomster, 16 pund, Urban Outfitters) ) marks n'sparks for å kjøpe engelsk mat (salt/vinegar crisps cadburys, thorntons karameller, lemon curd) og sikkert ut. Toget vårt går jo ikke før kl 11 mandag morgen!
jeudi 8 mai 2008
Jeg hører diverse rykter og spekulasjoner og teorier om hvorfor jeg har sluttet å blogge.
Ingen av dem er riktige.
Ja, det er 27 grader og sol i Paris, ja jeg har eksamen om to uker, men det er ikke det som er grunnen.
Grunnen er ganske enkelt at jeg er blitt for integrert i det franske samfunnet. Jeg sier ikke at jeg på noe som helst tidspunkt kunne passert for å være fransk, selv ikke fra landet, eller at jeg føler en uant tilhørighet til dette ostens land. Det er bare det at jeg ikke lenger klarer å registrere grunnleggende forskjeller mellom dem og meg, mellom her og hjemme, etc.
Da jeg så at det var meldt fint vær gledet jeg meg til å harselere over franskmenn i boblejakker. Den gang ei. De stiller i singleter, sommerkjoler, sandaler, solbriller og kunne passet inn på en hvilken som helst fin sommerdag i Norge (bortsett fra at de gjerne er hakket stiligere. Ikke mange shorts ute og går her i byen. Ikke så mange ekkosandaler heller.) Riktignok var jeg og marie en liten stund de eneste med bare legger på koret igår, men innen slutten var det kommet én til med kort kjole uten strømpebukser.Så ikke noe å si på sommerfølelsen her.
Da jeg skulle i svømmehallen var jeg også spent på hvor radikalt annerledes det ville være. Ikke så veldig. Forskjellen er at i Sentralbadet går over halvparten i bikini, her er det kanskje 2 % som ikke har badedrakt. Badehette er obligatorisk (bra) dusjene er blandet (ikke så bra). Men dette er ting som er variabler også i norske svømmebassengreglementer, altså ikke noe særlig å skrive hjem om. Det skal sies at svømmekulturen er noe annerledes. I sentralbadet er det tre baner (mosjon, mosjon rolig, mosjon hurtig.) de som svømmer for å trene, svømmer konsekvent der. Her er det tre baner uten fastsatte tempi som domineres av konkurranse(lignende)svømmere og andre. Men om man vil kan man svømme der. utenom disse banene er det relativt texas. Jeg ble sparket av en fyr som ikke ville dele sin bit av bassenget. (ikke med vilje, men likevel hardt nok til å skape et blåmerke. ) Så ja, litt forskjell der. jeg ser jo det jeg også. Men ikke noe sjokkerende.
Så, hvis man syns det blir lenge mellom bloggene vet man nå hvorfor.
Ingen av dem er riktige.
Ja, det er 27 grader og sol i Paris, ja jeg har eksamen om to uker, men det er ikke det som er grunnen.
Grunnen er ganske enkelt at jeg er blitt for integrert i det franske samfunnet. Jeg sier ikke at jeg på noe som helst tidspunkt kunne passert for å være fransk, selv ikke fra landet, eller at jeg føler en uant tilhørighet til dette ostens land. Det er bare det at jeg ikke lenger klarer å registrere grunnleggende forskjeller mellom dem og meg, mellom her og hjemme, etc.
Da jeg så at det var meldt fint vær gledet jeg meg til å harselere over franskmenn i boblejakker. Den gang ei. De stiller i singleter, sommerkjoler, sandaler, solbriller og kunne passet inn på en hvilken som helst fin sommerdag i Norge (bortsett fra at de gjerne er hakket stiligere. Ikke mange shorts ute og går her i byen. Ikke så mange ekkosandaler heller.) Riktignok var jeg og marie en liten stund de eneste med bare legger på koret igår, men innen slutten var det kommet én til med kort kjole uten strømpebukser.Så ikke noe å si på sommerfølelsen her.
Da jeg skulle i svømmehallen var jeg også spent på hvor radikalt annerledes det ville være. Ikke så veldig. Forskjellen er at i Sentralbadet går over halvparten i bikini, her er det kanskje 2 % som ikke har badedrakt. Badehette er obligatorisk (bra) dusjene er blandet (ikke så bra). Men dette er ting som er variabler også i norske svømmebassengreglementer, altså ikke noe særlig å skrive hjem om. Det skal sies at svømmekulturen er noe annerledes. I sentralbadet er det tre baner (mosjon, mosjon rolig, mosjon hurtig.) de som svømmer for å trene, svømmer konsekvent der. Her er det tre baner uten fastsatte tempi som domineres av konkurranse(lignende)svømmere og andre. Men om man vil kan man svømme der. utenom disse banene er det relativt texas. Jeg ble sparket av en fyr som ikke ville dele sin bit av bassenget. (ikke med vilje, men likevel hardt nok til å skape et blåmerke. ) Så ja, litt forskjell der. jeg ser jo det jeg også. Men ikke noe sjokkerende.
Så, hvis man syns det blir lenge mellom bloggene vet man nå hvorfor.
lundi 21 avril 2008
Selv det å gjøre ingenting betyr å gjøre noe.
Hver fredag i Paris er den kommende helgen full av kanskjer og muligens-er og kan hende at-er og har planer om-er. Og hver søndag i Paris er den helgen som var, full av skulle ha-er og hadde tenkt-er og ble ikke noe av-er. Denne helgen er ikke noe unntak.
Spiste jeg piknik på Champs-des-Mars? Nei.
Gikk jeg på Louise Bourgeoisutstillingen på Pompidosenteret? Nei.
Var jeg på utstilling av propagandafotoer fra okkupasjonen? Nei.
Var jeg ute søndag kveld? Nei.
Syklet jeg langs Seinen? Nei.
Men det som er så fint med Paris er at som regel blir søndagens endte opp med-er og tilslutt-er og omsider, så-er, like gode som fredagens kanskjer og muligens-er.
Satt jeg en time i solen på en trapp ned i Seinen og hørte på Vampire Weekend og snakket om framtiden og kjærligheten? Ja.
Spiste jeg pizza på et vaklevorent fortausbord og ble servert av den mest arrogante kelneren Paris noensinne har sett? Ja.
Spaserte jeg over hele Marais og Bastille uten å gjøre noenting som helst, for så å ende opp med å sitte to timer foran en tom kaffekopp på et fortausbord og snakke om ingenting? Ja.
Syklet jeg hjem fra republique i vårværet, under grønne trær, langs lekeplasser og parker, og tok for første gang sjansen på å sykle i rundkjøringen på bastille i stedet for å gå av sykkelen og gå rundt? Ja.
Satt jeg på den rødmalte bittelille baren Planete Mars og drakk øl og ble servert chips av den hyggelige bartenderen mens jeg så på den crazy DJen som danset til alt fra Amy Winehouse til Guns’n Roses? Ja.
Oppdaget jeg en nydelig liten (miniskul) engelsk bokhandel med en eier som for alltid elsker Norge fordi hennes aller første venner i Paris var to norske au pairer og deres peruvianske gatemusiker-kjærester? Ja.
Leste jeg Don Quijote til 5 om morgenen med god samvittighet fordi jeg visste at jeg ikke skulle noe som ikke kunne vente neste dag? Ja.
Har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjorde noe av det jeg hadde planlagt, eller føler jeg at jeg har kastet bort en helg og nå bare har tolv igjen? Nei.
Fordi det som er best med Paris er at selv det å gjøre ingenting betyr å gjøre noe.
Spiste jeg piknik på Champs-des-Mars? Nei.
Gikk jeg på Louise Bourgeoisutstillingen på Pompidosenteret? Nei.
Var jeg på utstilling av propagandafotoer fra okkupasjonen? Nei.
Var jeg ute søndag kveld? Nei.
Syklet jeg langs Seinen? Nei.
Men det som er så fint med Paris er at som regel blir søndagens endte opp med-er og tilslutt-er og omsider, så-er, like gode som fredagens kanskjer og muligens-er.
Satt jeg en time i solen på en trapp ned i Seinen og hørte på Vampire Weekend og snakket om framtiden og kjærligheten? Ja.
Spiste jeg pizza på et vaklevorent fortausbord og ble servert av den mest arrogante kelneren Paris noensinne har sett? Ja.
Spaserte jeg over hele Marais og Bastille uten å gjøre noenting som helst, for så å ende opp med å sitte to timer foran en tom kaffekopp på et fortausbord og snakke om ingenting? Ja.
Syklet jeg hjem fra republique i vårværet, under grønne trær, langs lekeplasser og parker, og tok for første gang sjansen på å sykle i rundkjøringen på bastille i stedet for å gå av sykkelen og gå rundt? Ja.
Satt jeg på den rødmalte bittelille baren Planete Mars og drakk øl og ble servert chips av den hyggelige bartenderen mens jeg så på den crazy DJen som danset til alt fra Amy Winehouse til Guns’n Roses? Ja.
Oppdaget jeg en nydelig liten (miniskul) engelsk bokhandel med en eier som for alltid elsker Norge fordi hennes aller første venner i Paris var to norske au pairer og deres peruvianske gatemusiker-kjærester? Ja.
Leste jeg Don Quijote til 5 om morgenen med god samvittighet fordi jeg visste at jeg ikke skulle noe som ikke kunne vente neste dag? Ja.
Har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjorde noe av det jeg hadde planlagt, eller føler jeg at jeg har kastet bort en helg og nå bare har tolv igjen? Nei.
Fordi det som er best med Paris er at selv det å gjøre ingenting betyr å gjøre noe.
jeudi 17 avril 2008
Press
Nå er det en uke siden jeg har blogget, og det er en enkel grunn for det; Med den nye og forbedrede profilen til Zacattac, nevnelig sosialantropologiske observasjoner, har jeg rett og slett overvurdert enten a) min analytiske evne, b) min kontinuerende objektivtet når det kommer til alle ting franske, eller c) begge deler.
Det som kommer nå er derfor IKKE en observasjon på franskmenn/frankrike, snarere latinamerikanere VS skandinaver. Så kan man spørre seg, hvordan i all verdens navn og rike finner jeg grunnlag for slike refleksjoner i Paris, en by nokså langt fra både syd- og nordamerika? Jo, takket være den fantastiske internasjonaliteten på Sorbonnes språkkurs.
Selv går jeg i klasse med bare to latinamerikanere, rettere sagt colombianere, men takket være den underlige evnen utlendinger har til å gruppere seg med landsmenn/verdensdelsmenn, har jeg nå blitt mer eller mindre kjent med omtrent 10 latinamerikanere. Så da vi skulle ut på tirsdag var vi tre skandinaver og en hel haug med latinos, som de liker å kalle seg. Vi hadde avtalt møtetid kl 9. Jeg var der ti over ni, litt stresset allerede, veldig stresset da jeg ikke fant noen der. Jeg sendte melding til Christian, en danske, "jeg vet at jeg er sen, men er dere allerede gått? i så fall, hvor?". Han svarer at han også er sen, men er der om fem minutter. Tre minutter senere er han der. Da er det meg og ham. Fem minutter etter det igjen, klokken er nå 21:20, kommer Cecilia, en svenske. Så venter vi.
Og venter.
Og venter.
Tilslutt, kl 21:50, kommer tre av de mange latinosene, deretter Asli (hun er tyrkisk), deretter litt flere latinos. Kl 22:40 kommer det enda flere. Først ca i 23-tiden har alle som sa de kom, kommet. Og vi tre skandinaver, vi kunne ikke unngå å betrakte dette som en refleksjon over våre vaner. For som Cecilia sa, da hun kom 20 minutter for sen; "hadde dette vært i sverige, hadde dere sikkert trodd jeg var kidnappet eller hadde vært i en ulykke. Ingen kommer 20 minutter for sent til en avtale." Christian og jeg kunne ikke annet enn å si oss enige, og hoderystende dømme det avslappede forholdet de fleste som bor sør for skandinavia har til tid, punktlighet etc. *
Men det var ganske slående. Vi kom først, og jammen gikk vi ikke først også. Cecilia gikk allerede kl elleve, jeg gikk halv tolv, Christian gikk halv ett. Og de andre ble angivelig ute til ca kl fem neste morgen, på en tirsdag. Man kan enten lese dette som at vi Skandinaver er kjedelige, snerpete, pertentlige, over-presise etc, og at latinosene vet å leve livet, ha det gøy, ta det med ro, også videre. Eller så kan man si at vi skandinaver (nå drar jeg ikke alle over en kam, altså. Strengt tatt refererer jeg vel fortsatt til oss tre i klassen min. eller så kan man lese det som en generalisering. her er tolkningsmuligheter i mangfold!) er presise, ansvarlige mennesker som tar skole/vårt profesjonelle liv på alvor, og som har skjønt at helgen er til for å slippe seg løs som en belønning etter en strabasiøs og fokusert uke, men latinamerikanerne er uansvarlige, løssluppne, bråkete drikkfeldige mennesker som ikke kan ta ansvar for noen ting.
Det som er interessant å legge til, er jo at jeg snakket med en i koret igår, som har bodd seks måneder i Gøteborg. Han synes at skandinaver hadde en pussig levemåte, hvem drakk bare i helgen? Og var det nødvendig å bli så veldig full, hver eneste helg? var det normalt eller var det bare akkurat de han hadde blitt kjent med? Vi måtte jo innrømme, som sant var, at neida, det er nok normalt det. Det er selvsagt ikke ALLE skandinaver som gjør det, men skal man fastslå et generelt drikkemønster for skandinaver, er nok helgefylla det mest treffende. Så for marie og meg er jo den vanlige solide ølrunden etter koret hver onsdag et noe pussig fenomen, noe som forklarer hvorfor vi de første 4 månedene ikke deltok en eneste gang. Heldigvis vet vi å tilpasse oss kulturen i landet som så gjestfritt har tatt oss imot. hvem er vel vi til å motstrebe anerkjente tradisjoner?
*Jeg vil forresten legge til at dette forholdet til punktlighet ser ut til å gjelde generelt i frankrike også. På nettsiden til koret stod det klart og tydelig; øvelsen begynner kl 20. Vante som vi var med hendholdsvis skolekoret på langhaugen med David i spissen, og jentekoret på høyskolen med Maria som tidtaker, var vi KJEMPESTRESSEDE da vi var fem minutter for sene, og fryktet en ekstremt pinlig banking på døren og sniking inn mens alle så strengt på oss. Så da vi var de første på stedet ble vi ganske overrasket. Og da det viste seg at en avslappet oppvarming begynte halv ni-ish... Og det er det som er vanlig. Sier man klokken halv syv på koret kan man være sikker på at det ikke skjer noen ting før tidligst syv.
Det som kommer nå er derfor IKKE en observasjon på franskmenn/frankrike, snarere latinamerikanere VS skandinaver. Så kan man spørre seg, hvordan i all verdens navn og rike finner jeg grunnlag for slike refleksjoner i Paris, en by nokså langt fra både syd- og nordamerika? Jo, takket være den fantastiske internasjonaliteten på Sorbonnes språkkurs.
Selv går jeg i klasse med bare to latinamerikanere, rettere sagt colombianere, men takket være den underlige evnen utlendinger har til å gruppere seg med landsmenn/verdensdelsmenn, har jeg nå blitt mer eller mindre kjent med omtrent 10 latinamerikanere. Så da vi skulle ut på tirsdag var vi tre skandinaver og en hel haug med latinos, som de liker å kalle seg. Vi hadde avtalt møtetid kl 9. Jeg var der ti over ni, litt stresset allerede, veldig stresset da jeg ikke fant noen der. Jeg sendte melding til Christian, en danske, "jeg vet at jeg er sen, men er dere allerede gått? i så fall, hvor?". Han svarer at han også er sen, men er der om fem minutter. Tre minutter senere er han der. Da er det meg og ham. Fem minutter etter det igjen, klokken er nå 21:20, kommer Cecilia, en svenske. Så venter vi.
Og venter.
Og venter.
Tilslutt, kl 21:50, kommer tre av de mange latinosene, deretter Asli (hun er tyrkisk), deretter litt flere latinos. Kl 22:40 kommer det enda flere. Først ca i 23-tiden har alle som sa de kom, kommet. Og vi tre skandinaver, vi kunne ikke unngå å betrakte dette som en refleksjon over våre vaner. For som Cecilia sa, da hun kom 20 minutter for sen; "hadde dette vært i sverige, hadde dere sikkert trodd jeg var kidnappet eller hadde vært i en ulykke. Ingen kommer 20 minutter for sent til en avtale." Christian og jeg kunne ikke annet enn å si oss enige, og hoderystende dømme det avslappede forholdet de fleste som bor sør for skandinavia har til tid, punktlighet etc. *
Men det var ganske slående. Vi kom først, og jammen gikk vi ikke først også. Cecilia gikk allerede kl elleve, jeg gikk halv tolv, Christian gikk halv ett. Og de andre ble angivelig ute til ca kl fem neste morgen, på en tirsdag. Man kan enten lese dette som at vi Skandinaver er kjedelige, snerpete, pertentlige, over-presise etc, og at latinosene vet å leve livet, ha det gøy, ta det med ro, også videre. Eller så kan man si at vi skandinaver (nå drar jeg ikke alle over en kam, altså. Strengt tatt refererer jeg vel fortsatt til oss tre i klassen min. eller så kan man lese det som en generalisering. her er tolkningsmuligheter i mangfold!) er presise, ansvarlige mennesker som tar skole/vårt profesjonelle liv på alvor, og som har skjønt at helgen er til for å slippe seg løs som en belønning etter en strabasiøs og fokusert uke, men latinamerikanerne er uansvarlige, løssluppne, bråkete drikkfeldige mennesker som ikke kan ta ansvar for noen ting.
Det som er interessant å legge til, er jo at jeg snakket med en i koret igår, som har bodd seks måneder i Gøteborg. Han synes at skandinaver hadde en pussig levemåte, hvem drakk bare i helgen? Og var det nødvendig å bli så veldig full, hver eneste helg? var det normalt eller var det bare akkurat de han hadde blitt kjent med? Vi måtte jo innrømme, som sant var, at neida, det er nok normalt det. Det er selvsagt ikke ALLE skandinaver som gjør det, men skal man fastslå et generelt drikkemønster for skandinaver, er nok helgefylla det mest treffende. Så for marie og meg er jo den vanlige solide ølrunden etter koret hver onsdag et noe pussig fenomen, noe som forklarer hvorfor vi de første 4 månedene ikke deltok en eneste gang. Heldigvis vet vi å tilpasse oss kulturen i landet som så gjestfritt har tatt oss imot. hvem er vel vi til å motstrebe anerkjente tradisjoner?
*Jeg vil forresten legge til at dette forholdet til punktlighet ser ut til å gjelde generelt i frankrike også. På nettsiden til koret stod det klart og tydelig; øvelsen begynner kl 20. Vante som vi var med hendholdsvis skolekoret på langhaugen med David i spissen, og jentekoret på høyskolen med Maria som tidtaker, var vi KJEMPESTRESSEDE da vi var fem minutter for sene, og fryktet en ekstremt pinlig banking på døren og sniking inn mens alle så strengt på oss. Så da vi var de første på stedet ble vi ganske overrasket. Og da det viste seg at en avslappet oppvarming begynte halv ni-ish... Og det er det som er vanlig. Sier man klokken halv syv på koret kan man være sikker på at det ikke skjer noen ting før tidligst syv.
jeudi 10 avril 2008
Min au pair-profil
Nå faller ikke dette helt inn i kategorien observasjoner om Paris, men på request poster jeg her min au pair-profil som den ble vist da jeg lette etter familie i fjor:
Salut! Je m\'appelle Hannah, et je suis une fille a dix-huit, presque dix-neuf ans. Je cherche une famille energetique, jolie, peut-etre grande, qui cherche une au-pair qui à aussi ces qualifications. J'aime bien des enfants, et j'espere que vous êtes la famille ou je peux etre une membre de la famille, ou je peux connaitre bien votre enfants, lire pour eux parler avec eux, jouer avec eux.
I still cannot express myself suffitiently in french, which is part of why I hope to beocme an au-pair next year! and also, the reason stated above, I love to work with, play with, read to and spend time with children. I have babysat a family of three children under the age of seven for almost four years now, the youngest I started watching when he was 6 months old. I find children incredibly rewarding to spend time with, they always surprise, amuse and impress you no matter how well you think you know them. I hope that you are the family I can feel at home in, and which feels comfortable enough with me to let me be a part of the family. I do not want to simply be someone who lives in the house, I want to be a part of it. I hope that if you like my profile, and would like to know me better, and perhaps consider me as a future part of your family and hopefully a "big sister" to your children, you will contact me soon!
Looking forward to hear from you!
Je suis une fille norvegienne, a presque dix-neuf ans. Je finis mon education de treize ans cette printemps. Mes hobbies sont jouer du violoncelle et du piano, chanter, lire, ++. J\'aime bien francais et de France, et veux les connaitre bien! aussi, j\'aime des enfants!
I am this spring finishing my 13year education in Bergen, a town on the west-coast of norway, with my final three years specialized in music, dancing and theatre. By the time I leave Norway I will have turned nineteen, and have a drivers licence.
I have studied french for five years at school, and achieved pretty good grades, but I am not nearly fluent, and I hope this can be a way of improving my french significantly. English is my second language, as my mother is English, I am also an English citizen, and I am more than happy to teach children english, both oral and written.
I also love to read, both to myself, which is one of my main hobbies, but also to children. Some of my favourite books are harry potter and the chronicles of narnia! I frequently babysit/spend time with my cousins, 5, 9 and 11 year-old boys, and am familiar with the needs and preferences of children this age! I am familiar with animals, I have grown up in the country, with cats, dogs, hens, occasional horses ++
Music is also an important part of my life, as I have played the piano since I was five and the cello since I was eight. I also sing in my schoolchoir, have played/sung in a band and danced ballet and jazz for approx. ten years.
I am an open-minded, energetic girl, who likes to have a lot to do. I\'m always up for different activities, such as swimming, dancing, bowling, hide and seek, skiing, hiking, playing different games etc. I am sociable, outgoing, talkative and not the least smiling, and I consider myself to be honest and likeable. I have always liked, and done fairly well in school, and hope to learn a lot from being an Au-Pair!
Je veux travails comme une au-pair parce-que j'aime bien des enfants, je veux parle francais plus bien, je veux connaitre une noveau culture, et pas moins, une noveau famille!
I love france and french, and have a great desire to learn alot more, both of the language, and of the culture of the country. I think knowing languages is an important skill in todays globalized world, and knowing another culture, how it differs from ones own, is a way of knowing all cultures, and learning to respect differences between people.
Seeing how much I love children, and how much it gives me taking care of them, I see no better way to learn french than to learn it by joining a family, living in france, and perhaps taking external french courses. this way I have every opportunity to learn french while I at the same time am doing something I truly enjoy!
I hope you have the same expectations to and au-pair as I expect to give, and if you do, please contact me!
Salut! Je m\'appelle Hannah, et je suis une fille a dix-huit, presque dix-neuf ans. Je cherche une famille energetique, jolie, peut-etre grande, qui cherche une au-pair qui à aussi ces qualifications. J'aime bien des enfants, et j'espere que vous êtes la famille ou je peux etre une membre de la famille, ou je peux connaitre bien votre enfants, lire pour eux parler avec eux, jouer avec eux.
I still cannot express myself suffitiently in french, which is part of why I hope to beocme an au-pair next year! and also, the reason stated above, I love to work with, play with, read to and spend time with children. I have babysat a family of three children under the age of seven for almost four years now, the youngest I started watching when he was 6 months old. I find children incredibly rewarding to spend time with, they always surprise, amuse and impress you no matter how well you think you know them. I hope that you are the family I can feel at home in, and which feels comfortable enough with me to let me be a part of the family. I do not want to simply be someone who lives in the house, I want to be a part of it. I hope that if you like my profile, and would like to know me better, and perhaps consider me as a future part of your family and hopefully a "big sister" to your children, you will contact me soon!
Looking forward to hear from you!
Je suis une fille norvegienne, a presque dix-neuf ans. Je finis mon education de treize ans cette printemps. Mes hobbies sont jouer du violoncelle et du piano, chanter, lire, ++. J\'aime bien francais et de France, et veux les connaitre bien! aussi, j\'aime des enfants!
I am this spring finishing my 13year education in Bergen, a town on the west-coast of norway, with my final three years specialized in music, dancing and theatre. By the time I leave Norway I will have turned nineteen, and have a drivers licence.
I have studied french for five years at school, and achieved pretty good grades, but I am not nearly fluent, and I hope this can be a way of improving my french significantly. English is my second language, as my mother is English, I am also an English citizen, and I am more than happy to teach children english, both oral and written.
I also love to read, both to myself, which is one of my main hobbies, but also to children. Some of my favourite books are harry potter and the chronicles of narnia! I frequently babysit/spend time with my cousins, 5, 9 and 11 year-old boys, and am familiar with the needs and preferences of children this age! I am familiar with animals, I have grown up in the country, with cats, dogs, hens, occasional horses ++
Music is also an important part of my life, as I have played the piano since I was five and the cello since I was eight. I also sing in my schoolchoir, have played/sung in a band and danced ballet and jazz for approx. ten years.
I am an open-minded, energetic girl, who likes to have a lot to do. I\'m always up for different activities, such as swimming, dancing, bowling, hide and seek, skiing, hiking, playing different games etc. I am sociable, outgoing, talkative and not the least smiling, and I consider myself to be honest and likeable. I have always liked, and done fairly well in school, and hope to learn a lot from being an Au-Pair!
Je veux travails comme une au-pair parce-que j'aime bien des enfants, je veux parle francais plus bien, je veux connaitre une noveau culture, et pas moins, une noveau famille!
I love france and french, and have a great desire to learn alot more, both of the language, and of the culture of the country. I think knowing languages is an important skill in todays globalized world, and knowing another culture, how it differs from ones own, is a way of knowing all cultures, and learning to respect differences between people.
Seeing how much I love children, and how much it gives me taking care of them, I see no better way to learn french than to learn it by joining a family, living in france, and perhaps taking external french courses. this way I have every opportunity to learn french while I at the same time am doing something I truly enjoy!
I hope you have the same expectations to and au-pair as I expect to give, and if you do, please contact me!
Inscription à :
Articles (Atom)
