Offentlig, gratis internett
Turistattraksjoner
Hvitt Brød
Og, noe jeg nylig har opplevd, språkskoleavslutninger. Jeg har, siden februar, gått 2 timer per dag på språkkurs, og i tillegg 1 time per dag annenhver uke på fonetikk-kurs, på Sorbonne. Det ble avsluttet med en 4timers skriftlig eksamen, på Eksamenssenteret utenfor Paris, som brukes for de aller fleste offentlige eksamener. I tillegg hadde vi en 5minutters muntlig eksamen (men den behøver vi ikke snakke så mye om). Nå skulle man kanskje ikke tro at dette var verdt noe særlig avslutning. Det var jo ikke som om vi hadde gått tre år på fulltidsstudier akkurat. Men likevel. Mandag 9. Juni var det dekket for avslutningsseremoni. Med kapper og hatter med dusk, i Sorbonnes store amfiteater. Som faktisk er ganske så flott.
På scenen satt rektor, president og en til offentlig person for ”Cours de Civilisation Francaise de la Sorbonne” i lange kapper med store røde eller gule ermer, merkelige hatter, en hel haug medaljer og pelskanter; alle lærerene for kursene; en gruppe renessansemusikere (cembalo, blokkfløyte, en annen fløyte og en renessansegitar. (Gambe?)) som spilte praktisk talt uten stopp; tre eller fire svartkledde mennesker som fløy rundt og organiserte.
De kappekledde menneskene talte, leste utdrag fra kjente franske dikt og litterære verk, snakket om hvor langt noen av deres alumni hadde kommet (Hillary Clinton f.eks.) og hvordan vi alle hadde muligheten til å bli noe. Personlig synes jeg dette var litt i overkant pompøst i forhold til at de talte til en haug med utlendinger som var kommet til Paris for å lære fransk. Riktignok skal mange av dem videre på universitetet der, mange til og med på Sorbonne, og for dem var dette språkkurset en vei mot utdanningen, men dog.
Ta for eksempel meg. Hvor viktig var dette for meg? Selve språkkurset var jo viktig fordi jeg faktisk er i Frankrike for å lære fransk, og diplomet er jo kjekt å ha (det beviser jo faktisk at jeg har gått ett semester på Sorbonne!) men det var ikke hovedmålet mitt med disse fire månedene, og som jeg har sagt flere ganger (men kanskje ikke her på bloggen), om jeg stod eller strøk var ikke så viktig, jeg fikk uansett bevis på at jeg hadde gått der (CV-materiale!) og jeg hadde lært masse. Så jeg møtte opp uflidd og i dongeribukse, og var lettet over å se at det var tilnærmelsen de fleste hadde til denne seremonien (det var jo trossalt kl 0900!), men av en eller annen grunn var de svenske jentene veldig into it. De er veldig mange svensker i Paris, og tilsvarende mange på Sorbonne. Og nesten alle er jenter. Og nesten alle hadde fønet håret sånn at det passet til å gå med de ikke veldig flatterende hattene, nesten alle hadde skjørt som var kortere enn kappene, fine hele strømpebukser, høyhælte sko, fin sminke, kamera i hånden, og noen hadde til og med med seg filmende foreldre. Det var som å være i en amerikansk college film.
Merkelig nok var det også kommentaren til Christelle da hun fikk se det vakre bildet av meg.
”Er det på Sorbonne?? Skulle trodd det var i USA! Jeg fikk aldri noe sånt etter mine studier her i Paris. Fikk du, Fabrice?” han så på bildet, og sa ”Huh, det der er bare Disneyland. Ingen franskmenn gjør noe sånt”. Så sånn er det. Avslutningsseremonien for språkelevene er viktigere for Sorbonne enn avslutningsseremonien for fulltidsstudentene. Men jeg kan i grunnen skjønne det. For det første hjelper det å opprettholde ideen om Sorbonne som (i utlendingers øyne) et av Europas eldste og mest tradisjonsrike universiteter (innforstått beste), mens om to franskmenn med like utdanning og like gode karakterer søkte om samme jobb innenfor alt unntatt utdanningssektoren (innen humanistiske fag), og den ene hadde gått på Sorbonne, er det den som IKKE hadde gått der som hadde fått jobben. For det andre er det vi som betaler mest.
