Paris i mitt hjerte

Denne ble skrevet før jeg reiste, men postet nå. Sett dere tilbake 1 måned i tid før lesing.

Jeg er realistisk nok til å ikke tro at jeg kommer til å skrive flere blogger før jeg drar til Bretagne, det vil si før jeg drar fra Paris. Jeg vil derfor avslutte denne bloggen med en kjærlighetserklærling til Paris. Det har vært et år med oppturer og nedturer, og som i alle forhold, er nedturene harde, og det er ikke alltid lett å huske på oppturene i dårlige tider. Men jo lysere og varmere det har blitt, jo mer har Paris vist seg fra sin mest sjarmerende side, og nedturene har, i praksis, forsvunnet.
Jeg synes det er passende at jeg i begynnelsen av året skrev en blogg med ting som irriterte meg med Paris, og at jeg avslutter den med hva jeg elsker ved Paris.
So here goes:

Å krysse Seinen
Uansett når, og hvor, er det alltid fantastisk. Klokken 05 over Pont Marie på sykkel med notre-dame i et begynnende morgenlys, kl 22 over Pont des Arts som er dekket av smilende piknikere, kl 19 over Pont Sully gående mellom alle de skjortekledde scooterkjørerne på vei hjem fra jobb, kl 13 over Petit Pont blant alle turistene som stirrer storøyde på Notre-Dame og gruppene av tyske skoleklasser som må holdes tilbake for ikke å gå på rødt lys,

Søtsakene
Bringebærterter, macaroner i alle smaker, croissanter, flan, epleterte, sitron-og-marengsterte, millefeuille (tusen blad, minner om napoleonskake), pains au chocolat.

Språket
Fransk er et helt fantastisk språk. Det er mange ting som uttrykkes så mye bedre på fransk! Jeg har allerede beklaget mangelen på ordet however/cependant på norsk, men det er så mye som ikke kan sies på norsk som kan sies på fransk! De eneste ordene jeg savner som ikke har sin like på fransk, er ”hjemme” og ”å få”. Og de kan jeg klare meg utenfor når jeg kan si ting som ”mens jeg var på vei hjem” i to ord ”en rentrant.”

Museene
Jeg ser at denne bloggen blir så banebrytende annerledes fra alle jeg tidligere har skrevet at det kan nesten virke som om det har skjedd noe drastisk. Det eneste som har skjedd er at jeg snart skal reise hjem, og det er jo når man ikke har noe lenger man innser hvor bra det er. Heldigvis har jeg innsett at Paris er fantastisk mens jeg fortsatt er her. Deriblant museene. Louvre, som har så mye mer å by på enn et kjipt, mørkt, portrett av en middels pen kvinne skjult bak enorme glassvegger matte av blitz. For eksempel et enormt galleri av Rubens’ Mediciportretter med en 3 meter lang makk med menneskehodet drapert over 2-300 gravsteiner i midten. Centre Pompidou, som for eksempel har bydd på en fotoutstilling av en tjekkisk fotograf født i 1926, som ble oppdaget som et geni i 2004, og som lager sine egne kameraer og ofte blir tatt for å være uteligger. Picassomuseet som har en enorm sal med ingenting i utenom benker og et lerret med lysbilder fra Picassos atelier. Hotell de Ville (rådhuset) som huser en enorm utstilling om Grace Kelly, komplett med ballsal med kjolene på roterende pidestaller og bordet dekket nøyaktig som i bryllupet, med små skjermer i bunnen av tallerknene. Musee Rodin som er et fantastisk hus med en enorm hage, tjåk full av nydelige skulpturer. Og enda finnes hundrevis jeg ikke har vært i enda.


Menneskene (jeg kjenner)
Jeg vet at jeg har klaget over menneskene. Og jeg gjorde det med rette, det var ikke bare utlendingsnykker. Det er et velkjent faktum at franskmenn ikke er av de hyggeligste. Men jeg har blitt kjent med noen folk her, som er helt fantastiske. Og noen av dem er til og med franske (til og med noen fra Paris!).

Å gå ut
Alt fra enorme klubber under broer med stive priser, dørvakter som rynker på nesen dersom man stiller i dongeribukse, til trange barer hvor alle møblene holder på å falle fra hverandre og ikke en eneste ting matcher, hvor man må gå opp en trapp og ned en annen for å komme til dansegulvet (hvor man ikke må slenge for mye med armene, da risikerer man smerte i kontakt med taket), alt fra en liten cocktail til 13 €, til en halv liter øl til 2,20 €. Alt fra dresskledde rikmannsunger og utlendinger til tektonikdansende, ripped/bleket jeans og hettegenser med bling-kledde banlieu-ere.
Å kunne danse til disko, rock, hiphop/RnB til klokken seks, deretter kjøpe sjokoladekake m/krem på boulangerie, ta av seg de høye hælene og gå på strømpelesten på et rent fortau (vaskes minst to ganger i uken) til første metro i 6tiden, og kjøpe ferske kirsebær på fruktmarkedet før man går hjem og legger seg, hvordan kan man ikke elske Paris?

Å kjøpe mat når man er sulten.
Aldri mer vil jeg være fornøyd med å kjøpe en vassen pizza fra 7-11. Når man kan få grillete baguetter med mozzarella, ferske tomater, skinke og basilikum, verdens beste falafel, en nystekt glovarm crêpe med ost, skinke, salat og tomat og til og med egg om man vil, har 7-11 ingenting å stille opp med.

Butikkene
Som utestedene, her er noe for enhver smak. Pumps som varer et år til 8 euro, støvletter som varer en dag til 100 euro, christian loboutin til 500 euro ++.
Det fins vintage i alle ender av skalaen, fra kjoler til 5 euro, til louis vuitton-kofferter til 600 euro, det fins butikker med utelukkende stygge sko, butikker som bare har rosa, gule eller grønne ting, (mange flere) butikker som bare har ting i gråskalaen, og alt må strykes, butikker hvor du blir vist utgang (du kan gå ut her) før du er kommet tre meter inn i lokalet og butikker hvor du ikke får gå før du har kjøpt noe.

Å sykle
Det å kunne sykle nedover en boulevard i høye hæler og skjørt, og bipe fra seg sykkelen utenfor der man skal, er utvilsomt en av grunnene til at jeg elsker Paris så mye mer nå enn i vinter.

Parkene
Jeg husker ikke hvor mange parker og plasser det finnes i Paris, men det er mange. Og pariserne benytter seg av dem (ikke som bergensere og nygårdsparken. Men er det jo en del færre bergensere en parisere som bor i leilighet uten hage.) Enten man vil ha grus, trær i rette linjer, fontener og blomsterbed eller bratte bakker dekket av gress, alle typer trær voksenede tilfeldig, og grunne innsjøer med bratte klipper som stiger opp, eller noe midt i mellom, man finner det i Paris.
Det er enda mange flere ting jeg elsker ved Paris, men jeg kan ikke ramse opp hver lille ting (Spissen på Ile St. Louis, Platåskoene på Vintage, hamburgerne på Panfoulia, skapet med gamle klassikere på shakespeare and co, Fontenen på St.Michel, promenade plantée....).

Så:

Kjære Paris
I begynnelsen likte jeg deg utelukkende for overfladiske grunner. Billig og enkel shopping. Muligheten til å stæsje seg opp for å gå og kjøpe en croissant (i grunnen ikke en mulighet, mer en obligasjon).
Nå elsker jeg deg for den du er. Dine feil kan jeg leve med, de er en del av deg og gjør deg mer interessant. Du er tradisjonsrik, men ny og levende, ikke en by som utelukkende lever på gammel storhet (som roma, hvor hovedattraksjonen er 2000 år gammel). Du er stolt, og med god grunn. Du er ikke lett å bli kjent med, men det er verdt innsatsen, og du vet det. Du stiller store krav, men gir desto mer tilbake.
Jeg kommer til å savne deg, og for å si det i en eller annen sine udødelige ord;
”It’s been a hell of a ride.”
Adjø, og på snarlig gjensyn.